Jul

Kjære lesere. Jeg beklager at dette stedet har virket dødt for en lenger tidsperiode. At jeg beklager betyr dermed ikke at denne posten vil føre til noen endring. Det er jul, og jul er alt annet enn blogging. Om det er mange som ikke engang leser blogger i ferien, så er også det meg fulltsendig forståelig. Men jeg ville bare meddele at torsdagen var flott. Jeg begynte med gudstjeneste og juleavslutning. "Happy Players", eller juleorkesteret, som skolen kaller det, spilte julesanger på avlsutningen. Det besto i år av to elver og fire lærere. De to elevene som sitter der driver med seriøs risikosport, da det sannsynligvis er den letteste måten å begå sosialt selvmord i skoletiden. Uansett, det gikk greit, og ingen unngikk meg i gangene etterpå. Mitt sosiale liv, om så på sparebluss, er fremdeles oppegående.

Etter skoleavslutningen drog jeg direkte videre til Andreas. Gutten var endelig hjemme fra folkehøyskole, uten at det hadde blitt nevneverdig mer folk av ham, og ihvertfall ikke mer høy. Men det var uansett gledelig å se gutten. I det hele tatt var han ganske så lik den Andreas jeg tok farvel med sist han var hjemme. Den Andreas var en skikkelig god fyr, så jeg så ingen grunn til at han skulle endres. Vi gikk rundt i byen, jeg fikk levert julegaven til Marius, som jeg kan si har seksuelle undertoner, så han bør åpne med familien til stede (misforstå meg rett). Videre fikk Andreas kjøpte julegave til meg, så begge to kunne glede seg til hva julaften (of han, 1. juledag for meg) måtte bringe.

Flyet gikk til England dagen etter. Julen skulle feires hos tante og onkel i Nottingham. Så det var å glede seg over engelske juletradisjoner. Å pynte juletre er stress, men den store julefølelsen kom i midnattsmessen: "Oh, come all ye faithful" for full hals. Ganske greit at vi avsluttet med den, siden to av fire sanger under gudstjenesten var totalt ukjente sanger. Selvsagt manglet også sangbøkene der borte noter, og i motsetningen til norske salmer var disse uforutsigbare som bare det. Men som vi blei fòra. Du og du! Et konstant spisegilde var det. Trur ikke jeg var sulten et eneste minutt der borte.

Tredje juledagen var det engelsk pantomime. Det har overhode ingenting med miming å gjøre. Det er egentlig en form for humor-musikal for barn i alle aldre (0-100, med andre ord). Det beste er at publikum skal delta. Man kan slenge kommentarer opp til de på scenen, og de svarer på dem, og ofte skal det være talekor. F.eks: skuespiller: "I can't do that" Publikum "Oh yes you can!!!" Got the picture?

Fint folk, disse engelskmenna, men kjøkkenene deres! Kjære lesere og venner, kjøkkenhygiene har engelksmenn lite peiling på. Enten det er langpanner med verneverdige fettflekker på, eller om det bare er det at det ikke finnes en ledig plass på kjøkkenbenken å sette oppvasken på. Det var ikke helt hva en nordmann er vant med. Men jeg overlevde, sånn ca. Litt løs mage i ettertid får vel overleves.

Men da var denne endelig ferdigskrevet. Et nytt år har begynt før det skjedde, og alt som står over er foreldet. Så synn.

Mørketid

Det var den vakre morgenen idag at det skjedde. Far og jeg satt nede i spisestua og nøt hver vår kopp med te. Jeg var tidlig oppe, og det at jeg hadde god tid bare økte følelsen av velvære der jeg satt. Men plutselig, akkurat i det øyeblikket da elektron nummer 1.8596 x 10^47 skulle gjennom worlframtråden i lyspæren over det runde spisebordet vårt, så stoppet det!
Ja, mine flotte lesere, kort fortalt gjorde noe et eller annet sted her i verden slik at den elektriske gjennomstrømningen i wolframmet stoppet, slik at den(wolframmet) ikke lenger ble oppvarmet. Dette førte igjen til at emisjonen av lys (emisjon av lys er når atomene sender ut energi i form av fotoner) fra wolframmet ikke lenger hadde nok energi til å danne elektromagnetisk stråling med en frekvens som beveget seg innenfor spekteret for synlig lys, hvor man finner ROGGBIF.
Enda kortere fortalt: Det ble mørkt.

Heldigvis for oss hadde vi tent det første lys, som alene måtte stå. Og mens det stod der og ventet på et lite barn som i en krybbe lå, kunne vi tenne et par lys til, og sjekke sikringsskapet. Det var ikke hos oss feilen lå. Hele Eigerøy var visst mørklagt for denne gang. Dette førte til at tannpuss og andre siste forberedelser ble utført med levende lys, og riktig koselig var det. Jeg slapp til og med bryet med å skru av lysene før jeg drog. Det holdt med å slukke dem.
Jeg rakk bussen med god margin. Da jeg satt der og så ut bussruten mens vi nærmet oss krysset for overfart over broen, var det igjen mye tydeligere hvor broen begynte. For ca. akkurat på fastlandssiden av Eigerøybroen stoppet lyset. Det var som om Høvdingen i det blå selv hadde kommet frem til at vi værbitte øybuer trengte et hint:

"Kom dere av den mørkets ø! Resten av verden er på full fart inn i opplysning. Er det ikke på tide at dere følger etter?"

Jeg veit ikke helt, men tviler på at vi kommer til å ta hintet.

Tidsklemma

Tiden forsvinner. Sånn føles det ihvertfall nå når julen senker seg over det ganske land. Det ironiske med juletiden er vel hvordan denne roens og fredens tid kan bli slik et kjør. Loddsalg (som jeg aldri gjør, og som jeg derfor har konstant dårlig samvittighet for), skole, korps, friidrett, kor, band, hjem, julegavekjøp, you name it! Det hele handler om å ta valg, men det er ikke alltid en kan ta de valgene en selv ønsker. Av og til må en ofre egne interesser, for den større sammenheng.

Jeg liker ikke situasjonen. En konstant skyldfølelse fordi du ikke får gjort alt, og fordi du må ta valg. Følelsen av at du ikke vil greie å prestere på neste prøve fordi du ikke har jobbet nok med stoffet på forhånd. Huff. Det virker som om tiden min blir slukt opp av et svart hull, og det samme hullet suger kreftene mine ut av meg. Mest frustrerende av alt er vel at jeg kanskje hadde ligget litt mer asur om jeg hadde sluttet å skrive her, og heller hadde kommet igang med fysikken. Men enkelte ting frister mer enn andre.

Når alt er godt

Jeg puster lettet ut her jeg sitter. Tom Waits: Closing Time i CD'spilleren. Lettelse kalles det når man akkurat kommer hjem fra matteprøve, og det føles greit. Liker ikke si at alt er ok før jeg får tilbake prøven, men mener det går idag.

Ute er det overskyet og vått, og en kald vind blåser. Litt hardt, men likevel dovent tar vinden tak i tretoppene. Videre seiler den over hagen, og lager en dyp, monoton rumling i det den sneier om hushjørnet. Av og til tar vindkast tak i huset, og rister det forsiktig, for å minne meg om at vinden hvert øyeblikk kan ta i med full kraft. Noe sier meg at det ikke passer den akkurat nå. Sangen "I Hope That I Don't Fall In Love With You" spilles for andre gang siden jeg kom hjem. Denne CD'en var perfekt for dagen. Savner "Heart of Saturday Night", men ikke noe særlig. Det er en slik stund som dette, som skal beskrives med Josteins nye ord: Rett og slett litt jomvele her idag.

Jeg sitter her og lurer litt på om jeg skal på juleball eller ei. Jeg skal synge der, og jeg har betalt billett for å komme inn. Likevel, rett etter at pengene skiftet hender gikk det opp for meg at jeg skulle på kretskorps den dagen. Litt synd egentlig, men helst skulle jeg greie begge. Om jeg må velge, så blir det kretskorps, men det tar jeg når det kommer. Slikt er ikke noe nevneverdig problem. Det tar jeg etter hvert.

Det er noe rart med slike dager som idag. Skolen var stress, og ro fantes ikke. Plutselig kommer jeg hjem, leser litt i avisa, for så å sette meg foran PC'en, med musikk i bakgrunnen. Alt er godt, uten at jeg akkurat vet hvorfor. Jeg vet at dette ikke kan vare. Snart er far hjemme, og jeg skal stresse videre til friidretten. Men akkurat nå er det bare godt å sitte her og slappe av. La alle muskler i kroppen gå i dvalemodus, lytte til god musikk og nyte livet.

Bare kjenne at alt stemmer.

Ungdomstinget 2006. Referat i arthuriansk stil.

Dette burde vært på nynorsk, siden det er det som er offisielt skriftspråk for Ungdomsting og råd, men jeg mener at mine tanker kommer bedre frem når det skrives på bokmål. Med tanke på dialekten min, mener jeg.

Turen inn
På fredag bar det avgårde til Holmavatn leirsted utenfor Varhaug. Stavanger Bispedømmes Ungdomsting var ca. en halvtime med bil unna (men merk, vi tok tog). Jarle og jeg drog fra Egersund stasjon som delegater for Eigerøy menighet. Dere vet, den menigheten som klamrer seg fast til den værbitte øya utenfor fiskerbyen Egersund. Fem minutter etter at vi hadde forlatt Egersund stasjon, kom vi til Hellvik. Kort fortalt er det en liten plass hvor to tredeler av befolkningen forsvinner hvis en tar bort sauene. Nå har det seg slik at jeg elsker å rakke ned på alle plasser som er enda mindre enn Egersund (og gjerne den óg), derfor vil jeg anbefale at dere tar dette med en klype salt. Og forresten, dette er ingenting. Bare vent til den dagen jeg finner på å skrive blogg om Haua. Men det er egentlig ikke så viktig. Poenget var at på denne lille plassen gikk en delegat og en observatør fra Egersund menighet på toget. Henholdsvis Hans Olav (nei, ikke Kong Olav kjære Snøfnugg. Han her lever) og Geir. Da var representantene fra Dalane Prosti samlet. Nå lurer dere sikkert på hvor representantene fra de resterende fem menighetene i Dalane var. Og det skal sies at vi hadde samme spørsmål i våre hoder. Greit nok at disse stedene er lang ute i gokki, men etter at Alf Magnus har skrytt breibandet på Haua opp i skyene, hadde jeg egentlig venta at de hadde litt anelse om hva som skjedde i omverden.
Etter at vi tre trøtte karer hadde blitt hentet på en iskald stasjon etter en del venting, var vi fremme ved leirstedet. Helgas store begivenhet, og denne postens hovedtema, var endelig i ferd med å begynne.

Dag 1
Fredagen var rolig. Traff på gamle kjente, som Magnus, Tora, Torill, Åshild osv. Lista kunne vært lang og fin, men sånt får jeg ikke lesere av. Nei, uansett. Vi skulle ha gruppesamtaler, hvor vi skulle ta opp et av flere evner og i løpet av helga komme frem til en resolusjon som skulle stemmes over på søndagen. Et av temaene var hvordan man i menighetsarbeid skulle snakke om sex. Etter overtalelse av Åshild, kom Jarle og meg frem til at dette var noe vi hadde lyst til å jobbe med. Dermed ble det til at det samme temaet som er ca. daglig kost på skolen, skulle sette sitt preg på helgen óg, om ikke i en litt annen kontekst. Mildt sagt.

Det ble en hyggelig kveld. Noe av det beste med slike samlinger, er at de trekker på hyggelige og spennende mennesker lik en magnet. Det ble noen fine samtaler, og jeg kom frem til at til tross for ett og et halvt år på allmenn Dalane, fremdeles kunne føre en samtale uten hverken banning eller datasnakk. Det gledet. Men kvelden varte ikke evig. På et eller annet tidspunkt var det på tide å komme seg avgårde mot sengen.

Det tror jeg jeg skal gjøre her jeg sitter og skriver óg. Derfor avslutter jeg dag 1, og fortsetter med dag to imorgen.

Dag 2
Eh, sa jeg imorgen? Plutselig var det godt et par dager ja. Altfor mye øving til franksprøve (kremt). Øving ja. Samt litt trening, selvsagt. Ja... Men tilbake til tema igjen. Stå opp!
Geir hadde æren av å være morgenfuglen på firemannsrommet vårt. Men unnskyldningen, "vent med å stå opp, Geir er enda på badet", kunne jeg ikke bruke lenge. Også jeg måtte etter hvert ta den lange veien fra min grønne lakenpose, og komme meg i dusjen. Etter dette var det mat. Jeg dels morer meg over, dels irriterer meg over den effekten trøtte mennesker har på meg. Den morgenen var jeg ganske stille rundt frokostbordet, noe som ikke skal skje. Jeg er typen som begynner frokosten med "Far, hvilket år var det Stalin kom til makten?". At jeg som oftest ikke greier dette på turer med andre enn familien, er nok en god ting. Vil gjette på at det er det som kalles sosiale antenner på autopilot.




Dagen fortsatte med trosvandring. Ja, ut i Guds frie natur, aldri sur. Eller noe sånt. Kaldt var det, og vinden blåste som bare det. Men jeg koste meg like fullt. Selv ikke hagl og våte sko (og, jeg var en av de få som holdt meg på det tørre) skulle innvirke på oss. Om mitt kjære friidrettskjerf skulle bli til pannebånd hos Åshild for anledning, var bare gledelig. Eneste skår i denne gleden, fikk jeg da jeg så utover det flotte jærske landskapet. I mitt stakkars hode kom en tanke til å danne seg: "Hvordan er de geologiske formasjonene her dannet?". Kjære lesere, jeg ble rett og slett skremt. Et halvt år med Sverre Nilsens geografi har sine konsekvenser, og jeg liker dem ikke. Som dere sikkert ser av bildene over, så hadde våre sko en mindre hyggelig opplevelse ute i gokkiheiene. Det første er tatt før turen startet, det annet etter at vi hadde kavet oss over den siste bakketopp, og igjen sto på "sivilisert" området (om du noensinne vil kalle Jæren sivilisert, vel og merke). Jeg er så GLAD for at jeg ikke tok med meg "My lucky Shoes", som jeg kaller de svarte skoene jeg vanligvis pleier å (f.eks) dibbe med.

Videre skulle vi glede oss. Trommer, og masse rare rytmeinstrumenter skulle vi ta i bruk, og vi skulle holde oss innenfor den gode sirkelen. Alle fikk til og med lov til å spille en liten trommesolo. Generelt er jeg svært skeptisk til større samlinger av trommiser (Sikkert mange korpsfolk som vil forstå), men det funka, til tross for at jeg følte meg en smule dum der jeg satt og dengte løs på trommen min mens alle satt og hørte på. Jeg ble til og med vond i hendene, så lenge slo jeg. Men heldigvis, mesteparten av tiden var det med andre folk.

Lunsj. Trenger jeg si mer? Jeg var sulten, enkelt og greit. Store beist som meg trenger godt med mat.

Men det var nå begynte arbeidet for fullt. Tinget var endelig igang. Vi valgte ordstyrere, sekretærer og stemmetellere. Enstemmig bestemte vi oss for at Geir og Benedicte skulle få lov til å snakke. Observatører de to. Fatter ikke hva de skulle gjort hvis ikke. Greit nok, de skal observere, men det var ikke egentlig så mye å se på likevel. Hvis de ikke skulle si noe, kunne de vel egentlig bare fått referatet, og det kunne vi ikke ha noe av. Altfor hyggelige mennesker. Men Geir, kun hvis den t-skjorta er ment for høvdingen i det blå (liker å kalle Ham det. Enkel og uhøytidelig), så er den rett. Hilton Graham, far min, er sterkest. Aldri vært tvil om det.

Men tilbake til arbeidet. Etter formalitetene var det på tide å gjøre klar "den sexy resolusjonen" (Hvordan snakke om sex?). Den skulle leveres inn før kl. 21:00 den kvelden, og møtet vårt var ferdig klokken 18:00. Vi sporet av, og uansett hvor spennende jeg syntes det var å snakke om alkoholvaner (i miljøene rundt oss) osv, måtte jeg til slutt være den ansvarsfulle som fortalte at vi hadde litt dårlig tid. Tiden begynte nemlig å løpe raskere enn en ensom Arsenalspiller som oppdager at han har forvillet seg inn på en pub for Tottenhamsupportere. Det endte opp med at Åshild og Tor Jakob måtte jobbe overtid. Stakkars mennesker.

Kveldens formelle aktiviteter avsluttet med et lite foredrag av stiftsdirektør Åge Bognø. Hva en stiftsdirektør faktisk er, er noe jeg enda ikke helt vet (mistenker at han egentlig var driftsdirektør, og at noen hadde skrevet litt for da det dokumentet ble laget). Men én ting er sikkert, den mannen har kontroll og posisjon i bispedømmet. Når sånne karer snakker, gjør man lurt i å lytte.

Etter det var det enda mer mat (I love this!), en litt snakk med Liv, som stakk innom, og så lovsangskveld med vitnemøte. Som jeg så ofte poengterer, jeg greier sjelden å holde kjeft, men synes det ble sagt mye flott den kvelden, spesielt mens jeg satt og lyttet. Det inspirerte, og fikk de små grå til å få noe å jobbe med. Nå skjer ikke det så ofte, men de hadde lite valg den dagen. Litt tregt går det jo, men sånn er jo bare å vente av en elektronisk dibbedutt fra -89. Fantes ikke engang modem da.

Natten var enda ung da lovsangskvelden endte, og vi hadde god tid til å samtale om alt mellom himmel og jord, samt en god del mer (Kristenfolket, vet dere. Vi skal nå snakke en del om det i himmelen òg). Mange samtaler da gitt. Må si jeg moret meg godt. Geir og jeg satt og snakket med Karianne, da spørsmålet om hva vi gjorde i av menighetsarbeid kom opp. Geir svarte som rett var, han dreiv litt med det, og litt med det. Så var det Kariannes tur. Hadde ikke min munn vært godt trimmet etter år med hard trening, trur jeg haken min hadde falt ned i fanget mitt. Jeg er visst på at jeg neppe kunne telt antallet timer i uka hun brukte på kor, kirketjener, KRIK osv, på begge hender! Ikke engang om jeg hadde hentet frem mine forvokste hobbittær hadde jeg hatt greid det, men jeg kan ikke garantere for den. Hadde liten lyst til å prøve. Men det var vel situasjonen. Disse menneskene her var ekte ildsjeler, og her snakker vi gode temperaturer. De var alle og ingen steder, og for oss vanlige dødelige er det nok et under at de har tid til alt. Jeg er kanskje idealist, men flammen i meg er styrt av enzymer, altså holder den seg på 37.5 grader celsius. Dette førte til, at når spørsmålet så kom til meg, "Hva gjør du i menigheten?", følte jeg meg liten. Ja, folkens. Da har dere hørt det også. 1,87 meter høye, 81 kg tunge Arthur Per følte seg svært liten. Svaret var jo at jeg var med kor og konfirmantutvalget, at plikter som kirketjener lå rett om hjørnet. Mer tid hadde jeg rett og slett ikke til slikt. Til mitt forsvar, friidrett, squash, korps og lekser tar en betydelig del av min fritid.

Men temaet skiftet, og vi snakket om alt annet. Jeg fikk til og med tid til en runde mafia, og Jofrid fikk meg til å synge bluesen min "Baby, be my baby tonight" (skulle aldri gjort det. For sexfiksert sang, og det blir ikke bra uten bass, gitar og trommer). Tora og jeg hadde en lenger snakk om litt av hvert, og fikk også tid til å diskutere våre felles venner på Lundehaugen. Det hadde seg nemlig slik at sist gang vi var på slikt møte, hadde Tora nevnt at hun kjente kun to mennesker fra Egersund. Disse to var Kristi og Pål, og hvor underfundig enn dette var, så var (og er) disse to blant mine aller beste venner. Et hyggelig sammentreff. Nå har det seg slik at både Pål og Kristi er vanskelige å få tak i. De har et liv, som det også kalles. Dermed er det greit å få små deler av deres situasjon fra andre vinkler. Andre ting var musikk, og vi eigersundere ble en stund litt vel interne. Jeg beklager så meget.

Kvelden endte her. Eller vel, ikke akkurat her, men når klokken var mellom 3 og 4 på morgenen, lenge etter at Åshild hadde sagt god natt (hun med tannbørste i munnen og grønn t-skjorte), fant jeg det fort vanskelig å holde øynene oppe. Hodet gikk i dvalemodus, og jeg visste med meg selv at hvis jeg ikke gikk og la meg nå, så ville noen måtte bære meg ut.

Slik endte dag to av Stavanger Bispedømmes Ungdomsting.

Dag 3
Jo da. Geir opp først igjen. Hva er det med den gutten? Morgenstund har gull i munn sier det, men han har ikke engang fyllinger! Henviser til bildet rett under lunsj-snakket. Nei, ikke flodhesten, men det med Geir. Ser dere hvor hvite og gullfrie tennene hans er? Men det forandret altså ikke situasjonen. Igjen var maten et forholdsvis stille foretak. Min egen skyld. Jeg burde sikkert vært mer aktiv. Men igjen, det var sikkert greit at stillheten senket seg. Vi som hadde lagt oss klokken 4, var vel strengt talt noen av de som hadde fått mest søvn.

I de timene som fulgte, var det på tide å la stemmesedlene flagre. Resolusjoner skulle finskrives og stemmes over, og et nytt Ungdomsråd skulle klargjøres for et nytt år med hardt arbeid. Resolusjonen (ærlig talt, hvorfor skriver jeg alltid "u" og "o" på feil sted i dette ordet?) vår ble fremlagt av Vidar og Marianne dagen før, og det var dermed lite å plukke på idag. Stemmene ble avgitt, og vi kunne glede oss over at det ble et klart flertall å jobbe for et mer åpent, oppdatert og positivt syn på sex.

Etter at et par flere resolusjoner var kommet i boks, var det på tide å velge nytt ungdomsråd. Torill, Einar, Tove m. flere hadde sagt takk og farvel for denne gangen, og det skulle dermed bli et ganske åpent valgt. På listen over kandidater stod en Hellvik, og to øybuer fra Eigersund. Da rådet endelig ble satt frem, var ingen av disse med i rådet. Vi var veid og funnet for lette (som sagt enogåtti kilo. Går det ann?)

And it hurt, that my friends never stood downwind.
And, oh, the shame (he was ashamed!)
Thought of changing my name (Oh, what's in a name?)
And I got downhearted (How did you feel?)
Ev'rytime that I...

Pumba! Not in front of the kids!
Oh, sorry.

Hakuna Matata!
What a wonderful phrase...

Eh, ja... Takk til Lion King. Blei litt revet med der, kan du si. Men det var faktisk slik at jeg følte meg egentlig ganske lett til sinn. Selvsagt ville jeg være med å drikke te med de store gutta (Ok, det der var å overdrive. Samt, de andre drikker sikkert kaffe. Isj), men det passet greit. Jeg ble nemlig første vara. Jeg har altså møterett, og kan samtidig unngå møter som blir lagt til Indre Ryfylke og Haugalandet. Mye stress med sånne. Kort sagt, jeg kan glede meg over at situasjonen. Og som tredje vara kom også Jarle med. Morosamt.

Middagen som fulgte, hadde ikke bare god mat på menyen. Også møtesnakk kom opp, og plutselig kunne kunne jeg ikke være med på friidrettstrening tirsdag femte desember. Så lenge Gjøran Sørli og Egil Mong lager skjeleklump av samtlige utøvere med treningsprogrammene sine, kommer jeg neppe til å angre når jeg sitter på møtet. Men likevel, det er jo alltid greit å få trent. Det er et sårt behov for sånt her i gården.

Hjemreisen
Det hele avsluttet med en liten gudstjeneste. Flotte saker, og om den var litt annerledes enn de jeg er vant med, så skal det ikke sies annet enn at Tor Jakob var flink prest, og Torills små ord og powerpoint vekket elektroniske signaler inne i hjernen til live på en fin måte.
I det gudstjenesten var ferdig, var det for oss eigersundere å fare avgårde for å rekke toget. Det ble bare så vidt tid til alle avskjedsklemmene og håndtrykkene, trodde vi. Jofrid satte avgårde over åpen vei i vill fart. Nå plutselig, var jeg i full gir. Trist var jeg selvsagt, men energien ville ut. Jeg er dessverre ikke typen stenge inne følelsene mine, spesielt galskapen. Men tilbake til vår hasardiøse biltur mot Varhaug stasjon: Vi brøt et utall trafikklover, og fortsatte i rallygir som nesten hadde vært Solberg-brødrene verdig. Jeg vurderte om jeg skulle krype godt ned i bilsetet og ringe til min store kjærlighet og fortelle henne at jeg elsket henne, men lot det være. Hadde ikke ei slik ei inne på min telefonliste, og den telepatiske delen av hjernen min var for øyeblikket på service ved CIA's hovedkontor i Virginia (ikke si det til noen).

Trygt frem kom vi, til og med i tide til å kjøpe cashewnøtter til sølvmanken hjemme (farsdag, skjønner dere), før vi ankom stasjonen. Der var det ganske mange hyggelige mennesker som stod på stasjonen, og da jeg tok Jofrids farsgave som gissel (glemte at de ikke var mine), ble hun stående med oss en stund. Lenge stod vi der, og selv om menneskene var hyggelige, var det litt for vått og kaldt til at gleden var på sitt maksimum.

Alle gode ting ender en gang, og Ungdomstinget var intet unntak. Mens Jarle, Hans Olav og Geir satte oss på toget, og vinket ut, kjente jeg vemodet komme. Men en ting var sikkert, og det er den fremdeles, etter at postens 2842 ord er skrevet. Disse menneskene hadde ikke sett det siste av oss. Så nå er dere advart. På det sterkeste.

Takk for en flott helg, alle sammen.
Deres matelskende, høyrøstede, samt en smule eksentriske bekjente, Arthur Per.

Preludium

For et par uker siden eller noe sånt, kom Hans Olav plutselig til å begynne å snakke med meg på MSN Messenger. Dette skjer egentlig veldig sjelden, ettersom jeg er et forferdelig kjedelig menneske på MSN, men nå gjorde han altså det. Det mest sjokkerende med dette var at det var i skoletiden, og slikt gjør en bare ikke. Alle vet da at Tryggheim ikke har data i skoletiden, altså kan de ikke gjøre dette. For det andre, i motsetning til Dalane Videregående, som er et eneste stort ragnarok, så skal Tryggheimsfolket sitte stille på plassene sine og flittig følge med med sine store, mørke dådyrøyne. Zoom inn på bildet her for referanse. Hans Olav demonstrerer hvordan det skal gjøres.

Men dette gjorde altså ikke Hans Olav den dagen navnet hans poppet opp på en av de små vinduene som kommer opp i tide og utide (denne gangen i tide. Ingen lærer som så det). Han ville ha Jarle og meg med på Stavanger Bispedømmes Ungdomsting, og da fikk det heller være at han brøt skolens normer og regler. Han danset ihvertfall ikke, og da var alt ok. Og hans svarte bokstaver brente seg inn i bevisstheten min, og jeg fant ut at dette var noe jeg måtte få med meg.

Det er med dette preludium (gjerne "Fields of Gold" eller "Fill Her Up" av Sting, men de kan jeg ikke skrive ned like helhetlig) at jeg ønsker å skrive om Stavanger Bispedømmes Ungdomsting 2006.

Gled dere folkens. Denne lover jeg å skrive, rett og slett fordi jeg har lovet mine venner nordover.
Garantere for at den blir god, det er en annen sak.

Lost in Space

Nå som november måned er syv dager i gang (nei du store, der var den ni dager på vei. Sånn går det når en sitter i sine egne tanker mens tiden flyr!), begynner gradestokken for alvor å bevege seg mot frysepunktet for vann (det har for lengst passert mitt fryesepunkt). T-skjorte og shorts har forlengst blitt erstattet med genser og bukse, men selv Tor-Inge må snart tenke på å la sandalene stå hjemme. Det er i slike dager at en tenker på å ta ferie. Jeg tenker jeg skal holde ut frem til juleferien, og heller unne meg en tur til sydligere breddegrader når julebord, julekonserter og juleball er unnagjort. Ikke at jeg skal så langt da. Nottingham er kanskje lenger syd, men det er guffent det óg.

Men det er da jeg tenker litt på et av de dyreste reisemål i verden. Eller, strengt talt ikke i verden, men heller verdensrommet, skjønt jeg kjenner ikke prisene rundt Alpha Centauri eller andre stjerner. Vi mennesker har lenge drevet med såkalt romturisme en stund. Ironisk nok, er de fleste som skal på slike turer, ikke engang mennesker. Mennesker lager faktisk roboter for å dra på ferie til rommet. Du vet, stygge dingsebomser som sviver rundt og tar bilder som de sender til slektninger og venner hjemme. Som oftest får de enveisbiletter, som sannsynligvis er det Frp ønsker å gi norske pensjonister med tanker om Spania-tur. De som derimot tenker på å komme hjem igjen, blir som oftest stoppet i tollen, eller atmosfæren, som astrofysikere kaller den. Der brenner de opp. Det er sikkert fordi de oversteg sprit-kvoten. Det samme skjer jo med en del bilister som tar danskeferja over til Norge. Kjører på grønt, stoppes likevel, og blir kraftig brent.

Men uansett, tilbake til disse enveisturistene. De drar ut til et eller annet sted i verdensrommet og tar bilder. Masse bilder. Ja, jeg kan tenke meg at hadde du blitt invitert på te (og pizza, hvis det hadde vært jeg som hadde laget roboten) hos en slik en, så vil jeg anbefale at du sier nei takk. Det hadde sikkert blitt time opp og time ned med bilder som var nesten helt like. "Her er bilde av et stort stormsenter på Uranus tatt klokken 19:37:28 GMT, og her er et bilde av det samme stormsenteret klokken 19:37:38 GMT." Det er en grunn til at sånne dingser bare har store vennekretser i NASA og ESA.

Men en av disse tok altså et bilde som for en gangs skyld var interresant, eller noe sånt. Den ble tatt slik at kom med en liten blå-grå dott. Saturn, som fylte over halve bildet, var plutselig degradert til noe sånn som en måte å måle størrelsen med. Den lille, ubetydlige dotten som hadde forvillet seg ut i det store intet var vår lille verden. Så lang vekk har vi alstå send en flere millioner dollar verd blikkboks med innebygd kamera og solcellepanel. Så liten er altså vår verden i sammenlikning med gasskulene lenger ute i solsystemet.

Jeg er av den typen som liker sånt. Jeg komme alltid til å være for å sende radiobiler til Mars og kolonister til Alfa Centauri. Ikke det at vi ikke har det fint på den lille blå-grå dotten, men på tide vi møter noen som kan banke litt sunn fornuft inn i oss, slik at vi greier å beholde den. Dotten, altså.

"The earth is the cradle of the mind, but one can not eternally live in a cradle"

Nytt fra administrasjonen

De observange av dere har sikkert lagt merke til at det er kommet inn noen nye bloggere på listen over "Andre med fritidsproblemer og skrivekrampe". Denne listen er fremdeles ikke helt ordnet opp i. Jeg planlegger å fjerne noen fra den prestisjetunge lista, grunnet laber (les ingen) aktivitet. Hadle skulle egentlig også vekk, men grunnet en enkel liten blogg som nevner en av mine desidert største barndomshelter, nei, ikke Tor Heyerdahl, men Ole Brum. Han unngikk også å knytte den ekte Ole Brum til Disneys kopi via bilder eller noe. Bra!
Karen Therese har kommet med, og det samme har Tor Erlings NYE blogg, som faktisk fungerer. Gidder såvidt å nevne at Snøfnugg også står der, siden hun, svært fortjent har stått der en god stund nå. Jeg legger kun til bloggere som jeg selv leser jevnlig. Jeg anbefaler på det varmeste disse sidene for mine lesere. Check it out!
Det går også rykter om at nominasjonkomiteen planlegger å gå gjennom en blogg som er kjent for sitt fravær av æ,ø,å, samt Æ,Ø,Å.

Men uansett, tilabake til hovedpoenget i denne posten.
De aller mest observange av de mer observange igjen, merket kanskje at det plutselig kom enda en "Skikkelige Nyheter" under links, før den den ene av dem forsvant igjen. Nå var det sikkert de som ble redde for at mengden nesespray eller paracet hadde oversteget rimelighetens grenser da de så dette, men dette er altså ikke tilfellet. Dere er fremdeles i stand til å kjøre mopedene deres, samt mormors bil, hvis hun liker ekstremsport.
Men tilbake til hva som skjedde med "Skikkelige Nyheter" nr. 2. Denne linken er idag en såkalt "metamorf link" under navnet "Bandet Suicide Love, myspace". Enkelt og greit var det en feil med navnet, selv om linken var rett. Så til poenget i bloggen:

Jeg har tidligere fått tilbakemelding på at flere av de sangene jeg har nevnt i på denne siden, senere har kommet i andre menneskers besittelse på grunn av akkurat dette. Som min viktigste kontakt sa det (jeg skal la Tore får være anonym, siden jeg vet at det er så mange skumle mennesker som kommer til å lese dette): "Den gode nyheten er at jeg fikk tak i de sangene, den dårlige er at jeg lastet dem ned". Jeg får bare si det som det er. Jeg er motstander av nedlasting. Normalt. Men det finnes faktisk et lite unntak. Dette unntaket er fra en liten side av det veldige MySpace-universet. Ja, dere har sikkert allerede gjettet det: Inne på Suicide Love's myspace, kan dere laste ned gitarriffene som sikret oss 10'000 kr til plateinspilling. Det er planer om å legge ut nye demoer hvor vokalen også er med, men i mellotiden, nyt Johnnys vakre toner.

Klikk og last!

Post Scriptum:
Klikk her, og dere kommer direkte til bandets myspace, uten flere om og men!!!

Viser

Dagens innlegg måtte deles i to. Del en finner dere under. Jeg fant at det var bedre slik, siden jeg ved dette tidspunktet hadde beveget meg et stykke vekk fra begynnelsen av teksten. Likevel, du skal lese «Minifestival i avisa» for å virkelig være med på denne posten.

Det er noe her i verden jeg gjerne skulle gjort. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive viser. Skrive om hvordan solen går over himmelen, og egentlig snakke om mitt lille liv. Om en tur på butikken eller om bazar på bedehuset. Jan Eggum, Bjørn Eidsvåg, Tønes, med flere. De kan denne sjangeren. Selv er jeg mer inne i den svevende melankolien om krig og fred, drømmer ødelagt av evighetens gigantiske krefter og menneskets hånd, om det ene stedet der en finner fred. Det stedet som alle leter etter, som mennesker drar til for å finne seg selv, men fordi det er ukjent, ender opp med å miste det lille av seg selv de faktisk kjenner. "Du tenker alltid så stort", pleier Andreas å si. Ikke noe galt med det, men likevel, jeg liker av og til å kunne kjenne fast land under føttene mine når jeg synger.

Jeg har bakkekontakt når jeg skriver blues og rock, men har altså litt problemer når de enkle, rolige toner skal fylle rommet, og musikke skal kunne brukes både som bakteppe og som hovedtema. Det ligger tekster i skriveblokka mi og venter på meg. Noen kan kanskje bli en vise. Andre kan det ikke. Uansett. Jeg setter meg herved dette mål: Jeg skal lage en vise om noe enkelt. Ikke noen veldige saker. Noe enkelt og vakkert som jeg kan like bare fordi det forteller så mye med få ord, de ting som store ord aldri når ned til.

Minivisefestival i avisa

For dere av dere om leser Stavanger Aftenbladet lørdag, kan dere umulig unngå forsiden på del 2, med tittlen "Visebølge" og skyggen til en mann med gitar som synger i en mikrofon. Normal vil ikke del 2 være spesielt spennede for min del. Jeg har fått den behagelige uvanen at den delen er der mest for at jeg skal kunne lese tegneserier. Men akkurat idag, delvis fordi de så interessant ut, delvis fordi jeg var litt lei av å lage fars lunsj og min frokost, slo jeg opp på side 40 og leste artikkelen om minivisefestivalen Locals & Heroes på Sting (en eller annen klubb eller bar i Stavanger, tror jeg).

Det første som slo meg var at mannen jeg hadde sett skyggen av på forsiden, aldeles ikke var en mann. Det var en dame, og ganske såp feminin var hun også, med langt hår og venstre ben i kryss over det høyre. Så leste jeg gjennom artikkelen, skrevet av ei Solveig Grødem Sandelsin. Den var på nynorsk, og skrevet som et kunststykke. Ja, selv med Damien Rice og lyden av en ekte sølvmanke (far) som vasket vinduer, kunne jeg føle stemningen fra stedet. Jeg prøvde å vekke til live minnene om sist jeg hørte Moi fremføre sangene sine, og merket meg at jeg måtte få tak i plata hennes. Jeg irriterte meg litt over at jeg ikke hadde fått med meg at det var en slik konsert den dagen. Til slutt kom jeg frem til at gårsdagen hadde vært så hyggelig at jeg ikke hadde noe problem med å ofre konsterten, selv om Life of Brian ikke var så morsom når man så den for andre gang i løpet av en måned. Enkelte mennesker trives man liksom med uansett, så jeg skal si at det var verd en gjentagelse, dog med en annen film.

Men uansett, denne artikkelen i Aftenbladet førte tankene mine tilbake til 15 april i år. Etter en lang dag gjennom Romas gater, var det på tide å virkelig feire at jeg hadde fylt 16 år. Både far og jeg er mennesker av jazzen, så vi styrte mot det Rouge Guide hadde beskrevet som "Romas beste jazzklubb" ved Alexandersplatz. Vin i glassene, levende lys og musikk. Mye likt Sandelsons skildring av Local & Heroes. Jeg er fremdeles litt lei meg for at jeg måtte gå tidlig. Etter dager med inntrykk var jeg nokså trett, og jeg hadde en grense på hvor lenge selv fantastiske, lekne jazztoner kunne holde hodet høyere enn kanten av vinglasset mitt.

Bar og musikk. Stillhet brutt kun av akkustikk eller rolige, dype toner fra en el-bass. Det er der man burde leve livet. Der skulle man være sammen med venner og nyte musikk, mat og hverandres selskap.

Kunsten å velge feil.

Valg, valg, valg. Det er denne rare verden full av.
Denne helgen stod det mellom to musikalske tilstevminger for mitt stakkars sinn. Enten var det Rogalands UngdomsKorps, eller så var det Dalane Korpsfestival. Veldig bra korps med flere jevgamle kjenninger, eller divisjoner dårligere korps med masse småfolk. Jo da. Valget er lett. Selv om vi får spille med Brazz Brothers på Dalane Korpsfestival, så vil jo uansett RUK bli utrolig mye bedre.

Men!!!:
Hvilken premieidiot er det som i en slik situasjon velger å la ansvarsfølelsen ta overhånd?
Jeg.
Hvem trur dere valgte å gå på Dalane Korpsfestival, når de fleste kjenningene hans tok til vettet og enten ikke gikk, eller valgte RUK?
Jeg.
Hvor dum er du hvis du velger noe du egentlig misliker? Bare fordi du føler at du har et ansvar ovenfor noen rundt deg, som du vet ville greie seg nogenlunde uten deg?
Akkurat så dum som jeg er.

Ja da. Jeg forstår det ikke selv engang. Jeg fant altså ut at mitt ansvar som eldstemann i korpset gikk foran det å møte gamle kjente jeg ikke har sett på evigheter, og det å spille i et vannvittig bra korps denne helgen.
Syke syke mann.

Sammen med Thea Sofie, Asbjørn, Signe Marie (the conductor. Se bildet under), og flere, skal jeg nok overleve, men jeg ser ikke lyst på det.
Jeg har imidlertid grei å ifinne meg med min skjebne, og har i den anledning funnet frem til noen lyspunkt:

Lørdag 21.10
Kl.13:00-14:00 Mat
Kl.16:00 Alle obligatoriske aktiviteter ferdig for dagen. Home sweet home, here I come!
Søndag 22.10
Kl.13:00-14:00 Mat
Kl.16:00-17:00 Mat, les kaker (og fukt, men drit i det).
Kl.19:00 Konsert ferdig.

Kom gjerne på konserten. Den starter kl.17:00.
Ha en god helg, og send en tanke til oss på Dalane Korpsfestival.

Høstferien i rykk og napp. Ikke i et nøtteskall.

Merk:
Ingen av bildene er tatt i denne høstferien. De kommer fra forskjellige år, og forskjellige årstider. Fant bare noe som passer. Det over, for eksempel, er fra en høstkonsert for musikkskolen en gang for noen år siden. (På bildet, fra v. Martin, Pål, Arthur Per, Kristi, Andreas. Du store jeg er glad at jeg ikke ser slik ut idag. Ja, ja. Det har vel ærlig talt ikke hjulpet uansett. Fremdeles singel. Æsj!)
Da var det gjort, og alle dere som hater meg nå, synn for dere. Resten, nyt bloggen.

Det er ikke til å stikke under en stol, eller et teppe for den slags skyld, at jeg har neglesjert bloggen for en stund. Ja, slik en overraskelse var det å se over min egen blogg idag, og se at i løpet av høstferien, hadde jeg bare skrevet EN ENESTE BLOGG! Skammelig, vil jeg si. Det var rart det der.

Høstferien pleier å være en eneste lang uke med ro, fred og ekstremt korte dager, og ekstremt lange netter. Ja, jeg går ikke i hi om vinteren, men i høstferien er det som oftest like før. Dermed er det masse tid til blogging og MSN og Macgyver. Men denne høstferien skulle ikke bli sånn. Jeg visste det allerede da far og jeg kom frem til at vi ikke skulle ta en tur til tante Maureen og onkel Adrian i Nottingham. Jeg hadde for mye å gjøre her hjemme. Ikke at jeg visste hva, men fant ut at jeg skulle holde meg hjemme.

Vel. Hjemme å hjemme fru Blom. Etter at første helga ble som den ble (se forrige blogg), var det på tide å komme igang med vennebesøkene. Du skjønner, jeg har en irriterende vanskelig vennekrets. Enten så er det på trening, eller så er de med søsken eller så jobber de, hvis de da ikke har lang dag på skolen da. Aldri har de tid til gamle venner, og for å være helt ærlig pleier det å passe meg fint, siden jeg heller aldri har tid. Men i høstferien tenkte jeg jeg skulle ta en prat på tomanns/enmannogenkvinnes-hånd, samt delta på større samlinger av hyggelige mennesker (også kalt venner).
Det ble flere samtaler, blant annet var Einar hjemme, og da måtte jeg jo ta meg tid til denne reserve-Finmarkingen. Tenk det, karen som uten tvil kan kalle seg Øybu med stor Ø, har altså valgt å tilbringe et år av sitt liv ved den russike grensen. På folkehøyskole. Slik en kar kan jeg bare ta av hatten for, men håpet er at jeg tenker anderledes når det er min tur til å tenke på friår.

Jeg skulle også ta meg tid til å være Vår-menneske. Ja, som i koret Vår. Sosialisere meg, synge, gå tur. Koselig var det, og jeg fikk prøve hvordan det føltes å sitte på med en lettmotorsykkel. Jeg fikk til og med den treningssky Martin ut på squashbanen! Det var så overraskende som det fikk bli, men veldig moro. Og gjett om ikke han var bedre enn meg. Det endte med at han belærte meg. Meningen med spille var at jeg skulle treffe den tre-fire kvadratmeterstore veggen noen meter foran oss, IKKE taket.

Men mer enn akkurat dette kan jeg ta en annen dag, eller jeg kan ta det muntlig senere. Når en blogg først er ferdig, er jeg lite flink til å lage etterfølgere. Gjort den feilen å lovet en etterfølger. Det løftet brøt jeg.

"People can have the Model T in any color, so long as it's black" - Henry Ford

Jeg vet ikke helt hvordan den kom til. Men den er vel egentlig et produkt av det James Watt gjerne blir gitt skylden for å ha startet. Men uansett. På et eller annet tidspunkt, lenge etter at gamle, gode James var død, ble denne innretningen en landeplage, og har bare i årenes løp blitt en pandemi som får fugleinfluensaen til å blekne. I USA dør hver en av 48 mennesker av denne dingesbomsen. Den er bare slått av hjerte- og karsykdommer, kreft og slag som mest vanlige dødsårsak der borte.

Nå er det da slik at alle gutter liker drapsmaskiner, dermed ble bilen snart en yndling. Også min kjære far falt for bilen, og var siden gutteårene bilfrelst. Denne bilinteressen arvet aldri jeg. Eller, jeg liker biler, men det finnes ting her i verden jeg har større interresse for. Ved riktig bruk kan jo E=mc^2 ta mange flere liv enn bilen. Og med MYYYE større eksplosjon!

Uansett, bilen kan brukes til et par ting som Einstein ikke kunne lage formel for. Blant annet det å ta mennesker fra et sted til et annet på kort tid, og det uten å la deg fordampe først. Denne evnen gjør at jeg har funnet det nødvendig å anskaffe meg et sertivikat når jeg fyller 18 år. Dermed har jeg øvelseskjørt i over et år nå, og denne helgen var den første skikkelige langturen unnagjort. Intill fredag var lengste turen på ca. en time. I helga kjørte jeg fra Egersund og til venner i Kongsberg. I følge Gule Sider tok denne turen fem timer. Tok nok mer enn det ja, men de bomma ikke med mer enn en time eller så. Kjører så seint jeg, og likevel ble satt far med hjertet i halsen, og det var ikke skjelden jeg hørte han trekke pusten typt, eller skrek lett. Har en følelse av at han ikke likte kjøringa mi så godt.

Men jeg moret meg. Hvilken god følelse det er å suse avgårde på norske veier, selvsagt under fartsgrensen (Det er det nemlig veldig viktig at man gjør når man skriver offentlig blogg). Krappe svinger som en bare så vidt greier, ettfeltsveier i mange mil med vakker norsk natur (som du altså ikke har noen anledning til å se på fordi det er passe lurt å ha øynene klistra til veien), og håpet om at en hjort skal hoppe ut i veien og dermed redde middagen.
Som sagt, jeg moret meg.

Men det var selvsagt bare en bonus. Alltid koselig å besøke familievenner i Lurdalen og i Kongsberg, og selvsagt var turen innom Bærum og mormor en toppen av kransekaka (ja, veit at det er snobb å bor der, men hun er nå egentlig god sørlending). Vi gjør ikke sånt så ofte. Men koselig var det. God begynnelse på høstferien

Det alle snakker om, untatt politikere, som ikke gidder å gjøre noe med det. Men jeg begynner ikke der:

Jeg er elevrådsrepresentant i klasse 2AAB. I den forbindelse skal jeg sikkert være sterkt aktiv i elevrådet. Det er jeg forberedt på å være, men egentlig når vi ikke møtes spesielt ofte, er det egentlig en oppgave for elevrådsstyret. De pliktenene jeg derimot må stri med, er ting som å lede klassen under brannøvelser (jeg følger ikke strømmen, jeg leder den...) og drittjobber som klassestyrer ikke vil gjøre (med unntak av det å lære elevene, og å rette prøver). En av disse jobbene var å hente inn penger. Vi skal se film på mandagen etter høstferien, "En ubehalgelig sannhet" eller noe sånt. Dere vet, den med Al Gore, om global oppvarming.
Fin film, men surt at jeg må hente inn pengene. Det er et tapsprosjekt. Hva er sannsynligheten for at jeg skal få inn de resterende 9 ganger 40 kronene imorgen? Som sagt, tapsprosjekt.

Uansett, det er greit at vi skal se filmen. Spesielt etter et irriterende år. Det begynte med at det var kaldt og surt altfor lenge i år. Det ga seg altfor sent, og det snødde første april. Da skrek jeg ut i raseri, og det til tross for at jeg satt oppe i studiearealet og egentlig burde ha passet på at jeg ikke fikk rykte på meg for å være enda rarere enn det folk allerede trodde jeg var. Sommeren var grei, spesielt siden jeg satt i fuktige Mellom-Amerika da Sør-Norge tørket ut som værst. I høst har vi hatt fint vær. Jo takk, klager egentlig ikke. Men det er ikke slik det skulle ha vært. Nå skulle vi allerede hatt en periode med skikkelige høststormer, og så skulle snøen komme rundt desember eller noe. Merk snø, ikke slaps, siden denne byen ser ut til å ha en magisk tiltrekningskraft til det siste.
Desverre. Det var sikkert ikke bedre før heller. Været er det lite man kan gjøre med, men man kan gjøre noe med årsaken.

Å føle natten

Den var der for tre kvarter siden, jeg mistet den da jeg kom hjem for en halvtime siden, men nå skal den kalles tilbake. Som en mild bris blåser den over meg, og legger av små sandkorn av inspirasjon. Vet aldri helt hvordan jeg skal forklare det, men denne følelsen er slikt som jeg trenger. Hadde jeg trodd på slikt, ville jeg sagt lyrikkens musé hadde kommet til meg.
Jeg snakker om én følelse. Det er feil. Det er nok mange følelser, men alle har det til felles at de gir meg ønske om å skape. Bokstaver passer plutselig sammen i et helt spesielt mønster, og ord fulle av energi begynner å stråle. Jeg forlater denne verden, svever avgårde inn i en dimensjon hvor hverken fortid, nåtid eller fremtid eksisterer. Det var dette jeg søkte ikveld, da jeg tok turen ut i natten.

Det regnet tidligere idag, og det henger fremdeles tunge skyer over oss. Perfekt. Det var sånn det skulle være. Vet ikke hvorfor, stjerneklare netter burde vært bedre, men nå var det slik denne natten ble, og det var det beste.
Stillhet. Eneste var vindpust og en og annen bil som skulle den ene eller andre veien. Lyrikk blir til i stillhet. Der kan den vokse alene, og gro til den har styrke til å utfordre støyen.
Men det var da altså slik at jeg diktet i natt. Jeg hadde en jazza versjon av "Walking on the Moon" hengende i hodet, så jeg brukte blues-standardmelodien min til å lage en rar liten tekst. Den var hakkete og ikke egentlig poetisk. Det rimte, men poesi for meg handler mer om ordene, og sammensetning av disse, enn om rim. Men nå gjorde det ikke noe. Jeg lette ikke etter en tekst, men etter en følelse. Følelsen er flytende og svevende, og rar. Det passer inn. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg føler det slik. Teksten kan brukes, selv om folk kommer til å sitte og lure på hva i all verden jeg tenkte på da jeg skrev den.
Får snakke med Johnny imorgen. Skulle gjerne hatt en bassgang på denne.

Der var franskinnleveringen over, endelig kan jeg slappe av. Resten er det ikke så farlig med. Det får jeg stresse med imorgen.
Jo da det er mandag kveld, og jeg har sittet med lekeser hele dagen. Egentlig burde jeg vært på korpsøvelse med Egersund Musikkorps, som er det ærverdige janisjarkorpset for borgerlige voksne. Ja, også alle andre som spiller et instrument som passer inn. Men helst borgerlige. Og meg, selv om jeg er ung. Jeg er jo borgerlig (og hvis ikke, så hadde jeg likevel dratt derfra som en).

Arthur Per http://arthurcowie.blogspot.com says:
avant: før
au début:I begynnelsen, i starten
d'abord: i starten, til å begynne med
ensuite: etterpå, neste
enfin: til slutt, aller sist
Sånn, greit det Morten?

Eh, beklager. Er ikke eneste med franskinnlevering.
Men uansett, grunnen til at jeg nå ikke har vært på korps, er lekser. For det blir mye av akkurat det der etter hvert, og da må mandagen i hovedsak gå med til matte, fysikk, kjemi, norsk, fransk osv. Det er prisen en betaler for å bli realist. Det er verd det, men det er kjedelig til tider. Så kjedelig har det vært idag, at jeg måttet ty til enkle, men forholdsvis effektive midler for å holde meg oppegående. Først og fremst har det vært snop. Jeg burde sikkert ha tatt kaffe eller noe sånt, men nå drikker jeg ikke kaffe ("Don't drink coffe, I take tea my dear." Englisman in New York, av Sting), heller ikke noe sånt. Dermed ble det det. Og det funka. Litt redd at lakrisen skal virke negativt ut etter hvert (lakris har den samme effekten som svikser. Sier ikke mer). Men det får jeg tidsnok vite.
Men det var ikke nok. Her måtte det rett musikk til óg. Billy Joel og Big Bang ble kveldens redning. Skulle gjerne hørt Tom Waits eller Thomas Dybdahl, men her var det om å gjøre å holde seg våken. Det funka, eller, jeg fikk gjort det viktigste.

Men nå begynner effekten av sukkeret å gå ut av kroppen, og jeg må legge meg. Skal ha en dag imorgen óg, med fransk, fysikk og matte. Ja, ja. Og jeg gjør det frivillig. Ja, ja. Jeg er gal, bedre blir det ikke av at jeg synes det er helt greit.

Post scriptum:
AC/DC er altfor rolig. Hvem skulle trudd det?

Beretningen om byen uten navn.

Denne historien er skrevet ut ifra mine opplevelser, men er ikke feilfri. Jeg kan ikke utelukke at deler av det som står her er dannet i hodet mitt i ettertid, eller som resultat av antagelser (detaljer, som himmelretninger og materialer). Ikke tenk på historien som noe mer enn en fortelling. Den er hverken for eller imot en eller annen religion. Dette er rett og slett slik jeg opplevde det. Jeg beklager at det ikke er noen bilder på slik en lang blogg, men jeg fant rett og slett ikke noe bilde som virkelig kunne illustrere hva jeg så.
Uansett, her min beretning om «byen uten navn»:

Det var lett overskyet, og sikten var god. En svak vind tok sakte tak i seilene og skjøv oss mot målet. Jeg sto foran i skipet, på babord side, og observerte hvordan «byen uten navn» nærmet seg. I minnet mitt er den ikke spesielt klar, alt jeg husker, er den lille havnen full av mennesker, og palasset som lå til høyre for meg. Heller ikke det slo meg som spesielt stort, men avstanden dit var nok større enn jeg ante. Det som derimot grep min oppmerksomhet, var hvordan det ikke var noe strand eller klippe under bygningene. Der vegger og brostein stoppet, begynte havet. Også himmelen var spesiell. Der solen pleier å være rundt tretiden på en septemberdag, var det et merkelig symbol som hang lik en menneskeskapt måne. Like fjernt som regnbuen var det, men jeg kan i ettertid likevel ikke unngå å tenke på det som en alkymistisk sov-i-ro.
Det var dette symbolet som gjorde det klart. Jeg var ikke i en verden jeg kjente.

Skipet jeg var i var av punisk eller gresk type. Det var ikke gammelt, og det var heller ikke en kopi. Byen virket heller ikke som om den ikke hadde forandret seg siden Kartagos storhetstid. Så det var slik denne verden var. Jeg hadde beveget meg gjennom rom, men også gjennom 2500 år.

I baugen stod en mannskikkelse. Med langt, grått skjegg og en lang stav, kunne han minne om Moses som gjorde seg klar til å dele Rødehavet. Men kanskje ikke. For så han virkelig slik ut? Hukommelsen min svikter meg der. Kanskje ble han først slik i mitt hode i ettertid. Uansett, én ting visste jeg der og da. Mannen var en profet.
Vi var nå begynt å stevne inn i havnen, og seilere og kjøpmenn gikk fra å være anonyme deler av en masse, til å bli enkeltmennesker med ansiktstrekk og stemmer.
Profeten løftet demonstrativt staven sin, og skyene forsvant. Nå skinte solen, og det merkelige symbolet blinket i hvitt eller gull.

Mennene i havnen hadde sett det Profeten hadde gjort, likevel virket de mer irritert enn overrasket. «Vend om til Gud!» ropte Profeten, men ingen lyttet. De krevde skatt for at vi kom inn i deres havn, men da jeg skulle gi dem pengene, ville de ikke ta imot den. «Vent nå litt. Vi stoler ikke på folk som dere» sa de. I øyekroken, eller bare på ren følelse, kunne jeg se at kongen og hans menn observerte det som skjedde fra taket på palasset. De gjorde ikke noe for å bedre situasjonen. Profeten ikke fikk gjennomslag for sitt budskap, og alt som møtte oss var mistro og uvennskap. Vi drog ut av havnen, og stevnet nordover(virket ihvertfall som noe sånt på solens posisjon).

Kongen og stormenne så etter oss fra palasset. Da løftet Profeten igjen staven, og sjøen like ved palasset begynte å boble. Opp av vannet kom noe som liknet tornebuskgrener. De var så tykke at det nok trengtes minst to store menn for å holde rundt dem, og hadde digre rosetorner. Disse grenene slo inn i palasset, og knuste flere av mennene som sto oppe på taket. Jeg hadde en blanding av undring og forferdelse der jeg sto, men snart ble jeg klar over at det ikke var snakk om planter. Det jeg hadde sett, var halene av digre, Midgardsorm-liknende sjøuhyre, og nå kom hodene til syne. Sjøormene slo løs på bygningene, og granittveggene knuste like lett som om det var kråkesølv.

I et øyeblikk fikk jeg et syn. Jeg sto bak kongen av den fortapte byen, og fikk sett hvordan han ble angrepet av en av sjøormene. Det overraskende lille hodet, som minnet sterkt om et dragehode i baugen av et vikingskip, stirret på kongen med stikkende, gule øyne. Jeg kan ikke minnes om mannen så skremt ut, for det hele skjedde så fort. Ormen hugg til, og plutselig var jeg tilbake på dekk i skipet igjen.

Jeg grunnet over det hele, og spurte til slutt Profeten om alle menneskene i byen døde på en like grufull måte som kongen. «Nei» svarte han, «det var bare de mektigste i byen som døde slik». Spørsmålet om hvordan resten døde, ble hengende i luften. For at alle døde, var en hard sannhet som av en eller annen grunn ikke gikk inn på meg. Lik i Sodoma og Gomorra var innbyggerne i «byen uten navn» uten tro og kjærlighet, og lik i disse byene skulle dette føre til deres undergang.
Det hele fylte meg med undring. Det var en merkelig reise, uten sammenheng med mitt liv i min verden forøvrig.
Jeg funderte over dette frem til jeg var tilbake i den virkelighet jeg kjente.

En rar og begivenhetsrik natt var over.

Lille hjerne i hodet der, hvem tenker mest i landet her?

Egentlig burde jeg skrive kåseri om nordmannen, siden jeg ikke er helt ferdig. Men har jo allerede fått med meg at nordmannen både er sosialt tilbakestående og drukkenbolt, og har planlagt den delen om at han er superreligiøs (enten kristendom eller fotball), så den kan vente.
Nei, det jeg vil kommentere, er spørsmålet om jeg tenker hele tiden.

Først og fremst, jeg tenker ikke om natten. Greit nok, så legger jeg meg såpass seint for tiden at det kan bli mange tanker før jeg endelig sovner inn. Men når jeg først sovner, skjer det som oftest lite. Jeg drømmer skjelden, og spør du meg er det like greit.
For når jeg først drømmer, har det av og til vært mareritt som har ødelagt min nattesøvn. Jeg husker fremdeles den drømmen hvor et lite monster med diger munn slukte meg inne på søsterens soverom da jeg var fem, eller den gangen en engelsktalende, svartkledd vampyr ville ha meg med på en tur. Når det gjelder den siste, er det sikkert mange som heller ville blitt skremt av en vampyr med gebrokkent norsk og mullahskjegg. Personlig ville jeg nok trodd at den mest skremmende av alle ville ha vært en vampyr i tettsittende, rosa teskjorte med v-hals, men det skjedde heldigvis ikke.
Men kan ikke si at det bare har kommet ondt ut av de marerittene. De er fine advarseler. Siden jeg hadde de, har jeg alltid holdt meg unna små monstre eller engelsktalende vampyrer.

Videre må man være forsiktig med tanker.
Jeg husker så godt klokken var litt over åtte en helt vanlig skoledags morgen for noen år siden. Stine og jeg satt på bussen, og på en eller annen måte kom jeg inn på Freud. Etter at jeg hadde fortalt henne om hans "It, ego og super ego" ble det stille en stund, før hun svarte "Arthur, får du aldri vondt i hodet?".
Nei, jeg tenker ikke SÅ mye.
Min hemmelighet er nok at jeg ikke tenker så fort alltid. Ta for eksempel når jeg snakker. Da går det unna, inntill det/de punkte(t)/(ne) hvor tanken enda ikke er ferdigtenkt før den kommer ut av munnen. Da begynner jeg og stamme, og plutselig er hele poenget tapt, eller det jeg sier kan tolkes som en fornærmelse. Nei, hodet må varmes opp først. "Du er sånn en som begynner en samtale kjedelig, og så blir den bedre og mer spennende etter hvert", sa ei jeg traff i Mexico. Jo takk. Det stemmer nok. Utfordringen for mine samtalepartnere er altså å holde ut den første delen, og så kan det bli bra etter hvert.

Men uansett, jeg tenker så ofte jeg kan. Ja, selv skole, friidrett og korps er ikke tankefri. Ikke at det alltid er spesielt spennende tanker alltid. Men det tenkes. Og så kommer det kanskje i rykk og napp, men resultatet her på bloggen ser visst ut til å ha blitt overlevelig.
For det finnes ikke noe mer morosomt enn å tenke. Gjerne med en eller to personer til. Og så deles tankene. Det kalles gjerne samtaler, og slike er egentlig ganske vanlige, uten at det gjør dem mindre morsomme av den grunn.

Enda et navn til besvær

Noen navn er faktisk ganske vanskelige å ha med å gjøre. De kan høres ut som ettenavn, eller de kan misforstås til å være av et annet kjønn.
Tenk deg navnet Åge, for eksempel. Det er ikke så vanskelig, egentlig. Det likner ikke på noe etternavn, og det er heller ikke nært et jentenavn. Men derimot, skriver du Åge med Aa-, altså Aage, så kan man lett ta det som et etternavn. Det er jo de færreste som begynner fornavnet sitt med Aa-.
Et eksempel på kjønnsforvirriende navn er Emil. Her skal det ikke det ikke mye forvirring til før det glatt går som Emilie. Ok, litt kanskje, men ikke så mye.

Og så kan man tenke seg en situsasjon. La oss si at jeg, helt hypotetisk hadde vært på en presentasjonsgudstjeneste for konfirmanter (med, la oss si 130 konfirmanter med foreldre, besteforeldre, søsken osv, bare for å ha et tall?), og at jeg da skal lese opp navnene, siden jeg er med i konfirmasjonsutvalget. Så sier man at jeg for eksempel kommer over navnet Aage Emil, og de som har sett slike lister vet at fornavnet kommer etter etternavnet. La oss si at denne Aage Emil har ganske mange etternavn, så jeg tenker ikke så mye gjennom det når jeg leser opp "Emil ..... Aage". Da kommer selvsagt ingen opp, men det er ikke første gangen, så hvorfor ikke? Rent hypotetsik, selvsagt.

Men kateketen merker at noe er galt, så hun sier noe som for meg høres ut som at det sikkert er "Emilie Aase" eller noe. For det finnes ingen med etternavnet Aage blant hennes konfirmanter.
Så (fortsatt rent hypotetisk), tenker jeg at kateketen er den som har gjort feilen, og beklager for at noen har fått skiftet kjønn. For det er jo en ganske alvorlig feil å kalle ei jente for "Emil".

Jeg oppfordrer alle foreldre herved å unngå å kalle ungene sine Aage Emil med Aa-. Det er et veldig fint navn, for å være ærlig, men jeg skulle helst unngått å måtte lese det opp.
Rent hypotetisk, mener jeg.

Regn

Det høljet ned idag. Regntunge skyer som sendte tonnevis med vann ned i hodene på oss her i Egersund. I dette fantastisk deprimerende og guffne været var det en gjeng ulykkelige og noe sprø mennesker skulle ut og drive med deres felles yndlingshobby: Friidrett.

Ja, mens vettuge mennesker (ok, du skal ha den Martin) satt inne og drev dank, så begynte Sindre, Hans Erik, Egil og jeg på 10 ganger 300 meter. Kaldt, vått og tungt. De første rundene gikk så fint så, jeg hadde til og med tid til å snakke med Sindre om alt og ingenting. Den viljen forsvant fort. Jeg gikk inn i en apatisk tilværelse hvor eneste tanker som gikk gjennom hodet mitt var: "Dette må bloggføres!".
Ja, hver gang jeg kom ut gjennom siste svingen, og den kalde vinden og det enda kaldere regnet deiste inn i mine enogåtti kilo (samt noen kilo dyvåt treningsdress) og fortærte det siste av energien som jeg hadde spart opp i løpet av siste ett minutts pause, var verden et mindre behagelig sted å være.
Jeg var faktisk så vekke at jeg så vidt greide å merke meg hvor suspekt de korte puste- og peselydene som automatsik, og helt uforskyldt kom ut av meg når jeg hadde pause, hørtes ut.

Men da de siste meterene var tilbakelagt, og jeg endelig kunne tenke "Ja!!!", var det uttøying og hjem nedvarming. Har aldri likt uttøying, og at gymlæreren min gjennom ungdomsskolen, som jeg ellers ikke har et vondt ord å si om, greide å le høyt enkelte av de gangene jeg satt og slet med alle slags unaturlige posisjoner. Det å ta i bakken med hendene mens beina er strake, for eksempel. Umenneskelig.

Far min kom jo etterhvert å hentet meg. På det tidspunktet var jeg ganske så søkkvåt, så jeg var en smule usikkerhet på om jeg fikk sitte inne i bilen, eller om jeg måtte henge meg fast på taket. Jeg fikk faktisk lov til å sitte inni, men det var nok fordi han var redd for riper i lakken. Familiekjærlighet er én ting, bilen en ganske annen.

Så der satt jeg, gjennomvåt og klar for en lang dusj etter en fæl trening. Og likevel, jeg satt der med vissheten om at selv i enda værre drittvært kommer jeg til å stille opp på trening torsdag, klar for mer moro.

Old bloodshot moon in that burgundy sky

Merk, dette innlegget bør leses med melankolsk musikk i bakgrunnen, helst Tom Waits, og om natten. For all del, gjør som dere vil, men tror dere vil kunne føle stemningen bedre da.

Klokka er ca. ett om morgenen. De siste Vår-folka har akkurat gått, og jeg begynner å rydde sammen. Vår-folk er forholdsvis ryddige sjeler, spesielt når jeg begynner å hakke på småting, men ellers også. Dermed er det lite å irritere seg over. Noen stoler må jo flyttes på, men hva gjør vel det? Ikke noe å tørke opp, ingen spyflekker og støvsugeren kan stå stille.

Men rydding blir det. Det står tre tomme og en nesten tom flaske brus der ute. Også et dusin glass og fire plastglass, eller noe sånt, selv om det ikke var fullt så mange mennesker som hadde vært der står klar til å ryddes vekk.
Bob Marley synger rolig om et eller annet. Bryr meg ikke så mye om akkurat sangen, men lar den stå på. Tenker på å skifte til Tom Waits snart, men det kan jeg gjøre når alt er inne på kjøkkenet.
Det er det greie med å ha fest hos seg. Du kan kvalitetssikre musikken. Greit, de kunne ha satt på Absolute Music 32 eller lignende, som jeg fikk i slutten av barneskolen, men da hadde jeg sagt ifra. Har liksom aldri kasta de CD'ene der. Jeg gleder meg til den dagen ungene mine kommer løpene inn til meg og roper ut "Pappa, pappa. Hørte du virkelig på dette?". Da skal jeg nikke rolig, smile og si til dem, "Ja, pappa gjorde mye rart før dere ble født vet dere". Og så får det mine lesere (og jeg) nå tenker på være usagt til den dagen ungene begynner med seksualundervisning.

Men ihvertfall, nå er det da slik da slik at jeg har en ganske grei og allmenn musikksmak, men da uten at det omfatter VG-lista topp 20. Jeg hører ikke på hva som er der med mindre jeg eller en kamerat selv finner ut at det er bra. Tom Waits, The National Bank, Travis, Bob Marley var det som ble spillt ikveld. Jeg vet ikke om det er representativt for samlingen min, men de står nå der i hylla, alle sammen. Det var salig blanding for én og samme kveld, men jeg klager ikke. Skal ikke si at jeg akkurat nå er helt i reggea-steming, men når jeg går med "raggamaffin tours"-teskjorte, kan er det vel en selvfølge at jeg skal høre sånt.

Jamming er akkurat ferdig, så eg slår av Bob Marley, og tar med meg alle CD'ene ut på kjøkkenet, hvor glass og flasker allerede er klare for vask. New Coat of Pain er første sangen på The Heart of Saturdag Night av Tom Waits. Jeg står og vasker glass. Vannet er litt vel varmt, men det var meningen. Ingen hansker, så et par grimaser blir det jo, men jeg skåller ikke huden av, så det går. Etter vask er det tørking. Jeg føler meg litt som en bartender der jeg står med stettglassene og tørkefillen, med skikkelig melankolsk jazz-blues barmusikk (Tom Waits) i bakgrunnen. Uten om disse tingene er alt helt anderledes. Ingen sørgelige mennesker som sitter og forteller sine enda sørgerlige livshistorier. Ingen eim av tobakksrøyk eller folk som prøve å samle øynene slik at de kan se inn i dine, og alvorlig stotrer frem at de "elscher deg" før de detter sammen på barkrakken igjen og tar sin siste sipp av wiskeyglasset som de har fyllt, tømt, fyllt og tømt igjen hele kvelden. Her er det kun meg, mørket og musikken.
Ikke så galt det heller.

Glassene er i boksene, og skal ned i kjelleren for å stues vekk. Nei, det mangler et. Jeg sukker oppgitt og går inn for å lete. På toppen av pianoet står det. Jeg tar det og sender en mildt irritert tanke til personen som satte det der, men kommer frem til at uansett hvem måtte være, så er det ikke noe jeg kommer til å klandre personen for likevel.
Jeg drikker opp Colaen, som jeg egentlig aldri gjør, siden Cola er noe jeg ikke drikker mye av, selv om det kommer seg. Det er det med Cola. Det blir bedre og bedre etterhvert som du har drukket mer av det. Dette gjelder forsovidt også for sprit har jeg hørt, uten at det er spesielt sammenlignbart.

Alt klart på kjøkkenet og i stua. Jeg husker til og med å lukke de to vinduene nede i hjørnet som står åpne. Heart of Saturday Night er snart ferdig. Jeg tar ut CD'en, legger den på toppen av haugen med plater som skal være med opp på rommet. De skal inn i CD-hyllen systematisk. Ikke like systematisk som det bøkene mine er, riktignok. Her er et mye mer etter sjanger enn etter forfatter og tittel, men det er uansett ikke bare å slenge dem inn, så jeg må finne plassen til alle sammen. Men det kan vente. Jeg er i stemning nå.

Setter på Tom Waits der jeg slapp nede på kjøkkenet, og kjører repeat når Ghost of Saturday Nigh avslutter plata. Jeg vet jeg burde være i seng, men det får være det og. Nå vil jeg skrive. Dette blir ikke et populistisk notat. Søren i alle andre om det blir langt, uten bilder og humor, men jeg vet at ihvertfall jeg vil like det.

Det er en virkelig god natt dette her.

Første skoledag VK1

Det er over én uke siden jeg fant ut at skolen startet mandag 21. august, og at det var førstkommende mandag (Som Ari Behn sier det: "trist som faen".)
Men det var faktisk ikke så galt. Jo da, jeg likte ferien. Den var en av de beste feriene på lenge, på tross av at TMF og enda viktigere, sommerkurset manglet.

Men nå var alt over, og skolen begynte. Kl. 06:28 begynte vekkerklokken å sende P4-morgen med Bjørn og Lars (er det ikke det de heter), og plutselig var jeg tilbake til det gode gamle. Jeg hørte på musikken, svarte på spørsmålene til "Fem Kjappe" og kom meg opp rett etterpå.
Morgenstellet fulgte, for så å spise frokost med far. Som alltid var tekannen på bordet fyllt med Twinings Earl Grey. Jeg burde en gang skrive en hyllest-blogg til teen, men nøyer meg her med å si at den gjør morgenen min hel. Og da snakker jeg ikke om melken, siden jeg ikke har melk i teen. Gjerne et glass med akkurat helmelk ved siden, men ikke i teen. Min te skal være bar. Punktum.
(Merk, jeg foretrekker løsvekten).

Så bar det til Dalane Videregående Skole på min kjære Velotec, og som alltid kom jeg tidlig. Ingen overraskelser sank inn over meg da Mons Bjone tok åpningstalen for året, og jeg ble lest opp i klassen til Roar Løken. Alle It's Learning-frelste hadde jo sett klasselisten for leeenge siden.
En time etter at jeg kom, ca. drog jeg og Morten hjemover. Men sammen med Eivind snudde vi nesene nordover, og plutselig var vi på Kvadrat. Rart det der. Å komme seg tilbake til Egersund skulle vise seg noe vanskeligere. Nå er det sikkert mange som lurer på hvorfor i all verden en ønsker å komme tilbake til Egersund, og jeg klandrer dere ikke. Men til vårt forsvar, vi har bodd der mesteparten av livet, og du blir nok prega av sånt.

Men vi hadde altså problemer med å komme tilbake til Egersund. Dette hang sammen med at vi var innom en butikk rett ved Sandnes stasjon, og plutselig var det på tide for toget å gå. Uten oss.
Neste tog greide Morten og Eivind å komme på. Jeg derimot, som hadde truffet ei venninne på stasjonen, og skulle ta toget tilbake med henne, fikk høre at dette toget kun gikk til Nærbø. Det gjorde det IKKE.
Toget vi kom oss på, var det toget som kom en halvtime senere. Dermed kom jeg hjem en time senere enn antatt.

Senere, etter at jeg hadde tilbrakt en del tid med Signe, og sendt henne avgårde til folkehøgskole og kjæreste på Østlandet, og at jeg hadde greid å dette på sykkelen i en oppoverbakke (kjetting hoppa av. Weee!), var det møte med konfirmasjonsutvalget eller hva enn det heter. Poenget er at kateketen har et lite råd som skal være med å hjelpe til med arrangementer for årets konfirmanter i Egersund Kirke, både planlegging, ideer og praktiske oppgaver. Jepp, I'm one of those...

Den kvelden la jeg meg i grei tid. Et nytt skoleår hadde begynt, og jeg visste ikke om jeg likte det eller ei.
Eneste jeg var sikker på var at jeg plutselig måtte begynne å bruke hodet til noe fornuftig igjen. Æsj.
"Far! Hvor la jeg hjernen min!?"

Siste vestamaran til Sjernerøy.

På fredag drog jeg fra Egersund med sikte på å nå Stavanger. Eller, det var første stopp, for å kjøpe noen CD-plater, hvilke jeg har referert til i forrige blogg. Du skjønner, etter dette skulle jeg og Egil Christoffer, som kom på toget på Hillevåg, videre på en timelang ferd inn i Boknafjorden, før det endelige bestemmelsesstedet vårt: Kyrkjøy i Sjernerøy kommune.

Nå tenker mine kjære lesere sikkert: "Hah! Arthur drar ut på en to timer lang tur ut i gokken. Enda et av disse (kirke- eller friidrettsmøtene hans?", eventuelt, "Fisketur. Men hvor er Johnny?" For, som dere ser på bildet fra i høst, ingen fisketur uten Johnny!
Til dette vil jeg svare dere. Det var ingen av delene. Det vi fikk vite, var at det var en uoffesiell volleyballturnering arrangert av Liv, ei jeg kjenner fra sommerkurs (hvis dette forvirrer mine nære venner, det finnes to Liv fra sommerkurs. Ikke hun med hytte på Hellvik). En av de få jeg faktisk har greid å holde kontakten med over MSN. Generelt er jeg drittdårlig til sånt. MSN er ikke noe for mennesker som snakker med kroppspråk så mye som jeg gjør. Men ihvertfall, av og til glimter jeg altså til.

Så da bar det avsted fra Stavanger med vestamaran. På fergekaien møtte jeg Olaug, kretskorpskollega og lillesøsteren til Liv. Resten traff vi ikke før vi hadde satt oss ned på båten. Der var det en morosom liten gjeng. Foruten Liv selv, var Kjersti, Morten og Nikolai alle Svithun-elever. Mari, den stiste av dem, fikk jeg ikke helt med meg hvor gikk, men den som vet, si ifra.

Men der var det da en vakker liten tur ut på Boknafjorden. Til min store overraskelse var det faktisk en mellomlanding for å skifte ferge. Nå virket dette sikkert ikke så rart for harbarka øybuer fra området, men for meg, som er vant med at "mellomlanding" betyr Amsterdam, Heathrow eller Frankfurt, var denne lille fergekaien så absurd at det eneste som gikk gjennom hodet mitt var "kult!". En åpenbaring av de store, var det.

Vi ankom Kyrkjøy en eller annen gang utover ettermiddagen. Stedet var synonymt med idyll. Rolig sjø, små feriehus, få biler osv. Da alle var kommet, hadde vi først en rar, rar lek, med en "ping" og en "pong". Ikke spør. Det hele forvirret ihvertfall meg, men morsomt var det, akkurat på grunn av forvirringsmomentet.
Så var det bare litt forskjellige ting. Vi snakka, laget mat, bada. Slapp å sette opp lavo, siden Liv og Kjersti mente at hjelp var for pingler, så de jobba alene. Og så fin lavoen ble! Høyt og luftig ble det. Når det ser slik ut, hvem kunne da tenke på å klage på at topphetta ikke er på, slik at det vil regne inn i midten hvis været skulle snu?

Uansett. Da vi satte igang med grillingen hadde for lengst enda ei komt. Og hvem var vel bedre skikket til å ta seg av grillmaten en Elin? Ok. Grillmat var nok ikke helt verdig en proffesjonell kokk, men hun overlevde. Med annen mat.
Men det var mens vi satt der, at det første sjokket kom. Ingen spilte gitar! Her var jeg med en hel del musikklinje-elever, og de spilte ikke gitar! Hvilken merkelig verden dette er, men til gjengjeld hadde vi noen kløppere på bratsj. Synn jeg aldri fikk oppleve dem i duett.

Etter at vi hadde grillet, og prøvd ut å spille volleyball i mørket, noe som viste seg å være svært vanskelig, så vi gikk inn og hadde noen leker som krevde mindre hode enn den leken hvor vi skulle sende rundt en "ping" og en "pong". Både mine evner som skuespiller og som forteller ble satt på prøve, og det er kanskje like greit at jeg ikke satser i retning av noe sånt. Men ja, ja, som Krunk sier det: "Åh, jeg koser meg!".
Vi la oss rundt halv fire.

Neste morgen sto jeg opp tidlig.
Altfor tidlig, for å være ærlig. Dere skjønner, jeg visst ikke at vi hadde lagt oss halv fire. Trodde den var halv to eller noe, så da jeg våknet kvart på seks om morgenen, var jeg i god form. Jeg tok et morgenbad klokken seks, hørte musikk, gikk en liten tur rundt på øya. Jeg hadde det egentlig ganske fint, tatt i betraktning av at jeg hadde hatt noe sånt som to timers søvn (Pluss pluss).
Første som var oppe etter meg, var Olaug i nitiden, og innen ti var alle oppe. Da begynte jeg å merke at jeg var søvnig, de andre fortalte meg jo når vi la oss.

De neste timene var det en masse pakking, litt volleyballspilling men også en del prat og ro. Passet meg ypperlig, siden jeg ikke helt kom meg den dagen. Etter at alt var pakket og klart, var det mat, jeg prøvde meg på samtidsdiktning (disse folka kunne dette her med absurde dikt. Imponerende. Jeg bøyer meg i støvet.).

Så var det avreise. Jeg kjente at det hele var litt sørgelig. Sørgelig å forlate denne lille idyllen. Sørgelig å forlate folka. Men også sørgelig at dette nok var slutten på ferien slik jeg liker den. Med masse å gjøre, og masse øyeblikk å skape.
På toget greide jeg ved et mirakel ikke å sove. Det mirakelet het Lars, Martin og Eirik, som tilfeldigvis skulle hjem fra Stavanger akkurat da.

For en tur. Virkelig fantastisk.
Men i det jeg sto på stasjonen i Egersund og ventet på far, var det lite å se av den gleden. Jeg hadde sovet to timer den natten, jeg var et flimmrende lyrsrør som ville dette i bakken hvis det ikke snart ble slått av.
Og om en halvtime skulle jeg sitte barnevakt...