Tanker en måned før slutten.

Livet går videre dere. Idag er det en måned minus to dager til skolen begynner. Triste fakta, men det går den veien. Eneste trøsten er vel at jeg skal møte mine gamle og nye klassekamerater, og jeg skal begynne en to år lang trakassering av neste kull allmenngeeker. Vet det heter noe annet nå, men de er like fullt allmenngeeker.
Jeg gleder meg og til å fortsette mitt harde opplegg av fritidsaktiviteter, selv om det nok er en høst med noen viktige valg, hvilke jeg skal fortsette med, hvilke som må på pause, og hvilke som jeg aldri skal gå mer på. Vanskelig valg, men matte, fysikk og kjemi kommer til å ta på, så jeg må nok ta det valget.

Men det er nå slik at jeg tok et valg etter den forrige bloggen. Jeg skal nyte ferien. Ja, nyte den som at jeg ikke vil få tid til å blogge så mye. Jeg skal ut i verden! Nyte dagene som kommer, og nettene som går, og ikke bli lei meg hvis jeg ingen damer får.(ja, ja. Det burde jeg være vant med nå.)

Så vi vi får se. Det kan være jeg kommer innom, men sannsynligheten er at jeg ikke får så mye tid.

Nyt resten av sommeren, dere og.

Woolly mammoths

Okey dokey. This one is going to be written in incredible bad English, but, well, you're all Norwegian, so who cares:

I had the great privelege to wach Ice Age 2 last night. Then, I got one little question: What is the difference between a woolly mammoth and a mammoth? Probarly there is none, but what if there where not just woolly mammoths, but also other types of mammoths?

Skin-head mammoth, for example? Mammoths that could trumpet "Deuchland, Deuchland uber alles", and that hated for example elephants, since they where grey, and did not belong to "the great mammoth race"? Mabye tha's why mammoths and elephants never were to see together, because of the racist skin head mammoths?

Or what about the kashmire woolly mammoths? Those must have been very expensive. I'm not sayning woolly mammoths weren't expensive, but the kashmire must have been extra expensive. Of course, they were not raised in the mayham Kashimr is today, but at least then you did not have to collect the wool under heavy artillery fire. And the wool probarly never smelled of gunpowder.

Yes, I know it is all rubbish, and of course, there are only woolly mammoths. But still, love the thougth...

VM bloggen

Jeg vet det er sent. Altfor sent, men nå er det nå slik at det er bedre enn aldri. Jeg skal skrive om mitt intrykk av VM, og når jeg først er der, hva med å si litt om fotball og meg rent generelt:

Jeg ble født inn i en familie som aldri var sportsfolk. Far hadde en viss interesse i tennis og squash, og mor skal visst ha gjort det ganske greit i sesilåmi eller birkebeineren eller noe sånt, på ski altså. Men fotball hadde aldri vært en slager, noe som, uten at det egentlig var bevisst, ble overført til den hissige lille klumpen meg. Ja. Jeg begynte aldri på fotball. Jeg har prøvd det meste annet. Svømming, håndball, volleyball, tennis, friidrett, men altså aldri fotball.
Og greit var det. I løpet av barneskolen fikk jeg tre baller i fleisen slik at jeg begynte å grine. Ingen av gangene var jeg med på spillet.

Etter hvert som jeg ble eldre, og ble mellomtrinnselev, ble frykten for ball mot brilleglass mindre, og jeg ble å se blant klassekameratene på grusbanen ved Husabø. Det ble til og med til at jeg meldte meg frivillig som keeper, siden jeg var forferdelig dårlig ute på banen. Det er jeg fremdeles, hvis noen lurte.

Senere har jeg hatt et rolig og avslappet forhold til fotball. Det er en sport med mange fine sider og hyggelige mennesker. Det er også et sted hvor mindre hyggelige, litt hjernedøde gutter kan vise at de virkelig er verd mer enn andre. Hvis de kan skåre mål, kan de til og med få vise en av grunnene til at de bruker så lang tid på å studere seg selv foran speilet hver morgen: Magemusklene.
Det hele er til å trekke på smilebåndet av. Sier ikke at alle passer inn under den beskrivelsen, men de finnes, og de har en egen evne til å komme til syne.

Men uansett, så var det VM. Vel, jeg får si at det var litt kjedelig. Så faktisk en del kamper, og det var lite spennde. Når du kommer gjennom en kamp på 90 minutter, og ingen har scoret, da er det ikke direkte oppløtende. Når ikke engang Braszil greide å lage vakker fotball, da var det ikke rart at jeg ofte fulgte med på kampen med et øye på TV'en, og et på MSN. Mine personlige favoritter var Togo og Ghana(pluss øvrige land i Afrika sør for Sahara), som jeg aldri fikk anledning til å se spille. Hvorfor Afrika? Liker det området av verden. Skal takke det for mye rart, som far min, assegaier og gerilliakrigføring.

Men det var jo etter hvert en god del kamper som gikk med andre lag. Nå var det åttendelsfinaler, kvartfinaler osv. Men da ble det bare enda værre. For ikke nok med at de skulle spille uavgjorte kamper i 90 minutter, nå skulle de legge på to ekstraomganger til hvor de heller aldri scoret. Da var det et plaster på såret at straffespark alltid er spennende, men ja, ja. Vi visste jo alle at England aldri i verden kunne vinne på det.
Når det hele til slutt ender med at Frankriket taper etter å ha dominert kampen i hele andre omgang og ekstraomganger (og jeg liker ikke Italia), og en av verden største fotballspillere går av banen etter å ha skallet ned en annen, da tenker jeg:
Greit at det bare er hvert fjerde år...

Overnattings-"fest" hos meg.

Ja, ja. Atter en dag mer av livet å glede meg over. Men nå skal jeg snakke om en natt.

Pål, Eva og Stine var over på filmkveld og snakk på tirsdags kveld og racerbilkjøring. Eva og Stine måtte hjem, men Pål fant ut han skulle tilbringe enda mer tid med sin store, bastante og litt distré øybu-venn. Så vi satte oss og snakket sammen, mens vi drev med vår felles store mani: blogging. Pål att på MSN, og snakker med blant annet Pixie (Nina Kristin). Nå ville det ha seg slik at hun sier noe som Pål ikke forstår, men som han tolker det som noe med kaffe og tur.

Da skytes det inn i Pål og meg en fantastisk tanke, en tanke som er like enkel som den er genial, og det er i seg selv fantastisk, når du tenker på hvilke to herrer som står for ideen:
Vi skulle ut på tur og en kopp varm drikke. Ikke i morgen. Nei, nei. Sånt er ikke gøy. Nei, vi gikk ut på tur en liten stund etter at ideen gjorde sin entré i våre hoder. Klokken er 2 om natta, eller mer.

Så Pål og jeg stakk av sted, fant den fjelltoppen med best utsikt, og satte oss og drakk teen vi hadde med. Jeg drikker ikke kaffe ("Don't drink coffee, I take tea my dear" som Sting sier i Englishman in New York). Der satt vi og sang, med våre klare røster (men dog så lett å merke at Pål er såpass mye mer proff på den fronten enn jeg). Tostemt, selvsagt. Vi snakker jo om Pål her.
Hvilken natt. Etter at vi hadde sittet der oppe en god stund, og teen var drukket opp. Gikk vi en tur i halvmørket og snakket. Vi var ikke i hus før klokken fire.

Det er slike netter som gleder meg og mitt lille sinn. Ikke fordi det skjer så mye. Bare fordi det er slike netter en har muligheten til å kjenne på at en lever. Og du verden hvor fantastisk livet er når du innser akkurat det.

Hår, skjørt og mokkabønner, mest mokkabønner.

Hår forsvant idag.

En stor del av den lille hårballen som til da hadde klamret seg fast til mitt topplokke, måtte se seg slått av saks, kniv og barbermaskin.

Frykt ikke, mine hårglade venner, som bruker all den tid de kan på å forsikre seg om at jeg ALDRI skal kjøre 6 millimeterssveisen igjen, jeg har fremdeles en betydelig andel mer hår igjen enn som så.

Dette er dermed ikke et endelig beskjed om at jeg ikke kan finne på å ta frem maskinen igjen. Fremdeles kunne det være behagelig å ta håret en gang iblant.

Da dette var gjort, fant jeg ut at jeg skulle ta en liten tur i byen. Ja, på slike dager i Egersund senstrum, med sin vakre, blå himmel, blågrønne hav og grønne fjell, kan jeg fatt hvorfor mine kjære foreldre heller ville bosette seg her, fremfor i gokken utenfor Kongsberg. Det kan jeg forsovidt mange andre ganger i løpet av året, men spesielt på slike dager i Egersund sentrum.

Mitt neste æren var, som så ofte, på Amadeus (byens eneste skikkelige platebutikk. Måtte den hvile i fred når den nå snart forsvinner). Tre Dire Straits-platekjøp senere, bar det videre bort til undergangen, hvor jeg traff Ally.
Jeg pleier ofte å treffe henne ved denne undergangen, men ikke på en mandag ettermiddag, og ihvertfall ikke med en unge i vognen og en annen ved skjørtekanten. Det siste gjorde jeg ikke heller denne dagen, siden hun hadde bukser, men poenget var at hun hadde med seg søsteren, og hun nådde ca. opp til hvor en skjørtekant hadde vært, hvis da Ally ikke hadde hørt på Coco Chanel, og dermed valgt å skjule knærne sine, som Coco Chanel mente var det styggeste på en kvinnekropp. Det kan Coco Chanel ha rett i, men jeg vet ikke, siden jeg aldri har brukt tid på å studere hvordan knærne er i forhold til resten av kvinnekroppen, som i seg selv sier noe om at knærne ihvertfall ikke er den peneste delen av kvinnekroppen. Men uansett, HVIS nå Ally hadde hørt på Coco Chanel, og ikke brukt skjørt som viser knærne, så hadde lille Emma vært for høy til at hun kunne holde i skjørtekanten uten å bøye seg, og det vil sikkert ikke lille Emma, dermed ville ikke lille Emma vært i skjørtekanten på Ally.
Men hva betyr vel det, siden Ally hadde bukser, mener jeg?

Så, etter en lenger samtale om alt fra søsken til vekst med mer, bar det videre. Jeg skulle avgårde på mitt siste viktige ærend i byen den dagen: Jeg skulle kjøpe mokkabønner.
Nå vil sikkert noen av mine kjære lesere si at mokkabønner ikke smaker godt. Det har de sikkert helt rett i, siden mokkabønner nok har en helt forfærdelig smak, hvis du ikke liker dem. Nei, da smaker de antagelig rett og slett dårlig, om jeg får si det selv. Men nå er jeg laget slik at jeg ikke synes mokkabønner smaker dårlig. Mokkabønner smaker godt, så lenge du liker dem, og det gjør altså jeg. Ja, det var faktisk slik, at jeg på søndag sa til min kjære søster at nå ville jeg ned på butikken og kjøpe mokkabønner. Det kunne jeg ikke, siden butikken ikke selger mokkabønner på søndager. Butikken selger ikke mye annet heller på søndager. Faktisk selger de ingenting på søndager, og ihvertfall ikke mokkabønner. Dermed måtte jeg vente med å kjøpe mokkabønner til mandag.

Men først snakket jeg lenge med to gamle kjente. Ikke om mokkabønner så klart, for mokkabønner er egentlig ikke noe spennende tema, selv om jeg har skrevet ca. to hundre ord om dem, hvis du tar med hele avsnittet. Men det var altså ikke mokkabønner vi snakket om. Vi mimret og diskuterte, og siden vi sto rett ved Kiwi, hvor jeg hadde tenkt å kjøpe mine kjære mokkabønner, kunne hele byen få høre hva vi synes om jenter, film, drikking osv. Men så hadde plutselig tiden flydd, noe den egentlig aldri gjør, men som alle sier at den gjør, så derfor skal jeg ikke si noe annet, siden det ikke er så viktig for meg, så lenge tiden beveger seg fremover. Derfor sa vi hade, og jeg gikk inn for å kjøpe mine mokkabønner, som jeg altså synes smaker godt, til tross for at det nok ikke er så mange unge mennesker som gjør akkurat det, synes mokkabønner smaker godt, altså. Men når jeg så gikk inn på Kiwi for å finne mine mokkabønner, fant jeg dem ikke. Jeg fant mye annet, både IFA, melkesjokolade og brus, men altså ikke mokkabønner.

Dermed var det avgårde til Coop Mega, noe som egentlig aldri skjer. Dere skjønner, jeg er altfor påvirket av anti-Arbeiderparti-meninger, og de fleste som ikke liker Arbeiderpartet, kjøper ikke mokkabønner på Coop Mega, siden det er en link mellom Coop Mega og Arbeiderpartiet. Men så er det nå sånn at jeg hadde satt sykkelen min utenfor Coop Mega, siden jeg liker å gjøre akkurat det. Siden jeg ikke liker Arbeiderpartiet, og dermed ikke Coop Mega, pleier jeg å si at jeg setter sykkelen utenfor Dressmann (samme bygg), som er et mye mer naturlig sted for en som stemmer Høyre å sette den nyvaskede Mercedesen sin. Nå er ikke jeg Høyremann, men Venstre, og derfor satte jeg altså sykkelen, og ikke den nyvaskede Mercedesen min utenfor Dressmann. Men tilbake til Coop Mega. Jeg tenke, at i Coop Mega går sikkert mange gamle damer og handler, som de har gjort siden deres store leder Gerhardsen regjerte landet. Det var en slik en som introduserte mokkabønner for meg. Hun var min bestemor, og var riktignok ingen Arbeiderparti-kvinne, men en KrF'er. At hun ikke heller var Venstre, eller kanskje heller Høyre, kan jeg ikke helt skjønne, men så visste man ikke det man vet idag, og fremdeles er det mange som ikke vet det. Dagfinn Høybråten, for eksempel. Men så vet man aldri helt hva han egentlig vet, siden han ikke liker å si det, etter det jeg vet. Men hva vet vel jeg?

Uansett, siden disse gamle damene sikkert spiste masse mokkabønner, så måtte jo Coop Mega være stedet å få tak i disse, og sikkert kamferdrops også, men det var jeg ikke ute etter, så det var noe jeg først tenkte på i ettertid. Jeg har faktisk tenkt litt på akkurat det med kamferdropsene nå, og kommet frem til at jeg ikke så noen kamferdrops på Coop Mega. Men så lette jeg etter mokkabønner, og da ser jeg sjelden kamferdrops, som sikkert ligger på en annen hylle.

Det jeg derimot så, var kremtopp, siden de var i en lignende pakke som mokkabønner, og lå rett ved siden av mokkabønnene. Det er faktisk noen som tror at folk kjøper mokkabønner fordi de tar feil av de og kremtopp, siden de har så lik pakning. Det skulle vel ikke være så vanskelig, siden gamle damer sikkert bare så vidt rekker opp til kremtoppene og mokkabønnene, og sikkert ofte da tar feil. Mokkabønner og kremtopper ligger ofte helt øverst på butikkhyllene. Det er sikkert fordi barn ikke spiser mokkabønner og kremtopper, men det er dårlig gjort mot de gamle damene, som nok må strekke seg lang etter det de er ute etter, bokstavelig talt. Dette er sikkert ikke så behagelig for de gamle damene, og selv om jeg ikke selv har noe problem med det, synes jeg ikke at Coop Mega, eller alle andre butikker for den slags skyld, skulle ha mokkabønnene øverst oppe. Det var disse damene som bygget landet, og de fortjener respekt. De og Gerhardsen, selvsagt, bygget landet altså. De hadde fortjent respekt uansett om de bygget landet eller ikke, men nå gjorde de altså det, og da bør de ihvertfall få respekt.

Jeg holdt faktisk på ta feil av kremtopp og mokkabønner jeg og, men så grep hjernen min inn, og jeg fikk med meg to pakker mokkabønner. To pakker siden ingen kjøper én pakke mokkabønner. De gamle damene fordi de skal ha en ekstra pakke til sine utakknemlige barnebarn, som sikkert ikke liker mokkabønner, og jeg fordi jeg ikke ville gjøre noe som de gamle damene ikke ville ha gjort. Det kan jeg gjøre andre ganger.

Takk til deg som har brukt tid og krefter på lese deg helt ned hit. Håper du har hatt det like moro med å lese bloggen som jeg har hatt med å skrive den. Og en ekstra takk til min venninne Liv på Sjernarøy (som beklagelig vis ikke heter Sjælerøy, som er mye morsommere å si med dårlig østlandsk akksent), siden det var en av hennes blogger på MSN Space som ga meg ideen.

Takk til alle, vil jeg si. Beklager for at bloggen ble så sykt lang, men jeg hadde sikkert litt vel høyt blodsukker akkurat da. For mange mokkabønner, vet dere...

Bicycle of life

Hmm? Å ja, sykkelen min? Ja, min kjære Velotec, ja. Typisk bysykkel, med forholdsvis tynne hjul, og nok gir til å få meg opp Hoveræget og andre uendelige bakker (og måtte det aldri bli nødvendig.) Ikke mer, ikke mindre. Akkurat passe. Tung er den heller ikke.
Hvis noen ikke greier å løfte den, prøv igjen etter å ha satt meg av.

Joda. Sykkelen er min beste venn når det gjelder å komme meg rundt i verden. Spesielt til skoleveien er det sykkelen som foretrekkes. Ikke trenger den busskort som lett glemmes, og den venter på meg etter skolen selv når jeg bruker all verdens tid med å pakke ned. Og det skjer ofte.
Til fritidsaktviteter velger jeg ofte å øvelseskjøre i bilen, noe som jeg trives veldig godt med. Men da må far være med, og han kan ikke alltid være med meg. "Tenke sjæl og mene!", som sangen sier det. Eller "O ja ja ja ja boff !" som trollmor synger når hun har lagt sine 11 små troll.

Sykkelen er også en av de få greiene som minner meg på at jeg har et snev av praktisk sans i meg. Jeg kan skifte deler, jeg kan lappe dekk, og jeg har til og med bont sykkelen en gang. Helt uhørt utifra mine egne uttalelser om at jeg ikke er det minste praktisk.
Men ja, ja. Det med at jeg kan gjøre pratiske ting, er sikkert bare en fase jeg må gjennom.

Jeg har hatt mange erfaringer og minner fra all min sykling. Den beste vil jeg for alltid bruke som en lattervekker:
I en ferie for noen år siden, hadde jeg bestemt meg at jeg skulle oppom min venn Pål. Jeg skulle selvsagt sykle, så bra som været var, og satte avgårde. Men da jeg hadde syklet nedover, forbi Shell og Rema 1000, hadde jeg drømt meg en smule bort. Jeg så bare det som var foran meg på asfalten, og så dermed ikke den lange planken som stakk ut fra taket på en bil. Jeg ante fred og ingen fare, før Impact! Plutselig hørte jeg et smell, en ubehagelig følelse bredte seg over fjeset, og før jeg fikk sukk for meg, lå jeg på bakken. Planken dirret godt der over meg.

Mange kan si at de har gått på en lyktestolpe, men de færreste kan skilte med at de har kjørt på en horisontalt-liggende planke. Traff meg midt i fjestet, og hadde det ikke vært for at brillene mine var tykke som fy og sannsynligvis av armert stål, hadde nok et øye gått med.

Men jeg slapp med skrekken, og vissheten om at jeg kan le av det. Og det gjør jeg.
Ja. Sykkelen er en fin ting.

Prolog

Idag var en svært innholdsrik dag på friidretten.
Det begynte med en ankomst som var de vanlige x antall minuttene for sen. Så viste det seg at Lise ikke var der til å klage på at jeg var for sen. Behagelig. Satte sykkelen vekk, låste, og satte igang med løpinga.

Etter en grei trening som var mer tekninsk enn den var hard, satt jeg og snakket med to av andre. Da de ikke synes konversasjon var spennende nok, begynte de å bruke den svarte blandingen av skitt, bremsekloss-pulver og olje til å sværte hverandre. Jeg ble også en smule svart på haken, men de to andre ga meg assosiasjoner til Dynamitt-Harry. Vel er ungdomsforelskelser ofte eksplosive saker, men ærlig talt, ikke nødvending å lage Molotov-cocktail heller.
(sånn en. Eksploderer gjør den og. Gøy!!!)

Denne dagen endte med at jeg syklet hjem igjen. Men da jeg kom bort til Rema 1000, og skulle begynne oppstigningen, falt kjettingen av. Søren! Hadde akkurat olja kjettingen, så den var deilig og grisete. Ja, ja. Hjem måtte jeg, så det var bare å ordne det, og komme meg hjem.

Det var da tanken slo meg: Jeg skulle skrive en blogg om sykkelen min. Og uten at hverken Pythia eller sexritualer var innblandet, var jeg blitt inspirert.

I'VE SEEN THE LIGTH! OMOMBOGAJOBOQWYNGABOO!!!

Inspirasjon

Æsj. En sånn periode igjen. Ikke kan jeg skrive dikt, eller sangtekster, eller blogger. De kommer og går, uten at jeg vet helt hvordan. Det jeg vet, er at jeg ikke greier å skrive noe nå.
Det hele handler vel om inspirasjon. Dette lille ekstra som får pennen til å fly, eller som gjør at tastaturet plutselig begynner å lage små, irriterende klikk som kun stopper når hendene er ødelagt og musesyke eller senehinnebetennelsen får overtaket. Da er man inspirert dere.

Men det er vel bare de aller beste tilfellene av inspirasjon. Vanligvis skjer det hele litt mer rolig. Med dikt kommer det ofte stykkevis. Jeg finner en setning eller et ord jeg liker, og så bygger jeg på det lille jeg har. Av og til tar dette tid. Det kan gå dager fra første setning kommer, til det hele henger sammen. Samme er vel også sangtekster, men hvis jeg har en melodi, er det ofte inspirasjon nok til å få fortgang i det hele.

Og blogger? Vet ikke helt. Må være i form, og det er jeg vel ikke akkurat nå, ser det ut til. Av og til skriver jeg likevel, men det blir skjelden blant mine bedre tekster.

Så nå må jeg ut på inspirasjonsjakt igjen. Kanskje snakker jeg med noen venner, kanskje opplever jeg noe spesielt som ikke bare blir et kjedelig handlingsreferat, eller jeg høre musikk som kan gi meg noe ekstra.

En siste løsning er jo å gå til orakelet i Delfi, i det gamle Grekenland. En dame (Pythia) som snakker masse tull, som så blir oversatt av prester, skal kunne gi meg et hint. Kanskje til og med få guden Apollo til å sende poesiens musé for å inspirere meg.

Ja! Der er løsningen! Også kanskje et lite sexrituale med vakre prestinner dansende rundt meg. Helst med en gjeng kappekledde prester/munker med fakler, som synger mystiske, gregorianske hymner.
Der ligger det. Får inspirasjon bare ved tanken.

Men det går nok ikke. Jeg har ingen avtale, og jeg kan ikke dra tilbake i tid til Delfi, uten å ha gjort en avtale.
Noe annet ville jo være absurd.