Dengang da. Og nå.

Jeg er egentlig altfor ung til slikt. Livet står foran meg, og da har jeg ikke tid til å sette meg ned å mimre. Men jeg gjør da faktisk det. Normalt pleier det å være Pål og meg som tar oss en prat. Om alt det dumme vi har gjort, og alt det kule vi drømte om å gjøre, men som vi aldri hadde mot til.

Ta for eksempel det at vi aldri skulka på undomsskolen. Hvorfor ikke? Fordi vi var de værste gullungene i historien. Men vi skulle få gjort det. Så vi stilte opp en vakker dag. Jørgen og Pål syklet som vanlig, og jeg traff dem der jeg alltid pleide, i bunnen av bakken der ved Fokus Bank. Vi leide syklene oppover. Solen skinte, og det var varmt som det kun blir på en ekte sommerdag. Det var så absolutt ikke dagen for skole. I det vi tok i dørhåndtaket på skolen, sa Pål "Nei, dette blir for dumt!". Så vi stakk ut på Holmen, hvor Påls familie har hytte, og koste oss der. Og så god følelse det ga.
Flott sak, ikke sant? Ikke så fantastisk når du hører at det var en lørdag, midt i sommerferien. Jadda. Vi turde ikke skulke til vanlig, så vi liksom-skulka i ferien.

Det er slike ting jeg snakker om. Det var latterlig, og faktisk ikke lenger siden enn sommerferien mellom 9ende og 10ende (eller var det 10ende og GK? Håper ikke det). Likevel, jeg levde et annet liv da. Et enkelt, sorgløst liv uten andre problemer enn det som ellers kjennetegner en litt veslevoksen gutt i puberteten. Og enda mer så da jeg var enda yngre. Barneskolen er liksom en annen tid, en annen verden. Den er nesten forsvunnet fra min hukommelse. 6 år av mitt liv er summert opp i noen få øyeblikk. Jeg mimrer over de øyeblikkene, og over den gode følelsen.

Jeg sier ikke at jeg anser det som en bedre tid. Det var det i alle fall ikke. Jeg var et annet menneske da, og jeg sørger ikke over at det er slik. For barneskolen hadde tider der det ikke var så bra å være Arthur Per. En hissig, veslevoksen kar, totalt blottet for sosiale antenner har det lett slik. Likevel, det betyr ingenting. Det ligger bak meg, og i dag kan jeg glede meg over alle solskinnsøyeblikkene. Det er de jeg husker. Alle de øyeblikkene som jeg tidligere skammet meg over, er nå bare ting jeg smiler ved.

Jeg sier alltid at livet blir bedre og bedre etterhvert som jeg blir eldre. Nye muligheter som veier opp for mer ansvar og mer arbeid (som forsovidt heller ikke er så galt). Men jeg tror ikke nødvendigvis det er verden som er blitt et bedre sted. Jeg tror det er jeg som har blitt tryggere på hvem jeg selv er i verden. Og det gleder.

Til slutt kan jeg spørre: Ville jeg endret på livet mitt om jeg kunne? Alle tapte slag, det jeg skammer meg over, og det jeg aldri gjorde, kunne vært en annen sak. Men nei, jeg vil ikke endre på noe. For jeg er et resultat av det livet jeg har levd, og når ting etter min mening kun går den rette veien, så hvorfor endre på noe? Alt mitt liv har brakt av sorger, har gjort meg sterkere. Kanskje til og med et bedre menneske. Det er det livet jeg har levd som gjør meg til den jeg er. Og det er det livet som gjør at, når Marius sender bildet av henholdsvis (fra høyre) Jørgen, Marius, Pål og meg fra første skoledag, så er det med glede at jeg ser på det. Jeg ser tilbake og husker kameratskapet, vitsene, det bekymringsløse livet. Jeg vil takke dem, og alle andre, for alle gledene fra den tiden. Det er nesten som jeg ønsker det hadde vært sånn nå.

Det er flott og se tilbake. Likevel, nåtiden er faktisk mye bedre. Takk til alle dere som har vært med på å skape den.

A gentleman's effort

Jeg hadde ikke vært på Ringerike Folkehøgskole (hvor Andreas er nå) i mer enn en halvtime da jeg fikk et fantastisk spørsmål. Andreas hadde meg med på guidet runde på skolen, og jeg fikk hilse på alle hans nye venner. Plutselig var det ei av venninnene hans som utbrøt: "Å, det er du som lever på sekstitallet?". "Hæ?" sa jeg, i det jeg overhode ikke kjente meg igjen. "Eller var det trettitallet?" sa hun. "Neeei... Trudde da ikke det." sa jeg og snudde meg mot Andreas "Andreas, hva er det du har sagt om meg?". Han sukket, og sa "Nå skulle egentlig ikke du høre dette, men det var nå 1860-tallet jeg snakka om. Du vet, med din forestilling om høflighet og ettikett hadde du passet inn som en gentlemann med hatt og stokk på den tiden." Ah. Ja, ja. Så det var med det folk forbandt meg. Kunne bli spennende.

Det viste seg at de ikke dvelte mye ved det, og var veldig så hyggelige der borte. Når skrev jeg denne historien (som er sann, men ordlyden kan ha vært noe annen) så lang tid etter hendelesensforløpet, så har det ingenting med at jeg måtte få ting bak meg før jeg greide skrive det ned på papir. Det hele kommer av at jeg her om dagen var inne på Dalanekirkenes hjemmesider, og klikket meg inn på bildene fra Eigerøy og Hellelands konfirmasjonleir. Der hadde jeg vært som leder, og et av bildene var det rene portrett av den Arthur Per som Andreas snakket om (ja, det bildet der ja). Det er fra konfirmantbrylluppet, og da måtte jeg jo kle meg skikkelig. Vel, samt protestere mot ekteskapet fordi brudgommen angivelig skulle ha "hatt seg" med søstera mi uka før, for så å fremføre et absurd dikt som jeg laga på direkten ved bryllupsmiddagen.

Bare så det er sagt.

Tikken *tihi* ;P

Tusen takk Torill. Og jeg som nylig (relativt ihvertfall) skrev blogg om hvor irritrende det var med kjedemailer. Og nå er det klart for kjedeblogg. Da jeg likevel gjør dette, er det delvis fordi det er et morsomt lite konsept (ikke det med videresending men det å skrive rare fakta om seg selv), og delvis fordi noen av de seks som skal få denne, trenger et kraftig spark bak (de vet selv hvem det gjelder). Det er altså en grunn for at jeg nedverger meg til det ytterste, som ei konfirmantjente på sin første fjortisfylle. Håper bare at, i motsetning til overnevnte fylle, at dette likevel faller i smak.

Regler:
Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon.

Ok, her er "The Cowie List"

• Jeg har i løpet av mine leveår vært innom ganske mange sporter: Svømming, tennis, hånball, volleyball, friidrett, squash, men aldri fotball.
• Apropos fotball: I løpet av barneskolen fikk jeg tre ganger ballen i trynet slik at jeg begynte å grine. Ingen av gangene var jeg med på spillet.
• Jeg har aldri røykt en sigarett. Eneste gang jeg har prøvd å røyke, var det vannpipe.
  
• Penalet mitt er sannsynligvis det elste blant elevene på skolen. Jeg fikk det til bursdagen før jeg begynte i førsteklasse.
• Jeg er den glade eier av et par lakksko (med skinnsåler). Jeg har ikke den fjerneste anelse om når jeg skal få brukt dem, men de var rett og slett så fantastisk stilige at jeg MÅTTE ha dem (og de var på salg).
  
• Første gang jeg kom videre til fylkesmønstringen i UKM, spilte jeg valthorn i et popband.

Der var den skremmende listen. For nærmere informasjon, spør meg.
De neste som skal få den, er Tor Erling, Martin, Eirik (Mong jr.), Pål, søs (Ingrid Julia) og Kristian.

The computer is getting personal again

Det begynte så rolig en uke eller så før juleferien. Jeg satt i en norsktime og fulgte flittig med på det Roar Løken fortalte om et eller annet norsk pensum. Men da, plutselig, som lyn fra klar himmel, sa min kjære Acer-PC takk for seg. Der det i det ene øyeblikket hadde vært en skrivebordsbakgrunn, var det plutselig en masse hvite bokstaver og tall på en himmelblå bakgrunn. Denne varte bare et øyeblikk, før alt ble svart. Dette var begynnelsen på flere måneder med dataproblemer. Antall banneord i minuttet steg kraftig. Flere ganger fikk jeg PC'en tilbake, for så å oppdage at den fremdeles oppførte seg som nitroglyserin i en miksmaster (dog uten den veldige eksplosjonen). Dette har ført til at jeg, siden desember har måtte stole på Elkjøps låne-PC'er, som aldri helt har greid å holde den standarden som PC'en min hadde (før den sa takk og farvel, vel å merke).

Da jeg så fikk beskjed om at PC'en min var klar, var min første tanke "Ja, sikkert det. Lurer på hvor mange dager den varer nå." Men da jeg kom på Elkjøp, var det plutselig en flunkende ny PC som lå foran meg! Hvilken glede! Acer-folka i Stavanger hadde endelig sett at denne greia var et tapsprosjekt, og Elkjøp ga meg en ny en. All ære til Elkjøp (selv om de var noe sene. Jeg kunne ha likt om det hadde skjedd en måned tidligere eller så). Etter friidretten var det hjem å laste inn all programvaren som skulle inn.

Noen vil sikkert tro at det var Age of Empires, Civilization og Rise of Nations som var grunnen til at jeg gledet meg (bildet til venstre er fra Civ 4, men ikke tatt av meg). Tro om igjen. Når jeg sitter her og tenker, "bare en til", så handler dette om iTunes. Som tidligere nevnt, har jeg fått meg iPod. Men da PC'en har vært problematisk, hadde den kun en maks 500 sanger inne. Det holder ikke. Derfor har jeg i løpet av fredagen og lørdagen lastet inn en 70 album (jeg måtte selvsagt laste inn de 40 albumene jeg hadde på iPoden fra før). Dette har vært tidkrevende, men du verden så tilfredstillende. I dette øyeblikket har jeg avsluttet rippinga for dagen. Nå har iPoden 896 sanger inne. "Åh, jeg er så lykkelig!" som Krunk så vakkert sier det i "Et Kongerike for en Lama".
Men igår var jeg med Vår-mennesker, og kom til, som alltid, å snakke med Tore Søyland. Jeg kunne lykkelig fortelle ham at nå var alt som det skulle, og jeg var i full gang med å laste over. Han derimot, hadde akkurat kjøpt ny RAM som viste seg å ikke passe i PC'en hans. Og han gikk hele tiden rundt og irriterte seg over sådann. Det var en fin liten sammenlikning. Jeg hadde irritiert meg over at andre ikke fikk ting til å funke, slik at jeg kunne overføre sanger. Han irriterte seg over at han selv ikke fikk inn en RAM-brikke, og dermed ikke kunne spille osv. Da så jeg at jeg enda har langt igjen før noen kan kalle meg geek.
And I ain't going down that road no more.

Min nynorske historie

På ungdomsskulen var lærarane opne for eigen tolking av korleis nynorsk skulle snakkast. Eg valte ein for med masse kjensler og djupt engasjement. Dette talemålet drog eg med meg vidare inn i vidaregåande. På grunnkurs hadde eg ei skikkeleg nynorskfrelst lærarinne, og etter timar opp og timar ned med deprimerande grammatikk, skulle vi endeleg få lese opp ein eigenprodusert tekst. Eg reinska stemma, pusta djupt, og ut kom dei vakraste, og mest kjensleladde setningar eg hadde laga. Som forståeleg er, førte det vakre målet med seg ei betre, lausare stemning i klasserommet. Folk koste seg, letta på smilebandet. Noen lo til og med litt. Men da, midt i denne aura av skjønnheit, som eine og aleine var til fordi nynorsken flaut i rommet, kom det kontant frå læraren. «Slutt!». «Kva sa du?» spurte eg. «Slutt. Snakk vanleg.» sa ho. Eg blei sjokkert. Korleis kunne slikt eit ekte nynorskmenneske avbryte denne symfoni av nynorsk?! Korleis kunne ho, lik ein bompibjørn i dei fløytegratinerte potetene, komme her og drepe heile gleda til både meg og mine klassekameratar? Vil ho fjerne dramatikken og krafta i nynorsken? Utan den er jo nynorsken død!

Eg las vidare på mi eigen dialekt. Historia, og nynorsken, var plutseleg ikkje så god.

Dalane Mållag

Eg såg gjennom dagens Dalane Tidende, og kom over at det nå er eit offisielt Dalane Mållag. Eg kan ikkje seie kor lykkeleg eg er for nynorsken si skuld. Endeleg har han fått sine eigne riddarar midt i navlen til verda! Tre modige, trauste Bjerkreimbuer stod trykt i fargar og proklamerte si elskhug til norsk slik han eigentleg skal vere. Her, mellom bakkar og berg ut med havet, skal mållaget fenge si heim. Ja, nå er det berre å sette seg tilbake i raukvilevipparen sin, ta seg eit elskhugsstaur og se kva som vil skje.

Ber om årsak, vil eg. Eg kan ikkje avslutte slik ein blogg utan å skrive litt om mitt eige forhold til nynorsken. Det er ein poetisk målform, og kling så bra at eg har brukt ho fleire gonger. Zuludikt er eit prov på det. Grunnen til at eg skriv bokmål, er at eg ikkje er stø nok i nynorsken, og at det høyrest betre ut med mi «dialekt». Eg snakkar nemleg ei rar blanding av egersunsk og bokmål, og dermed fall det meg naturleg å skrive bokmål. Slik er det berre.

Fordi Dalane Mållag er blitt stifta, vil eg lage ei historie på nynorsk her på bloggen min. Eg ber nokon frå Dalane Mållag sjekke eventuelle språkfeil, og fortelje det til meg straks. Men eg kjem ikkje til å gå med på at eg skal skrive like mykje nynorsk som bokmål. Her er det inga kvotering. Eg skriv det målet eg sjølv vil. Bare så det er sagt.