Hovlandsveien og andre minner.

Akkurat nå sitter jeg i nabohuset til min kjære Fullriggerveien 10. Dette er fordi det trengtes barnepass, og jeg var tilgjengelig. Her sitter jeg og lytter til CD'en "Heart of Saturday Night" av Tom Waits. Rolige jazz-blues toner fyller rommet, og jeg får assosiasjoner til en gammel nattklubb i Chicagos bakgater. Virkelig en fantastisk plate, det der.

Men det jeg egentlig skulle snakke om, var om denne dagen, og dagene før, som gjorde gjør dem til så viktige deler av min ferie. Dere skjønner, disse dagene har vært noen av de beste i hele sommerferien.

Det hele begynte vel med mandag, eller kanskje forrige søndag eller lørdag. Vet ikke helt, men det betyr ikke så mye heller. Uansett, Andreas hadde besøk av ei Finmarksjente, og det var naturlig for meg å stikke innom for å si hei. Hmm. Det var nok lørdag det, ja. Før eller senere måtte hun jo møte Andreas venner, og ettersom hun allerede hadde møtt Pål, hadde hun nok skjønt hvilke spesielle mennesker dette var snakk om. Dette gjorde at jeg ikke tok noen forholdsregler, og ikke var varsom med hvor mye meg selv jeg var. Som om jeg noen sinne har vært helt klok på hva akkurat hvordan "meg selv" er.

Det var en flott kveld, og selv om jeg styrte som en gal med en gang jeg ble vert for Andreas Karen Therese, Einar og Kjetil, koste jeg meg. Da jeg så fant ut at jeg skulle være på Sola Lufthavn for å si hade til min kjære søster samtidig som Andreas og Pål skulle si hade til Karen Therese, endte det med at jeg satt på med dem hjem.

Foruten at Andreas og Pål først greide å kjøre til Stavanger i stede for Egersund, gikk turen greit.

Etterpå var først jeg hos Andreas mens Pål underholdte Eva og familien hos Rake og så The Police konsertopptak. Etter en stund kom Bjørn Ege oppom, og vi satt og snakket omløst og fast, før Pål drog med seg Eva opp. Etter at Eva og Bjørn hadde dratt, satt Pål, Andreas og jeg og snakket en stundt, før vi så "Love Actually" hos Pål. Ja, jeg vet det er en jentefilm, og jeg vet enda bedre at det er sommer nå. Men likevel, jeg likte den. Står på ønskelista til julegaver, så er det sagt.

Når så den var ferdig, og kvelden var på hell, fulgte Andreas meg hjem. Før vi kom så langt, ble vi sittende i veien like ved innkjørselen til Simrad. Der snakket vi om alt og alle. Av og til skapes øyeblikk uten at de egentlig er spesielt store. Et slikt var å sitte der og diskutere livet på Riksvei 502 mens menneskelige nattdyr kjørte hjemover i motsatte kjørefelt.
Vi fant ut at vi skulle bevege oss hjemover litt før en politimann (bekjent av Andreas), rullet ned vinduet på politibilen sin og spurte om hva vi satt her for. Hadde ingenting med at han var der, men vi måtte jo ha søvn.

Dagen etterpå hadde ikke Pål tid til å være med meg og Andreas, så når vi møttes den kvelden, var det bare to av oss som så "Notting Hill" og en enda en lang samtale etter det.
Onsag var det på'an igjen, uten Jan Eggum. Denne gangen var det High Phidelity vi så, og Einar var også med denne dagen. Hvor fint det er å se god film med gode venner, selv om disse gode vennene greier å gjøre en av de fire våre pizza'ene uspiselig.

Nå er det ikke lenger lørdags kveld. Jeg sovnet etter å ha skrevet det i parentes. Resten kom på søndag ettermiddag, med Tom Waits, men også Sting og Dire Strais i CD-spilleren.
Det viktige er likevel at denne uken vil huskes. Ikke for de store opplevelsene eller de store begivenhetene. Bare på grunn av vennene, filmene, og en lang strekning asfalt badet i lyset fra gatelys.