Statistikk

Jo takk. Et år med øki har satt sine spor, folkens. Statistikk er for alltid godt planta i hjernebarken min.

Jeg fant her om dagen ut at jeg skulle gjøre som min venn Pål, og installere en greie som teller antall besøk. Eller, den vil telle deg hver gang du oppdaterer, så tallet vil ikke strengt talt bli så rett som jeg helst skulle sett at det ble.

Men dette skal bli spennende. Har ingen store forhåpninger, men skal bli moro å se hvor mange som stikker innom siden min når de sitter med MSN og generelt har lite å gjøre på.

Life is like a box of chocolates...

En av mine favoritter i CD-samlingen er "Best of Sting and the Police". Ingen kan vel si at de virkelig misliker "Fields of Gold", "Roxanne", "Every Breath You Take" og "Englishman In New York". Gledelig CD, men med en hake:
Hver gang jeg kommer til siste sang forandres min sinnstemning. Jeg setter meg litt bedre opp, tenker "søren!", snur meg, og slår umiddelbart av CD-spilleren. Dere skjønner, siste sang er en remix av Roxanne. En Puff Daddy remix. Det vil si at denne gode gamle The Police sangen, blir innlagt med "yo, yo" og overkul amerikansk streetz-rap. Det greier jeg ikke. Rap er sikkert bra det, men jeg liker det ikke, og ihvertfall ikke når jeg rett før har hørt musikk jeg elsker.

Ikke så galt når resten av sangene er gode, tenker du kanskje.
Men se for deg at du spiser konfekt. God konfekt, ikke sånn som du spiser fordi mormor sitter og studerer deg, men fordi det smaker godt. Tenk deg da at den aller siste du spiser, viser seg å være hundebæsj. Forferdelig! Greit nok, det var bare en av 18 konfekter, men det er den smake som sitter igjen på tunga. Uff nei. Virkelig fæle greier.

Å covre sanger som oftest helt greit, men det Puff Daddy gjør med Roxanne, er rene voldtekten. Myk, poetisk pop kan ikke gjøres om til klumpete og enkel rap. Dette blir helt feil i mine ører. Jeg kjøpte ikke den CD'en for å høre Puff Daddy, men Sting.

Andre ganger holder det bare at det er feil band som covrer sangen. Westlife hadde en hit med "Uptown Girl" den gangen jeg hadde peiling på hvordan VG-lista så ut (leeeenge siden). Denne sangen er det Billy Joel som skal ha æren for. Da jeg senere fikk høre orginalen, hadde jeg et forholdsvis stort problem med å nyte sangen. Du skjønner, versjonen til Westlife var KLIN LIK! Eneste forskjelden var at Billy Joel unngikk den suppesøte sangstilen som brurde være terrorlistet.

Til alle som ønsker å covre låter, gjør det. Det er bare bra at folk bruker andres sanger til det fulle og tar dem ut i lyset. Problemet mitt er når produsenter av Best of - plater legger covra låter inn. Det blir feil.

Det finnes også de som ikke bør covre noe som helst: Boyband.

For å være på den sikre siden, vil jeg anbefale at de ikke synger i det hele tatt.

Korps og Kristiansand

Fredag bar det til Kristiansand. Korpssesongen var over, og for at vi ikke skulle glemme at vi var knyttet til Egersund og Husabø skolekorps for evig tid, var korpstur en nødvendighet. En helg med musikk (både korps- og og søt), sløving på stranda, og sommerforelskelser som kommer og går som bølgeskum i vannkanten.
Nå er det sikkert en del som tenker, "As if! Pål, Andreas og Arthur på korpstur. Ikke søren om de finner noen der!"
Det har dere helt rett i. Greit, så er det et faktum at alle tre er forholdsvis flinke til å møte nye mennesker når de er ute og reiser (ja, selv Andreas), men aldersgruppen her var litt feil. Det store flertallet var mellom 10 og 13. Så legger du til at hverken Pål eller Andreas, og ihvertfall ikke meg, virket spesielt interresert i å menges med andre enn de i korpset, og du får grunnen til at jeg forstår de som ikke var overrasket da vi kom hjem like frie og franke som vanlig.

Uansett, det hele startet sagt på fredag, med en busstur på noen timer
(Signe Marie, dirigenten, mente at hun hadde brukt ca. halve tiden på denne reisen. Selvfølgelig betyr det at bussjåføren kjørte veldig sent, ikke at Signe Marie kjører for fort. Det skjer jo ALDRI.
Uff nei. Ikke tale om.)
Denne turen var utrolig nok ganske underholdende. Alle vi eldste satt baki sammen med dirigenten og lo og moret oss, til tross for at Andreas var forholdsvis trøtt etter noen nattevakter dagene i forveien (uvisst hvor mange). Vi stoppet på Gluggevann (Uggevann, suggevann, muggevann, osv. Vanskelig å ikke lage alternative navn der), for å spise, og for å gjøre Gluggevann til Guggevann (tisspause. Dette ble heldigvis ikke gjennomført. Vi gikk i skogen). Lite ante jeg mens jeg stod med min kjære elitesoldat ute i vinden, at jeg snart skulle utsette ham for stort ubehag. Noen greide nemlig å miste en mobil uti vannet, og siden jeg var den store, sterke og tøffe (ha, ha, ha.), måtte jeg, i bare underbuksa, og i alle fra forelde og ledere til fjortis- og småjenters påsyn, ut og hente den. Hvorfor de ville ha den, vet jeg ikke. Den kommer neppe til å funke igjen. Det hele var lite morsomt. (Eller kanskje det var morsomt? Signe Marie ler da godt?)

Da vi kom frem, var det mat, volleyball og lenge oppe. Thea Sofe, Pål, Andreas og meg satt oppe til langt på natt og snakket, mye til de andre, "sovende" deltagerenes irritasjon. Da Pål satte seg ved pianoet i ett-tida, ble det for mye for en leder fra et annet korps, og en halvtime senere greide hun å stable seg på beina å begynne å syte og bable om et eller annet. Da hadde vi allerede lagt oss, og Pål hadde ikke spilt annet enn de få tonene kl. ett, men ja, ja. Bedre sent enn aldri.

Neste dag var det at korpset skulle ut og vise seg. Etter tørre skiver og en dusj, bar det avsted til en forholdsvis kort parade i Kristiansand. Så så vi et jentekorps som spilte fantastisk bra, og som marsjerte i masser av forskjellige formasjoner mens de spilte. Veldig bra, men utrolig deprimerende når man så på vårt mindre fantastiske korps. Jeg må nok i HM Gardemusikk hvis jeg skal være med på noe bedre.

Senere på dagen var det total avslapping, litt snoping og litt søvn. Jeg fikk vite at det ikke gikk så bra på Lillehammer med friidrettsfolket der, og fant ut at jeg aldri skal la Pål ordne håret mitt igjen (med noen unntak, selvsagt). Vi gikk så og hadde SanktHans på etterskudd, med stort bål (som vi håpet ville føre til at en brygge og et tre tok fyr), og masse mat(som vi snek i køen for å få tak i).

Så ble det igjen masse snakking til langt på natt. Denne gangen ble vi forvist fra alle steder som kunne medføre at noen hørte oss, så vi satt på dametoalettet. Ikke slik at vi sjenerte de som skulle på do, selvsagt, men rett ved der de vasket hendene sine etterpå. Vi kunne ikke gå på herretoalettet, siden det luktet mye værre der. Gutter er mye dårligere enn kvinner med dohygene, spesielt på offentlige toaletter. Bildet ble tatt FØR de voksne la seg og vi ble forvist til toalettet.

Dagen etter var det Kristiansand dyrepark som ventet. Vi skulle ikke spille før kl. 5, så i mellomtiden gikk vi rundt og så på masse dyr, og moroet oss. Pål, Thea Sofie, Martha, Invild og jeg tok Storslegga, en uhyre skummel greie som satte jeg, med min høydeskrekk, ikke var spesielt øy i hatten i. Like fullt, det var en skikkelig kick, og jeg bør ta den igjen.
Lover ingenting, Pål.
Så fikk vi med oss Signe Marie i tømmerrenna, noe som var en opplevelse i seg selv. Hun skrek som bare det, noe som fikk oss andre til å få latterkrampe. Så fikk vi med oss en annen leder, siden Signe Marie bare ble med hvis vi greide å omvende en motvillig sjel til. Han var med i god tro på at dette var Signe Maries første tur. Han fikk da etter hvert med seg at Signe Marie hadde vært med en gang før, men da var det store fallet rett forut, så han kunne ikke akkurat snu. Det ble et megaplask. Thea Sofie, Signe Marie og tre store karer er ikke de som lager minst bølger. Thea og jeg, som satt henholdsvis først og annt først, ble søkkvåte.

Så spilte vi, og fulgte med på en konsert som var laget for femåringer, før det bar hjemover. På hjemturen var Signe Marie i sitt ess, men jeg ble forholdsvis irritabel da Pål og Andreas sprayet meg og mine omgivelser med dameparfyme. Jeg blir kvalm av parfyme i for store mengder. En annen ting var at hverken Pål, Andreas eller med hadde barbert oss i helga. Jeg vet ikke helt hva som var værst: Det at jeg ikke hadde barbert meg, eller at det tok to dager før noen kunne se det. Da hadde jeg til gjengjeld en pen liten bart av hallik-typen. Du vet, som ikke møtes på midten. Behagelig tanke.
Men alt i alt var dette en hyggelig tur, mitt mellom min åttende og min niende stjerne på uniformen, og jeg kan si at jeg kommer til å se tilbake på det hele med glede. God sommer.

Sommer'n

I går kveld var jeg veldig glad. Dagen hadde gått som den skulle, skolen var over for iår, og mine dager som GK-elev er over. Men det var noe som manglet. En ting var at jeg visste alt dette, men jeg var ikke sikker på om jeg helt hadde tatt innover meg det faktum at jeg hadde fri.
Æsj. Det skulle jeg nok greie.

Det endte med at jeg ba Andreas over for samtale og te, og vi snakket om alt fra politikk til musikk (hei, det rimte!). Da han dro, var kl nesten 2, om natten. Da gikk jeg rett og la meg.
Natten husker jeg faktisk en del av. Drømte at det tok meg et minutt til skolen, at jeg hjalp ei å rømme fra en fyr, og at jeg og noen andre kom i slåsskamp med en gjeng store karer. Det siste jeg husker, var at jeg, med en liten klubbe og en skolekjøkken-gryte, sendte en av karene til drømmeland ved å spille en forholdsvis dårlig trommesolo på hodet hans.

Jeg våknet først i ellevetiden, men sovnet snart igjen. Ikke før litt over 2, ca. tolv timer etter at jeg la meg, fant jeg endelig veien fra sengen til badet. Egentlig misliker jeg sånt. Hvis jeg står opp etter tolv, får jeg alltid følelsen av å ha kasta bort halve dagen, og slikt kan jeg ikke ha noe av. Men én ting gjør det meg ihvertfall sikker på:
Jeg ER i feriemodus.

God sommer alle sammen.

Resultatet av muntlig eksamen i Engelsk

Jeg fikk sekser. Det gjorde og en til. Videre var det tre femmere og en firer. Ikke dumme karakterer noen av de...
Liker egentlig ikke å skryte. Men må jo si noe, siden det kun var 6 av 90 som kom opp:

Vi var rett og slett bare best!!!

Yoko Ono kommer til Øyafestivalen.
Hadde ingen planer om å dra likevel.

Eksamensdikt

På fredag var vi på skolen,
for å få vite.
Hvem som kunne gå i solen,
og hvem som måtte slite.

Og den som sa hvem som kom opp,
var så snill.
Mathias syns at dette var topp,
han drog hjem og så One Tree Hill.

Mens noen drog avgårde,
satt Arhur Per.
Forundrert klødde han seg i håret,
han sitter der og ler!

Under på en liten strek,
stod navnet Hanne Marthe.
Hun ble faktisk veldig blek,
og roper ut: "Det var som svarte!!!"

Aleks kunne heller ikke dra,
hjem til sin BMX.
Han så opp på læreren og stille sa,
for en grævla heks.

Ja vi og enda tre,
må sitte hjemme og øve.
Men dere andre skal nok se,
sensor skal bøye seg i støvet.

Arthur Per Cowie

Veit at det mangler en sammenhengende rytme, men vis forståelse. Brukte ikke så veldg lang tid på det heller. Det skal også sies at det ikke er helt rett alt. Visse diktninger er gjort for å "sprite" opp diktet.

Oh, unhappy day.

Av 90 elever på allmenn Dalane kom 6 stykk opp i muntlig. Av disse var alle fra klassen min.
Dere vet hvor dette ender, men jeg skal ikke si noe sånt som at jeg var den siste som ble ropt opp, for det var Aleks. Inntill det øyeblikket trodde han at han slapp. Som naturlig var, ble "Per Arthur" ropt opp først. I engelsk. "Schools in the UK".
Litt av en start på dagen.

Men da satt jeg altså der. Egentlig litt likegyldig ("Ja, ja. Det var ihvertfall engelsk Kunne vært værre"). Men der kunne jeg ikke sitte, og etter all jublingen og informasjonen, gikk jeg ned å lånte engelskboka, igjen.
Bibleotekaren ble litt agressiv da jeg ikke gadd se etter om det fantes bøker om det engelske skolessystemet på skolebibleoteket (hvem i all verden ville hatt gidda til å skrive en sånn bok?). Men jeg tok meg ikke så nær av det, alle vet jo at bibleotekarer hysjer værre enn de biter.

Aleks og jeg (ja Stine, "jeg" kommer etterpå!!!) gikk hjem, siden bussen han skulle ta, kom ca. en time etter at vi var ute i Svartemyrsveien. Timene som kom ble brukt til alt annet enn engelsk, og var ganske behagelige.
Men det kunne ikke vare. Før eller senere måtte jeg få noe gjort, og akkurat nå var "før" mer fristende, slik at søndag ikke ble sammenlignbart med å lese "Norges Lover" i kjedsommelighet (har aldri lest den, så skal ikke si sikkert).
Det går sikkert ann å gjøre Schools in the UK om til et spennende tema. Den kunsten er ikke noe jeg har lært meg.

Da jeg, under arbeidet med eksamen, måtte løpe til å hjelpe far, endte jeg først i en vakker liten krigsdans på ett ben. Denne dansen hadde små innslag av det poetiske, forvrengte ordet "dammit". Nå vil sikkert noen tro at denne dansen er en hemmelig skikk fra den skremmende, og farlige sekten "Vår", men det er det altså ikke. Jeg hadde rett og slett slått storetåa såpass grundig at jeg ikke greide å holde meg til et verdig "hell-ve-te!!!". Her var det dauablod, vanlig blod osv på ett sted. Fikk til og med en del inne i sokken.

Før jeg avslutter dette rene handlingsreferatet, vil jeg takke alle de som har følt med meg og syntes synn på meg. Egentlig misliker jeg å bli syns synn på. Det er bare en eksamen. Ikke et personlig ragnarok. Likevel, det varmer at folk bryr seg, spesielt siden jeg, i deres sted, ville sittet og ledd åpenlyst av de det gjaldt (med mindre min sosiale intelligens sier annerledes. Ja, jeg har en sånn en).
Takk til dere, og farvel.

Post Scriptum: Det bildet er IKKE ekte. Det er Aleks som har satt hodet mitt på en annens kropp.

Navn til besvær

Den 23. juli 1989 ble jeg døpt, og dermed ble jeg offesielt hetende Arthur Per Cowie (ikke Bull, som står i bloggnavnet. Det var bare morsommere med initialene ABC enn APC.)

Det ser desverre ut til at ikke alle har fått med seg hvordan dette navnet uttales (Arthur Per, altså). Den korrekte, norske uttalen er Artur Per, ikke Per Arthur, som veldig, VEEELDIG mange tror. Det slår ikke feil. Grand-tanter og andre slektninger som jeg ikke har snakket med siden jeg var "så stor", speakere på friidrettstevner, eldre mennesker, og flere til, har en tendens til å kalle meg Per Arthur. Normalt har jeg ikke noe problem med dette, men jeg har enda til gode å forstå speakerene. De leser jo bokstavelig talt opp navnet, og likevel får det feil.

Dette kan ha flere grunner. Per Arthur har flere fordeler fremfor Arthur Per. Her er noen av disse:

1. Per Arthur høres bedre ut enn Arthur Per. De fleste liker å få den korte delen først, selv om dette får navnet til å gå sykt fort (prøv å si det på østlandsk, så forstår derer).
2. Per Arthur legges ikke så mye merke til. Man unngår dermed at foreldrene til venner blir så facinert av navnet at de skviser inne "Arthur Per" i alle setninger som blir sagt så lenge man er i rommet. Men samtidig, ingen vil overse din eksistens med navnet Arthur Per.
   
3. Man unngår at folk assosierer navnet ditt med "det sies ulogisk". Som om Per Arthur liksom var logisk.
   
4. Arthur Per høres ut som:
   
1. Et verb (å arthurpere). Ei fra Bryne kom frem til dette. Egentlig bare et tulleord, men det høres ikke ut som noe jeg ønsker å gjøre.
   
2. En legetittel (arthurped). Også dette et tulleord, men hun som oppdaget ordet "arthurped", kom etter hvert frem til at hvis noen skulle fått den tittelen, måtte de ha spesialisert seg på operering av tær.

Likevel finnes det de mennesker som mener Arthur Per (eventuelt bare Arthur, som jeg selv bruker) er det beste. De fleste av dette gjør det av vane, eller fordi de leser det rett vei. Men du har et fåtall, en nesten utdøende rase, som mener at Arthur Per høres mest riktig ut. Jeg var ikke klar over dette før Atle (Johnny) Skogen kommenterte det.

Det er derfor jeg har en spørsmål til dere (to) kjære lesere: Hva høres best ut? Er dere en mann/kvinne av Atle (Johnny)s hjerte, som mener Arthur Per høres best ut, eller er det Per Arthur som står deres hjerte nærest?

Til slutt vil jeg si at jeg ikke har noen som helst problemer med Per Arthur, Afo, Arthor, Pelle eller andre versjoner av navnet mitt. Jeg føler heller ingen trang til hard avstraffelse av personer som bruker disse navnene (eventuelt verb og legetittel).
Den trangen ga seg etter den timillionte gangen det kom opp, ca (5. klasse).

Melk, feriekolonier m.m.

Jeg stod opp sent idag. Med det mener jeg kl. 13:00, ca. Dette fordi jeg ikke hadde skole, og IKKE på grunn av skulk. Skulk er det liten vits i å drive med, spesielt på fridager.
Uansett, da jeg i tre-firetiden skulle spise frokost (hadde en del jeg skulle gjøre først, blandt annet kjøpe piffi til maten og poste et brev), måtte jeg selvsagt ha melk. H-melk av Q-melk sorten, for å være helt nøyaktig.
Jeg beklager overfor de melkeprodusentbevisste menneskene jeg kjenner, spesielt Bjørn Ege, at jeg er slik en quisling og drikker denne melken, men den smaker bare bedre. Igjen, jeg beklager.
Men da jeg skulle helle oppi melken, oppdaget jeg at det var noe som ikke stemte. For det som kom ut av kartongen, var forholdsvis klumpete og tyktflytende.
Dette kan sikkert være helt greit hvis melken kommer fra en surmelkskartong, men her var det h-melk, og den skulle vel for tiden innholde MINDRE fett, ikke store klumper av det.
Heller ikke lukten var noe og skryte av, så jeg kom frem til at denne kartongen var som en norsk feriekoloni i Spania: Masse stygge greier som kom inn og laget kvalm. Skal vedde på at bakteriene i kartongen også stemte Frp.

Jeg fikk da til slutt mitt glass med melk, ved å åpne en ny kartong. Siden jeg, i motsetning til spanjolene, misliker feriekolonier, ble det resterende innholdet i den infeserte kartongen omhyggelig skyllet ned i vasken. Bare husk dette folkens: Vær varsomme med melken, man vet aldri hva som kan komme ut derfra. Gjerne unngå å stemme Frp vil også hjelpe. Men viktigst av alt: Skyll, brett, stapp. Husk returkartong.

Fridager, jeg elsker livet.

Først beklager at det ikke er oppdatert på en stund. Jeg har tatt ferie en uke eller to.
Er ikke sikker på hvor lenge jeg kan gjøre akurat det, men det går nok

Men uansett. Forrige torsdag var det en fin dag. Ferien var tatt på forskudd, livet var uten bekymringer, og jeg hadde endelig kommet frem til at faktisk var vinterens siste snøfall, den dagen i begynnelsen i april. Med sånn et drittvær som denne boebodde sumpen har hatt i år, tok det meg litt tid å bli optimist.

Så hva skulle jeg gjøre?
Ingen ting.
Utrolig kjedelig, men det var på tide jeg gjorde annet enn å farte rundt på fritidsaktiviteter. Og kjedelig er vel å gå litt langt. Til tross for at entusiasmen min ofte har en tendens til å ta ovehånd, og at jeg f.eks reiser meg for å understreke et poeng, at jeg often har en tendens til å bevege meg i ekstrem fart uten at jeg er det minste stresset, eller at jeg snakker like fort og sterkt som en brølape i paringstid, betyr ikke at jeg ikke kan slappe av.
Tvert imot, det er en kunst jeg er forholdsvis godt til, og det resulterte i en helg med PC, bøker, mye søvn og lite nytte.
Fyttiraker'n som jeg elsker livet.

Men denne idyllen kunne jo ikke vare. Den var aldri perfekt heller, siden Fyrfestivalen, gudstjeneste, pokerkveld (minner de to som skylder meg 75 kr hver) tok masse tid. På mandag var det "Familiens Ære" på storskjerm med halve byen, tirsdag var det husstøvsuging og friidrett, og etter det tok det av. På onsdag kom Eva på besøk, og vi diskuterte verden, været og dietten min (hun spiser kun frukt som snacks, mens jeg bruker hennes besøk som unnskyldning for å ta fra snopeskapet. Jeg har fremdeles ikke dårlig samvittighet av den grunn).
Og idag, denne vakre, skyfrie morgenen som endte i kald vind og skyer, var det hele ved en topp. Da var skulle Martin prøvespille, jeg måtte kjøpe nye CD'er, og jentebølgen slo innover Sandnes.

Stress hele greia, men likevel, verd det. Jeg har jo valgt det selv.
Alt til tross: Fyttiraker'n som jeg elsker livet.