Ventetiden er kommet

Etter å ha bodd i studentblokk i Toulouse i over tre måneder, har jeg lært meg å godta at vegger ikke på noen som helst måte er lydtette. Synger man, eller spiller musikk høyt, så vil naboen registrere det. Men like fort som jeg lærte meg at naboene hører meg, kom jeg frem til at jeg kun ville bry meg hvis det gikk ut over naboenes nattesøvn. Det fører igjen til Emilie, min fransk-bergenske nabo, kan forvente sang til søndagens morgenkaffe. Denne morgenen derimot, var det min tur til å vokne til toner som strømmet gjennom veggen. Jeg kunne desverre konstatetere at det ikke var Emilie selv som sang, men visste likevel at det kom fra henne. Den andre naboen lager kun dunkelyder (Dette har ledet meg til å tro at han enten er forferdelig dårlig til å bestemme avstander, eller finner genuin glede i å stå og hamre mot en vegg. I Norge hadde jeg forkastet begge forklaringene som ulogiske. I Frankrike er ikke logikk et gyldig argument hverken for eller imot noe som helst.). Sangen Emilie spilte denne morgenen, var Tenn Lys. Advent hadde altså kommet, uten lysestake for min del.

Til tross for religiøs, kulturell og emosjonell tilknytning til juletida, har jeg i år utelatt å få tak i advent- og julepynt. Kun en skål mandariner vitner om høytiden som kommer. Jeg har rett og slett ikke tenkt så mye på å pynte. Julepynt er noe som ligger på loftet, og som man tar ned hvert år derfra. Det er ikke noe man kjøper nytt i tide og utide. Som regel skal julepynt enten forbindes til far og mor eller mine barndomsår. Slik som dompappen jeg laget en gang på SFO for mange år siden, og som jeg fremdeles liker, til tross for at den mer eller mindre bare er to ulldotter med et nesten usynlig nebb. Eller mors julekrybbe, som hun malte en gang for lenge siden, og som nå har hedersplass på spisebordet mellom 1. desember/1. søndag i advent og nyåret en gang. Jeg smiler ved tanken på at Jesusbarnet ikke skal frem før julaften. Slikt kan man ikke kjøpe på Champion eller Carrefour (Franske supermarked. Carrefour selger alt, men mangler minner).

Julepynten er bare toppen av isfjellet på hvor forskjellig årets desember kommer til å bli. Da jeg forlot Norge, endret alt seg. Livet tok en helt annen retning, og dog den var forventet, så kom den brått på. Dette merkes best i desember, da er det mye man forventer å gjøre slik som ifjor. Alle tradisjoner må vike for fransk skolesystem og nye venner. Det blir ikke korpskonserter, julemiddager og samtaler med gamle venner. Det er ingen snø, ingen juleby, og ingen syngende unger med fulle godteposer. Facebook er et av stedene jeg best merker hvor langt vekke jeg er fra livet i Egersund. Ofte ser jeg festbilder hvor fjortisfyll er dominerende, og flaue statuser med stort innhold av forkortelser og orddelingsfeil (Fjortis er desverre ikke en alder, men en tilstand.). Da sitter jeg og tenker over hvor glad jeg er for at jeg drog (Merk: Dette er som regel mennesker som har lagt meg til på Facebook, men som på ingen måter er i min nære vennekrets). Men når bedre venner driver med intern vitsing, og du på ingen måter greier å følge med, da merkes avstanden. Jeg har ikke noe imot det, men det er rart å se inn i en verden som du er glad i, men som du ikke er del av lenger.

Desemeber 2008 kommer til å bli dominert av fransk språk, realfag og nye venner. Disse vennene er jeg veldig glad for å ha, og det er med disse jeg skal skape nye tradisjoner. Jeg gleder meg. Men samtidig er det under tre uker til jeg skal returnere til Norge. Da skal jeg trø inn i det gamle liv og de gamle traisjoner, dog jeg sikkert ganske endret. Jeg gleder meg til å se dere igjen, alle sammen. Ventetiden er kommet.