Minivisefestival i avisa

For dere av dere om leser Stavanger Aftenbladet lørdag, kan dere umulig unngå forsiden på del 2, med tittlen "Visebølge" og skyggen til en mann med gitar som synger i en mikrofon. Normal vil ikke del 2 være spesielt spennede for min del. Jeg har fått den behagelige uvanen at den delen er der mest for at jeg skal kunne lese tegneserier. Men akkurat idag, delvis fordi de så interessant ut, delvis fordi jeg var litt lei av å lage fars lunsj og min frokost, slo jeg opp på side 40 og leste artikkelen om minivisefestivalen Locals & Heroes på Sting (en eller annen klubb eller bar i Stavanger, tror jeg).

Det første som slo meg var at mannen jeg hadde sett skyggen av på forsiden, aldeles ikke var en mann. Det var en dame, og ganske såp feminin var hun også, med langt hår og venstre ben i kryss over det høyre. Så leste jeg gjennom artikkelen, skrevet av ei Solveig Grødem Sandelsin. Den var på nynorsk, og skrevet som et kunststykke. Ja, selv med Damien Rice og lyden av en ekte sølvmanke (far) som vasket vinduer, kunne jeg føle stemningen fra stedet. Jeg prøvde å vekke til live minnene om sist jeg hørte Moi fremføre sangene sine, og merket meg at jeg måtte få tak i plata hennes. Jeg irriterte meg litt over at jeg ikke hadde fått med meg at det var en slik konsert den dagen. Til slutt kom jeg frem til at gårsdagen hadde vært så hyggelig at jeg ikke hadde noe problem med å ofre konsterten, selv om Life of Brian ikke var så morsom når man så den for andre gang i løpet av en måned. Enkelte mennesker trives man liksom med uansett, så jeg skal si at det var verd en gjentagelse, dog med en annen film.

Men uansett, denne artikkelen i Aftenbladet førte tankene mine tilbake til 15 april i år. Etter en lang dag gjennom Romas gater, var det på tide å virkelig feire at jeg hadde fylt 16 år. Både far og jeg er mennesker av jazzen, så vi styrte mot det Rouge Guide hadde beskrevet som "Romas beste jazzklubb" ved Alexandersplatz. Vin i glassene, levende lys og musikk. Mye likt Sandelsons skildring av Local & Heroes. Jeg er fremdeles litt lei meg for at jeg måtte gå tidlig. Etter dager med inntrykk var jeg nokså trett, og jeg hadde en grense på hvor lenge selv fantastiske, lekne jazztoner kunne holde hodet høyere enn kanten av vinglasset mitt.

Bar og musikk. Stillhet brutt kun av akkustikk eller rolige, dype toner fra en el-bass. Det er der man burde leve livet. Der skulle man være sammen med venner og nyte musikk, mat og hverandres selskap.