"People can have the Model T in any color, so long as it's black" - Henry Ford

Jeg vet ikke helt hvordan den kom til. Men den er vel egentlig et produkt av det James Watt gjerne blir gitt skylden for å ha startet. Men uansett. På et eller annet tidspunkt, lenge etter at gamle, gode James var død, ble denne innretningen en landeplage, og har bare i årenes løp blitt en pandemi som får fugleinfluensaen til å blekne. I USA dør hver en av 48 mennesker av denne dingesbomsen. Den er bare slått av hjerte- og karsykdommer, kreft og slag som mest vanlige dødsårsak der borte.

Nå er det da slik at alle gutter liker drapsmaskiner, dermed ble bilen snart en yndling. Også min kjære far falt for bilen, og var siden gutteårene bilfrelst. Denne bilinteressen arvet aldri jeg. Eller, jeg liker biler, men det finnes ting her i verden jeg har større interresse for. Ved riktig bruk kan jo E=mc^2 ta mange flere liv enn bilen. Og med MYYYE større eksplosjon!

Uansett, bilen kan brukes til et par ting som Einstein ikke kunne lage formel for. Blant annet det å ta mennesker fra et sted til et annet på kort tid, og det uten å la deg fordampe først. Denne evnen gjør at jeg har funnet det nødvendig å anskaffe meg et sertivikat når jeg fyller 18 år. Dermed har jeg øvelseskjørt i over et år nå, og denne helgen var den første skikkelige langturen unnagjort. Intill fredag var lengste turen på ca. en time. I helga kjørte jeg fra Egersund og til venner i Kongsberg. I følge Gule Sider tok denne turen fem timer. Tok nok mer enn det ja, men de bomma ikke med mer enn en time eller så. Kjører så seint jeg, og likevel ble satt far med hjertet i halsen, og det var ikke skjelden jeg hørte han trekke pusten typt, eller skrek lett. Har en følelse av at han ikke likte kjøringa mi så godt.

Men jeg moret meg. Hvilken god følelse det er å suse avgårde på norske veier, selvsagt under fartsgrensen (Det er det nemlig veldig viktig at man gjør når man skriver offentlig blogg). Krappe svinger som en bare så vidt greier, ettfeltsveier i mange mil med vakker norsk natur (som du altså ikke har noen anledning til å se på fordi det er passe lurt å ha øynene klistra til veien), og håpet om at en hjort skal hoppe ut i veien og dermed redde middagen.
Som sagt, jeg moret meg.

Men det var selvsagt bare en bonus. Alltid koselig å besøke familievenner i Lurdalen og i Kongsberg, og selvsagt var turen innom Bærum og mormor en toppen av kransekaka (ja, veit at det er snobb å bor der, men hun er nå egentlig god sørlending). Vi gjør ikke sånt så ofte. Men koselig var det. God begynnelse på høstferien