Jul

Kjære lesere. Jeg beklager at dette stedet har virket dødt for en lenger tidsperiode. At jeg beklager betyr dermed ikke at denne posten vil føre til noen endring. Det er jul, og jul er alt annet enn blogging. Om det er mange som ikke engang leser blogger i ferien, så er også det meg fulltsendig forståelig. Men jeg ville bare meddele at torsdagen var flott. Jeg begynte med gudstjeneste og juleavslutning. "Happy Players", eller juleorkesteret, som skolen kaller det, spilte julesanger på avlsutningen. Det besto i år av to elver og fire lærere. De to elevene som sitter der driver med seriøs risikosport, da det sannsynligvis er den letteste måten å begå sosialt selvmord i skoletiden. Uansett, det gikk greit, og ingen unngikk meg i gangene etterpå. Mitt sosiale liv, om så på sparebluss, er fremdeles oppegående.

Etter skoleavslutningen drog jeg direkte videre til Andreas. Gutten var endelig hjemme fra folkehøyskole, uten at det hadde blitt nevneverdig mer folk av ham, og ihvertfall ikke mer høy. Men det var uansett gledelig å se gutten. I det hele tatt var han ganske så lik den Andreas jeg tok farvel med sist han var hjemme. Den Andreas var en skikkelig god fyr, så jeg så ingen grunn til at han skulle endres. Vi gikk rundt i byen, jeg fikk levert julegaven til Marius, som jeg kan si har seksuelle undertoner, så han bør åpne med familien til stede (misforstå meg rett). Videre fikk Andreas kjøpte julegave til meg, så begge to kunne glede seg til hva julaften (of han, 1. juledag for meg) måtte bringe.

Flyet gikk til England dagen etter. Julen skulle feires hos tante og onkel i Nottingham. Så det var å glede seg over engelske juletradisjoner. Å pynte juletre er stress, men den store julefølelsen kom i midnattsmessen: "Oh, come all ye faithful" for full hals. Ganske greit at vi avsluttet med den, siden to av fire sanger under gudstjenesten var totalt ukjente sanger. Selvsagt manglet også sangbøkene der borte noter, og i motsetningen til norske salmer var disse uforutsigbare som bare det. Men som vi blei fòra. Du og du! Et konstant spisegilde var det. Trur ikke jeg var sulten et eneste minutt der borte.

Tredje juledagen var det engelsk pantomime. Det har overhode ingenting med miming å gjøre. Det er egentlig en form for humor-musikal for barn i alle aldre (0-100, med andre ord). Det beste er at publikum skal delta. Man kan slenge kommentarer opp til de på scenen, og de svarer på dem, og ofte skal det være talekor. F.eks: skuespiller: "I can't do that" Publikum "Oh yes you can!!!" Got the picture?

Fint folk, disse engelskmenna, men kjøkkenene deres! Kjære lesere og venner, kjøkkenhygiene har engelksmenn lite peiling på. Enten det er langpanner med verneverdige fettflekker på, eller om det bare er det at det ikke finnes en ledig plass på kjøkkenbenken å sette oppvasken på. Det var ikke helt hva en nordmann er vant med. Men jeg overlevde, sånn ca. Litt løs mage i ettertid får vel overleves.

Men da var denne endelig ferdigskrevet. Et nytt år har begynt før det skjedde, og alt som står over er foreldet. Så synn.

Mørketid

Det var den vakre morgenen idag at det skjedde. Far og jeg satt nede i spisestua og nøt hver vår kopp med te. Jeg var tidlig oppe, og det at jeg hadde god tid bare økte følelsen av velvære der jeg satt. Men plutselig, akkurat i det øyeblikket da elektron nummer 1.8596 x 10^47 skulle gjennom worlframtråden i lyspæren over det runde spisebordet vårt, så stoppet det!
Ja, mine flotte lesere, kort fortalt gjorde noe et eller annet sted her i verden slik at den elektriske gjennomstrømningen i wolframmet stoppet, slik at den(wolframmet) ikke lenger ble oppvarmet. Dette førte igjen til at emisjonen av lys (emisjon av lys er når atomene sender ut energi i form av fotoner) fra wolframmet ikke lenger hadde nok energi til å danne elektromagnetisk stråling med en frekvens som beveget seg innenfor spekteret for synlig lys, hvor man finner ROGGBIF.
Enda kortere fortalt: Det ble mørkt.

Heldigvis for oss hadde vi tent det første lys, som alene måtte stå. Og mens det stod der og ventet på et lite barn som i en krybbe lå, kunne vi tenne et par lys til, og sjekke sikringsskapet. Det var ikke hos oss feilen lå. Hele Eigerøy var visst mørklagt for denne gang. Dette førte til at tannpuss og andre siste forberedelser ble utført med levende lys, og riktig koselig var det. Jeg slapp til og med bryet med å skru av lysene før jeg drog. Det holdt med å slukke dem.
Jeg rakk bussen med god margin. Da jeg satt der og så ut bussruten mens vi nærmet oss krysset for overfart over broen, var det igjen mye tydeligere hvor broen begynte. For ca. akkurat på fastlandssiden av Eigerøybroen stoppet lyset. Det var som om Høvdingen i det blå selv hadde kommet frem til at vi værbitte øybuer trengte et hint:

"Kom dere av den mørkets ø! Resten av verden er på full fart inn i opplysning. Er det ikke på tide at dere følger etter?"

Jeg veit ikke helt, men tviler på at vi kommer til å ta hintet.

Tidsklemma

Tiden forsvinner. Sånn føles det ihvertfall nå når julen senker seg over det ganske land. Det ironiske med juletiden er vel hvordan denne roens og fredens tid kan bli slik et kjør. Loddsalg (som jeg aldri gjør, og som jeg derfor har konstant dårlig samvittighet for), skole, korps, friidrett, kor, band, hjem, julegavekjøp, you name it! Det hele handler om å ta valg, men det er ikke alltid en kan ta de valgene en selv ønsker. Av og til må en ofre egne interesser, for den større sammenheng.

Jeg liker ikke situasjonen. En konstant skyldfølelse fordi du ikke får gjort alt, og fordi du må ta valg. Følelsen av at du ikke vil greie å prestere på neste prøve fordi du ikke har jobbet nok med stoffet på forhånd. Huff. Det virker som om tiden min blir slukt opp av et svart hull, og det samme hullet suger kreftene mine ut av meg. Mest frustrerende av alt er vel at jeg kanskje hadde ligget litt mer asur om jeg hadde sluttet å skrive her, og heller hadde kommet igang med fysikken. Men enkelte ting frister mer enn andre.