Det hendte en gang i Rekefjord,
der kom det inn en tråler stor
På en trailer ble reker lastet,
og han fòr avgårde, for dette hastet.
Men sjåførens evner på Sokndals veier,
var ikke slik de ofte pleier.
For ikke hadde han blitt kvitt
de bange etterdønninger, etter akevitt.
Stakkars sokndøler som skjebnen frister,
de vet det vel, for tingene brister.
Han kjørte av veien, den arme kar,
og for tjue tonn reker, på enga det bar.
I grøfta lå vår trailer nå på siden,
og sjåføren visste, at her kom striden.
For utpå enga på Rekeland,
satt styre i Egersund misjonssamband.
Ja, der sto disse fromme, helt til knes,
i tusen reker, du skulle sett deres fjes.
Og dog deres hjerter hos Herren bor,
det var mer hedensk, det de svor.
Så rasende misjonsfolk har du aldri sett,
de tok fra sjåføren, Kristi fribillett.
Så mye hat kom fra de deres sinn,
at Gud Fader selv, måtte gripe inn.
Gud gikk og sjekket i hans herlighet,
turnuslista for hver en profet.
Men på ferie, var alle dratt av sted,
Herren sukket, han visste dette ville skje.
Men det hastet, for fromhet til tross,
nå begynte misjonsfolk og sjåføren å sloss.
Så til slutt fant Fader, han som skulle ta tørn,
det endte med sangeren, Eidsvåg, Bjørn.
Bjørn Eidsvåg sa, sjåføren er bare en mann
og alt i alt, han gjør så godt han kan.
Bruk nå rekene til det som er best,
finn frem smilet, vi skal ha rekefest.
Og festen varte i det lange og det brede,
det var nok av reker for alle som var til stede.
Også de tørste hadde dagen sin,
for den Hellige Ånd spanderte, tretti liter altervin.
Slik er diktet, denne rekeepikk,
dens lære på søndagsskolen jeg aldri fikk.
Men fortsatt er gleden blant kristfolk stor,
hver gang det kommer rekelast, fra Rekefjord.
Etterord:
Jeg var akkurat ferdig med
diktet til fars bursdag da telefonen ringte. Det var Thor Erling som snakket. Han forklarte at de skulle arrangere rekefest i Misjonshuset i Egersund. Det var stort opplegg ble jeg fortalt, der reketemaet skulle tas skikkelig på alvor. Men nå trengte de et lite rekedikt, og de to herrene hadde bestemt seg for at hjelpen skulle komme fra meg. Siden diktet til far hadde vært så moro å skrive, så var jeg naturlig nok svært medgjørlig. Selsagt skulle jeg skrive dem et dikt. Det tok meg litt tid før historien kom på plass, men enkelte deler var helt klare.
Jeg kunne ikke la hverken Rekeland eller Rekefjord utebli, da begge er faktiske plasser i Sokndal kommune, som grenser til Eigersund. Lasten med reker var også tidlig med, samt at lasten skulle føre til stor irritasjon blant overraskede mennesker. Lenge skulle rekefesten som fulgte føre til at "på Rekeland er storken glemt. Der kommer barna med lastebil" eller noe sånt. Men det var noe som manglet der. I stede kom jeg til å tenke at det ikke skadet å erte på seg noen av misjonsfolka av den eldre garde. Alt i alt håpet jeg jo at de skulle le, eller rett og slett aldri høre det, men det fikk gå som det skulle gå.
Når alle disse delene var på plass, var det bare å starte å skrive. Det gikk nesten helt knirkefritt frem til Bjørn Eidsvåg entret scenen. Men der slet jeg med ett problem: Hvordan skulle Eidsvåg greie å ende det hele? Det sa seg egentlig selv, for ingen kan vel si at Bjørn Eidsvåg ikke kan stelle istand til fest? Jeg var og så ham og Lisa Nilsson live i sommer, og dog det ikke var moshpit-tilstander blant publikum, var stemningen upåklagelig. Det ble Eidsvåg selv som fikk istand festen.
Håper dere liker resultatet.
PS:
Hvis noen lurer på det med Vår Herres turnusliste, så skal det sies at jeg, etter ett år som vikar i norsk helsetjeneste, har sett resultatet av hvor vanskelig akkurat turnuslistene kan være. All ære til de som sitter og ordner opp i de kabalene.
