Huston, wake up!

Det finnes få ting som er mer irriterende enn å våkne opp til lyden av en ringende telefon. Svært få ting. Heller ikke vekkerklokker og klokkeradioer er spesielt behagelige, men da har du i det minste bedt om det. Kun i de aller færreste tilfeller er telefonringing velkommen før morgenruitalene er unnagjort. Bedre blir det ikke at, når det endelig har gått opp for deg at DU må ta telefonen da din søster er i dusjen, må springe det du er god for til andre siden av etasjen! Det var slik jeg våknet idag, og jeg likte det ikke.

Noen ganger, som da kjørelæreren min ringte meg og minnet meg på at jeg, i det øyeblikk var skulle vært nede på kjøreskolen, da var det greit. Eller, det var stressende som fy, men jeg fikk i det minste med meg forbikjøringen, og det er da noe. Sånne ganger liker jeg å bli ringt opp tidlig om morgenen. Andre ganger, som da en gammel venninne av mor ringte, kan det være mindre spennende. Det ble en hyggelig samtale utav det, men det er ene og alene fordi jeg er kjent for å åpne øyne og munn samtidig. Men det er med mennesker som likevel er der. Mennesker som sitter i telefonen tar ikke hensyn til at nervesystemet mitt fremdeles er i førstegir, og at de helst vil gå tilbake i fri. De snakker som om nervene mine er på full fart nedover den tyske autobahnen. Det er ikke fordi de ikke ønsker å være hensynsfulle, det er bare det at de som regel sitter der lys våkne, og har gjort det en stund. Hvem skulle egentlig forvente at jeg sover midt på dagen?

Men det er altså sånn, og da liker jeg ikke å bli vekket. Sterkt misliker det, det er det jeg gjør. Angående i dag morges. Det var far som ringte, og han skulle ha tak i søstera, som stod i dusjen. Jeg overleverte hans beskjed til Ingrid Julia gjennom døra, og gikk og la meg igjen.

All This Time

Jeg er atten år gammel, og om livets rulett fortsetter å spinne min vei, så har jeg ganske mange år igjen. Men akkurat idag var ikke det måten å se det på. I Lyon fant jeg endelig Stings "The Soul Cages", en plate som jeg har lett etter så lenge jeg har lyttet aktivt til musikken hans. Det er vel strengt talt ikke så mange år, men uansett var det flott å få den plata. Men på plata finnes en sang med tittelen "All This Time", og jeg satte meg ned og leste teksten. Ut av den reiste en tanke som jeg selv er kjent med, og som jeg liker å sette meg ned å tenke på, men som jeg ikke hadde tatt til meg på lenge. Det er litt sånn med oss mennesker. Det er mye vi ser, mye vi hører, og mye vi vet, men som vi ikke virkelig tar til oss. Prøv for eksemepel, når du sitter på toget, eller bussen, eller hva du enn reiser med om morgenen, og virkelig konsentrere seg om verden der ute. Ikke se på at ting farer forbi. Konsentrer deg om de enkle ting, om landskapet, eller om det og det huset langs veien, og virkelig SE på det. Det er da jeg plutselig blir klar over hvor flott verden er. Bare på grunn av dette enkle landskapet, som jeg ser hver eneste dag, så kan jeg konkludere med at verden er magisk. Verden tar, og noen ganger så smeller det så hardt at du blir liggende og kave etter luft i lange tider uten helt å ha fatta hva som traff deg, og hvorfor. Andre ganger gir den i overflod, og for hver lille ting, hvert lille øyeblikk av skjønnhet og lykke som du er villig til å stoppe opp for å motta, jo mer gir verden deg. Det er ihvertfall min måte å se det på.

Men tilbake til "All This Time", av og med Sting. Jeg så litt gjennom teksten, og den fikk meg til å ta til meg tanken om hvor små vi er. For vi er små. En av seks milliarder bitte små sukkerkorn som vandrer rundt på sukkerskålen kalt Jorden, som igjen ligger et sted på det egentlig ganske lille tebordet kalt Solsystemet, også videre. Men nei, det var ikke små i rom jeg tenkte. Jeg tenkte heller små i tid. Vi mennesker lever våre kanskje 80 år, og er vel som oftest fornøyde med det. Men tiden har gått en stund før det, og den vil fortsette en stund etter også. Det sies, at hadde du skalert tiden fra Det Store Smellet frem til nå i ett år, så ville Solsystemet oppstått 1. september. Dinosaurene ville ha kommet først på julaften, for så dødd ut kl. 12:00 den 30.12. Homo Sapiens ville ha oppstått kl. 23:50 den 31.12. Det er altså menneskets del av historien (Til nå, vel og merke). Ti minutter av et helt år. Og den tiden har vi på deling. Da blir de 70-80 årene per generasjon ganske så korte.

Så hva gjør det hver enkelt til? Et stjerneskudd i tiden, det er det vi er. Et lite blaff som forsvinner like fort som det er kommet. Og som med oss når vi ser opp på stjernehimmelen en sen kveld, så kan Verden glede seg over det lille blaffet, og kanskje ønske seg noe Verden ikke forteller til noen annen. Men like fort som blaffet kom, så forsvant det, brent opp i tidens atmosfære. Og Verden vil glemme oss, for strengt talt så betydde jo ikke det lille blaffet så mye. Nei, Verden har større ting å tenke på. Galaktiske kollisjoner, supernovaer, sorte hull. Da er det ikke så lett. Hadde du spurt Verden om den husket hvert enkelt lille stjerneskudd neste kveld, så vil den nok si "Nei du. Ikke egentlig. Men det er da ikke så farlig."

Jeg vet ikke hva andre tenker, men for min del så er det så flott som det går ann å få det. Jeg liker tanken på at alle menneskehetens forsøk på å oppnå udødelighet er dødfødte. Ja, vi har prøvd på å bygge monumenter, byer og riker som skal gjøre at vi skal huskes. Dette har vi gjort siden sivilisasjonen først oppstod for ca. 6000-7000 år siden, og det da ikke så lenge. Selv våre største underverker skal slites ned og bli til sand i vinden, akkurat som vi skal bli til støv og jord. Men det er ikke det som virkelig setter noe i meg. Jeg fenges av gleden ved å vite at jeg får ta del i dette, om enn bare det korte blaffet av en tid. Jeg er kanskje uviktig i tiden, men på en eller annen måte så er nuet til akkurat fordi sånne som jeg skal få lov til å nyte det.

Noen vil sikkert si at tankene mine fører til motløshet. Hvorfor bruke tid på å endre verden, når du likevel egentlig er så liten at det er umulig å forandre noe større? Alt er relativt, sier jeg, og tiden er et av de beste eksemplene på dette. For Verden lever jeg i et øyeblikk. Mens i mine øye lever jeg i mange, mange år. Akkurat her og nå, så er det vi som teller. Det er oss det dreier seg om, og vi skal glede oss over det, og prøve å endre vår verden til det bedre. Vi trenger ikke gjøre store ting, selv om også det er fint. For hvert menneske vi gleder, så rekker vi egentlig ti til. Det er en kjedereaksjon av godhet, "...for det er Himmelen så full av at det har svært lett for å spre seg" (Jostein Gaarder). Det viktige er altså at vi tar oss av idag, tar oss av den delen av historien som vi er herre over her og nå. "Morgendagen vil bekymre seg over seg selv", som det står skrevet i Bibelen. Og fortiden er det lite vi kan endre på uansett. Men som far sa det, "Selv om vi bare er et sandkorn på straden det hadde ikke vært noen strand uten sand". Vi er ikke uten betydning.

Så jeg sier som i forrige post: La oss glede oss over dagen idag, over nuet. Glede oss over den lille tid vi er blitt gitt i dette store maskinen kalt Verden. Og det er ganske stort, bare det.

Usammenhengende nedtegnelser fra en ex-VK1'er.

Skolen fortoner seg som en platonisk idé langt inne i en ukjent (og mindre elskverdig) dimensjon. Solen skinner, om ikke hele tiden, så ihvertfall nok til at jeg ikke finner noe påskudd til å sitte inne. Det ender derfor ofte med at jeg blir sittende ute i solen med en bok i fanget, og etter hvert anskaffer meg en kvadratmeter knallrød nesetipp. Badingen og den påfølgende hyppige bruken av lommetørklær og halspastiller. Vennebesøk fra og til nært og fjernt. Det kalles sommer.

Tiden er egentlig inne for den ultimate form for avslapping, og noen slike lesedager sier seg jo selv at det må bli. Men holde meg i ro i nesten to måneder? Ikke helt så. Etter et år med lange, strabasiøs dager på skolen, er det ikke lett å avvenne meg med de fysiske utskeielsene som allmenn Dalane påtvinger sine elever. Hvordan skal jeg egentlig overleve uten milelange korridorhaiker, mine utallige sekkeløft ("Det er den tyngste ryggsekken jeg har vært borti." fritt etter Tor Inge, avdelingsleder), og takket være tastaturet: fingergymnastikk som verden ikke har sett maken til siden Tore (ja du!) tørrtrente Stepmania i kantina? Ikke lett, skal jeg fortelle dere. Som kompensasjon har jeg avløst dem med gåturer med venner (samt et lite innslag av salsa), løfting av min svært så maskuline veske, og forskjellige former for gestikulering under samtaler. Det er ikke i nærheten av å kunne avløse skolens plass i mitt liv, men jeg skal nok komme meg gjennom det uten å bryte ned for mye av muskelkraften som skolen har bygd opp i meg.

I dette øyeblikket er tidens tann i ferd med å bite seg gjennom den andre timen i det nye døgnet. Klokken er nesten to om morgenen. Jeg er en ganske liten bjørn, med ganske liten forstand, i en ganske enorm verden. Og det passer meg fint. Det bryr meg lite eller ingenting om verden fortsetter der ute et sted, mens jeg sitter tilbake uten helt å ha fattet det. Tiden er inne for å glemme fortid og fremtid. Nyt heller øyeblikket. Alt i alt så har du evigheter med fortid og fremtid, mens nuet har du kun ett av. Det nuet var en gang fremtid, og blir så til fortid, men aldri mer skal du oppleve nuet slik det var der og da. Nyt det, fordi det er sommer. Du kan nyte det av alle andre grunner også, men hvis sommeren er et argument for å nyte nuet, så er det ingen som stopper deg fra å bruke det. Det er jo tross alt sommer.

Mr. Moustache has left the building.

Mens noen spekulerer i hvilke fag de forskjellige kommer opp i, er det andre som har hatt en unaturlig sterk interresse for mitt utseende. I Peru gjorde jeg nemlig noe som har sendt sjokkbølger gjennom vårt lille bysamfunn: Jeg anla en liten bart, samt en centimeterbred skjeggstubb fra leppa og ned på haka. Dette var visst sensasjonelt, spesielt på et sted hvor kles- og hårkodene er såpass innstempla i folkesjela som her. Få hadde prøvd det samme og kunne gått med hevet hode etterpå, ihvertfall når resultatet viste seg å bli i beste fall, tynt.

Reaksjonene uteble ikke. En kamerat mente det var "Det kuleste jeg hadde gjort på ti år". Sier litt om hvor kjedelig jeg er, men, men. Håper det bare var stilmessig ment. Andre greide ikke annet enn rygge et skritt bakover når de så meg. Mine kjære korpskolleger, deriblant dirigent Signe Marie, Andreas Petersson og de ellers så koselige småjentene, fant det best at de måtte innlede et aldri så lite korstog mot mitt siste påfunn. Jeg fikk også, for første gang i mitt liv gitt kallenavn som ikke døde ut med det samme: "Bartur" var korpsfavoritten, mens "Mr. Moustache" var skolefavoritten (Samt min egen favoritt. Bartur har jeg visst eksisterte lenge, den var bare for patetisk å bruke. Fremdeles så, men nå gir den da mening). Noen mente jeg slo et slag for retten til ulighet i et ellers så monotont skolebilde (synes fremdeles Erik, aka "Hattegutten" skal ha en mye større hyllest for dette enn meg), mens andre mente rett og slett at det ikke var noe å sanke damer med. Dem om det. Jeg har ikke helt fått med meg at en glattbarbert hake har gjort under før, og tror ikke det vil gjøre det igjen.

Det har vært en fin tid. Jeg har trivdes med bart og skjegg, og generelt har det ikke gitt noen dårlig ettersmak. Men nå er jeg lei. Det er stress å stå opp om morgenen og være ekstra påpasselig med barberhøvelen, slik at skjegget ikke skal bli skjevt. Jeg har faktisk lenge tenkt på å få gjort noe med det, men ettersom det har vært et ikke ubetydelig (men dog godsinnet) press på å få barten og skjegget fjernet, så fant jeg det nødvendig å beholde det litt til. I ren og skjær trass. Jeg LIKER å vise min litt skjeve langefinger til en verden som ønsker å bruke press til å endre mine valg. Mine valg er og blir mine egne, og nå har jeg altså valgt å forlate verdenen av skjeggtrimmere og barevoks (ikke at jeg har burkt noen av dem, men jeg hadde altså muligheten). Så når jeg nå kl. 09:00 denne morgenen kan sitte med skjegget i postkassa, så kan det på ingen måte taes bokstavelig lenger.

En skriftlig presentasjon av et svært muntlig evne. Med 20 minutters forberedelsestid.

Denne gangen er det ikke spekulasjoner. Jeg snakker ikke "muligens" eller "kanskje", her sitter jeg med fakta. Jeg kan ikke måle det, men jeg viser til bedrevitende mennesker. Deriblant Roar Løken, Maria Myklebust (a.k.a. MAMY) med flere. Imorgen er ikke spørsmålet OM jeg kommer opp, men I HVA. Og sammen med meg er det mange som skal i ilden. Litt som på en vakker dag ved kysten av Normandie, på en dag som gjerne bare omtales med det besnærende, og svært så mystifistiske navnet D-dagen, skal tusener av unge mennesker kaste seg ut i en større utfordring de ikke kan sette på lista over årets beste øyeblikk. Nå skal det sies at de unge mennesker ved Normandiekysten faktisk hadde en smule større sak å kjempe for, og med rette vil bli høyere hedret for sin innsats enn det vi som stiller opp imorgen vil. Men for de av oss som av en eller annen absurd grunn ikke passet til militærets elitestyrker (Bare fordi jeg ikke kunne lese noen bokstaver på en liten avstand. Rare greier), så er nok de kommende dagene de hvor det vil flagre som best om ørene våre i år. Jeg snakker om at vi får beskjed om hva vi kommer opp i i muntlig eksamen imorgen. Ikke veldig morsomme saker. Men som Cuzco så poetisk sier det i Et Kongerike for en Lama: "Eg er eit steinras og du skal færa med meg. Ikke denna gangen nei!". Vi overlever nok, det skal vites.

Ingeborg

Jeg har ingen nære venninner som heter Ingeborg. Veit ikke hvorfor, men det ble altså slik. Ingeborg kom seg liksom aldri helt inn i min naturlige vennekrets, og ærlig talt, så trur jeg ikke hun prøvde veldig hardt. Ikke jeg heller, når jeg tenkte meg om. Det falt seg liksom bare så naturlig at hun ikke skulle det. Istede har jeg både to Eva, og noen Stine, og til og med ei Kristi. Jeg har også andre, men det falt nå like naturlig å ta med akkurat disse, som det falt å ikke ta med Ingeborg. Hva har jeg lært av dette? Ingeborg passer visst ikke helt inn, ser det ut til.

Jeg må nok forklare ett og annet, men ikke nå.

Idag stod jeg opp til vanlig tid. Skolen ventet, og da passet det dårlig at jeg hadde lagt meg så sent som halv ett om natten. Jeg stod opp, og greide akkurat å få tilbake nok syn til å nyte utsikten ut stuevinduene før jeg smatt inn på badet. "Du og du, hvilket vær!" sa jeg, og merket meg hvor forferdelig lik ei gammal egersundsdame jeg hørtes ut som. Men jeg kunne glede meg over at det ikke trengtes annet enn kortærmet skjorte, trekvartsbukse og sandaler for å gjøre klesveien komplett. Fine saker.

Kvelden før hadde Kurt, Pål og jeg vært ute i Bjerkreim og bada og grilla, samt sunget og lyttet. Det var lite slikt som ventet meg. Nei, matte med Trygve Frøyland kan på ingen måte samenliknes med noen kombinert bade- og grilltur. Men det var da ikke så galt. Mest eksamenssnakk, og fort gjort. Film i samfunnslære, for så å gå ut i solen og flittig gå gjennom det siste stoffet i boka. Det var en ganske rolig dag, og etter å ha øvd på en mulig fransk muntlig eksamen, så var det hjem. Fine dagen. Til tross for at jeg sitter her og prøver å lirke det ut av meg, husker egentlig ikke hva fredags ettermiddag hadde å by på (når dette skrives, er det natt tirsdagen etter), men godt var det nok. Til middag var det grilling ute, så den gastronomiske delen, samt hvordan måltidet ble inntatt, var gledelig.

Men hva har så dette med Ingeborg å gjøre? Ingeborg er en sang av Vamp. En skikkelig sommersang, som var den jeg valgte å begynne sykkelturen torsdags morgen. Og det jeg altså ville si med denne egentlig ganske kjedelige bloggen er, det er sommer. Stemningen i sangen er noe av den samme som hele livet nå fylles med. Den glade, problemfrie Og hvor flott er vel ikke det? Jodda. Jeg er forkjøla og vond i halsen etter torsdagens bad i Bjerkreimsåna, men hva gjør vel det så lenge det er sommer?

PS: Skal sies om det bildet helt øverst: Det er fra niendeklasse engang, trur jeg. Dengang da mine venner så en smule anderledes ut enn idag.