Old bloodshot moon in that burgundy sky

Merk, dette innlegget bør leses med melankolsk musikk i bakgrunnen, helst Tom Waits, og om natten. For all del, gjør som dere vil, men tror dere vil kunne føle stemningen bedre da.

Klokka er ca. ett om morgenen. De siste Vår-folka har akkurat gått, og jeg begynner å rydde sammen. Vår-folk er forholdsvis ryddige sjeler, spesielt når jeg begynner å hakke på småting, men ellers også. Dermed er det lite å irritere seg over. Noen stoler må jo flyttes på, men hva gjør vel det? Ikke noe å tørke opp, ingen spyflekker og støvsugeren kan stå stille.

Men rydding blir det. Det står tre tomme og en nesten tom flaske brus der ute. Også et dusin glass og fire plastglass, eller noe sånt, selv om det ikke var fullt så mange mennesker som hadde vært der står klar til å ryddes vekk.
Bob Marley synger rolig om et eller annet. Bryr meg ikke så mye om akkurat sangen, men lar den stå på. Tenker på å skifte til Tom Waits snart, men det kan jeg gjøre når alt er inne på kjøkkenet.
Det er det greie med å ha fest hos seg. Du kan kvalitetssikre musikken. Greit, de kunne ha satt på Absolute Music 32 eller lignende, som jeg fikk i slutten av barneskolen, men da hadde jeg sagt ifra. Har liksom aldri kasta de CD'ene der. Jeg gleder meg til den dagen ungene mine kommer løpene inn til meg og roper ut "Pappa, pappa. Hørte du virkelig på dette?". Da skal jeg nikke rolig, smile og si til dem, "Ja, pappa gjorde mye rart før dere ble født vet dere". Og så får det mine lesere (og jeg) nå tenker på være usagt til den dagen ungene begynner med seksualundervisning.

Men ihvertfall, nå er det da slik da slik at jeg har en ganske grei og allmenn musikksmak, men da uten at det omfatter VG-lista topp 20. Jeg hører ikke på hva som er der med mindre jeg eller en kamerat selv finner ut at det er bra. Tom Waits, The National Bank, Travis, Bob Marley var det som ble spillt ikveld. Jeg vet ikke om det er representativt for samlingen min, men de står nå der i hylla, alle sammen. Det var salig blanding for én og samme kveld, men jeg klager ikke. Skal ikke si at jeg akkurat nå er helt i reggea-steming, men når jeg går med "raggamaffin tours"-teskjorte, kan er det vel en selvfølge at jeg skal høre sånt.

Jamming er akkurat ferdig, så eg slår av Bob Marley, og tar med meg alle CD'ene ut på kjøkkenet, hvor glass og flasker allerede er klare for vask. New Coat of Pain er første sangen på The Heart of Saturdag Night av Tom Waits. Jeg står og vasker glass. Vannet er litt vel varmt, men det var meningen. Ingen hansker, så et par grimaser blir det jo, men jeg skåller ikke huden av, så det går. Etter vask er det tørking. Jeg føler meg litt som en bartender der jeg står med stettglassene og tørkefillen, med skikkelig melankolsk jazz-blues barmusikk (Tom Waits) i bakgrunnen. Uten om disse tingene er alt helt anderledes. Ingen sørgelige mennesker som sitter og forteller sine enda sørgerlige livshistorier. Ingen eim av tobakksrøyk eller folk som prøve å samle øynene slik at de kan se inn i dine, og alvorlig stotrer frem at de "elscher deg" før de detter sammen på barkrakken igjen og tar sin siste sipp av wiskeyglasset som de har fyllt, tømt, fyllt og tømt igjen hele kvelden. Her er det kun meg, mørket og musikken.
Ikke så galt det heller.

Glassene er i boksene, og skal ned i kjelleren for å stues vekk. Nei, det mangler et. Jeg sukker oppgitt og går inn for å lete. På toppen av pianoet står det. Jeg tar det og sender en mildt irritert tanke til personen som satte det der, men kommer frem til at uansett hvem måtte være, så er det ikke noe jeg kommer til å klandre personen for likevel.
Jeg drikker opp Colaen, som jeg egentlig aldri gjør, siden Cola er noe jeg ikke drikker mye av, selv om det kommer seg. Det er det med Cola. Det blir bedre og bedre etterhvert som du har drukket mer av det. Dette gjelder forsovidt også for sprit har jeg hørt, uten at det er spesielt sammenlignbart.

Alt klart på kjøkkenet og i stua. Jeg husker til og med å lukke de to vinduene nede i hjørnet som står åpne. Heart of Saturday Night er snart ferdig. Jeg tar ut CD'en, legger den på toppen av haugen med plater som skal være med opp på rommet. De skal inn i CD-hyllen systematisk. Ikke like systematisk som det bøkene mine er, riktignok. Her er et mye mer etter sjanger enn etter forfatter og tittel, men det er uansett ikke bare å slenge dem inn, så jeg må finne plassen til alle sammen. Men det kan vente. Jeg er i stemning nå.

Setter på Tom Waits der jeg slapp nede på kjøkkenet, og kjører repeat når Ghost of Saturday Nigh avslutter plata. Jeg vet jeg burde være i seng, men det får være det og. Nå vil jeg skrive. Dette blir ikke et populistisk notat. Søren i alle andre om det blir langt, uten bilder og humor, men jeg vet at ihvertfall jeg vil like det.

Det er en virkelig god natt dette her.