Det finnes de som de siste dagene har vært fullt klar over at jeg skulle en tur til Stavanger på onsdag og møte Eva. Da jeg gjorde avtalen over Facebook, så er det strengt talt ikke så veldig overraskende, men jeg vet ikke helt om jeg ser gleden av å følge mine planer. Egentlig tilsier det at de er i besittelse av slik informasjon, intet positivt. Få dere et liv, eventuelt skriv blogg.
Først vil jeg fortelle Facebookdisiplene at informasjonen viste seg å være galt. Jeg var ikke innom Stavanger på onsdag. Da satt jeg hjemme og øvde til kjemiprøve. For så viktig mente jeg at denne prøven var, at jeg bad Eva (over telefon) om å utsette turen til torsdag. Det er nå slikt at jeg nå befinner meg i siste semester av videregående skole her på Dalane, og da er det nesten litt ok å få gode karakterer. Faktisk så viktig at om du kan utsette en Stavangertur med én dag, slik at du får øvd såpass mye mer, så vil jeg faktisk påstå at det er verd det. Kall meg gjerne geek om du mener det er passende, men det er altså min måte å prioritere.
"Den som venter på noe godt, venter aldri for lenge", hørte jeg en laks, kun iført solbriller, si en gang. Kjemiprøven gikk overraskende bra, for alt jeg vet, dog det er egentlig ikke stort. De andre skoletimene var helt ok, men min oppfattning er i ettertid den at de timene gikk ekstremt fort. Det var med slikt i tankene at jeg satte meg på toget inn til Stavanger halv tre på en overskyet ettermiddag. Jeg ankom litt før hvertinnen min, som visst hadde gått ned til byen. Jeg forstår ikke sånne byfolk. Hva er vitsen å bo et sted der bussen faktisk går jevnlig (altså, mer en to ganger til dagen), når de på død og liv skal gå hele tida? Uansett, Eva møtte meg like ved Stavanger Katedralskole, og viste meg raddiscaféen Consensus.
Med fare for å virke som en kjedelig, kald person, så skal det være sagt at jeg er ingen fri radikal. Kommunismens klasseløse samfunn er like mye en myte som Atlantis, og revolusjon er latterlig i et samfunn hvor folk faktisk har all verdens mulighet til å endre systemet uten hverken vold eller voldsomme protester. Det er faktisk meningen med demokratiet. Jeg er også av den sjokkerende mening at hverken storkapitalister eller kirken er ondskapsfulle mennesker. Med slike tanker surrende rundt i hodet, er det kanskje ikke overraskende at jeg unngikk å snakke for høyt der jeg satt og smakte på en aldeles fantastisk kyllingsuppe. Det kan ha noe med at man ikke skal snakke med mat i munnen, men akkurat det er undervurdert.
Ja vel. Jeg greide ikke dy meg. Jeg MÅTTE fortelle de rundt oss at Kristin Halvorsens første budsjett ikke hadde gått igjennom uten Irak-krigen, og minne dem på at velferdssamfunnet fungerer takket være olje som SV helst hadde latt ligge i dypet. Jeg kunne ikke dy meg til å forsøke å disputere med disse menneskene, som i motsetning til meg ikke stammer, de vet ordrett hva de skal si før det kommer ut av minnen på dem, og de har i bunn og grunn bedre peiling på politikk enn jeg har. Men jeg koste meg likevel. De var hyggelige folk, og den kyllingsuppen var virkelig god.
Da dette var over, kom kveldens store høydepunkt: Hight Fidelity, med Idun. Altså, ikke Idun Industri, de som lager ketsjupen. Nei, vet du hva. Hight Fidelity kan umulig være godt med Idun ketsjup. Enten du snakker om boka, filmen, musikalen eller skuespillet, så finner jeg ikke plass til ketsjup noe sted. Det er nemlig slik i Stavanger at de ikke driver med slikt vissvas som å kalle skoleteaterene sine som Kongsgård teatergruppe eller Svithun Skoleteater. Nei, nei. Her er det Sigun og Merkur, og Idun. Sistnevnte, som altså var de som satte opp High Fidelity, og som hadde Eva som økonomisjef, var Idun. Alltid likt filmen. Så den første gang en gang på barneskolen, og dog jeg ikke helt forstod den, så likte jeg den. Da Pål, Andreas, Einar og jeg så filmen, forstod jeg mer, så det gledet meg at det var akkurat High Fidelity Idun hadde satt opp i år. Det var bra. Eneste minus var at de (av naturlige årsaker) hadde kortet ned litt i forhold til filmen, men jeg likte det. Foruten at storyen uansett er god, så var skuespillerene gode. Jeg koste meg.
Det var en god kveld. Jeg var med Eva og skuespillerene etterpå, og kunne faktisk fra tid til annen bidra til samtalen. Han som spilte hovedpersonen sa "Haua" da han hørte at jeg gikk på Dalane VGS. Men etter denne imponerende starten, dabbet det litt av da han begynte å imitere noe i nærheten av karmøydialekt, i den tro at man snakket slik på Haua. Forresten greide jeg igjen å få det til å høres ut som jeg kjente halve Stavanger. Egentlig kjenner jeg bare noen svært få noen, men alle disse kjenner visst hverandre på forskjellige måter. Opptil flere av de menneskene jeg traff i løpet av dagen, kjente noen av mine Stavangerbekjenninger. Dette rundet av med at Eirik, som gikk i paralellklassen min på grunnkurs, tropper opp på Stavanger stasjon og begynner å snakke med både Eva og meg, som ventet på hvert vårt tog. De skulle begge to på tur med Målungdommen. Spenstig!
Jeg satte meg på toget i ti-tiden en gang. På ørene hadde jeg musikk som jeg tviler på at hadde passet for Thomas (hovedpersonen). Men jeg koste meg, og kunne glede meg over at verden er god mot meg. Sånn generelt, og med en utmerket lydkvalitet.
