Siste vestamaran til Sjernerøy.

På fredag drog jeg fra Egersund med sikte på å nå Stavanger. Eller, det var første stopp, for å kjøpe noen CD-plater, hvilke jeg har referert til i forrige blogg. Du skjønner, etter dette skulle jeg og Egil Christoffer, som kom på toget på Hillevåg, videre på en timelang ferd inn i Boknafjorden, før det endelige bestemmelsesstedet vårt: Kyrkjøy i Sjernerøy kommune.

Nå tenker mine kjære lesere sikkert: "Hah! Arthur drar ut på en to timer lang tur ut i gokken. Enda et av disse (kirke- eller friidrettsmøtene hans?", eventuelt, "Fisketur. Men hvor er Johnny?" For, som dere ser på bildet fra i høst, ingen fisketur uten Johnny!
Til dette vil jeg svare dere. Det var ingen av delene. Det vi fikk vite, var at det var en uoffesiell volleyballturnering arrangert av Liv, ei jeg kjenner fra sommerkurs (hvis dette forvirrer mine nære venner, det finnes to Liv fra sommerkurs. Ikke hun med hytte på Hellvik). En av de få jeg faktisk har greid å holde kontakten med over MSN. Generelt er jeg drittdårlig til sånt. MSN er ikke noe for mennesker som snakker med kroppspråk så mye som jeg gjør. Men ihvertfall, av og til glimter jeg altså til.

Så da bar det avsted fra Stavanger med vestamaran. På fergekaien møtte jeg Olaug, kretskorpskollega og lillesøsteren til Liv. Resten traff vi ikke før vi hadde satt oss ned på båten. Der var det en morosom liten gjeng. Foruten Liv selv, var Kjersti, Morten og Nikolai alle Svithun-elever. Mari, den stiste av dem, fikk jeg ikke helt med meg hvor gikk, men den som vet, si ifra.

Men der var det da en vakker liten tur ut på Boknafjorden. Til min store overraskelse var det faktisk en mellomlanding for å skifte ferge. Nå virket dette sikkert ikke så rart for harbarka øybuer fra området, men for meg, som er vant med at "mellomlanding" betyr Amsterdam, Heathrow eller Frankfurt, var denne lille fergekaien så absurd at det eneste som gikk gjennom hodet mitt var "kult!". En åpenbaring av de store, var det.

Vi ankom Kyrkjøy en eller annen gang utover ettermiddagen. Stedet var synonymt med idyll. Rolig sjø, små feriehus, få biler osv. Da alle var kommet, hadde vi først en rar, rar lek, med en "ping" og en "pong". Ikke spør. Det hele forvirret ihvertfall meg, men morsomt var det, akkurat på grunn av forvirringsmomentet.
Så var det bare litt forskjellige ting. Vi snakka, laget mat, bada. Slapp å sette opp lavo, siden Liv og Kjersti mente at hjelp var for pingler, så de jobba alene. Og så fin lavoen ble! Høyt og luftig ble det. Når det ser slik ut, hvem kunne da tenke på å klage på at topphetta ikke er på, slik at det vil regne inn i midten hvis været skulle snu?

Uansett. Da vi satte igang med grillingen hadde for lengst enda ei komt. Og hvem var vel bedre skikket til å ta seg av grillmaten en Elin? Ok. Grillmat var nok ikke helt verdig en proffesjonell kokk, men hun overlevde. Med annen mat.
Men det var mens vi satt der, at det første sjokket kom. Ingen spilte gitar! Her var jeg med en hel del musikklinje-elever, og de spilte ikke gitar! Hvilken merkelig verden dette er, men til gjengjeld hadde vi noen kløppere på bratsj. Synn jeg aldri fikk oppleve dem i duett.

Etter at vi hadde grillet, og prøvd ut å spille volleyball i mørket, noe som viste seg å være svært vanskelig, så vi gikk inn og hadde noen leker som krevde mindre hode enn den leken hvor vi skulle sende rundt en "ping" og en "pong". Både mine evner som skuespiller og som forteller ble satt på prøve, og det er kanskje like greit at jeg ikke satser i retning av noe sånt. Men ja, ja, som Krunk sier det: "Åh, jeg koser meg!".
Vi la oss rundt halv fire.

Neste morgen sto jeg opp tidlig.
Altfor tidlig, for å være ærlig. Dere skjønner, jeg visst ikke at vi hadde lagt oss halv fire. Trodde den var halv to eller noe, så da jeg våknet kvart på seks om morgenen, var jeg i god form. Jeg tok et morgenbad klokken seks, hørte musikk, gikk en liten tur rundt på øya. Jeg hadde det egentlig ganske fint, tatt i betraktning av at jeg hadde hatt noe sånt som to timers søvn (Pluss pluss).
Første som var oppe etter meg, var Olaug i nitiden, og innen ti var alle oppe. Da begynte jeg å merke at jeg var søvnig, de andre fortalte meg jo når vi la oss.

De neste timene var det en masse pakking, litt volleyballspilling men også en del prat og ro. Passet meg ypperlig, siden jeg ikke helt kom meg den dagen. Etter at alt var pakket og klart, var det mat, jeg prøvde meg på samtidsdiktning (disse folka kunne dette her med absurde dikt. Imponerende. Jeg bøyer meg i støvet.).

Så var det avreise. Jeg kjente at det hele var litt sørgelig. Sørgelig å forlate denne lille idyllen. Sørgelig å forlate folka. Men også sørgelig at dette nok var slutten på ferien slik jeg liker den. Med masse å gjøre, og masse øyeblikk å skape.
På toget greide jeg ved et mirakel ikke å sove. Det mirakelet het Lars, Martin og Eirik, som tilfeldigvis skulle hjem fra Stavanger akkurat da.

For en tur. Virkelig fantastisk.
Men i det jeg sto på stasjonen i Egersund og ventet på far, var det lite å se av den gleden. Jeg hadde sovet to timer den natten, jeg var et flimmrende lyrsrør som ville dette i bakken hvis det ikke snart ble slått av.
Og om en halvtime skulle jeg sitte barnevakt...

Hovlandsveien og andre minner.

Akkurat nå sitter jeg i nabohuset til min kjære Fullriggerveien 10. Dette er fordi det trengtes barnepass, og jeg var tilgjengelig. Her sitter jeg og lytter til CD'en "Heart of Saturday Night" av Tom Waits. Rolige jazz-blues toner fyller rommet, og jeg får assosiasjoner til en gammel nattklubb i Chicagos bakgater. Virkelig en fantastisk plate, det der.

Men det jeg egentlig skulle snakke om, var om denne dagen, og dagene før, som gjorde gjør dem til så viktige deler av min ferie. Dere skjønner, disse dagene har vært noen av de beste i hele sommerferien.

Det hele begynte vel med mandag, eller kanskje forrige søndag eller lørdag. Vet ikke helt, men det betyr ikke så mye heller. Uansett, Andreas hadde besøk av ei Finmarksjente, og det var naturlig for meg å stikke innom for å si hei. Hmm. Det var nok lørdag det, ja. Før eller senere måtte hun jo møte Andreas venner, og ettersom hun allerede hadde møtt Pål, hadde hun nok skjønt hvilke spesielle mennesker dette var snakk om. Dette gjorde at jeg ikke tok noen forholdsregler, og ikke var varsom med hvor mye meg selv jeg var. Som om jeg noen sinne har vært helt klok på hva akkurat hvordan "meg selv" er.

Det var en flott kveld, og selv om jeg styrte som en gal med en gang jeg ble vert for Andreas Karen Therese, Einar og Kjetil, koste jeg meg. Da jeg så fant ut at jeg skulle være på Sola Lufthavn for å si hade til min kjære søster samtidig som Andreas og Pål skulle si hade til Karen Therese, endte det med at jeg satt på med dem hjem.

Foruten at Andreas og Pål først greide å kjøre til Stavanger i stede for Egersund, gikk turen greit.

Etterpå var først jeg hos Andreas mens Pål underholdte Eva og familien hos Rake og så The Police konsertopptak. Etter en stund kom Bjørn Ege oppom, og vi satt og snakket omløst og fast, før Pål drog med seg Eva opp. Etter at Eva og Bjørn hadde dratt, satt Pål, Andreas og jeg og snakket en stundt, før vi så "Love Actually" hos Pål. Ja, jeg vet det er en jentefilm, og jeg vet enda bedre at det er sommer nå. Men likevel, jeg likte den. Står på ønskelista til julegaver, så er det sagt.

Når så den var ferdig, og kvelden var på hell, fulgte Andreas meg hjem. Før vi kom så langt, ble vi sittende i veien like ved innkjørselen til Simrad. Der snakket vi om alt og alle. Av og til skapes øyeblikk uten at de egentlig er spesielt store. Et slikt var å sitte der og diskutere livet på Riksvei 502 mens menneskelige nattdyr kjørte hjemover i motsatte kjørefelt.
Vi fant ut at vi skulle bevege oss hjemover litt før en politimann (bekjent av Andreas), rullet ned vinduet på politibilen sin og spurte om hva vi satt her for. Hadde ingenting med at han var der, men vi måtte jo ha søvn.

Dagen etterpå hadde ikke Pål tid til å være med meg og Andreas, så når vi møttes den kvelden, var det bare to av oss som så "Notting Hill" og en enda en lang samtale etter det.
Onsag var det på'an igjen, uten Jan Eggum. Denne gangen var det High Phidelity vi så, og Einar var også med denne dagen. Hvor fint det er å se god film med gode venner, selv om disse gode vennene greier å gjøre en av de fire våre pizza'ene uspiselig.

Nå er det ikke lenger lørdags kveld. Jeg sovnet etter å ha skrevet det i parentes. Resten kom på søndag ettermiddag, med Tom Waits, men også Sting og Dire Strais i CD-spilleren.
Det viktige er likevel at denne uken vil huskes. Ikke for de store opplevelsene eller de store begivenhetene. Bare på grunn av vennene, filmene, og en lang strekning asfalt badet i lyset fra gatelys.

Fra redaksjonen. Tekniske endringer og andre finesser.

Det er oss her i redaksjonen til Bull at Battle Mound den glede å kunne komme med noen små oppdateringer rundt siden. Da snakker vi i hovedsak om linkene(og bloggene) som står på sidestolpen:

Linkene:

1. Noen ser kanskje at "Nyheter" har blittb erstattet av "Skikkelige nyheter". Dette betyr at jeg har byttet denne linken fra "Google News" til BBC News. Sier dere sikkert ikke så mye, men det sier litt om Arthur Per
2. er at det har dukket opp et link med "Matias & Annes Bokbad". Denne siden er laget av Matias, bror av Pål (MR), og Anne, søster av Eva (RC). De skriver masse artikler om bøker de har lest, noe som kan hjelpe folk som Arthur Per med hans stadige bokskjøp, slik at han vet at det er verd bruke sparepengene sine på. Anbefales.

Andre med fritidsproblemer og skrivekrampe:

1. Her er det et par av bloggene som ikke er oppdatert på en stund. Vi i redaksjonen kan ikke ta ansvar for alle bloggene, men vil sannsynligvis snart slette noen linker som aldri blir oppdatert. Men la dem få tid til å komme hjem fra ferien først.
2. "Hadle" fungerer igjen. Sikkert mange som har irritert seg over at linken ikke virkert. Det gjør den nå, så klikk dere inn og les. Weee!!
3. Redaksjonen vil virkelig anbefale de bloggene som står der. De er der fordi det er venner av oss, eller at de rett og slett er veldig gode. Mange av dem, spesielt Pål M. Rake, Mong Jr. og Martin T.J. vil også kunne fortelle litt om Arthur Per, siden deres liv ofte samfaller med hans liv. Vi garanterer at alle bloggene blir lest regelmessig av Arthur Per.

Til sist skal vi her her i redaksjonen hilse fra Arthur Per, og si at han gjerne tar imot kommentarer. Man trenger ikke være romanforfatter for å skrive kommentar. Heller ikke konstruktiv krittikk er å forakte, så dere trenger ikke skrive som "anonym".

Takk.

Da jeg la meg i natt, var klokken skammelig mye. At den var det, var jo sørgelig, siden jeg ikke ønsker å snu døgnet, men det fikk gå nå i ferien. Jeg kunne jo sove lenge, trodde jeg.
OG MERK "TRODDE JEG".
For ikke før hadde jeg gjort meg klar til å falle i en dyp søvn som skulle vare i all evighet, så kommer jeg til å tenke. Akkurat det skjer faktisk til tider, problemet er at jeg ofte tenker unyttige tanker. Da snakker jeg gjerne om tanker som "Jeg er sulten", "Jo da. Verden er grei den", og"Jeg fremdeles sulten, og jeg spiste jo akkurat.". Derimot, det å tenke "Jeg skal til tannlegen imorgen", var det som kom inn i hodet mitt der jeg lå.

Det neste som skjedde, husker jeg i detalj. Jeg gikk ned trappen, over inngangshallen, og inn på kjøkkenet. Der, på en liten blå lapp med et frimerke med spekkhoggermotiv sto alt jeg trengte å vite. På lappen, som var festet til kjøleskapsdøren ved hjelp av to magneter (en papegøye og et eple), sto det at jeg hadde fått time hos tannpleier Aud Ollsetad klokken 11 neste morgen. Mitt første ord var "faen!". Ikke mer å si, egentlig, men det sa nok. Sikkert for mye, hvis mine venner i Vår (med flere) leser dette. Torill, selv du tilgir meg vel?

Så da var det tidlig opp neste morgen. 08:28 sto klokken på. Dette er grunnet min evne til å dra ut tiden om morgenen. Jeg bruker ganske så lang tid om morgenen i ferien. Dette er ikke fordi jeg bruker lang tid i dusjen eller med håret eller noe, men heller fordi jeg går inn i transer til tider, og forlater jordens overflate for en fem minutters tid om gangen.
Dermed, fra jeg endelig stod opp ca. ti over 9, tok det meg en time før frokosten var konsumert. Tenke seg til, en hel time. Du og du, jeg må virkelig gjøre noe med dette. Greit nok, jeg lette etter en BMW-caps som fetteren min fikk da han var med på Racing-Teamet deres, men det er ingen unnskyldning.

Uansett, jeg greide nå å komme meg avgårde, og klokken elleve, da Ollestad enda ikke hadde hentet meg, tok en av de andre pleierskene og tok røngenbildene mine.
Det gikk så fint så, og så kom Aud og tok sjekken av tennene mine. De var visst veldig fine, sa hun, men jeg pusset tennene litt vel hardt. Jeg pusset dem faktisk så hardt at hun ba meg kjøpe meg en ekstra myk tannbørste på apoteket i stede for "medium" som du får på dagligvareforretninger. Rare greier dette her. Og jeg som alltid har følt meg som en myk mann (vel, kanskje ikke, ettersom gymlæreren på ungdommskolen lo av meg hver gang vi skulle strekke ut).

Men uansett, etter å har greid meg uten hyl, skrik osv hele timen, var jeg svært skuffet over at jeg ikke fikk en lite leke (eventuelt en øl, for dere som leser Pondus). Noe fortjener jeg da for å holde ut med at tannpleiersken snakket til meg som om jeg var en femåring.

Ja, ja. Et og et halvt år til neste gang, grunnet godt tannstell. Skjønner ikke at folk synes tannlegen er fæl.

Nå som Cowie jr. endeling hadde kommet seg hjem fra ingenmannsland og var tilbake i ødemarken (Eigersund Kommune), hadde sikkert mange ventet at enda flere sprø, litt halvrare tanker med tilhørende ulogiske forklaringer skulle dukke opp. Jeg beklager hvis de til nå har blitt skuffet.

Ja, det har kommet tre blogger, men dere ventet vel mer? Jeg beklager, og skal som plaster på såret legger jeg ut fire vakre bilder som jeg (eller andre) har tatt opp gjennom tidene. Bare for å tilfredstille deres estetiske sans:


Takk til Pål M. Rake og Erlend A. Lorentzen, som gjorde enkelte av disse bildene mulig. Hvis noen ønsker de spesifikke grafikerene som har æren for hvert enkelt bilde, så spør meg (eller den som har laget bildet).

Klokken 02:26 1/2 natt til tirsdag.

Tiden var ca. deromkring. Jeg hadde hatt Andreas over for å se film, og senere, Dire Straits og snakk, men nå hadde Andreas funnet ut at han skulle gi etter for morens meldinger, og skulle hjem. Mens han meldte henne for å si at han drog herfra, hentet jeg tingene fra bordet i stua, og satt det inn på kjøkkenet.
Sammen med en flaske Sprite var det også to små glassflasker med Berentsen Eplemost, som jeg satte på oppvaskenken ved vinduet.
I en av disse flaskene greide ei flue å forville seg inn. Raskt hentet jeg korken og satte den på. Den satt ikke perfekt, men det fikk duge. Jeg hadde akkurat dømt flua til en langsom død inne i ett søttluktende glassfengsel.

Slikt hadde jeg gjort før. Mange år siden nå, men da jeg var liten, hadde jeg ingen skrupler med sånt. Slik er det ikke lenger.
Jeg fikk skyldfølelse med en gang.
Denne flua hadde intet liv. Den ville dø bak glassruta på kjøkkenet, eller bli spist av en spurv utenfor vinduet, eller noe. Likevel, jeg ga den ikke sjansen til å greie seg hvis jeg putta den i en flaske.

Jeg sukka. Hvorfor brydde jeg meg? Jeg var blitt like dyreelskende som jeg frykta. Det var et godt stykke igjen før jeg ble vegetarianer heldigvis, men dette var likevel for langt.

Igjen sukka jeg.

Jeg tok frem flaska, åpna korken, og "helte" flua ut, i håp om at den skulle nå det åpne vinduet i løpet av natten.

Sommerferien

En normal sommerferie har ofte visse faste punkter som gjentar seg hvert år. Først er det korpsturen. Denne er jeg aldri helt sikker på om jeg gleder meg til eller ei, men når jeg først drar, får jeg en masse morro med Pål, Andreas og resten av folket. Enkelte år er denne enten avløst av Lillehammertur med friidretten, men det skjer skjelden, siden jeg ikke har sjans til å få noen gode plasseringer der.

Så følger noen uker med sløving, jobbing eller vennegreier. Frem til jeg begynte i 8. klasse sto også en speidertur for døren, men denne tradisjonen måtte brytes siden jeg ikke hadde tid til alt.

Nå er det det hele blir spennende:
Når var det far ville ha oss med på ferie? Hvis det er sent, så er Gladmat på programmet. Ingen grunn til å ikke høre Pål, Andreas med flere (kun de to som
har vært med alle årene) spille og synge.
Men i år gikk ikke dette. Far ville ha med seg søs og meg til Mexico før den tid. En virkelig stor opplevelse var det, med pyramder, salsa, kultur, gastronomi (og drikker). Jeg normalt pleier jeg å få et stikk av hjemlengsel de siste dagene, men i år var denne lengselen liten og ubetydelig. Mellom-Amerika er en verden for meg.
Men vi mått jo hjem en gang, og da jeg ankom Sola lufthavn på torsdag kveld forrige uke, var det ikke tid til å tenke hverken TMF eller sommerkurs på meg. Dermed var to gamle, og en forholdsvis ny tradisjon brytt (Sommerkurs har jeg vært på i årevis. TMF derimot, har jeg bare vært på et år, "But, I will be back!")

Men at jeg ikke skulle noe sted den siste uken (m.m.), ga meg muligheten til å virkelig nyte slutten av ferien:

1. Masse sene netter med forskjellige rare temaer.
2. Gode filmer som Andreas, Pål og jeg EGENTLIG ikke burde se, siden vi anser oss av det mannlige kjønn (Love Actually, Notting Hill. Skal også se High Phidelity, men det er guttefilm. Får se hvilke filmer som kommer etter det.).
3. Møte mennesker jeg ikke har truffet på lenge, og ta sjansen på at det ikke blir en fiasko.
4. Lage limonade, selv om jeg aldri har prøvd før. Ble bra resultat, forresten.
   
5. Kjøpe sandaler som ikke lukter så vondt etter bruk at de funker som morder av alt sosialt liv og myggfjerner.

Ja. Listen er enda lengre, jeg gleder meg til å ta fatt på den.

Billedforklaring:
Andreas og Pål har det gøy på korpstur. (høyre)
Jeg prøver å gli inn i moten i Guatemala. (høyre)
Jeg dirigerer det såkalte "Moi skulekorps". Sommerkurs ifjor. (venstre)
Fra TMF ifjor. Balle Frost står og vinker. Kjell Gunnar bare står. Ole står med ryggen vendt mot kameramann. Høyst uhøflig Ole! (venstre)

Buenos diaz. Unbelizeble to be back!

No he eg fært tilbake fra Mexico, fært tebake fra Mexico.
Jo da. Fire uker i Mexico, Guatemala og Belize er over for familien Cowie. Dermed kan alle puste lettet ut: Jeg ble ikke ofret til en eller annen blodtørstig gud. Men det kan også ha noe med at blodet mitt ikke egner seg til sånt. Fikk aldri spørre noen som kunne gitt meg svaret. De er nok døde alle mann.
Kjempetur var det uansett.

Men nå er jeg altså tilbake. Rart hvordan jeg egentlig ikke har savnet noe før jeg kom inn døra og husket hva jeg hadde gått glipp av.
Små ting som Lama-kommentarer (de det gjelder vet hva jeg snakker om), brunost, og det å kaste dopapir rett i do, i stede for i en dunk ved siden av.

Ja, borte bra, men hjemme blir før eller siden best.

Ett år siden

Denne bloggen kommer litt sent, noe som sikkert gjelder mye annet i mitt liv, slik som ungdomsopprør (venter fortsatt), interresse for sport, og fortsåelsen for at jeg var litt smågal. Men det skal være sagt at det nå er over et år siden jeg opplevde et av de store øyeblikk i år 2005:

U2 Vertigo tour

Ja, 27. juli 2005 var jeg og Pål på Valle Håvin stadion i Oslo og så et av verdens desidert største band (ikke åpen for diskusjon) spille live. Vi hadde ankommet Oslo dagen før, og våknet tidlig, slik at vi kunne komme først i køen. Det funka. Det var kun et fåtall som hadde stilt seg i kø før vi ankom i 8-9 tiden om morgen. Den dagen besto egentlig bare av ro og fred, hvor vi nesten ikke spiste eller drakk, i frykt for at vi skulle ha behov for dobesøk mens vi var på konsert. T-skjorter med U2 -Vertigo på var selvsagte kjøp, men ellers skjedde det lite.

Kl. 17:30 åpnet portene, om jeg ikke husker feil, og vi sprang inn. Eller, vi hadde ikke lov til å springe, så det ble tidenes største Norgesmesterskap i kappgang. Og vet dere hvor vi stod folkens? Vi sto rett foran sikkerhetsgjerdet! To nakne meter fra scenen! Dere kan tro det ble en forrykende flott konsert. Da Vertigo begynte (ca. tolv timer etter at vi hadde stilt oss i kø), eksploderte hele stadioen med 40`000 mennesker, og det roet seg ikke før konserten avsluttet i 11-12 tiden.

Jeg vet det ikke kan beskrives, derfor har jeg ikke prøvd å gi noen beskrivelser av når "Elevation" runget utover, når "Sometimes You Can`t Make It On Your Own" fikk voksne menn til å få tårer i øynene, eller når "Where the Streets Have No Name" fikk hele stadionen i sang. Ubeskrivelig, det er det eneste jeg kan si.

Jeg kommer til å husker på den dagen for resten av mitt liv.

Tanker en måned før slutten.

Livet går videre dere. Idag er det en måned minus to dager til skolen begynner. Triste fakta, men det går den veien. Eneste trøsten er vel at jeg skal møte mine gamle og nye klassekamerater, og jeg skal begynne en to år lang trakassering av neste kull allmenngeeker. Vet det heter noe annet nå, men de er like fullt allmenngeeker.
Jeg gleder meg og til å fortsette mitt harde opplegg av fritidsaktiviteter, selv om det nok er en høst med noen viktige valg, hvilke jeg skal fortsette med, hvilke som må på pause, og hvilke som jeg aldri skal gå mer på. Vanskelig valg, men matte, fysikk og kjemi kommer til å ta på, så jeg må nok ta det valget.

Men det er nå slik at jeg tok et valg etter den forrige bloggen. Jeg skal nyte ferien. Ja, nyte den som at jeg ikke vil få tid til å blogge så mye. Jeg skal ut i verden! Nyte dagene som kommer, og nettene som går, og ikke bli lei meg hvis jeg ingen damer får.(ja, ja. Det burde jeg være vant med nå.)

Så vi vi får se. Det kan være jeg kommer innom, men sannsynligheten er at jeg ikke får så mye tid.

Nyt resten av sommeren, dere og.

Woolly mammoths

Okey dokey. This one is going to be written in incredible bad English, but, well, you're all Norwegian, so who cares:

I had the great privelege to wach Ice Age 2 last night. Then, I got one little question: What is the difference between a woolly mammoth and a mammoth? Probarly there is none, but what if there where not just woolly mammoths, but also other types of mammoths?

Skin-head mammoth, for example? Mammoths that could trumpet "Deuchland, Deuchland uber alles", and that hated for example elephants, since they where grey, and did not belong to "the great mammoth race"? Mabye tha's why mammoths and elephants never were to see together, because of the racist skin head mammoths?

Or what about the kashmire woolly mammoths? Those must have been very expensive. I'm not sayning woolly mammoths weren't expensive, but the kashmire must have been extra expensive. Of course, they were not raised in the mayham Kashimr is today, but at least then you did not have to collect the wool under heavy artillery fire. And the wool probarly never smelled of gunpowder.

Yes, I know it is all rubbish, and of course, there are only woolly mammoths. But still, love the thougth...

VM bloggen

Jeg vet det er sent. Altfor sent, men nå er det nå slik at det er bedre enn aldri. Jeg skal skrive om mitt intrykk av VM, og når jeg først er der, hva med å si litt om fotball og meg rent generelt:

Jeg ble født inn i en familie som aldri var sportsfolk. Far hadde en viss interesse i tennis og squash, og mor skal visst ha gjort det ganske greit i sesilåmi eller birkebeineren eller noe sånt, på ski altså. Men fotball hadde aldri vært en slager, noe som, uten at det egentlig var bevisst, ble overført til den hissige lille klumpen meg. Ja. Jeg begynte aldri på fotball. Jeg har prøvd det meste annet. Svømming, håndball, volleyball, tennis, friidrett, men altså aldri fotball.
Og greit var det. I løpet av barneskolen fikk jeg tre baller i fleisen slik at jeg begynte å grine. Ingen av gangene var jeg med på spillet.

Etter hvert som jeg ble eldre, og ble mellomtrinnselev, ble frykten for ball mot brilleglass mindre, og jeg ble å se blant klassekameratene på grusbanen ved Husabø. Det ble til og med til at jeg meldte meg frivillig som keeper, siden jeg var forferdelig dårlig ute på banen. Det er jeg fremdeles, hvis noen lurte.

Senere har jeg hatt et rolig og avslappet forhold til fotball. Det er en sport med mange fine sider og hyggelige mennesker. Det er også et sted hvor mindre hyggelige, litt hjernedøde gutter kan vise at de virkelig er verd mer enn andre. Hvis de kan skåre mål, kan de til og med få vise en av grunnene til at de bruker så lang tid på å studere seg selv foran speilet hver morgen: Magemusklene.
Det hele er til å trekke på smilebåndet av. Sier ikke at alle passer inn under den beskrivelsen, men de finnes, og de har en egen evne til å komme til syne.

Men uansett, så var det VM. Vel, jeg får si at det var litt kjedelig. Så faktisk en del kamper, og det var lite spennde. Når du kommer gjennom en kamp på 90 minutter, og ingen har scoret, da er det ikke direkte oppløtende. Når ikke engang Braszil greide å lage vakker fotball, da var det ikke rart at jeg ofte fulgte med på kampen med et øye på TV'en, og et på MSN. Mine personlige favoritter var Togo og Ghana(pluss øvrige land i Afrika sør for Sahara), som jeg aldri fikk anledning til å se spille. Hvorfor Afrika? Liker det området av verden. Skal takke det for mye rart, som far min, assegaier og gerilliakrigføring.

Men det var jo etter hvert en god del kamper som gikk med andre lag. Nå var det åttendelsfinaler, kvartfinaler osv. Men da ble det bare enda værre. For ikke nok med at de skulle spille uavgjorte kamper i 90 minutter, nå skulle de legge på to ekstraomganger til hvor de heller aldri scoret. Da var det et plaster på såret at straffespark alltid er spennende, men ja, ja. Vi visste jo alle at England aldri i verden kunne vinne på det.
Når det hele til slutt ender med at Frankriket taper etter å ha dominert kampen i hele andre omgang og ekstraomganger (og jeg liker ikke Italia), og en av verden største fotballspillere går av banen etter å ha skallet ned en annen, da tenker jeg:
Greit at det bare er hvert fjerde år...

Overnattings-"fest" hos meg.

Ja, ja. Atter en dag mer av livet å glede meg over. Men nå skal jeg snakke om en natt.

Pål, Eva og Stine var over på filmkveld og snakk på tirsdags kveld og racerbilkjøring. Eva og Stine måtte hjem, men Pål fant ut han skulle tilbringe enda mer tid med sin store, bastante og litt distré øybu-venn. Så vi satte oss og snakket sammen, mens vi drev med vår felles store mani: blogging. Pål att på MSN, og snakker med blant annet Pixie (Nina Kristin). Nå ville det ha seg slik at hun sier noe som Pål ikke forstår, men som han tolker det som noe med kaffe og tur.

Da skytes det inn i Pål og meg en fantastisk tanke, en tanke som er like enkel som den er genial, og det er i seg selv fantastisk, når du tenker på hvilke to herrer som står for ideen:
Vi skulle ut på tur og en kopp varm drikke. Ikke i morgen. Nei, nei. Sånt er ikke gøy. Nei, vi gikk ut på tur en liten stund etter at ideen gjorde sin entré i våre hoder. Klokken er 2 om natta, eller mer.

Så Pål og jeg stakk av sted, fant den fjelltoppen med best utsikt, og satte oss og drakk teen vi hadde med. Jeg drikker ikke kaffe ("Don't drink coffee, I take tea my dear" som Sting sier i Englishman in New York). Der satt vi og sang, med våre klare røster (men dog så lett å merke at Pål er såpass mye mer proff på den fronten enn jeg). Tostemt, selvsagt. Vi snakker jo om Pål her.
Hvilken natt. Etter at vi hadde sittet der oppe en god stund, og teen var drukket opp. Gikk vi en tur i halvmørket og snakket. Vi var ikke i hus før klokken fire.

Det er slike netter som gleder meg og mitt lille sinn. Ikke fordi det skjer så mye. Bare fordi det er slike netter en har muligheten til å kjenne på at en lever. Og du verden hvor fantastisk livet er når du innser akkurat det.

Hår, skjørt og mokkabønner, mest mokkabønner.

Hår forsvant idag.

En stor del av den lille hårballen som til da hadde klamret seg fast til mitt topplokke, måtte se seg slått av saks, kniv og barbermaskin.

Frykt ikke, mine hårglade venner, som bruker all den tid de kan på å forsikre seg om at jeg ALDRI skal kjøre 6 millimeterssveisen igjen, jeg har fremdeles en betydelig andel mer hår igjen enn som så.

Dette er dermed ikke et endelig beskjed om at jeg ikke kan finne på å ta frem maskinen igjen. Fremdeles kunne det være behagelig å ta håret en gang iblant.

Da dette var gjort, fant jeg ut at jeg skulle ta en liten tur i byen. Ja, på slike dager i Egersund senstrum, med sin vakre, blå himmel, blågrønne hav og grønne fjell, kan jeg fatt hvorfor mine kjære foreldre heller ville bosette seg her, fremfor i gokken utenfor Kongsberg. Det kan jeg forsovidt mange andre ganger i løpet av året, men spesielt på slike dager i Egersund sentrum.

Mitt neste æren var, som så ofte, på Amadeus (byens eneste skikkelige platebutikk. Måtte den hvile i fred når den nå snart forsvinner). Tre Dire Straits-platekjøp senere, bar det videre bort til undergangen, hvor jeg traff Ally.
Jeg pleier ofte å treffe henne ved denne undergangen, men ikke på en mandag ettermiddag, og ihvertfall ikke med en unge i vognen og en annen ved skjørtekanten. Det siste gjorde jeg ikke heller denne dagen, siden hun hadde bukser, men poenget var at hun hadde med seg søsteren, og hun nådde ca. opp til hvor en skjørtekant hadde vært, hvis da Ally ikke hadde hørt på Coco Chanel, og dermed valgt å skjule knærne sine, som Coco Chanel mente var det styggeste på en kvinnekropp. Det kan Coco Chanel ha rett i, men jeg vet ikke, siden jeg aldri har brukt tid på å studere hvordan knærne er i forhold til resten av kvinnekroppen, som i seg selv sier noe om at knærne ihvertfall ikke er den peneste delen av kvinnekroppen. Men uansett, HVIS nå Ally hadde hørt på Coco Chanel, og ikke brukt skjørt som viser knærne, så hadde lille Emma vært for høy til at hun kunne holde i skjørtekanten uten å bøye seg, og det vil sikkert ikke lille Emma, dermed ville ikke lille Emma vært i skjørtekanten på Ally.
Men hva betyr vel det, siden Ally hadde bukser, mener jeg?

Så, etter en lenger samtale om alt fra søsken til vekst med mer, bar det videre. Jeg skulle avgårde på mitt siste viktige ærend i byen den dagen: Jeg skulle kjøpe mokkabønner.
Nå vil sikkert noen av mine kjære lesere si at mokkabønner ikke smaker godt. Det har de sikkert helt rett i, siden mokkabønner nok har en helt forfærdelig smak, hvis du ikke liker dem. Nei, da smaker de antagelig rett og slett dårlig, om jeg får si det selv. Men nå er jeg laget slik at jeg ikke synes mokkabønner smaker dårlig. Mokkabønner smaker godt, så lenge du liker dem, og det gjør altså jeg. Ja, det var faktisk slik, at jeg på søndag sa til min kjære søster at nå ville jeg ned på butikken og kjøpe mokkabønner. Det kunne jeg ikke, siden butikken ikke selger mokkabønner på søndager. Butikken selger ikke mye annet heller på søndager. Faktisk selger de ingenting på søndager, og ihvertfall ikke mokkabønner. Dermed måtte jeg vente med å kjøpe mokkabønner til mandag.

Men først snakket jeg lenge med to gamle kjente. Ikke om mokkabønner så klart, for mokkabønner er egentlig ikke noe spennende tema, selv om jeg har skrevet ca. to hundre ord om dem, hvis du tar med hele avsnittet. Men det var altså ikke mokkabønner vi snakket om. Vi mimret og diskuterte, og siden vi sto rett ved Kiwi, hvor jeg hadde tenkt å kjøpe mine kjære mokkabønner, kunne hele byen få høre hva vi synes om jenter, film, drikking osv. Men så hadde plutselig tiden flydd, noe den egentlig aldri gjør, men som alle sier at den gjør, så derfor skal jeg ikke si noe annet, siden det ikke er så viktig for meg, så lenge tiden beveger seg fremover. Derfor sa vi hade, og jeg gikk inn for å kjøpe mine mokkabønner, som jeg altså synes smaker godt, til tross for at det nok ikke er så mange unge mennesker som gjør akkurat det, synes mokkabønner smaker godt, altså. Men når jeg så gikk inn på Kiwi for å finne mine mokkabønner, fant jeg dem ikke. Jeg fant mye annet, både IFA, melkesjokolade og brus, men altså ikke mokkabønner.

Dermed var det avgårde til Coop Mega, noe som egentlig aldri skjer. Dere skjønner, jeg er altfor påvirket av anti-Arbeiderparti-meninger, og de fleste som ikke liker Arbeiderpartet, kjøper ikke mokkabønner på Coop Mega, siden det er en link mellom Coop Mega og Arbeiderpartiet. Men så er det nå sånn at jeg hadde satt sykkelen min utenfor Coop Mega, siden jeg liker å gjøre akkurat det. Siden jeg ikke liker Arbeiderpartiet, og dermed ikke Coop Mega, pleier jeg å si at jeg setter sykkelen utenfor Dressmann (samme bygg), som er et mye mer naturlig sted for en som stemmer Høyre å sette den nyvaskede Mercedesen sin. Nå er ikke jeg Høyremann, men Venstre, og derfor satte jeg altså sykkelen, og ikke den nyvaskede Mercedesen min utenfor Dressmann. Men tilbake til Coop Mega. Jeg tenke, at i Coop Mega går sikkert mange gamle damer og handler, som de har gjort siden deres store leder Gerhardsen regjerte landet. Det var en slik en som introduserte mokkabønner for meg. Hun var min bestemor, og var riktignok ingen Arbeiderparti-kvinne, men en KrF'er. At hun ikke heller var Venstre, eller kanskje heller Høyre, kan jeg ikke helt skjønne, men så visste man ikke det man vet idag, og fremdeles er det mange som ikke vet det. Dagfinn Høybråten, for eksempel. Men så vet man aldri helt hva han egentlig vet, siden han ikke liker å si det, etter det jeg vet. Men hva vet vel jeg?

Uansett, siden disse gamle damene sikkert spiste masse mokkabønner, så måtte jo Coop Mega være stedet å få tak i disse, og sikkert kamferdrops også, men det var jeg ikke ute etter, så det var noe jeg først tenkte på i ettertid. Jeg har faktisk tenkt litt på akkurat det med kamferdropsene nå, og kommet frem til at jeg ikke så noen kamferdrops på Coop Mega. Men så lette jeg etter mokkabønner, og da ser jeg sjelden kamferdrops, som sikkert ligger på en annen hylle.

Det jeg derimot så, var kremtopp, siden de var i en lignende pakke som mokkabønner, og lå rett ved siden av mokkabønnene. Det er faktisk noen som tror at folk kjøper mokkabønner fordi de tar feil av de og kremtopp, siden de har så lik pakning. Det skulle vel ikke være så vanskelig, siden gamle damer sikkert bare så vidt rekker opp til kremtoppene og mokkabønnene, og sikkert ofte da tar feil. Mokkabønner og kremtopper ligger ofte helt øverst på butikkhyllene. Det er sikkert fordi barn ikke spiser mokkabønner og kremtopper, men det er dårlig gjort mot de gamle damene, som nok må strekke seg lang etter det de er ute etter, bokstavelig talt. Dette er sikkert ikke så behagelig for de gamle damene, og selv om jeg ikke selv har noe problem med det, synes jeg ikke at Coop Mega, eller alle andre butikker for den slags skyld, skulle ha mokkabønnene øverst oppe. Det var disse damene som bygget landet, og de fortjener respekt. De og Gerhardsen, selvsagt, bygget landet altså. De hadde fortjent respekt uansett om de bygget landet eller ikke, men nå gjorde de altså det, og da bør de ihvertfall få respekt.

Jeg holdt faktisk på ta feil av kremtopp og mokkabønner jeg og, men så grep hjernen min inn, og jeg fikk med meg to pakker mokkabønner. To pakker siden ingen kjøper én pakke mokkabønner. De gamle damene fordi de skal ha en ekstra pakke til sine utakknemlige barnebarn, som sikkert ikke liker mokkabønner, og jeg fordi jeg ikke ville gjøre noe som de gamle damene ikke ville ha gjort. Det kan jeg gjøre andre ganger.

Takk til deg som har brukt tid og krefter på lese deg helt ned hit. Håper du har hatt det like moro med å lese bloggen som jeg har hatt med å skrive den. Og en ekstra takk til min venninne Liv på Sjernarøy (som beklagelig vis ikke heter Sjælerøy, som er mye morsommere å si med dårlig østlandsk akksent), siden det var en av hennes blogger på MSN Space som ga meg ideen.

Takk til alle, vil jeg si. Beklager for at bloggen ble så sykt lang, men jeg hadde sikkert litt vel høyt blodsukker akkurat da. For mange mokkabønner, vet dere...

Bicycle of life

Hmm? Å ja, sykkelen min? Ja, min kjære Velotec, ja. Typisk bysykkel, med forholdsvis tynne hjul, og nok gir til å få meg opp Hoveræget og andre uendelige bakker (og måtte det aldri bli nødvendig.) Ikke mer, ikke mindre. Akkurat passe. Tung er den heller ikke.
Hvis noen ikke greier å løfte den, prøv igjen etter å ha satt meg av.

Joda. Sykkelen er min beste venn når det gjelder å komme meg rundt i verden. Spesielt til skoleveien er det sykkelen som foretrekkes. Ikke trenger den busskort som lett glemmes, og den venter på meg etter skolen selv når jeg bruker all verdens tid med å pakke ned. Og det skjer ofte.
Til fritidsaktviteter velger jeg ofte å øvelseskjøre i bilen, noe som jeg trives veldig godt med. Men da må far være med, og han kan ikke alltid være med meg. "Tenke sjæl og mene!", som sangen sier det. Eller "O ja ja ja ja boff !" som trollmor synger når hun har lagt sine 11 små troll.

Sykkelen er også en av de få greiene som minner meg på at jeg har et snev av praktisk sans i meg. Jeg kan skifte deler, jeg kan lappe dekk, og jeg har til og med bont sykkelen en gang. Helt uhørt utifra mine egne uttalelser om at jeg ikke er det minste praktisk.
Men ja, ja. Det med at jeg kan gjøre pratiske ting, er sikkert bare en fase jeg må gjennom.

Jeg har hatt mange erfaringer og minner fra all min sykling. Den beste vil jeg for alltid bruke som en lattervekker:
I en ferie for noen år siden, hadde jeg bestemt meg at jeg skulle oppom min venn Pål. Jeg skulle selvsagt sykle, så bra som været var, og satte avgårde. Men da jeg hadde syklet nedover, forbi Shell og Rema 1000, hadde jeg drømt meg en smule bort. Jeg så bare det som var foran meg på asfalten, og så dermed ikke den lange planken som stakk ut fra taket på en bil. Jeg ante fred og ingen fare, før Impact! Plutselig hørte jeg et smell, en ubehagelig følelse bredte seg over fjeset, og før jeg fikk sukk for meg, lå jeg på bakken. Planken dirret godt der over meg.

Mange kan si at de har gått på en lyktestolpe, men de færreste kan skilte med at de har kjørt på en horisontalt-liggende planke. Traff meg midt i fjestet, og hadde det ikke vært for at brillene mine var tykke som fy og sannsynligvis av armert stål, hadde nok et øye gått med.

Men jeg slapp med skrekken, og vissheten om at jeg kan le av det. Og det gjør jeg.
Ja. Sykkelen er en fin ting.

Prolog

Idag var en svært innholdsrik dag på friidretten.
Det begynte med en ankomst som var de vanlige x antall minuttene for sen. Så viste det seg at Lise ikke var der til å klage på at jeg var for sen. Behagelig. Satte sykkelen vekk, låste, og satte igang med løpinga.

Etter en grei trening som var mer tekninsk enn den var hard, satt jeg og snakket med to av andre. Da de ikke synes konversasjon var spennende nok, begynte de å bruke den svarte blandingen av skitt, bremsekloss-pulver og olje til å sværte hverandre. Jeg ble også en smule svart på haken, men de to andre ga meg assosiasjoner til Dynamitt-Harry. Vel er ungdomsforelskelser ofte eksplosive saker, men ærlig talt, ikke nødvending å lage Molotov-cocktail heller.
(sånn en. Eksploderer gjør den og. Gøy!!!)

Denne dagen endte med at jeg syklet hjem igjen. Men da jeg kom bort til Rema 1000, og skulle begynne oppstigningen, falt kjettingen av. Søren! Hadde akkurat olja kjettingen, så den var deilig og grisete. Ja, ja. Hjem måtte jeg, så det var bare å ordne det, og komme meg hjem.

Det var da tanken slo meg: Jeg skulle skrive en blogg om sykkelen min. Og uten at hverken Pythia eller sexritualer var innblandet, var jeg blitt inspirert.

I'VE SEEN THE LIGTH! OMOMBOGAJOBOQWYNGABOO!!!

Inspirasjon

Æsj. En sånn periode igjen. Ikke kan jeg skrive dikt, eller sangtekster, eller blogger. De kommer og går, uten at jeg vet helt hvordan. Det jeg vet, er at jeg ikke greier å skrive noe nå.
Det hele handler vel om inspirasjon. Dette lille ekstra som får pennen til å fly, eller som gjør at tastaturet plutselig begynner å lage små, irriterende klikk som kun stopper når hendene er ødelagt og musesyke eller senehinnebetennelsen får overtaket. Da er man inspirert dere.

Men det er vel bare de aller beste tilfellene av inspirasjon. Vanligvis skjer det hele litt mer rolig. Med dikt kommer det ofte stykkevis. Jeg finner en setning eller et ord jeg liker, og så bygger jeg på det lille jeg har. Av og til tar dette tid. Det kan gå dager fra første setning kommer, til det hele henger sammen. Samme er vel også sangtekster, men hvis jeg har en melodi, er det ofte inspirasjon nok til å få fortgang i det hele.

Og blogger? Vet ikke helt. Må være i form, og det er jeg vel ikke akkurat nå, ser det ut til. Av og til skriver jeg likevel, men det blir skjelden blant mine bedre tekster.

Så nå må jeg ut på inspirasjonsjakt igjen. Kanskje snakker jeg med noen venner, kanskje opplever jeg noe spesielt som ikke bare blir et kjedelig handlingsreferat, eller jeg høre musikk som kan gi meg noe ekstra.

En siste løsning er jo å gå til orakelet i Delfi, i det gamle Grekenland. En dame (Pythia) som snakker masse tull, som så blir oversatt av prester, skal kunne gi meg et hint. Kanskje til og med få guden Apollo til å sende poesiens musé for å inspirere meg.

Ja! Der er løsningen! Også kanskje et lite sexrituale med vakre prestinner dansende rundt meg. Helst med en gjeng kappekledde prester/munker med fakler, som synger mystiske, gregorianske hymner.
Der ligger det. Får inspirasjon bare ved tanken.

Men det går nok ikke. Jeg har ingen avtale, og jeg kan ikke dra tilbake i tid til Delfi, uten å ha gjort en avtale.
Noe annet ville jo være absurd.

Statistikk

Jo takk. Et år med øki har satt sine spor, folkens. Statistikk er for alltid godt planta i hjernebarken min.

Jeg fant her om dagen ut at jeg skulle gjøre som min venn Pål, og installere en greie som teller antall besøk. Eller, den vil telle deg hver gang du oppdaterer, så tallet vil ikke strengt talt bli så rett som jeg helst skulle sett at det ble.

Men dette skal bli spennende. Har ingen store forhåpninger, men skal bli moro å se hvor mange som stikker innom siden min når de sitter med MSN og generelt har lite å gjøre på.

Life is like a box of chocolates...

En av mine favoritter i CD-samlingen er "Best of Sting and the Police". Ingen kan vel si at de virkelig misliker "Fields of Gold", "Roxanne", "Every Breath You Take" og "Englishman In New York". Gledelig CD, men med en hake:
Hver gang jeg kommer til siste sang forandres min sinnstemning. Jeg setter meg litt bedre opp, tenker "søren!", snur meg, og slår umiddelbart av CD-spilleren. Dere skjønner, siste sang er en remix av Roxanne. En Puff Daddy remix. Det vil si at denne gode gamle The Police sangen, blir innlagt med "yo, yo" og overkul amerikansk streetz-rap. Det greier jeg ikke. Rap er sikkert bra det, men jeg liker det ikke, og ihvertfall ikke når jeg rett før har hørt musikk jeg elsker.

Ikke så galt når resten av sangene er gode, tenker du kanskje.
Men se for deg at du spiser konfekt. God konfekt, ikke sånn som du spiser fordi mormor sitter og studerer deg, men fordi det smaker godt. Tenk deg da at den aller siste du spiser, viser seg å være hundebæsj. Forferdelig! Greit nok, det var bare en av 18 konfekter, men det er den smake som sitter igjen på tunga. Uff nei. Virkelig fæle greier.

Å covre sanger som oftest helt greit, men det Puff Daddy gjør med Roxanne, er rene voldtekten. Myk, poetisk pop kan ikke gjøres om til klumpete og enkel rap. Dette blir helt feil i mine ører. Jeg kjøpte ikke den CD'en for å høre Puff Daddy, men Sting.

Andre ganger holder det bare at det er feil band som covrer sangen. Westlife hadde en hit med "Uptown Girl" den gangen jeg hadde peiling på hvordan VG-lista så ut (leeeenge siden). Denne sangen er det Billy Joel som skal ha æren for. Da jeg senere fikk høre orginalen, hadde jeg et forholdsvis stort problem med å nyte sangen. Du skjønner, versjonen til Westlife var KLIN LIK! Eneste forskjelden var at Billy Joel unngikk den suppesøte sangstilen som brurde være terrorlistet.

Til alle som ønsker å covre låter, gjør det. Det er bare bra at folk bruker andres sanger til det fulle og tar dem ut i lyset. Problemet mitt er når produsenter av Best of - plater legger covra låter inn. Det blir feil.

Det finnes også de som ikke bør covre noe som helst: Boyband.

For å være på den sikre siden, vil jeg anbefale at de ikke synger i det hele tatt.

Korps og Kristiansand

Fredag bar det til Kristiansand. Korpssesongen var over, og for at vi ikke skulle glemme at vi var knyttet til Egersund og Husabø skolekorps for evig tid, var korpstur en nødvendighet. En helg med musikk (både korps- og og søt), sløving på stranda, og sommerforelskelser som kommer og går som bølgeskum i vannkanten.
Nå er det sikkert en del som tenker, "As if! Pål, Andreas og Arthur på korpstur. Ikke søren om de finner noen der!"
Det har dere helt rett i. Greit, så er det et faktum at alle tre er forholdsvis flinke til å møte nye mennesker når de er ute og reiser (ja, selv Andreas), men aldersgruppen her var litt feil. Det store flertallet var mellom 10 og 13. Så legger du til at hverken Pål eller Andreas, og ihvertfall ikke meg, virket spesielt interresert i å menges med andre enn de i korpset, og du får grunnen til at jeg forstår de som ikke var overrasket da vi kom hjem like frie og franke som vanlig.

Uansett, det hele startet sagt på fredag, med en busstur på noen timer
(Signe Marie, dirigenten, mente at hun hadde brukt ca. halve tiden på denne reisen. Selvfølgelig betyr det at bussjåføren kjørte veldig sent, ikke at Signe Marie kjører for fort. Det skjer jo ALDRI.
Uff nei. Ikke tale om.)
Denne turen var utrolig nok ganske underholdende. Alle vi eldste satt baki sammen med dirigenten og lo og moret oss, til tross for at Andreas var forholdsvis trøtt etter noen nattevakter dagene i forveien (uvisst hvor mange). Vi stoppet på Gluggevann (Uggevann, suggevann, muggevann, osv. Vanskelig å ikke lage alternative navn der), for å spise, og for å gjøre Gluggevann til Guggevann (tisspause. Dette ble heldigvis ikke gjennomført. Vi gikk i skogen). Lite ante jeg mens jeg stod med min kjære elitesoldat ute i vinden, at jeg snart skulle utsette ham for stort ubehag. Noen greide nemlig å miste en mobil uti vannet, og siden jeg var den store, sterke og tøffe (ha, ha, ha.), måtte jeg, i bare underbuksa, og i alle fra forelde og ledere til fjortis- og småjenters påsyn, ut og hente den. Hvorfor de ville ha den, vet jeg ikke. Den kommer neppe til å funke igjen. Det hele var lite morsomt. (Eller kanskje det var morsomt? Signe Marie ler da godt?)

Da vi kom frem, var det mat, volleyball og lenge oppe. Thea Sofe, Pål, Andreas og meg satt oppe til langt på natt og snakket, mye til de andre, "sovende" deltagerenes irritasjon. Da Pål satte seg ved pianoet i ett-tida, ble det for mye for en leder fra et annet korps, og en halvtime senere greide hun å stable seg på beina å begynne å syte og bable om et eller annet. Da hadde vi allerede lagt oss, og Pål hadde ikke spilt annet enn de få tonene kl. ett, men ja, ja. Bedre sent enn aldri.

Neste dag var det at korpset skulle ut og vise seg. Etter tørre skiver og en dusj, bar det avsted til en forholdsvis kort parade i Kristiansand. Så så vi et jentekorps som spilte fantastisk bra, og som marsjerte i masser av forskjellige formasjoner mens de spilte. Veldig bra, men utrolig deprimerende når man så på vårt mindre fantastiske korps. Jeg må nok i HM Gardemusikk hvis jeg skal være med på noe bedre.

Senere på dagen var det total avslapping, litt snoping og litt søvn. Jeg fikk vite at det ikke gikk så bra på Lillehammer med friidrettsfolket der, og fant ut at jeg aldri skal la Pål ordne håret mitt igjen (med noen unntak, selvsagt). Vi gikk så og hadde SanktHans på etterskudd, med stort bål (som vi håpet ville føre til at en brygge og et tre tok fyr), og masse mat(som vi snek i køen for å få tak i).

Så ble det igjen masse snakking til langt på natt. Denne gangen ble vi forvist fra alle steder som kunne medføre at noen hørte oss, så vi satt på dametoalettet. Ikke slik at vi sjenerte de som skulle på do, selvsagt, men rett ved der de vasket hendene sine etterpå. Vi kunne ikke gå på herretoalettet, siden det luktet mye værre der. Gutter er mye dårligere enn kvinner med dohygene, spesielt på offentlige toaletter. Bildet ble tatt FØR de voksne la seg og vi ble forvist til toalettet.

Dagen etter var det Kristiansand dyrepark som ventet. Vi skulle ikke spille før kl. 5, så i mellomtiden gikk vi rundt og så på masse dyr, og moroet oss. Pål, Thea Sofie, Martha, Invild og jeg tok Storslegga, en uhyre skummel greie som satte jeg, med min høydeskrekk, ikke var spesielt øy i hatten i. Like fullt, det var en skikkelig kick, og jeg bør ta den igjen.
Lover ingenting, Pål.
Så fikk vi med oss Signe Marie i tømmerrenna, noe som var en opplevelse i seg selv. Hun skrek som bare det, noe som fikk oss andre til å få latterkrampe. Så fikk vi med oss en annen leder, siden Signe Marie bare ble med hvis vi greide å omvende en motvillig sjel til. Han var med i god tro på at dette var Signe Maries første tur. Han fikk da etter hvert med seg at Signe Marie hadde vært med en gang før, men da var det store fallet rett forut, så han kunne ikke akkurat snu. Det ble et megaplask. Thea Sofie, Signe Marie og tre store karer er ikke de som lager minst bølger. Thea og jeg, som satt henholdsvis først og annt først, ble søkkvåte.

Så spilte vi, og fulgte med på en konsert som var laget for femåringer, før det bar hjemover. På hjemturen var Signe Marie i sitt ess, men jeg ble forholdsvis irritabel da Pål og Andreas sprayet meg og mine omgivelser med dameparfyme. Jeg blir kvalm av parfyme i for store mengder. En annen ting var at hverken Pål, Andreas eller med hadde barbert oss i helga. Jeg vet ikke helt hva som var værst: Det at jeg ikke hadde barbert meg, eller at det tok to dager før noen kunne se det. Da hadde jeg til gjengjeld en pen liten bart av hallik-typen. Du vet, som ikke møtes på midten. Behagelig tanke.
Men alt i alt var dette en hyggelig tur, mitt mellom min åttende og min niende stjerne på uniformen, og jeg kan si at jeg kommer til å se tilbake på det hele med glede. God sommer.

Sommer'n

I går kveld var jeg veldig glad. Dagen hadde gått som den skulle, skolen var over for iår, og mine dager som GK-elev er over. Men det var noe som manglet. En ting var at jeg visste alt dette, men jeg var ikke sikker på om jeg helt hadde tatt innover meg det faktum at jeg hadde fri.
Æsj. Det skulle jeg nok greie.

Det endte med at jeg ba Andreas over for samtale og te, og vi snakket om alt fra politikk til musikk (hei, det rimte!). Da han dro, var kl nesten 2, om natten. Da gikk jeg rett og la meg.
Natten husker jeg faktisk en del av. Drømte at det tok meg et minutt til skolen, at jeg hjalp ei å rømme fra en fyr, og at jeg og noen andre kom i slåsskamp med en gjeng store karer. Det siste jeg husker, var at jeg, med en liten klubbe og en skolekjøkken-gryte, sendte en av karene til drømmeland ved å spille en forholdsvis dårlig trommesolo på hodet hans.

Jeg våknet først i ellevetiden, men sovnet snart igjen. Ikke før litt over 2, ca. tolv timer etter at jeg la meg, fant jeg endelig veien fra sengen til badet. Egentlig misliker jeg sånt. Hvis jeg står opp etter tolv, får jeg alltid følelsen av å ha kasta bort halve dagen, og slikt kan jeg ikke ha noe av. Men én ting gjør det meg ihvertfall sikker på:
Jeg ER i feriemodus.

God sommer alle sammen.

Resultatet av muntlig eksamen i Engelsk

Jeg fikk sekser. Det gjorde og en til. Videre var det tre femmere og en firer. Ikke dumme karakterer noen av de...
Liker egentlig ikke å skryte. Men må jo si noe, siden det kun var 6 av 90 som kom opp:

Vi var rett og slett bare best!!!

Yoko Ono kommer til Øyafestivalen.
Hadde ingen planer om å dra likevel.

Eksamensdikt

På fredag var vi på skolen,
for å få vite.
Hvem som kunne gå i solen,
og hvem som måtte slite.

Og den som sa hvem som kom opp,
var så snill.
Mathias syns at dette var topp,
han drog hjem og så One Tree Hill.

Mens noen drog avgårde,
satt Arhur Per.
Forundrert klødde han seg i håret,
han sitter der og ler!

Under på en liten strek,
stod navnet Hanne Marthe.
Hun ble faktisk veldig blek,
og roper ut: "Det var som svarte!!!"

Aleks kunne heller ikke dra,
hjem til sin BMX.
Han så opp på læreren og stille sa,
for en grævla heks.

Ja vi og enda tre,
må sitte hjemme og øve.
Men dere andre skal nok se,
sensor skal bøye seg i støvet.

Arthur Per Cowie

Veit at det mangler en sammenhengende rytme, men vis forståelse. Brukte ikke så veldg lang tid på det heller. Det skal også sies at det ikke er helt rett alt. Visse diktninger er gjort for å "sprite" opp diktet.

Oh, unhappy day.

Av 90 elever på allmenn Dalane kom 6 stykk opp i muntlig. Av disse var alle fra klassen min.
Dere vet hvor dette ender, men jeg skal ikke si noe sånt som at jeg var den siste som ble ropt opp, for det var Aleks. Inntill det øyeblikket trodde han at han slapp. Som naturlig var, ble "Per Arthur" ropt opp først. I engelsk. "Schools in the UK".
Litt av en start på dagen.

Men da satt jeg altså der. Egentlig litt likegyldig ("Ja, ja. Det var ihvertfall engelsk Kunne vært værre"). Men der kunne jeg ikke sitte, og etter all jublingen og informasjonen, gikk jeg ned å lånte engelskboka, igjen.
Bibleotekaren ble litt agressiv da jeg ikke gadd se etter om det fantes bøker om det engelske skolessystemet på skolebibleoteket (hvem i all verden ville hatt gidda til å skrive en sånn bok?). Men jeg tok meg ikke så nær av det, alle vet jo at bibleotekarer hysjer værre enn de biter.

Aleks og jeg (ja Stine, "jeg" kommer etterpå!!!) gikk hjem, siden bussen han skulle ta, kom ca. en time etter at vi var ute i Svartemyrsveien. Timene som kom ble brukt til alt annet enn engelsk, og var ganske behagelige.
Men det kunne ikke vare. Før eller senere måtte jeg få noe gjort, og akkurat nå var "før" mer fristende, slik at søndag ikke ble sammenlignbart med å lese "Norges Lover" i kjedsommelighet (har aldri lest den, så skal ikke si sikkert).
Det går sikkert ann å gjøre Schools in the UK om til et spennende tema. Den kunsten er ikke noe jeg har lært meg.

Da jeg, under arbeidet med eksamen, måtte løpe til å hjelpe far, endte jeg først i en vakker liten krigsdans på ett ben. Denne dansen hadde små innslag av det poetiske, forvrengte ordet "dammit". Nå vil sikkert noen tro at denne dansen er en hemmelig skikk fra den skremmende, og farlige sekten "Vår", men det er det altså ikke. Jeg hadde rett og slett slått storetåa såpass grundig at jeg ikke greide å holde meg til et verdig "hell-ve-te!!!". Her var det dauablod, vanlig blod osv på ett sted. Fikk til og med en del inne i sokken.

Før jeg avslutter dette rene handlingsreferatet, vil jeg takke alle de som har følt med meg og syntes synn på meg. Egentlig misliker jeg å bli syns synn på. Det er bare en eksamen. Ikke et personlig ragnarok. Likevel, det varmer at folk bryr seg, spesielt siden jeg, i deres sted, ville sittet og ledd åpenlyst av de det gjaldt (med mindre min sosiale intelligens sier annerledes. Ja, jeg har en sånn en).
Takk til dere, og farvel.

Post Scriptum: Det bildet er IKKE ekte. Det er Aleks som har satt hodet mitt på en annens kropp.

Navn til besvær

Den 23. juli 1989 ble jeg døpt, og dermed ble jeg offesielt hetende Arthur Per Cowie (ikke Bull, som står i bloggnavnet. Det var bare morsommere med initialene ABC enn APC.)

Det ser desverre ut til at ikke alle har fått med seg hvordan dette navnet uttales (Arthur Per, altså). Den korrekte, norske uttalen er Artur Per, ikke Per Arthur, som veldig, VEEELDIG mange tror. Det slår ikke feil. Grand-tanter og andre slektninger som jeg ikke har snakket med siden jeg var "så stor", speakere på friidrettstevner, eldre mennesker, og flere til, har en tendens til å kalle meg Per Arthur. Normalt har jeg ikke noe problem med dette, men jeg har enda til gode å forstå speakerene. De leser jo bokstavelig talt opp navnet, og likevel får det feil.

Dette kan ha flere grunner. Per Arthur har flere fordeler fremfor Arthur Per. Her er noen av disse:

1. Per Arthur høres bedre ut enn Arthur Per. De fleste liker å få den korte delen først, selv om dette får navnet til å gå sykt fort (prøv å si det på østlandsk, så forstår derer).
2. Per Arthur legges ikke så mye merke til. Man unngår dermed at foreldrene til venner blir så facinert av navnet at de skviser inne "Arthur Per" i alle setninger som blir sagt så lenge man er i rommet. Men samtidig, ingen vil overse din eksistens med navnet Arthur Per.
   
3. Man unngår at folk assosierer navnet ditt med "det sies ulogisk". Som om Per Arthur liksom var logisk.
   
4. Arthur Per høres ut som:
   
1. Et verb (å arthurpere). Ei fra Bryne kom frem til dette. Egentlig bare et tulleord, men det høres ikke ut som noe jeg ønsker å gjøre.
   
2. En legetittel (arthurped). Også dette et tulleord, men hun som oppdaget ordet "arthurped", kom etter hvert frem til at hvis noen skulle fått den tittelen, måtte de ha spesialisert seg på operering av tær.

Likevel finnes det de mennesker som mener Arthur Per (eventuelt bare Arthur, som jeg selv bruker) er det beste. De fleste av dette gjør det av vane, eller fordi de leser det rett vei. Men du har et fåtall, en nesten utdøende rase, som mener at Arthur Per høres mest riktig ut. Jeg var ikke klar over dette før Atle (Johnny) Skogen kommenterte det.

Det er derfor jeg har en spørsmål til dere (to) kjære lesere: Hva høres best ut? Er dere en mann/kvinne av Atle (Johnny)s hjerte, som mener Arthur Per høres best ut, eller er det Per Arthur som står deres hjerte nærest?

Til slutt vil jeg si at jeg ikke har noen som helst problemer med Per Arthur, Afo, Arthor, Pelle eller andre versjoner av navnet mitt. Jeg føler heller ingen trang til hard avstraffelse av personer som bruker disse navnene (eventuelt verb og legetittel).
Den trangen ga seg etter den timillionte gangen det kom opp, ca (5. klasse).

Melk, feriekolonier m.m.

Jeg stod opp sent idag. Med det mener jeg kl. 13:00, ca. Dette fordi jeg ikke hadde skole, og IKKE på grunn av skulk. Skulk er det liten vits i å drive med, spesielt på fridager.
Uansett, da jeg i tre-firetiden skulle spise frokost (hadde en del jeg skulle gjøre først, blandt annet kjøpe piffi til maten og poste et brev), måtte jeg selvsagt ha melk. H-melk av Q-melk sorten, for å være helt nøyaktig.
Jeg beklager overfor de melkeprodusentbevisste menneskene jeg kjenner, spesielt Bjørn Ege, at jeg er slik en quisling og drikker denne melken, men den smaker bare bedre. Igjen, jeg beklager.
Men da jeg skulle helle oppi melken, oppdaget jeg at det var noe som ikke stemte. For det som kom ut av kartongen, var forholdsvis klumpete og tyktflytende.
Dette kan sikkert være helt greit hvis melken kommer fra en surmelkskartong, men her var det h-melk, og den skulle vel for tiden innholde MINDRE fett, ikke store klumper av det.
Heller ikke lukten var noe og skryte av, så jeg kom frem til at denne kartongen var som en norsk feriekoloni i Spania: Masse stygge greier som kom inn og laget kvalm. Skal vedde på at bakteriene i kartongen også stemte Frp.

Jeg fikk da til slutt mitt glass med melk, ved å åpne en ny kartong. Siden jeg, i motsetning til spanjolene, misliker feriekolonier, ble det resterende innholdet i den infeserte kartongen omhyggelig skyllet ned i vasken. Bare husk dette folkens: Vær varsomme med melken, man vet aldri hva som kan komme ut derfra. Gjerne unngå å stemme Frp vil også hjelpe. Men viktigst av alt: Skyll, brett, stapp. Husk returkartong.

Fridager, jeg elsker livet.

Først beklager at det ikke er oppdatert på en stund. Jeg har tatt ferie en uke eller to.
Er ikke sikker på hvor lenge jeg kan gjøre akurat det, men det går nok

Men uansett. Forrige torsdag var det en fin dag. Ferien var tatt på forskudd, livet var uten bekymringer, og jeg hadde endelig kommet frem til at faktisk var vinterens siste snøfall, den dagen i begynnelsen i april. Med sånn et drittvær som denne boebodde sumpen har hatt i år, tok det meg litt tid å bli optimist.

Så hva skulle jeg gjøre?
Ingen ting.
Utrolig kjedelig, men det var på tide jeg gjorde annet enn å farte rundt på fritidsaktiviteter. Og kjedelig er vel å gå litt langt. Til tross for at entusiasmen min ofte har en tendens til å ta ovehånd, og at jeg f.eks reiser meg for å understreke et poeng, at jeg often har en tendens til å bevege meg i ekstrem fart uten at jeg er det minste stresset, eller at jeg snakker like fort og sterkt som en brølape i paringstid, betyr ikke at jeg ikke kan slappe av.
Tvert imot, det er en kunst jeg er forholdsvis godt til, og det resulterte i en helg med PC, bøker, mye søvn og lite nytte.
Fyttiraker'n som jeg elsker livet.

Men denne idyllen kunne jo ikke vare. Den var aldri perfekt heller, siden Fyrfestivalen, gudstjeneste, pokerkveld (minner de to som skylder meg 75 kr hver) tok masse tid. På mandag var det "Familiens Ære" på storskjerm med halve byen, tirsdag var det husstøvsuging og friidrett, og etter det tok det av. På onsdag kom Eva på besøk, og vi diskuterte verden, været og dietten min (hun spiser kun frukt som snacks, mens jeg bruker hennes besøk som unnskyldning for å ta fra snopeskapet. Jeg har fremdeles ikke dårlig samvittighet av den grunn).
Og idag, denne vakre, skyfrie morgenen som endte i kald vind og skyer, var det hele ved en topp. Da var skulle Martin prøvespille, jeg måtte kjøpe nye CD'er, og jentebølgen slo innover Sandnes.

Stress hele greia, men likevel, verd det. Jeg har jo valgt det selv.
Alt til tross: Fyttiraker'n som jeg elsker livet.