Dengang da. Og nå.

Jeg er egentlig altfor ung til slikt. Livet står foran meg, og da har jeg ikke tid til å sette meg ned å mimre. Men jeg gjør da faktisk det. Normalt pleier det å være Pål og meg som tar oss en prat. Om alt det dumme vi har gjort, og alt det kule vi drømte om å gjøre, men som vi aldri hadde mot til.

Ta for eksempel det at vi aldri skulka på undomsskolen. Hvorfor ikke? Fordi vi var de værste gullungene i historien. Men vi skulle få gjort det. Så vi stilte opp en vakker dag. Jørgen og Pål syklet som vanlig, og jeg traff dem der jeg alltid pleide, i bunnen av bakken der ved Fokus Bank. Vi leide syklene oppover. Solen skinte, og det var varmt som det kun blir på en ekte sommerdag. Det var så absolutt ikke dagen for skole. I det vi tok i dørhåndtaket på skolen, sa Pål "Nei, dette blir for dumt!". Så vi stakk ut på Holmen, hvor Påls familie har hytte, og koste oss der. Og så god følelse det ga.
Flott sak, ikke sant? Ikke så fantastisk når du hører at det var en lørdag, midt i sommerferien. Jadda. Vi turde ikke skulke til vanlig, så vi liksom-skulka i ferien.

Det er slike ting jeg snakker om. Det var latterlig, og faktisk ikke lenger siden enn sommerferien mellom 9ende og 10ende (eller var det 10ende og GK? Håper ikke det). Likevel, jeg levde et annet liv da. Et enkelt, sorgløst liv uten andre problemer enn det som ellers kjennetegner en litt veslevoksen gutt i puberteten. Og enda mer så da jeg var enda yngre. Barneskolen er liksom en annen tid, en annen verden. Den er nesten forsvunnet fra min hukommelse. 6 år av mitt liv er summert opp i noen få øyeblikk. Jeg mimrer over de øyeblikkene, og over den gode følelsen.

Jeg sier ikke at jeg anser det som en bedre tid. Det var det i alle fall ikke. Jeg var et annet menneske da, og jeg sørger ikke over at det er slik. For barneskolen hadde tider der det ikke var så bra å være Arthur Per. En hissig, veslevoksen kar, totalt blottet for sosiale antenner har det lett slik. Likevel, det betyr ingenting. Det ligger bak meg, og i dag kan jeg glede meg over alle solskinnsøyeblikkene. Det er de jeg husker. Alle de øyeblikkene som jeg tidligere skammet meg over, er nå bare ting jeg smiler ved.

Jeg sier alltid at livet blir bedre og bedre etterhvert som jeg blir eldre. Nye muligheter som veier opp for mer ansvar og mer arbeid (som forsovidt heller ikke er så galt). Men jeg tror ikke nødvendigvis det er verden som er blitt et bedre sted. Jeg tror det er jeg som har blitt tryggere på hvem jeg selv er i verden. Og det gleder.

Til slutt kan jeg spørre: Ville jeg endret på livet mitt om jeg kunne? Alle tapte slag, det jeg skammer meg over, og det jeg aldri gjorde, kunne vært en annen sak. Men nei, jeg vil ikke endre på noe. For jeg er et resultat av det livet jeg har levd, og når ting etter min mening kun går den rette veien, så hvorfor endre på noe? Alt mitt liv har brakt av sorger, har gjort meg sterkere. Kanskje til og med et bedre menneske. Det er det livet jeg har levd som gjør meg til den jeg er. Og det er det livet som gjør at, når Marius sender bildet av henholdsvis (fra høyre) Jørgen, Marius, Pål og meg fra første skoledag, så er det med glede at jeg ser på det. Jeg ser tilbake og husker kameratskapet, vitsene, det bekymringsløse livet. Jeg vil takke dem, og alle andre, for alle gledene fra den tiden. Det er nesten som jeg ønsker det hadde vært sånn nå.

Det er flott og se tilbake. Likevel, nåtiden er faktisk mye bedre. Takk til alle dere som har vært med på å skape den.