Bicycle of life

Hmm? Å ja, sykkelen min? Ja, min kjære Velotec, ja. Typisk bysykkel, med forholdsvis tynne hjul, og nok gir til å få meg opp Hoveræget og andre uendelige bakker (og måtte det aldri bli nødvendig.) Ikke mer, ikke mindre. Akkurat passe. Tung er den heller ikke.
Hvis noen ikke greier å løfte den, prøv igjen etter å ha satt meg av.

Joda. Sykkelen er min beste venn når det gjelder å komme meg rundt i verden. Spesielt til skoleveien er det sykkelen som foretrekkes. Ikke trenger den busskort som lett glemmes, og den venter på meg etter skolen selv når jeg bruker all verdens tid med å pakke ned. Og det skjer ofte.
Til fritidsaktviteter velger jeg ofte å øvelseskjøre i bilen, noe som jeg trives veldig godt med. Men da må far være med, og han kan ikke alltid være med meg. "Tenke sjæl og mene!", som sangen sier det. Eller "O ja ja ja ja boff !" som trollmor synger når hun har lagt sine 11 små troll.

Sykkelen er også en av de få greiene som minner meg på at jeg har et snev av praktisk sans i meg. Jeg kan skifte deler, jeg kan lappe dekk, og jeg har til og med bont sykkelen en gang. Helt uhørt utifra mine egne uttalelser om at jeg ikke er det minste praktisk.
Men ja, ja. Det med at jeg kan gjøre pratiske ting, er sikkert bare en fase jeg må gjennom.

Jeg har hatt mange erfaringer og minner fra all min sykling. Den beste vil jeg for alltid bruke som en lattervekker:
I en ferie for noen år siden, hadde jeg bestemt meg at jeg skulle oppom min venn Pål. Jeg skulle selvsagt sykle, så bra som været var, og satte avgårde. Men da jeg hadde syklet nedover, forbi Shell og Rema 1000, hadde jeg drømt meg en smule bort. Jeg så bare det som var foran meg på asfalten, og så dermed ikke den lange planken som stakk ut fra taket på en bil. Jeg ante fred og ingen fare, før Impact! Plutselig hørte jeg et smell, en ubehagelig følelse bredte seg over fjeset, og før jeg fikk sukk for meg, lå jeg på bakken. Planken dirret godt der over meg.

Mange kan si at de har gått på en lyktestolpe, men de færreste kan skilte med at de har kjørt på en horisontalt-liggende planke. Traff meg midt i fjestet, og hadde det ikke vært for at brillene mine var tykke som fy og sannsynligvis av armert stål, hadde nok et øye gått med.

Men jeg slapp med skrekken, og vissheten om at jeg kan le av det. Og det gjør jeg.
Ja. Sykkelen er en fin ting.