Moving on

All right boys. Christmas is over, done, finito! Job well done and great work everybody. Now it's time to start the cleaning up and thinking about the next holiday. Hanukkah has, as you all know, been taken care of by the office in Tel Aviv, so there is nothing for us to worry about there. Tim, go get me a coffee. The usual.

First things first. Andreas, that thing you did in Western Europe, "white Christmas", awesome. But see to it that you get some of the guys downstairs to clean it up. Maybe get the temperature up a notch and put in some rain. Is Clause in yet? Oh? Only finished the Nordic countries and Eastern Asia? Who the hell put that idiot on the job? I always tell him to get it all done before midnight, but NO, he always goes on only finishing just before daybreak in Hawaii. Also, there is Only-God-Knows-How-Many ridiculously decorated trees out there. I wanted the usual bonfire, but the boss said otherwise. He's always nagging about recycling, so the trees will be material for the first quarterly rapport this year. Get the paper-mills going.

Someone needs to look into that business of knocking over the pope. Now don't blame yourself over that one Paul. You had no way of telling what was to come, and it could have happened on anyone's watch. Holy old dude is pretty unstable anyway. Just make sure "Pope-bowling" doesn't go all trendy or anything. Tim, what the hell is this? I asked for the usual, and you get me an espresso? Go fetch me what I asked for!

Moving a bit forward: Who volunteers for making sure getting back from holidays will become an absolute nightmare this year? Isabel, you're up for your first big shot? Just remember, after Andreas' success with messing up traffic before Christmas, you gotta think big. Snow, sand, floods, aliens... Hell, I don't care, just be creative.

On to New Year's Eve: Please don't make too much of a mess of it. I know some people loosing limbs and eyes from mishandling fireworks is part of the tradition, but keep it down. On the other hand, make sure there is enough alcohol for everybody. I don't want to see a single sober person on Time Square this year.

Wait a minute, Clause is calling. Yes, hallo Clause? One of the raindeers has a broken leg, you say? We'll send Alex and Pete over with a replacement. They will be there in ten. Bye.

Okay you guys, you heard me. Johnny will get you rifles. You need to let the poor animal out of it's misery. Oh, and we'll ask Arthur if he can make his famous raindeer steak for us again. Where the hell is my latte?

Bath Freshersweek FAQ

Last time I updated my blog, my location was Toulouse, France. This came to a sad end in late July this year, and the academics of Toulouse could breathe normally again. However, the great wonders of engineering might have eluded me, but not beaten me. I have simply chosen to move the battleground. It is under these back-lights that I arrived at the campus of the University of Bath. Challenges of herculean proportions awaited, and along with fellow students I stood proud and storing while a orchestra, a 1000 strong, played John Williams-soundtracks and angels sang in the sky.

Some critics have doubted my words, and I shall therefore avoid telling of the great battles between good and evil in the epic of Freshers week 2009. However, in an effort to quench your curiosity, I will write an FAQ (Frequently Asked Questions) to give people an idea how the world turned these days in autumn 2009. Bear in mind that it's the questions that's important. The answers can come some other time.

1. Where is Filip?

On the behalf of my readers, I might add: Who is Filip? Filip is one of my flatmates, or so it is written in the official papers. However, so far he has not been spotted on campus, even after extensive enquirers by the all the other inhabitants of the house. Now Filip is the ultimate Man of Mystery, and the little we know of has paved the way to greater legends. He was last seen battling against Chuck Norris for universal domination. You will never need an introduction with Filip: You know it is him at once when you see him. It is widely believed that when Filip arrives, it will be with a great parade, riding a white elephant. It is also widely believed that some of this information came from people who were in a heavily abbreviated state, and/or who were smoking tealeaves. This is unfortunately far more difficult to prove.

2. Which idiot thought togaparty was a good idea in freaking October?

These English and their dressing-up parties. It is never enough to dress as yourself, as you are probably pretty boring. That is sadly enough the truth, so the Freshers in Bath have seen their new comrades in lots of different outfits, from bikinis to togas. The amount of clothing per night varied greatly, and some of the days, it just was not enough. It is not exactly cold outside, not for a Norwegian anyway, but why on earth do you need to challenge fate? There are clothes made to wear in the autumn and Bermuda-shorts or togas are not amongst these.

3. Who the is responsible for the firedrill, and where does he live?

At 08:29 on Saturday morning I was sleeping quietly in my bed in Eastwood. I had been up to about o4:00, and was in desperate need of sleep, since it had not been prioritized throughout the week. I do not remember what I was dreaming, and to be honest, you might not have wanted to know anyway. The moment the clock hit 08:30, something bizarre happened: A high, annoying sound starting slamming into my eardrums, and I immediately woke up. The fire-alarm had started. Knowing I would be heavily fined if I ignored it and went back to sleep, I reluctantly got up. On the other hand, I also knew I had the time to get dressed before I got out. This was not known by many others, so boxers and t-shirts where the majority of the mannequin of the morning. There was a cold wind blowing that morning, and the leader was not afraid of his own voice. He used the time he needed to inform us that this was the only drill of the year, but that it was very important that we reacted if the alarm started. After about fifteen minutes, the angry students had transformed into cold, desperate forms, ready to get into bed. As we were walking back in, I could not help but to find comfort and even pleasure in the misery of the more lightly dressed. I went back to sleep feeling great.

4. Where are all the Norwegians?

-Hello. You are not by any chance Norwegian, are you?
-No...
-Oh, sorry. You see, I'm Norwegian and I heard there should be a couple of Norwegian girls around. I was told to look for someone tall, blond and beautiful.

There is said to be quite a few Norwegians around, but I seem unable to find them. I heard stories of two Norwegians girls, and made the worst pick-up line of all time based on that information. I also heard there was a Norwegian girl in the house next to mine. I did not take actions, as I was not going to go knocking just because of what some drunk teenagers were telling me (I turned 20 this April. Therefore, I now am entitled to patronize teenagers). I did meet two on Friday, and my neighbour was clearly visible in her "russe"-hoodie at the fire-drill. Still, the majority of Norwegians have still managed to elude me. Honestly, I'm okay with that: If I wanted to hang around Norwegians all the time, I should never have left Norway in the first place.

Ventetiden er kommet

Etter å ha bodd i studentblokk i Toulouse i over tre måneder, har jeg lært meg å godta at vegger ikke på noen som helst måte er lydtette. Synger man, eller spiller musikk høyt, så vil naboen registrere det. Men like fort som jeg lærte meg at naboene hører meg, kom jeg frem til at jeg kun ville bry meg hvis det gikk ut over naboenes nattesøvn. Det fører igjen til Emilie, min fransk-bergenske nabo, kan forvente sang til søndagens morgenkaffe. Denne morgenen derimot, var det min tur til å vokne til toner som strømmet gjennom veggen. Jeg kunne desverre konstatetere at det ikke var Emilie selv som sang, men visste likevel at det kom fra henne. Den andre naboen lager kun dunkelyder (Dette har ledet meg til å tro at han enten er forferdelig dårlig til å bestemme avstander, eller finner genuin glede i å stå og hamre mot en vegg. I Norge hadde jeg forkastet begge forklaringene som ulogiske. I Frankrike er ikke logikk et gyldig argument hverken for eller imot noe som helst.). Sangen Emilie spilte denne morgenen, var Tenn Lys. Advent hadde altså kommet, uten lysestake for min del.

Til tross for religiøs, kulturell og emosjonell tilknytning til juletida, har jeg i år utelatt å få tak i advent- og julepynt. Kun en skål mandariner vitner om høytiden som kommer. Jeg har rett og slett ikke tenkt så mye på å pynte. Julepynt er noe som ligger på loftet, og som man tar ned hvert år derfra. Det er ikke noe man kjøper nytt i tide og utide. Som regel skal julepynt enten forbindes til far og mor eller mine barndomsår. Slik som dompappen jeg laget en gang på SFO for mange år siden, og som jeg fremdeles liker, til tross for at den mer eller mindre bare er to ulldotter med et nesten usynlig nebb. Eller mors julekrybbe, som hun malte en gang for lenge siden, og som nå har hedersplass på spisebordet mellom 1. desember/1. søndag i advent og nyåret en gang. Jeg smiler ved tanken på at Jesusbarnet ikke skal frem før julaften. Slikt kan man ikke kjøpe på Champion eller Carrefour (Franske supermarked. Carrefour selger alt, men mangler minner).

Julepynten er bare toppen av isfjellet på hvor forskjellig årets desember kommer til å bli. Da jeg forlot Norge, endret alt seg. Livet tok en helt annen retning, og dog den var forventet, så kom den brått på. Dette merkes best i desember, da er det mye man forventer å gjøre slik som ifjor. Alle tradisjoner må vike for fransk skolesystem og nye venner. Det blir ikke korpskonserter, julemiddager og samtaler med gamle venner. Det er ingen snø, ingen juleby, og ingen syngende unger med fulle godteposer. Facebook er et av stedene jeg best merker hvor langt vekke jeg er fra livet i Egersund. Ofte ser jeg festbilder hvor fjortisfyll er dominerende, og flaue statuser med stort innhold av forkortelser og orddelingsfeil (Fjortis er desverre ikke en alder, men en tilstand.). Da sitter jeg og tenker over hvor glad jeg er for at jeg drog (Merk: Dette er som regel mennesker som har lagt meg til på Facebook, men som på ingen måter er i min nære vennekrets). Men når bedre venner driver med intern vitsing, og du på ingen måter greier å følge med, da merkes avstanden. Jeg har ikke noe imot det, men det er rart å se inn i en verden som du er glad i, men som du ikke er del av lenger.

Desemeber 2008 kommer til å bli dominert av fransk språk, realfag og nye venner. Disse vennene er jeg veldig glad for å ha, og det er med disse jeg skal skape nye tradisjoner. Jeg gleder meg. Men samtidig er det under tre uker til jeg skal returnere til Norge. Da skal jeg trø inn i det gamle liv og de gamle traisjoner, dog jeg sikkert ganske endret. Jeg gleder meg til å se dere igjen, alle sammen. Ventetiden er kommet.

Good morning Toulouse!

Hvis du skulle være så heldig at du er i besittelse av en iPod, så kjenner du gjerne vekkerklokkefunksjonen. Det kan virke som et ganske ubrukelig suppliment til en ellers så genial innretning, da man som regel kun assiosierer iPod med hodetelfoner. Slike kan umulig være spesielt gode å sove med, og dermed kan man ikke bruke iPod'en som vekkerklokke om morgenen. Om du derimot har en større høytaler som du kobler iPoden til, gir det pipa en helt annen lyd. Da kan man vokne i til de behagelige toner av Kings of Convenience og Mark Knopfler eller, for de mindre sarte, White Stripes og AC/DC. For min del snakker vi en god blanding av forholdsvis rolig, melodiøs musikk hvor de to første bandene er naturlige innslag. De to siste glimrer overraskende nok med sitt fravær fra "In the Morning", som lista heter. Musikk om morgenen er og blir en fantastisk måte å vokne på.

Men det er som regel slanger i paradis. Problemene oppstår når jeg skal stille klokka til et tidspunkt som er utenom den vanlige skoledagsrytmen. For det første, det er ikke uvanlig at man drar litt for hardt på på hjulet på iPoden. Da ender man opp med å stille tiden en time fram eller tilbake i forholdt til målet. Et uhell skjelden kommer alene, så du ville antagelig endt opp med å stille klokken for langt frem. I tillegg til dette, er den alltid truende problematikken rundt digital versus analog tid. Sier noen til deg at du skal være der halv syv, så er det ikke umulig at man setter 07:30. Det er hardt å leve i den moderne verden.

Nå skal det sies at ingen av disse problemene burde oppstå om man har en alminnelig porsjon vett og forstand. Nå har det seg desverre slik, om jeg har forstått min kjære mattelærer korrekt (Hvilket jeg som regel ikke gjør. Hun snakker fransk.), at der tabbet Vår Herre seg ganske grundig ut da han skapte meg. I så måte er det ikke annet enn forståelig at jeg er litt skeptisk til vekkerklokken min.

Alt dette lå i underbevisstheten min da jeg våknet opp lørdag morgen, fullt overbevist om at vekkerklokken min skulle ha vekket meg for tre minutter siden. Jeg skulle på tur med resten av den norske gjengen på INSA den dagen, og skulle møte opp til den umenneskelige tiden halv åtte faktisk er. Litt irritert, men veldig lykkelig for at underbevisstheten min hadde gjort jobben sin, lå jeg og samlet mot til å komme meg ut av sengen. "Tenk så digg å droppe vinturen og heller bare ligge her noen timer til", tenkte jeg. Men, men, vintur med resten av nordmennene fra INSA var heller ikke til å forakte, så jeg kom meg opp.

Jeg liker å ha god tid om morgenen. Ingenting er som å sette seg å se ut på kanalen med kopp te og vissheten om at jeg kan nyte denne koppen enda fem minutter til før jeg skal avgårde. Derfor sjekker jeg alltid tiden etter at jeg kommer ut av dusjen, slik at jeg ved nøyaktig hvor mye tid jeg har til å spise på. Men noe var forferdelig galt. Hvis mine beregninger var riktige, skulle jeg være klar til å sette frokostblandingen på bordet ca. kl 7:00. Men det var på ingen måte dette tidspunkt jeg i all min forferdelse beskuet. Faktisk viste tiden at jeg var ferdig med i dusjen en halvtime før jeg trodde jeg hadde stått opp. Altså, jeg trodde jeg stod opp 6:30, men nå, når jeg stod og gjorde klar til frokost, var klokken 6:00! En forklaring kunne være at jeg hadde vært rask i dusjen. Dusjen i min leilighet i Promoligis Leilighetsblokk R7 er ikke helt lett å forstå seg på, samt at det lett blir vann utover hele gulvet om jeg ikke er forsiktig. I tillegg til at vann plutselig er blitt en vare som faktisk koster, er dette grunner til at jeg bruker mindre tid i dusjen nå enn da jeg bodde i Norge. Likevel, å være så rask at jeg faktisk beveget meg bakover i tid, er kanskje en lettere overdrivelse. Eneste forklaring jeg kunne finne, var at klokken ikke hadde vært halv syv, men halv seks da jeg våknet.

Lettere irritert er vel den beste beskrivelse av mitt humør mens jeg spiste frokost. Men hva kan man vel gjøre? Jeg la meg ned på sofaen, sov en time. Før jeg sovnet gjorde jeg meg et mentalt notat om å stole litt mindre på øynene mine før frokost. Og hvis noen lurte, så ja: iPoden stod klar til å begynne å spille 06:30.

Bonjour de la part de l'administration.

Posttørken har stått hardt på her på Bull at Battle Mound i ganske lange tider. Grunnene er mange, blant annet har redaksjonen flagget ut. Lik for skipsredere og norsk tungindustri, ble dragningen mot billigere arbeidskraft, mat og vin altfor sterk for et sartsjelet foretak. Men nå må ikke leserene være redde for at dette skal føre til flere utslipp eller mer barnearbeid (utenom det Arthur Per gjorde før han ble 18). Bull at Battle Mound har alltid hatt klare moralske retningslinjerm. Faktisk hadde vi planer om å opprette en gruppe på Facebook for firma som er for å redde verden. Vi ga det opp da en kommisjon fant ut at det krevde ekstra energi fra vår side (løfte fingre, f.eks), og vi besteme oss heller for å redde verden verden ved å spare energi. Med andre ord: Gjøre minst mulig for å redde verden (og alt annet også forøvrig).

For ikke å dra ut dette enda mer, så har redeaksjonen (les Arthur Per) flyttet, og studerer nå på ingenørhøyskolen INSA, som ligger i Toulouse i Sør-Frankrike, midt mellom Atlanterhavet og Middelhavet. For dere lesere kan dette bety færre poster, siden skole plutselig har blitt hardt, og i tillegg er det litt greit å prøve å være litt sosial fra tid til annen. Ha en fortsatt god dag.

Administasjonen.

Rekesaga

Det hendte en gang i Rekefjord,

der kom det inn en tråler stor

På en trailer ble reker lastet,

og han fòr avgårde, for dette hastet.

Men sjåførens evner på Sokndals veier,

var ikke slik de ofte pleier.

For ikke hadde han blitt kvitt

de bange etterdønninger, etter akevitt.

Stakkars sokndøler som skjebnen frister,

de vet det vel, for tingene brister.

Han kjørte av veien, den arme kar,

og for tjue tonn reker, på enga det bar.

I grøfta lå vår trailer nå på siden,

og sjåføren visste, at her kom striden.

For utpå enga på Rekeland,

satt styre i Egersund misjonssamband.

Ja, der sto disse fromme, helt til knes,

i tusen reker, du skulle sett deres fjes.

Og dog deres hjerter hos Herren bor,

det var mer hedensk, det de svor.

Så rasende misjonsfolk har du aldri sett,

de tok fra sjåføren, Kristi fribillett.

Så mye hat kom fra de deres sinn,

at Gud Fader selv, måtte gripe inn.

Gud gikk og sjekket i hans herlighet,

turnuslista for hver en profet.

Men på ferie, var alle dratt av sted,

Herren sukket, han visste dette ville skje.

Men det hastet, for fromhet til tross,

nå begynte misjonsfolk og sjåføren å sloss.

Så til slutt fant Fader, han som skulle ta tørn,

det endte med sangeren, Eidsvåg, Bjørn.

Bjørn Eidsvåg sa, sjåføren er bare en mann

og alt i alt, han gjør så godt han kan.

Bruk nå rekene til det som er best,

finn frem smilet, vi skal ha rekefest.

Og festen varte i det lange og det brede,

det var nok av reker for alle som var til stede.

Også de tørste hadde dagen sin,

for den Hellige Ånd spanderte, tretti liter altervin.

Slik er diktet, denne rekeepikk,

dens lære på søndagsskolen jeg aldri fikk.

Men fortsatt er gleden blant kristfolk stor,

hver gang det kommer rekelast, fra Rekefjord.

Etterord:
Jeg var akkurat ferdig med diktet til fars bursdag da telefonen ringte. Det var Thor Erling som snakket. Han forklarte at de skulle arrangere rekefest i Misjonshuset i Egersund. Det var stort opplegg ble jeg fortalt, der reketemaet skulle tas skikkelig på alvor. Men nå trengte de et lite rekedikt, og de to herrene hadde bestemt seg for at hjelpen skulle komme fra meg. Siden diktet til far hadde vært så moro å skrive, så var jeg naturlig nok svært medgjørlig. Selsagt skulle jeg skrive dem et dikt. Det tok meg litt tid før historien kom på plass, men enkelte deler var helt klare.

Jeg kunne ikke la hverken Rekeland eller Rekefjord utebli, da begge er faktiske plasser i Sokndal kommune, som grenser til Eigersund. Lasten med reker var også tidlig med, samt at lasten skulle føre til stor irritasjon blant overraskede mennesker. Lenge skulle rekefesten som fulgte føre til at "på Rekeland er storken glemt. Der kommer barna med lastebil" eller noe sånt. Men det var noe som manglet der. I stede kom jeg til å tenke at det ikke skadet å erte på seg noen av misjonsfolka av den eldre garde. Alt i alt håpet jeg jo at de skulle le, eller rett og slett aldri høre det, men det fikk gå som det skulle gå.

Når alle disse delene var på plass, var det bare å starte å skrive. Det gikk nesten helt knirkefritt frem til Bjørn Eidsvåg entret scenen. Men der slet jeg med ett problem: Hvordan skulle Eidsvåg greie å ende det hele? Det sa seg egentlig selv, for ingen kan vel si at Bjørn Eidsvåg ikke kan stelle istand til fest? Jeg var og så ham og Lisa Nilsson live i sommer, og dog det ikke var moshpit-tilstander blant publikum, var stemningen upåklagelig. Det ble Eidsvåg selv som fikk istand festen.

Håper dere liker resultatet.

PS:
Hvis noen lurer på det med Vår Herres turnusliste, så skal det sies at jeg, etter ett år som vikar i norsk helsetjeneste, har sett resultatet av hvor vanskelig akkurat turnuslistene kan være. All ære til de som sitter og ordner opp i de kabalene.

Stram opp!

Helt siden russetiden begynte, har treningen vært en nedprioritert sak hos den skrivende herre. Det var russepresteembetet å holde orden på, det var revynummer å øve på og det var fester å angre på. Enda viktigere var prøver, tentamener og eksamener, som endret min livsstil for en periode. Men til tross for denne nedprioriteringen av trening, har ikke forbruket av sukker gått ned. Nei, nå var det plutselig mye å feire, og hvilken bedre måte enn med en stor firkløver? Resultatet av alt dette merket jeg ikke før far, min søster og jeg besøkte Museum of Natural History i London helga etter min muntlige eksamen. På museet fantes det en vekt, og den ville jeg prøve. Du kan tro jeg ble overrasket da pilen beveget seg forbi 80 kg og opp på 84 kg! 80 kg var jeg vant med, men det hadde lenge vært mitt absolutte maksimum. 84 kg var ny rekord og vel så det. Ikke det at jeg tok meg så nær av vektøkningen. Jeg har alltid vært litt av en lettvekter i forhold til mine 187 cm, så noen ekstra kilo skadet ikke. Men det illustrerte litt av det jeg lenge hadde ment: Jeg trente for lite.

Dette medførte, foruten en del squash med søs, at jeg idag gikk med på å melde meg på hos Puls her i byen. Ingrid Julia (søs) hadde lenge ment at jeg skulle bli med henne på spinning. I morges stilte vi opp. Jeg var en smule skeptisk. Jeg ser på spinning som en jentegreie, men ja, ja, det fikk stå til. Jeg fikk ordnet med prøveperiode på en uke, og fikk utdelt Puls-kortet mitt. Det var da min kjære søster spør damen i skranken: "Er det ikke spinning idag?". "Nei, det er 'Stram opp'". Jahaja. DET var akkurat det jeg ville høre. Det var liksom ikke flaut nok å skulle på spinning. Nei, her skulle middelaldrene damer stille seg opp og trene mage-rumpe-lår. Flott. Hvilken fantastisk ide. "Da går jeg heller og trener litt i apparatene" sa jeg forsiktig til søs.
"Nei, nei. Du må bli med" var svaret.

Det er altfor mange mennesker som tenker logisk her i verden. De kan ikke gjøre noe fordi det ikke gir mening. I de tilfellene hvor man likevel velger å gjøre noe ulogisk, er det mange som støtter seg til dogmer og/eller religion. De gjør eller mener noe av prinsipp eller fordi det står skrevet i en eller annen bok. Det er kanskje ikke logisk, men det gir fremdeles en viss mening. De menneskene det er altfor få av, er mennesker som gjør noe nettopp fordi det ikke gir noen mening. Mennesker som sier "Det var en veldig dårlig idé. La oss gjøre det!". Jeg har lenge ment ut at det er min oppgave å prøve å utgjevne litt på dette forholdet. Bare sånn når det passer, naturligvis, og bare hvis det ikke skader andre. Jeg utfører handlinger som i bunn og grunn bare er morsomt fordi det ikke finnes fnugg av logikk i det. Det handler mye om å ikke ta seg selv så høytidelig, og det har jeg god trening på. Det på grunn av det jeg har forklart over, at jeg nikket til min søster, og ble inn på en 60 minutter med 'Stram opp'.

Å gå inn i det rommet var blant halvårets flaueste øyeblikk. Eneste av mannlig kjønn, og selv om damene både så unge og spreke ut, så var jeg fremdeles ikke spesielt høy i hatten. Instruktøren kommenterte at det var hyggelig å ha en "mann" med. Da var jeg takknemmelig over at søs ga beskjed om at det var hun som hadde dratt meg med. Så begynte treningen. I motsetning til mange gutter og menn undervurderer jeg ikke såkalt 'kånetræning'. Disse 'kånene' kan i mange tilfeller banke vettet ut av spinkle universitetsgutter eller ølmagede sofagriser. Det er litt det samme med aerobic (for det var det det så ut til å være på meg) som med volleyball: Det handler mye om hva du gjør det til selv. Jeg har i mine år som volleyballspiller mang en gang fått høre at volleyball er pinglesport, og at man ikke blir sliten av det. Etter hvert tok jeg meg ikke nær av det. De som var størst i munnen var som regel utmerket seg som dårlige spillere. Det går ikke an å stå og vente på å få ballen servert i fanget, og beina fungerer skjelden bra som foretrukken mottakslem. Forbanna "fotball-er-alt-og-det-er-en-av-veldig-mange-grunner-til-at-jeg-er-best-folk".

Vel vitende om at 'kånetrening' var hardt, kunne det trygt sies at jeg kjente en viss frykt der jeg stod. Tenk om jeg skulle slites ut før damene? Det var galt nok at jeg var med, men enda værre skulle det bli om jeg måtte gå før tiden grunnet utmattelse. Lenge syntes jeg det gikk veldig greit.Jeg fikk ikke helt kontropp på trinnene, (trinnene var veldig lette, men jeg hadde likevel problemer), men fikk likevel en grei, men ikke utmattende trening. Da instruktøren ga beskjed om at dette var siste sang, var jeg fremdeles ikke nærheten av den utmattelsen som jeg forventer av en gjennomsnittlig friidrettstime. Det jeg etter hvert forstod, var at siste sang betydde siste sang før styrkedelen. Styrke har jeg trent lite, og det kunne jeg merke. Det tok ikke lange tiden før jeg var utmattet i alle muskler i kroppen. Før økta var slutt var jeg kvalm og svimmel, et tegn på at treningsøkten var av beste slag.

Etter økta spurte instruktøren om jeg synes det var kjekt. Hva svarer du til egentlig til noe sånt? "Ja, hvis du definerer "kjekt" som at det har verket i hele kroppen, jeg føler meg svimmel, og har det siste kvarteret hatt hatt veldig lyst til å springe rett på do og spy?". Trening skal vær gøy først etterpå, mener nå jeg. Du skal gå hjem med en god følelse, og tenke at "Det var vel egentlig ikke så galt?". Under treningen skal det være greit, men kjekt er kanskje litt vel langt å gå, i alle fall for en realist. Jeg svarte "Det var hardt". Det dekket det for meg. Det var da hun kommenterte at dette var det letteste programmet. De hadde andre, tyngre aerobic-program. De programmene får dere neppe noen referat fra her på bloggen min. Sånn til informasjon.

Hilsen en ganske utslitt herre som er svær trygg på sin legning.