Når alt er godt

Jeg puster lettet ut her jeg sitter. Tom Waits: Closing Time i CD'spilleren. Lettelse kalles det når man akkurat kommer hjem fra matteprøve, og det føles greit. Liker ikke si at alt er ok før jeg får tilbake prøven, men mener det går idag.

Ute er det overskyet og vått, og en kald vind blåser. Litt hardt, men likevel dovent tar vinden tak i tretoppene. Videre seiler den over hagen, og lager en dyp, monoton rumling i det den sneier om hushjørnet. Av og til tar vindkast tak i huset, og rister det forsiktig, for å minne meg om at vinden hvert øyeblikk kan ta i med full kraft. Noe sier meg at det ikke passer den akkurat nå. Sangen "I Hope That I Don't Fall In Love With You" spilles for andre gang siden jeg kom hjem. Denne CD'en var perfekt for dagen. Savner "Heart of Saturday Night", men ikke noe særlig. Det er en slik stund som dette, som skal beskrives med Josteins nye ord: Rett og slett litt jomvele her idag.

Jeg sitter her og lurer litt på om jeg skal på juleball eller ei. Jeg skal synge der, og jeg har betalt billett for å komme inn. Likevel, rett etter at pengene skiftet hender gikk det opp for meg at jeg skulle på kretskorps den dagen. Litt synd egentlig, men helst skulle jeg greie begge. Om jeg må velge, så blir det kretskorps, men det tar jeg når det kommer. Slikt er ikke noe nevneverdig problem. Det tar jeg etter hvert.

Det er noe rart med slike dager som idag. Skolen var stress, og ro fantes ikke. Plutselig kommer jeg hjem, leser litt i avisa, for så å sette meg foran PC'en, med musikk i bakgrunnen. Alt er godt, uten at jeg akkurat vet hvorfor. Jeg vet at dette ikke kan vare. Snart er far hjemme, og jeg skal stresse videre til friidretten. Men akkurat nå er det bare godt å sitte her og slappe av. La alle muskler i kroppen gå i dvalemodus, lytte til god musikk og nyte livet.

Bare kjenne at alt stemmer.

Ungdomstinget 2006. Referat i arthuriansk stil.

Dette burde vært på nynorsk, siden det er det som er offisielt skriftspråk for Ungdomsting og råd, men jeg mener at mine tanker kommer bedre frem når det skrives på bokmål. Med tanke på dialekten min, mener jeg.

Turen inn
På fredag bar det avgårde til Holmavatn leirsted utenfor Varhaug. Stavanger Bispedømmes Ungdomsting var ca. en halvtime med bil unna (men merk, vi tok tog). Jarle og jeg drog fra Egersund stasjon som delegater for Eigerøy menighet. Dere vet, den menigheten som klamrer seg fast til den værbitte øya utenfor fiskerbyen Egersund. Fem minutter etter at vi hadde forlatt Egersund stasjon, kom vi til Hellvik. Kort fortalt er det en liten plass hvor to tredeler av befolkningen forsvinner hvis en tar bort sauene. Nå har det seg slik at jeg elsker å rakke ned på alle plasser som er enda mindre enn Egersund (og gjerne den óg), derfor vil jeg anbefale at dere tar dette med en klype salt. Og forresten, dette er ingenting. Bare vent til den dagen jeg finner på å skrive blogg om Haua. Men det er egentlig ikke så viktig. Poenget var at på denne lille plassen gikk en delegat og en observatør fra Egersund menighet på toget. Henholdsvis Hans Olav (nei, ikke Kong Olav kjære Snøfnugg. Han her lever) og Geir. Da var representantene fra Dalane Prosti samlet. Nå lurer dere sikkert på hvor representantene fra de resterende fem menighetene i Dalane var. Og det skal sies at vi hadde samme spørsmål i våre hoder. Greit nok at disse stedene er lang ute i gokki, men etter at Alf Magnus har skrytt breibandet på Haua opp i skyene, hadde jeg egentlig venta at de hadde litt anelse om hva som skjedde i omverden.
Etter at vi tre trøtte karer hadde blitt hentet på en iskald stasjon etter en del venting, var vi fremme ved leirstedet. Helgas store begivenhet, og denne postens hovedtema, var endelig i ferd med å begynne.

Dag 1
Fredagen var rolig. Traff på gamle kjente, som Magnus, Tora, Torill, Åshild osv. Lista kunne vært lang og fin, men sånt får jeg ikke lesere av. Nei, uansett. Vi skulle ha gruppesamtaler, hvor vi skulle ta opp et av flere evner og i løpet av helga komme frem til en resolusjon som skulle stemmes over på søndagen. Et av temaene var hvordan man i menighetsarbeid skulle snakke om sex. Etter overtalelse av Åshild, kom Jarle og meg frem til at dette var noe vi hadde lyst til å jobbe med. Dermed ble det til at det samme temaet som er ca. daglig kost på skolen, skulle sette sitt preg på helgen óg, om ikke i en litt annen kontekst. Mildt sagt.

Det ble en hyggelig kveld. Noe av det beste med slike samlinger, er at de trekker på hyggelige og spennende mennesker lik en magnet. Det ble noen fine samtaler, og jeg kom frem til at til tross for ett og et halvt år på allmenn Dalane, fremdeles kunne føre en samtale uten hverken banning eller datasnakk. Det gledet. Men kvelden varte ikke evig. På et eller annet tidspunkt var det på tide å komme seg avgårde mot sengen.

Det tror jeg jeg skal gjøre her jeg sitter og skriver óg. Derfor avslutter jeg dag 1, og fortsetter med dag to imorgen.

Dag 2
Eh, sa jeg imorgen? Plutselig var det godt et par dager ja. Altfor mye øving til franksprøve (kremt). Øving ja. Samt litt trening, selvsagt. Ja... Men tilbake til tema igjen. Stå opp!
Geir hadde æren av å være morgenfuglen på firemannsrommet vårt. Men unnskyldningen, "vent med å stå opp, Geir er enda på badet", kunne jeg ikke bruke lenge. Også jeg måtte etter hvert ta den lange veien fra min grønne lakenpose, og komme meg i dusjen. Etter dette var det mat. Jeg dels morer meg over, dels irriterer meg over den effekten trøtte mennesker har på meg. Den morgenen var jeg ganske stille rundt frokostbordet, noe som ikke skal skje. Jeg er typen som begynner frokosten med "Far, hvilket år var det Stalin kom til makten?". At jeg som oftest ikke greier dette på turer med andre enn familien, er nok en god ting. Vil gjette på at det er det som kalles sosiale antenner på autopilot.




Dagen fortsatte med trosvandring. Ja, ut i Guds frie natur, aldri sur. Eller noe sånt. Kaldt var det, og vinden blåste som bare det. Men jeg koste meg like fullt. Selv ikke hagl og våte sko (og, jeg var en av de få som holdt meg på det tørre) skulle innvirke på oss. Om mitt kjære friidrettskjerf skulle bli til pannebånd hos Åshild for anledning, var bare gledelig. Eneste skår i denne gleden, fikk jeg da jeg så utover det flotte jærske landskapet. I mitt stakkars hode kom en tanke til å danne seg: "Hvordan er de geologiske formasjonene her dannet?". Kjære lesere, jeg ble rett og slett skremt. Et halvt år med Sverre Nilsens geografi har sine konsekvenser, og jeg liker dem ikke. Som dere sikkert ser av bildene over, så hadde våre sko en mindre hyggelig opplevelse ute i gokkiheiene. Det første er tatt før turen startet, det annet etter at vi hadde kavet oss over den siste bakketopp, og igjen sto på "sivilisert" området (om du noensinne vil kalle Jæren sivilisert, vel og merke). Jeg er så GLAD for at jeg ikke tok med meg "My lucky Shoes", som jeg kaller de svarte skoene jeg vanligvis pleier å (f.eks) dibbe med.

Videre skulle vi glede oss. Trommer, og masse rare rytmeinstrumenter skulle vi ta i bruk, og vi skulle holde oss innenfor den gode sirkelen. Alle fikk til og med lov til å spille en liten trommesolo. Generelt er jeg svært skeptisk til større samlinger av trommiser (Sikkert mange korpsfolk som vil forstå), men det funka, til tross for at jeg følte meg en smule dum der jeg satt og dengte løs på trommen min mens alle satt og hørte på. Jeg ble til og med vond i hendene, så lenge slo jeg. Men heldigvis, mesteparten av tiden var det med andre folk.

Lunsj. Trenger jeg si mer? Jeg var sulten, enkelt og greit. Store beist som meg trenger godt med mat.

Men det var nå begynte arbeidet for fullt. Tinget var endelig igang. Vi valgte ordstyrere, sekretærer og stemmetellere. Enstemmig bestemte vi oss for at Geir og Benedicte skulle få lov til å snakke. Observatører de to. Fatter ikke hva de skulle gjort hvis ikke. Greit nok, de skal observere, men det var ikke egentlig så mye å se på likevel. Hvis de ikke skulle si noe, kunne de vel egentlig bare fått referatet, og det kunne vi ikke ha noe av. Altfor hyggelige mennesker. Men Geir, kun hvis den t-skjorta er ment for høvdingen i det blå (liker å kalle Ham det. Enkel og uhøytidelig), så er den rett. Hilton Graham, far min, er sterkest. Aldri vært tvil om det.

Men tilbake til arbeidet. Etter formalitetene var det på tide å gjøre klar "den sexy resolusjonen" (Hvordan snakke om sex?). Den skulle leveres inn før kl. 21:00 den kvelden, og møtet vårt var ferdig klokken 18:00. Vi sporet av, og uansett hvor spennende jeg syntes det var å snakke om alkoholvaner (i miljøene rundt oss) osv, måtte jeg til slutt være den ansvarsfulle som fortalte at vi hadde litt dårlig tid. Tiden begynte nemlig å løpe raskere enn en ensom Arsenalspiller som oppdager at han har forvillet seg inn på en pub for Tottenhamsupportere. Det endte opp med at Åshild og Tor Jakob måtte jobbe overtid. Stakkars mennesker.

Kveldens formelle aktiviteter avsluttet med et lite foredrag av stiftsdirektør Åge Bognø. Hva en stiftsdirektør faktisk er, er noe jeg enda ikke helt vet (mistenker at han egentlig var driftsdirektør, og at noen hadde skrevet litt for da det dokumentet ble laget). Men én ting er sikkert, den mannen har kontroll og posisjon i bispedømmet. Når sånne karer snakker, gjør man lurt i å lytte.

Etter det var det enda mer mat (I love this!), en litt snakk med Liv, som stakk innom, og så lovsangskveld med vitnemøte. Som jeg så ofte poengterer, jeg greier sjelden å holde kjeft, men synes det ble sagt mye flott den kvelden, spesielt mens jeg satt og lyttet. Det inspirerte, og fikk de små grå til å få noe å jobbe med. Nå skjer ikke det så ofte, men de hadde lite valg den dagen. Litt tregt går det jo, men sånn er jo bare å vente av en elektronisk dibbedutt fra -89. Fantes ikke engang modem da.

Natten var enda ung da lovsangskvelden endte, og vi hadde god tid til å samtale om alt mellom himmel og jord, samt en god del mer (Kristenfolket, vet dere. Vi skal nå snakke en del om det i himmelen òg). Mange samtaler da gitt. Må si jeg moret meg godt. Geir og jeg satt og snakket med Karianne, da spørsmålet om hva vi gjorde i av menighetsarbeid kom opp. Geir svarte som rett var, han dreiv litt med det, og litt med det. Så var det Kariannes tur. Hadde ikke min munn vært godt trimmet etter år med hard trening, trur jeg haken min hadde falt ned i fanget mitt. Jeg er visst på at jeg neppe kunne telt antallet timer i uka hun brukte på kor, kirketjener, KRIK osv, på begge hender! Ikke engang om jeg hadde hentet frem mine forvokste hobbittær hadde jeg hatt greid det, men jeg kan ikke garantere for den. Hadde liten lyst til å prøve. Men det var vel situasjonen. Disse menneskene her var ekte ildsjeler, og her snakker vi gode temperaturer. De var alle og ingen steder, og for oss vanlige dødelige er det nok et under at de har tid til alt. Jeg er kanskje idealist, men flammen i meg er styrt av enzymer, altså holder den seg på 37.5 grader celsius. Dette førte til, at når spørsmålet så kom til meg, "Hva gjør du i menigheten?", følte jeg meg liten. Ja, folkens. Da har dere hørt det også. 1,87 meter høye, 81 kg tunge Arthur Per følte seg svært liten. Svaret var jo at jeg var med kor og konfirmantutvalget, at plikter som kirketjener lå rett om hjørnet. Mer tid hadde jeg rett og slett ikke til slikt. Til mitt forsvar, friidrett, squash, korps og lekser tar en betydelig del av min fritid.

Men temaet skiftet, og vi snakket om alt annet. Jeg fikk til og med tid til en runde mafia, og Jofrid fikk meg til å synge bluesen min "Baby, be my baby tonight" (skulle aldri gjort det. For sexfiksert sang, og det blir ikke bra uten bass, gitar og trommer). Tora og jeg hadde en lenger snakk om litt av hvert, og fikk også tid til å diskutere våre felles venner på Lundehaugen. Det hadde seg nemlig slik at sist gang vi var på slikt møte, hadde Tora nevnt at hun kjente kun to mennesker fra Egersund. Disse to var Kristi og Pål, og hvor underfundig enn dette var, så var (og er) disse to blant mine aller beste venner. Et hyggelig sammentreff. Nå har det seg slik at både Pål og Kristi er vanskelige å få tak i. De har et liv, som det også kalles. Dermed er det greit å få små deler av deres situasjon fra andre vinkler. Andre ting var musikk, og vi eigersundere ble en stund litt vel interne. Jeg beklager så meget.

Kvelden endte her. Eller vel, ikke akkurat her, men når klokken var mellom 3 og 4 på morgenen, lenge etter at Åshild hadde sagt god natt (hun med tannbørste i munnen og grønn t-skjorte), fant jeg det fort vanskelig å holde øynene oppe. Hodet gikk i dvalemodus, og jeg visste med meg selv at hvis jeg ikke gikk og la meg nå, så ville noen måtte bære meg ut.

Slik endte dag to av Stavanger Bispedømmes Ungdomsting.

Dag 3
Jo da. Geir opp først igjen. Hva er det med den gutten? Morgenstund har gull i munn sier det, men han har ikke engang fyllinger! Henviser til bildet rett under lunsj-snakket. Nei, ikke flodhesten, men det med Geir. Ser dere hvor hvite og gullfrie tennene hans er? Men det forandret altså ikke situasjonen. Igjen var maten et forholdsvis stille foretak. Min egen skyld. Jeg burde sikkert vært mer aktiv. Men igjen, det var sikkert greit at stillheten senket seg. Vi som hadde lagt oss klokken 4, var vel strengt talt noen av de som hadde fått mest søvn.

I de timene som fulgte, var det på tide å la stemmesedlene flagre. Resolusjoner skulle finskrives og stemmes over, og et nytt Ungdomsråd skulle klargjøres for et nytt år med hardt arbeid. Resolusjonen (ærlig talt, hvorfor skriver jeg alltid "u" og "o" på feil sted i dette ordet?) vår ble fremlagt av Vidar og Marianne dagen før, og det var dermed lite å plukke på idag. Stemmene ble avgitt, og vi kunne glede oss over at det ble et klart flertall å jobbe for et mer åpent, oppdatert og positivt syn på sex.

Etter at et par flere resolusjoner var kommet i boks, var det på tide å velge nytt ungdomsråd. Torill, Einar, Tove m. flere hadde sagt takk og farvel for denne gangen, og det skulle dermed bli et ganske åpent valgt. På listen over kandidater stod en Hellvik, og to øybuer fra Eigersund. Da rådet endelig ble satt frem, var ingen av disse med i rådet. Vi var veid og funnet for lette (som sagt enogåtti kilo. Går det ann?)

And it hurt, that my friends never stood downwind.
And, oh, the shame (he was ashamed!)
Thought of changing my name (Oh, what's in a name?)
And I got downhearted (How did you feel?)
Ev'rytime that I...

Pumba! Not in front of the kids!
Oh, sorry.

Hakuna Matata!
What a wonderful phrase...

Eh, ja... Takk til Lion King. Blei litt revet med der, kan du si. Men det var faktisk slik at jeg følte meg egentlig ganske lett til sinn. Selvsagt ville jeg være med å drikke te med de store gutta (Ok, det der var å overdrive. Samt, de andre drikker sikkert kaffe. Isj), men det passet greit. Jeg ble nemlig første vara. Jeg har altså møterett, og kan samtidig unngå møter som blir lagt til Indre Ryfylke og Haugalandet. Mye stress med sånne. Kort sagt, jeg kan glede meg over at situasjonen. Og som tredje vara kom også Jarle med. Morosamt.

Middagen som fulgte, hadde ikke bare god mat på menyen. Også møtesnakk kom opp, og plutselig kunne kunne jeg ikke være med på friidrettstrening tirsdag femte desember. Så lenge Gjøran Sørli og Egil Mong lager skjeleklump av samtlige utøvere med treningsprogrammene sine, kommer jeg neppe til å angre når jeg sitter på møtet. Men likevel, det er jo alltid greit å få trent. Det er et sårt behov for sånt her i gården.

Hjemreisen
Det hele avsluttet med en liten gudstjeneste. Flotte saker, og om den var litt annerledes enn de jeg er vant med, så skal det ikke sies annet enn at Tor Jakob var flink prest, og Torills små ord og powerpoint vekket elektroniske signaler inne i hjernen til live på en fin måte.
I det gudstjenesten var ferdig, var det for oss eigersundere å fare avgårde for å rekke toget. Det ble bare så vidt tid til alle avskjedsklemmene og håndtrykkene, trodde vi. Jofrid satte avgårde over åpen vei i vill fart. Nå plutselig, var jeg i full gir. Trist var jeg selvsagt, men energien ville ut. Jeg er dessverre ikke typen stenge inne følelsene mine, spesielt galskapen. Men tilbake til vår hasardiøse biltur mot Varhaug stasjon: Vi brøt et utall trafikklover, og fortsatte i rallygir som nesten hadde vært Solberg-brødrene verdig. Jeg vurderte om jeg skulle krype godt ned i bilsetet og ringe til min store kjærlighet og fortelle henne at jeg elsket henne, men lot det være. Hadde ikke ei slik ei inne på min telefonliste, og den telepatiske delen av hjernen min var for øyeblikket på service ved CIA's hovedkontor i Virginia (ikke si det til noen).

Trygt frem kom vi, til og med i tide til å kjøpe cashewnøtter til sølvmanken hjemme (farsdag, skjønner dere), før vi ankom stasjonen. Der var det ganske mange hyggelige mennesker som stod på stasjonen, og da jeg tok Jofrids farsgave som gissel (glemte at de ikke var mine), ble hun stående med oss en stund. Lenge stod vi der, og selv om menneskene var hyggelige, var det litt for vått og kaldt til at gleden var på sitt maksimum.

Alle gode ting ender en gang, og Ungdomstinget var intet unntak. Mens Jarle, Hans Olav og Geir satte oss på toget, og vinket ut, kjente jeg vemodet komme. Men en ting var sikkert, og det er den fremdeles, etter at postens 2842 ord er skrevet. Disse menneskene hadde ikke sett det siste av oss. Så nå er dere advart. På det sterkeste.

Takk for en flott helg, alle sammen.
Deres matelskende, høyrøstede, samt en smule eksentriske bekjente, Arthur Per.

Preludium

For et par uker siden eller noe sånt, kom Hans Olav plutselig til å begynne å snakke med meg på MSN Messenger. Dette skjer egentlig veldig sjelden, ettersom jeg er et forferdelig kjedelig menneske på MSN, men nå gjorde han altså det. Det mest sjokkerende med dette var at det var i skoletiden, og slikt gjør en bare ikke. Alle vet da at Tryggheim ikke har data i skoletiden, altså kan de ikke gjøre dette. For det andre, i motsetning til Dalane Videregående, som er et eneste stort ragnarok, så skal Tryggheimsfolket sitte stille på plassene sine og flittig følge med med sine store, mørke dådyrøyne. Zoom inn på bildet her for referanse. Hans Olav demonstrerer hvordan det skal gjøres.

Men dette gjorde altså ikke Hans Olav den dagen navnet hans poppet opp på en av de små vinduene som kommer opp i tide og utide (denne gangen i tide. Ingen lærer som så det). Han ville ha Jarle og meg med på Stavanger Bispedømmes Ungdomsting, og da fikk det heller være at han brøt skolens normer og regler. Han danset ihvertfall ikke, og da var alt ok. Og hans svarte bokstaver brente seg inn i bevisstheten min, og jeg fant ut at dette var noe jeg måtte få med meg.

Det er med dette preludium (gjerne "Fields of Gold" eller "Fill Her Up" av Sting, men de kan jeg ikke skrive ned like helhetlig) at jeg ønsker å skrive om Stavanger Bispedømmes Ungdomsting 2006.

Gled dere folkens. Denne lover jeg å skrive, rett og slett fordi jeg har lovet mine venner nordover.
Garantere for at den blir god, det er en annen sak.

Lost in Space

Nå som november måned er syv dager i gang (nei du store, der var den ni dager på vei. Sånn går det når en sitter i sine egne tanker mens tiden flyr!), begynner gradestokken for alvor å bevege seg mot frysepunktet for vann (det har for lengst passert mitt fryesepunkt). T-skjorte og shorts har forlengst blitt erstattet med genser og bukse, men selv Tor-Inge må snart tenke på å la sandalene stå hjemme. Det er i slike dager at en tenker på å ta ferie. Jeg tenker jeg skal holde ut frem til juleferien, og heller unne meg en tur til sydligere breddegrader når julebord, julekonserter og juleball er unnagjort. Ikke at jeg skal så langt da. Nottingham er kanskje lenger syd, men det er guffent det óg.

Men det er da jeg tenker litt på et av de dyreste reisemål i verden. Eller, strengt talt ikke i verden, men heller verdensrommet, skjønt jeg kjenner ikke prisene rundt Alpha Centauri eller andre stjerner. Vi mennesker har lenge drevet med såkalt romturisme en stund. Ironisk nok, er de fleste som skal på slike turer, ikke engang mennesker. Mennesker lager faktisk roboter for å dra på ferie til rommet. Du vet, stygge dingsebomser som sviver rundt og tar bilder som de sender til slektninger og venner hjemme. Som oftest får de enveisbiletter, som sannsynligvis er det Frp ønsker å gi norske pensjonister med tanker om Spania-tur. De som derimot tenker på å komme hjem igjen, blir som oftest stoppet i tollen, eller atmosfæren, som astrofysikere kaller den. Der brenner de opp. Det er sikkert fordi de oversteg sprit-kvoten. Det samme skjer jo med en del bilister som tar danskeferja over til Norge. Kjører på grønt, stoppes likevel, og blir kraftig brent.

Men uansett, tilbake til disse enveisturistene. De drar ut til et eller annet sted i verdensrommet og tar bilder. Masse bilder. Ja, jeg kan tenke meg at hadde du blitt invitert på te (og pizza, hvis det hadde vært jeg som hadde laget roboten) hos en slik en, så vil jeg anbefale at du sier nei takk. Det hadde sikkert blitt time opp og time ned med bilder som var nesten helt like. "Her er bilde av et stort stormsenter på Uranus tatt klokken 19:37:28 GMT, og her er et bilde av det samme stormsenteret klokken 19:37:38 GMT." Det er en grunn til at sånne dingser bare har store vennekretser i NASA og ESA.

Men en av disse tok altså et bilde som for en gangs skyld var interresant, eller noe sånt. Den ble tatt slik at kom med en liten blå-grå dott. Saturn, som fylte over halve bildet, var plutselig degradert til noe sånn som en måte å måle størrelsen med. Den lille, ubetydlige dotten som hadde forvillet seg ut i det store intet var vår lille verden. Så lang vekk har vi alstå send en flere millioner dollar verd blikkboks med innebygd kamera og solcellepanel. Så liten er altså vår verden i sammenlikning med gasskulene lenger ute i solsystemet.

Jeg er av den typen som liker sånt. Jeg komme alltid til å være for å sende radiobiler til Mars og kolonister til Alfa Centauri. Ikke det at vi ikke har det fint på den lille blå-grå dotten, men på tide vi møter noen som kan banke litt sunn fornuft inn i oss, slik at vi greier å beholde den. Dotten, altså.

"The earth is the cradle of the mind, but one can not eternally live in a cradle"