Ingen skriftlig eksamen! Yeayhyeayh!

Denne dagen skal skrives ned som en gledens dag i 1AAB 05/06's skoleår.
Vi skulle få vite om vi kom opp i skriftlig eksamen.

Spenningen var til å ta og føle på der vi alle sammen, både 1AAA, 1AAB og 1AAC satt og ventet på dommen. 1AAA hadde allerede komt opp i engelsk, så det stod om øki eller matte. Nå har jeg tidligere nevnt at jeg liker øki, men ikke øki-eksamen. Det får være grenser.
Det første som skjedde, var at 18 i 1AAC kom opp, de siste 5(?), blant annet Johnny og Jørgen, pustet lettet ut. Vi i 1AAB satt fremdels og ventet.
"Hvordan var rekkefølgen?" spurte jeg Andreas, menhan sa at både første og siste elev på klasselista deres kom opp. Dermed var det ikke noe system som kunne hinte om hvem i min klasse som kom opp eller ikke.

"I klasse 1AAB kom...." begynte Frank Emil. Jeg satt og ventet på at mitt navn skulle leses opp, siden jeg trodde de ville velge litt hulter til bulter i klasselista, og at jeg hadde "flaks".
Men det var noen ganske andre ord som forlot marinbiolg og og exMac-guru Frank Emil:
"I klasse 1AAB kom INGEN opp!"

Jubelen stod i taket. Folk i klasse lo og jubla, til tross for IDOS' strenge beskjeder om at det måtte vi for all del ikke gjøre. Midt i det hele satt jeg og pusta lettet ut, med en liten latter. En hel uke fri. Deilig.
I forbindelse med dette kom jeg frem til å legge ut et lite bilde. All verdens vakre fyrverkeri for å feire at jeg ikke kom opp i år.
Noen (min far, f.eks.) vil si at det var synn, og at jeg mistet god erfaring. Men det tror jeg ærlig talt jeg kommer over.

Gratulerer, hele 1AAB (+ noen i 1AAC)!

Operasjon Mailekene 2006 del 1

Lyktestolpen ved Shell var omskapt til en dusj, der jeg sto i den grå, regntunge morgenen og ventet på mine venner. Den svaia i vinden og slapp ned et drømmeaktig lysvann over det øde krysset. Jeg stanset og kikket bak meg. Gode gamle fatter overvåkte sin melankolske sønn fra bilen som stod der.

Opp kl. 06:30 på en lørdags morgen, begynte en flere timelang tur til et sted lenger nord. Med meg på denne turen hadde jeg mine flotte ekspedisjonskolleger. Lederne, Hans Magnar og Kåre, virket rolige, til tross for den lange og farlige turen som ventet.
Tommy og Hans Erik satt baksetet og speidet våkent ut over veien, som om de så etter noe spesielt. Kanskje en mistenkelig, mørkkledd kar med sorte briller og skinnhansker. Kanskje en mann med turban og Avtomat Kalashnikova.
Eller kanskje det Hans Erik fryktet aller mest: En Manchester United supporter.

I det vår siste forbundsfelle, Torstein, satte seg inn i bilen, syntes jeg så vidt jeg så noe oppe på haugen over veien. I et øyeblikk kunne jeg se en mørk skikkelse kikke ned på oss, før han forsvant igjen.
Det kunne ha vært en hvilken som helst bilmekaniker som tok en røyk, men jeg var ikke sikker. For alt jeg visste, kunne det ha vært hvem som helst, men det hele ga meg en guffen følelse før turen fortsatte.
"E du me idag?" spurte Torstein litt overrasket. Jeg nikket. Jeg hadde inntil dagen før antatt at jeg ikke skulle sendes avgårde før søndag, men slik var det ofte. Vi fikk beskjeden i siste liten, slik at ingen skulle kunne snakke mer enn nødvendig. "Jeg har 'kameraet" sa jeg, og merket med en gang at Torstein forstod hva det dreiet seg om, så jeg unnlot å la den lille, svarte pakken komme ut i lyset. Han visste, alt var klart, og oppdraget igang.

Etter en lang kjøretur, hvor vi gikk gjennom de kritiske punktene i planen og ellers snakket litt om alt mulig for å roe nervene, kom vi til fergeterminalen. Jeg pustet lettet ut. Den lengste delen av turen var over, og ingen ville kunne gjøre oss noe så snart vi var ombord i fergen.
Det var godt, for det var på fergen jeg først la merke til dem: Grønn og hvitkledde. De hadde ikke engang skjult at de var fra Sandnes.
Siddiser, de trodde de hadde oss. Jeg knyttet neven og forsikret meg om at jeg ikke hadde med meg noe som kunne røpe min identitet, men alt jeg hadde, var lommebok og mobil, og alle visste hvor stor sjanse det var for at de var forfalsket og til engangsbruk i vår business, så jeg pusta lettet ut. Jeg hadde bedre ting å drive med enn å tenke på slike detaljer.

Vi ankom målet vårt i 11-12 tida, og de forskjellige ble fortalt tiden de skulle utføre sin del av planen. Kun Kåre og Hans Magnar hadde kopier, siden det ga mindre sjanse for at noe skulle skje. Vi andre måtte stole på våre super-duper trente hjerner. Men for all del ikke huske andres oppgaver. Ingen vits i å vite mer enn det vi trengte. Da var det mindre å tape hvis noen skulle bli "oppmuntra" til å snakke.

Mens vi venta, gikk jeg og Torstein og sjekka området. Vi gjorde oss kjent med terrenget, og fant alle vitale bygninger, som speakerbua, kiosken og toalettene. "Eg finne ikkje nogen" sa Torstein. Jeg rista motvillig på hodet, men sa "de kommer nok".
Likevel, jeg begynte å bli redd for at Torstein hadde rett. Det var noe som mangla, og den samme gufne følelsen som hadde slått meg da jeg merka mannen oppe på haugen da vi henta Torstein, slo meg igjen.

Jeg sukka dypt. Dette kom til å bli en lang dag.

Kjernehistorie

Jeg beklager dette. Jeg lovet Morten å ikke ta for meg avansert fysikk eller politikk, men akkurat idag fant jeg ut av at jeg måtte si noe. Bare for å få det ut av systemet.

Det amerikanske atompogrammet var et mer eller mindre styrt av europeere! Det var de som gjorde de fleste kalkulasjonene, det var de som faktisk fikk det hele igang. Selvfølgelig var det med noen flinke amerikanere, og det var USA som betalte, men i hovedsak, det var europeisk.

Dermed skal ikke USA få hele æren. Æren for den kalde krigen (det var en brite som ga russerene atomteknologi), og for Hiroshima- og Nagasaki-bombingen.
Deilig å vite. Russerene har fremdeles atomvåpen. Men det er ikke noen som passer på dem. Dette medfører at det er ca. like lett å få tak i atomavfall og råstofff til atombomber som det er å få tak i tvilsomme pornografiske artikler (det siste kan Kjetil og Matias fortelle om). Vi lever i en spennende verden. Greit å vite at det ikke bare er amerikanere som skal ha skylden for at vi kan utslette oss selv uten problemer.
Ha en god dag...

Spill for vårt Noreg! 17. mai for en korpsmusiker.

For mange herrens år siden, da jeg fremdeles var lite og uskyldig (og feit), var mine gode venn Pål allerede i gang med sin musikerkarriere. Forskjellen var at det da var kornetten, og ikke gitaren/stemmen/pioanoet som sto i sentrum. Det var dermed naturlig at han, som broren hadde gjort før ham, ble medlem av Husabø Skolekorps.
At min gode venn skulle starte, fikk også meg til å se mot korpset, og før jeg visste ordet av det, satt jeg der med et althorn mellom hendene (de trengte rett og slett ikke kornetter). Slik ble det til at jeg ble hornist i Husabø Skolekorps, og siden har jeg vært med på flere andre korpsgreier, slik som sommerkurs, kretskorps (Rogaland Ungdomskorps) og svært nylig, voksenkorps (Egersund Musikkorps).

I år, 8-9(?) år senere, var jeg og Pål eldst, og her måtte vi være gode forbilder. Men dette er ikke like lett.
Se det for deg. Der går jeg i en latterlig hatt, som er altfor, altfor liten, og plutselig ser jeg min gode venn Aleksander Trygve som står og ser på med et bredt smil. Av en eller annen merkelig grunn er det hele veldig morsomt. Jeg holder på å begynne å le, og der er jeg i ferd med å dette rett ut av "Norge i rødt, hvitt og blått-potpurri"! Skamme seg, skulle karen!
Et annet uromoment er min venn Pål. Plutselig begunner han å signalisere til meg at jeg skal ta frem mobilen min. Jeg oppdager at den ringer, siden Pål plutselig, mitt i toget, har funnet ut at det er på tide vi tar en samtale. Ja, ja... Kunne vel vært værre. Han kunne ha funnet ut at vi skulle gå og ta en softis, eller at han ville synge notene sine. Vet aldri med ham.
Og til slutt er det jo å takke mine venner med Aleks, Marius, Christine osv i spissen. På vei gjennom gågata med borgertoget (tror jeg) mottok jeg jubel som var en konge verdig. Da spilte jeg ikke, så det var en svært gledelig.
Jeg ble rørt til tårer. Takk.

Til slutt vil jeg takke alle de virkelige heltene og heltinnene. De som gikk der og svettet og strevde for at 17. mai 2006 skulle bli en minnefull dag. Signe Marie (dirigenten), med stortromma på magen, og som sannsynligvis ikke så spesielt mye mer på grunn av sine altfor begrensede centimeter.
Jeg vil også takke talerene fra 6. klasse på Rundevoll, som brukte så liten tid at jeg ikke mistet russetalen. Er fremdeles ganske så sur på ordføreren fordi han skulle bruke så villt lang tid med talen ifjor, slik at jeg ikke fikk sett søsteren min tale!!!
Og selvsagt, vil jeg takke de menn som gjorde en stor og viktig jobb for verden. Takk til Eto'o, Belletti og resten av Barcelona for å sikre at Asenal ikke vant (jeg er Tottenhamfan).

Merk:
Bildet under er av meg og en del i korpset. Ikke alle, siden jeg ikke fikk plass til dem. Beklager det, både til dem som er med og de som ikke kom med...

En hyllest til øki og IDOS.

Jeg har en innrømmelse å gjøre:
Jeg liker økonomi og informasjonsbehandling.
Ikke fordi det er sløvetimer hvor vi skjeldent gjør annet enn spill og MSN. Ikke fordi læreren, Idar Ose, er en skikkelig grei kar som ikke gir særlig mye lekser. Det er heller ikke fordi den samme læreren viser oss hvor man skal finne frem til spill og geekete dibbedutter på nettet, forteller tørre vitser og geekevitser, hvor jeg bare forstår førstnevnte, eller viser meg hvor jeg skal finne klipp fra testing av anti-tanks våpen.
Det er heller ikke at jeg fikk 6 i boka forrige halvår i faget, og 5 dette halvåret, uten at jeg egentlig føler jeg har jobbet så veldig (beklager IDOS).
Grunnen er at jeg idag fikk ny lader til PC'en.


Dere ser, de siste par ukene har laderen min vært en liten djevel på det å irritere. Med en gang den har nådd en viss temperatur, har den beynt å sende ut en høyfrekvent lyd som innen kort tid ville fått de fleste på galehus (ikke meg. De tør ikke ha meg der fra før).
Uansett, det var irriterende, men ikke like irriterende å gå inn på el-kjøp å finne ut at de ikke ville hjelpe meg (som jeg antok ville bli tilfellet). Det var heller ikke så irriterende at det var verd den veldige omveien det ville betydd å sykle bort dit.
Men idag fikk jeg nok. Etter skolen stakk jeg ned, helt bestemt på at dette skulle ordnes.

Som alle andre tidligere dager, var mine venner ved Service-avdelingen motvillig mot å sløse penger. De var usikre på om jeg hadde rett på ny lader. Men da slo jeg ut med mine øki-kunnskaper: "Jeg vil se på det (at den laget den pipelyden) som en mangel. Jeg er enig i at det ikke er såpass mye som en vesentlig mangel, men det er i det minste en betydelig mangel (eller var det omvendt?). Det var ikke det jeg betale for".
Da var plutselig sjefen interressert i å få saken ut av verden, og jeg hadde en ny lader i hånden i løpet av et minutt.
Jeg takket og gikk.

Så hva gjorde at jeg fikk ny lader?
Det KUNNE være god service fra El-kjøp, men det var liksom ikke naturlig (beklager Stefan. Noen av folka er ikke sånn, men El-kjøp Egersund er ikke kjent for topp service).
Min tro er at det var fordi jeg brukte de ordene jeg brukte. "Mangel" for eksempel. Et forholdsvis enkelt ord, men i virkeligheten er det en stygg andunge. Det bir til en vakker svane når man bruker deti kjøpssammenheng. Dette fordi det er det ordet som brukes i forbrukerloven, og dermed får det til å virke som om man vet hva man snakker om. Samtidig gjorde jeg det klart at jeg visste forskjelden på en vesentlig og en betydelig mangel (noe jeg egentlig ikke gjør, men det visste ikke de). Forbrukeren har makt, og man kødder ikke med den forbrukeren som vet at han har det.

Alt dette er det øki og IDOS (kort for Idar Ose) som har lært meg. Uten den ville det å få ny lader vært ganske mye vaskeligere.
Så takk øki.
Jeg vil egentlig ikke være en sånnen geek. Jeg skal ikke engang bli blåruss. Men jeg må kapitulere og se sannheten i øynene. Jeg liker øki, og når kunnskapsløftet kommer og sender hele faget ut av skolen til fordel for matte osv, skal jeg huske deg. Du vil alltid ha en plass på PC'en min (ihvertfall til jeg ikke lenger trenger de filene).

Takk for alt øki.

Bazar - AND I'M STILL MAD AT YOU!!!

En basar er vel for de fleste kjent med. Hvem husker vel turene med mor eller bestemor på bedehuset eller samfunnshuset, hvor det ble solgt kaker, kaffe og ting ingen i sin villeste fantasi ønsket å kjøpe (men som likevel på mystisk forsvant og ble om til penger i kassen).
På lørdag ble jeg igjen utsatt for en slik, men jeg sto i oppvasken...

Det hele begynte på onsdag. Da var det ikke øvelse med koret, men valg av nytt styre for neste år Selv hadde jeg motstått fristelsen til å stille til valg, siden jeg allerede har altfor mye å gjøre.
Men det var andre ting de trengte folk til: Basaren på lørdag. To kamerater, Eirik (Mong) og Martin fikk i oppgave å ta oppvasken fra 10-11 på morgenen. I ren sadisme fant de ut at de skulle få med meg, AND I'M STILL MAD AT YOU!!!
Så kom det frem at de manglet noen fra 11-12. Trolig fordi han akkurat hadde blitt valgt nestleder, og dermed var bitt av et ønske om å være et godt eksempel (Det går normalt over etter hvert. De kan ikke leve i dumsnillhet hele livet), fant Eirik ut at vi kunne ta 11-12-økten og. Martin fant visst ut at han skulle dele denne meningen, og da ble mine "DERE kan ta den økten. Jeg har bare blitt med på EN time" druknet i applausen fra de som tenkte "idioter, men da må ihvertfall ikke JEG gjøre noe".
Så jeg ble med på en time til, AND I'M STILL MAD AT YOU!!! (den er til Eirik og Martin).

I etterklokskapens navn burde jeg sikkert kneblet begge to og lagt dem på et kott før de i det hele tatt hadde kommet på å åpne kjeften, men jeg liker ikke tanken på å kneble gutter og bortføre dem. I værste fall kunne jeg fått beskjed av foreldrene at jeg bare kunne beholde dem, og hva er vel mindre ønskelig?

Lørdag morgen kom, og jeg dro inn til byen for å sette igang. Det kom etter hvert frem at arbeidsfordelingen var enkel og grei. Eirik "the nestleder" jobbet, og jeg og Martin satt og var moralsk støtte. Etter hvert måtte vi ta i et tak, og imellom klagingen på at folk ikke kan spise opp (det lå halvspiste kaker igjen på brettene), fikk vi faktis vasket og tørket litt bestkk, kopper og kar. Likevel, det var forholdsvis rolig arbeid.
BUT I'M STILL MAD AT YOU!!! (fremdeles til Eirik og Martin).

Jeg hadde egentlig tenkt å stikke, i tilfelle de trengte meg til noe annet. Det jeg gjorde det ikke, og måtte hjelpe til å rydde etter basaren. Det viste seg at jeg da fikk gratis kaker, vafler og gele, siden det var mye rester. Dermed hadde jeg funnet en jobb jeg kunne trives med. Skåret i gleden var at jeg på merkelig vis greide å føre en hel glassbolle fyllt med gele i gulvet. Det ble en salig lapskaus av glasskår og gele. At en eller annen (lite framsynt) person hadde funnet ut at det skulle anlegges vegg-til-vegg-teppe inne i misjonshuset, gjorde ikke saken bedre.
Så jeg fant en bøtte, og skuflet all geleen oppi ved hjelp av en sementskufle (sementspade for fremmedspråklige). Spennende saker.

Alt i alt var det en overlevelig dag. Men jeg har ikke glemt at jeg hadde sluppet unna mesteparten av arbeidet, både på kjøkkenet og med sementskuflen (se over for forklaring), hadde det ikke vært for Eirik og Martins ønske om å være gode eksempler.
Martin, jeg vet du leser dette, og hvis ikke Eirik gjør det, så si til ham at I'M STILL MAD AT YOU!!!
Men det er vel typisk unge ledere. Etter hvert forstår de vel at en leders jobb er å passe på at alt blir gjort, men for guds skyld ikke gjøre det selv.

Barnepass

En mandags kveld. Jeg passer unger. Det høres kanskje litt rart ut, med tanke på at jeg alltid har vært veslevoksen, men slik er det. Ikke hver uke, men sånn av og til passer jeg naboungene. De er to veldig livlige unger som er forholdsvis selvstendige, men ikke store nok til at foreldrene kan slippe dem løs i huset uten påsyn.
Et par greie unger, det skal de ha, og det er forholdsvis lite tull. Men jeg er litt for lett å manipulere. Jeg skulle ha dem i seng kl 20:00-20:15, men jeg hadde bare så vidt blitt ferdige med all godnattlesingen da faren kom hjem 20:3o.
Jeg er vel litt tøffel. Stakkars meg, og heldig (eller uheldig?) for min fremtidige kjæreste, hvem det enn skulle bli.

For ordens skyld, det er ikke mine tøfler på bildet. Mine er enda værre, men likner ikke i det hele.

Vareopptelling

Jeg er friidrettsutøver. Nesten hver tirsdag og torsdag trener jeg som en helt for å øke muskelmengden, og forebygge at den alltid truende magen min får overtaket.
Men dette engsjamentet har visse mindre hyggelige effekter. Jeg nevner loddsalg, basarer osv. Men det som skjedde igår, var vareopptelling.

Friidretten har en avtale med Rimi om at de skal telle opp alle varene ca. et par ganger i halvåret. Dermed var det opp på søndag morgen, for å være på Rimi kl. 9.
Jeg er ingen spesielt stor fan av vareopptelling, og med min dårlige hoderegningssans, pleier det å gå kun med en kalkulator i baklomma. Men det jeg liker med denne vareopptellingen, er at den gir meg en forståelse av alt det man faktisk kan kjøpe. Første gang jeg var der, kom jeg hjem med en dypere forståelse i hvor mange forskjellige parfymer og midler man kan bruke for å vaske dassen sin. Senere har jeg også oppdaget at noen liker vann tilsatt smak (men det er ikke saft eller brus, kalles fremdeles vann), at det finnes tyve forskjellige typer "gjennomsiktige" nylnstrømper, og at dopapir kommer i femten forskjellige mykhetgrader.

Denne gangen var det hud, hår og tannpleie jeg telte. Skal vi se, det var 14*25-13 pakker colgate. Vel, selvsagt bare en av mange typer. Tannkrem er oppskrytt. Trenger vi virkelig så forbaska mange typer? Håndsåpen var mer forståelig, for forskjellige mennesker har forskjellig hud, men likevel, det kunne holde med en "sterk", og en "mild".
Jeg fikk hjelp til denne seksjonen av Christine, og etter hvert Torstein. Ironsik nok var det Christine som tok seg av barber-seksjonen, det mens jeg og Torstein tok oss av sjampoer, hårsprayer og rynkefjerningskremer. "Eg visste ikkje at halvparten av desse fantes eingong" sa Torstein, da han gikk gjennom Herbal Essense's (sikkert skrevet feil, jeg beklager) forskjellige sjampoer, med "Rainforest" osv.

Når vi så var ferdig med dette, telte jeg aviser, for så å bli flyttet il lettølen og blandevannet. Ikke spesielt spennende egentlig, men jeg dreit meg ut i nøtteavdelingen.
Jeg skulle løfte opp de sylinderformede rørene med nøtter i løs vekt, og få dem veid ved kassen. Det jeg ikke visste, var at de sylinderformede plastrørene ikke var festet til basen. Det betydde at når jeg skulle løfte opp de brente mandlene, helte jeg deler av innholdet ned på gulvet og på stativet. Det samme gjorde Torstein på et senere tidspunkt. Dermed måtte vi samle opp det som ikke hadde dettet på gulvet, og la det oppi igjen.
Tips: Ikke kjøp nøtter i løs vekt på Rimi!

Oppsummering av 06.05.06

Dagen begynte forholdsvis tidlig. Jeg måtte opp og marsjere, noe som gjorde at jeg drøyet turen fra senga og ned på gulvet (ca. en halv meter, men en hard halv meter) så lenge som mulig.
Dette førte til at far stresset seg opp, siden jeg hadde dårlig tid.

Så bar det av sted til Lagård Ungdommskole, og marsjseminar. Da jeg sa det var opp og marsjere, så mente jeg opp og marsjere. Det var den samme mølja som alltid. Vi som har gått i korps siden livet var enkelt og jenter hadde jentelus, marsjerer like naturlig som andre spiser iskrem. De mindre, som ennå ikke er utsatt for onde ting som "prøver" og "sommerjobb", hadde ikke helt denne marsjeringa i boks.
Ok, mange var flinke, det skal de ha. Andre derimot, hadde mer den klassiske potetsekk-stilen. Greit oppsummert, det har vært dager jeg har gjort gøyere ting.

Men på kvelden skulle det bli mer liv, ettersom jeg skulle over til en kamerat.
Det ble det ikke noe av (sånn er mine helger. Enten veldig strengt lagt opp, eller så er sannsynligheten for at bare blir sløving). Men jeg visste råd: Jeg hadde tenkt på om jeg skulle spørre om ikke Pål kunne være med, så da ble det bare til at vi fant på noe. Det ble film, snakking og, selvsagt, grunnleggelsen av denne siden.
Men det får være nok for i natt. Vareopptelling på Rimi med friidretten imorgen kl. 09.00. Hjelpe meg, jeg kommer til å dø...

The beginning

Jeg har bestemt meg får å få meg en egen blogg, og nå var det på tide å gå fra tanke til handling.
Dere kan takke (eller klandre) Pål for dette, siden det var han som ga meg idéen, og som viste meg hvordan det skulle gjøres. Med andre ord: Lundehaugenfolk er faktisk i stand til å skjønne maskiner bedre enn en ekte Dalane allmenn kar.
Beklager Frank Emil, den sårer sikkert. Her har du gitt oss muligheten til å bli nerder av klasse, og så tar vi ikke hintet.

Jeg får se hvor ofte jeg skriver. Den kan være det blir skjelden, men jeg skal prøve etter beste evne å fortelle en god del. Mer lover jeg ikke, og det gjør jeg nok lurt i, med min begrensede tid.

Håper dere liker siden. God fornøyelse

Post Scriptum:
Jeg mener ikke å såre eller støte noen, og hvis så skulle skje, vil det gjøre meg svært lei meg. Like fult kommer jeg ikke til å endre noe ved negative kommentarer, så spar pusten til dere har noe bedre å si. Vennlig hilsen :)