Operasjon Mailekene 2006 del 1

Lyktestolpen ved Shell var omskapt til en dusj, der jeg sto i den grå, regntunge morgenen og ventet på mine venner. Den svaia i vinden og slapp ned et drømmeaktig lysvann over det øde krysset. Jeg stanset og kikket bak meg. Gode gamle fatter overvåkte sin melankolske sønn fra bilen som stod der.

Opp kl. 06:30 på en lørdags morgen, begynte en flere timelang tur til et sted lenger nord. Med meg på denne turen hadde jeg mine flotte ekspedisjonskolleger. Lederne, Hans Magnar og Kåre, virket rolige, til tross for den lange og farlige turen som ventet.
Tommy og Hans Erik satt baksetet og speidet våkent ut over veien, som om de så etter noe spesielt. Kanskje en mistenkelig, mørkkledd kar med sorte briller og skinnhansker. Kanskje en mann med turban og Avtomat Kalashnikova.
Eller kanskje det Hans Erik fryktet aller mest: En Manchester United supporter.

I det vår siste forbundsfelle, Torstein, satte seg inn i bilen, syntes jeg så vidt jeg så noe oppe på haugen over veien. I et øyeblikk kunne jeg se en mørk skikkelse kikke ned på oss, før han forsvant igjen.
Det kunne ha vært en hvilken som helst bilmekaniker som tok en røyk, men jeg var ikke sikker. For alt jeg visste, kunne det ha vært hvem som helst, men det hele ga meg en guffen følelse før turen fortsatte.
"E du me idag?" spurte Torstein litt overrasket. Jeg nikket. Jeg hadde inntil dagen før antatt at jeg ikke skulle sendes avgårde før søndag, men slik var det ofte. Vi fikk beskjeden i siste liten, slik at ingen skulle kunne snakke mer enn nødvendig. "Jeg har 'kameraet" sa jeg, og merket med en gang at Torstein forstod hva det dreiet seg om, så jeg unnlot å la den lille, svarte pakken komme ut i lyset. Han visste, alt var klart, og oppdraget igang.

Etter en lang kjøretur, hvor vi gikk gjennom de kritiske punktene i planen og ellers snakket litt om alt mulig for å roe nervene, kom vi til fergeterminalen. Jeg pustet lettet ut. Den lengste delen av turen var over, og ingen ville kunne gjøre oss noe så snart vi var ombord i fergen.
Det var godt, for det var på fergen jeg først la merke til dem: Grønn og hvitkledde. De hadde ikke engang skjult at de var fra Sandnes.
Siddiser, de trodde de hadde oss. Jeg knyttet neven og forsikret meg om at jeg ikke hadde med meg noe som kunne røpe min identitet, men alt jeg hadde, var lommebok og mobil, og alle visste hvor stor sjanse det var for at de var forfalsket og til engangsbruk i vår business, så jeg pusta lettet ut. Jeg hadde bedre ting å drive med enn å tenke på slike detaljer.

Vi ankom målet vårt i 11-12 tida, og de forskjellige ble fortalt tiden de skulle utføre sin del av planen. Kun Kåre og Hans Magnar hadde kopier, siden det ga mindre sjanse for at noe skulle skje. Vi andre måtte stole på våre super-duper trente hjerner. Men for all del ikke huske andres oppgaver. Ingen vits i å vite mer enn det vi trengte. Da var det mindre å tape hvis noen skulle bli "oppmuntra" til å snakke.

Mens vi venta, gikk jeg og Torstein og sjekka området. Vi gjorde oss kjent med terrenget, og fant alle vitale bygninger, som speakerbua, kiosken og toalettene. "Eg finne ikkje nogen" sa Torstein. Jeg rista motvillig på hodet, men sa "de kommer nok".
Likevel, jeg begynte å bli redd for at Torstein hadde rett. Det var noe som mangla, og den samme gufne følelsen som hadde slått meg da jeg merka mannen oppe på haugen da vi henta Torstein, slo meg igjen.

Jeg sukka dypt. Dette kom til å bli en lang dag.