Overnattings-"fest" hos meg.

Ja, ja. Atter en dag mer av livet å glede meg over. Men nå skal jeg snakke om en natt.

Pål, Eva og Stine var over på filmkveld og snakk på tirsdags kveld og racerbilkjøring. Eva og Stine måtte hjem, men Pål fant ut han skulle tilbringe enda mer tid med sin store, bastante og litt distré øybu-venn. Så vi satte oss og snakket sammen, mens vi drev med vår felles store mani: blogging. Pål att på MSN, og snakker med blant annet Pixie (Nina Kristin). Nå ville det ha seg slik at hun sier noe som Pål ikke forstår, men som han tolker det som noe med kaffe og tur.

Da skytes det inn i Pål og meg en fantastisk tanke, en tanke som er like enkel som den er genial, og det er i seg selv fantastisk, når du tenker på hvilke to herrer som står for ideen:
Vi skulle ut på tur og en kopp varm drikke. Ikke i morgen. Nei, nei. Sånt er ikke gøy. Nei, vi gikk ut på tur en liten stund etter at ideen gjorde sin entré i våre hoder. Klokken er 2 om natta, eller mer.

Så Pål og jeg stakk av sted, fant den fjelltoppen med best utsikt, og satte oss og drakk teen vi hadde med. Jeg drikker ikke kaffe ("Don't drink coffee, I take tea my dear" som Sting sier i Englishman in New York). Der satt vi og sang, med våre klare røster (men dog så lett å merke at Pål er såpass mye mer proff på den fronten enn jeg). Tostemt, selvsagt. Vi snakker jo om Pål her.
Hvilken natt. Etter at vi hadde sittet der oppe en god stund, og teen var drukket opp. Gikk vi en tur i halvmørket og snakket. Vi var ikke i hus før klokken fire.

Det er slike netter som gleder meg og mitt lille sinn. Ikke fordi det skjer så mye. Bare fordi det er slike netter en har muligheten til å kjenne på at en lever. Og du verden hvor fantastisk livet er når du innser akkurat det.