Høstferien i rykk og napp. Ikke i et nøtteskall.

Merk:
Ingen av bildene er tatt i denne høstferien. De kommer fra forskjellige år, og forskjellige årstider. Fant bare noe som passer. Det over, for eksempel, er fra en høstkonsert for musikkskolen en gang for noen år siden. (På bildet, fra v. Martin, Pål, Arthur Per, Kristi, Andreas. Du store jeg er glad at jeg ikke ser slik ut idag. Ja, ja. Det har vel ærlig talt ikke hjulpet uansett. Fremdeles singel. Æsj!)
Da var det gjort, og alle dere som hater meg nå, synn for dere. Resten, nyt bloggen.

Det er ikke til å stikke under en stol, eller et teppe for den slags skyld, at jeg har neglesjert bloggen for en stund. Ja, slik en overraskelse var det å se over min egen blogg idag, og se at i løpet av høstferien, hadde jeg bare skrevet EN ENESTE BLOGG! Skammelig, vil jeg si. Det var rart det der.

Høstferien pleier å være en eneste lang uke med ro, fred og ekstremt korte dager, og ekstremt lange netter. Ja, jeg går ikke i hi om vinteren, men i høstferien er det som oftest like før. Dermed er det masse tid til blogging og MSN og Macgyver. Men denne høstferien skulle ikke bli sånn. Jeg visste det allerede da far og jeg kom frem til at vi ikke skulle ta en tur til tante Maureen og onkel Adrian i Nottingham. Jeg hadde for mye å gjøre her hjemme. Ikke at jeg visste hva, men fant ut at jeg skulle holde meg hjemme.

Vel. Hjemme å hjemme fru Blom. Etter at første helga ble som den ble (se forrige blogg), var det på tide å komme igang med vennebesøkene. Du skjønner, jeg har en irriterende vanskelig vennekrets. Enten så er det på trening, eller så er de med søsken eller så jobber de, hvis de da ikke har lang dag på skolen da. Aldri har de tid til gamle venner, og for å være helt ærlig pleier det å passe meg fint, siden jeg heller aldri har tid. Men i høstferien tenkte jeg jeg skulle ta en prat på tomanns/enmannogenkvinnes-hånd, samt delta på større samlinger av hyggelige mennesker (også kalt venner).
Det ble flere samtaler, blant annet var Einar hjemme, og da måtte jeg jo ta meg tid til denne reserve-Finmarkingen. Tenk det, karen som uten tvil kan kalle seg Øybu med stor Ø, har altså valgt å tilbringe et år av sitt liv ved den russike grensen. På folkehøyskole. Slik en kar kan jeg bare ta av hatten for, men håpet er at jeg tenker anderledes når det er min tur til å tenke på friår.

Jeg skulle også ta meg tid til å være Vår-menneske. Ja, som i koret Vår. Sosialisere meg, synge, gå tur. Koselig var det, og jeg fikk prøve hvordan det føltes å sitte på med en lettmotorsykkel. Jeg fikk til og med den treningssky Martin ut på squashbanen! Det var så overraskende som det fikk bli, men veldig moro. Og gjett om ikke han var bedre enn meg. Det endte med at han belærte meg. Meningen med spille var at jeg skulle treffe den tre-fire kvadratmeterstore veggen noen meter foran oss, IKKE taket.

Men mer enn akkurat dette kan jeg ta en annen dag, eller jeg kan ta det muntlig senere. Når en blogg først er ferdig, er jeg lite flink til å lage etterfølgere. Gjort den feilen å lovet en etterfølger. Det løftet brøt jeg.