Matematisk teologi med IKT

"Stol aldri på en datamaskin du ikke kan kaste ut vinduet" sa en Steve Wozniak en gang. Vise ord, som herved er nominert til å stå på russekortet mitt, da "Life's a bitch, but she's my bitch" ble forkastet av juryen (les: søs). De som har fulgt med på bloggen en stund, kjenner posten fra mars om mine problemer med Acer-PC'en min (klikk her of å friske opp minnet), men jeg har hatt problemer med andre maskiner før det. Første var med den hjemme-PC'en som fremdeles finnes i dette huset. Det eneste forutsigbare med den, er at den går treigt. Til tider må den også restartes en tre-fire ganger før du i det hele tatt kom frem til "skrivebordet". Det har visst bedret seg litt etter at jeg sluttet å bruke den til spill, men, men. En maskin skal tåle spill. Hva er ellers vitsen? Et enkelt regnestykke beviser dette: Definerer tiden t.min 0g t.max, maskin = M, spill = s, moro = Q. Da får du denne integrasjonen:
Finnes det noe som kan motsi slik en formel? Si ifra om dere finner noen problemer med den. For universet trenger egentlig ikke å være bestemt av matematiske formler. Det er bare vi som har valgt å forklare det vi ser som slike. Når man leter etter mønstre, så finner man som regel et eller annet. Det blir vel matematisk bevist det også en dag.

Tilbake til dataproblemer. Datamaskiner er blottet for forutsigbarhet. De er nesten som med jenter, bare at maskiner ikke slår til deg. I dag begynte for eksempel MathCad å svikte. MathCad er det programmet som skolen bruker for å regne ut avanserte formler og uttrykk. Et lite eksempel er integrasjonen over. Denne dagen fant MathCad plutselig ut at det jeg drev med var umulig/ulovlig. Ikke vet jeg hvordan, ettersom programvaren var kjøpt og betalt. Da det skjedde opptil flere ganger, begynte jeg å tenke meg om. Jeg kunne enten velge å gå til data-asvarlig (admin) på skolen, eller be til høyere makter. Jeg gikk for høyere makter, da admin sikkert var utslitt etter mange timer med å avansere i level på World of Warcraft. Måten jeg bad til høyere makter, var å lagre dokumentet som 4.1 PGLTW (Kort for: "Oppgaver delkapittel 4.1, Please God Let This Work). Resultatet var nedslående. Det ga intet resultat. Jeg prøvde nå med å skrive PALTW (Please Allah Let This Work). Det funka, noe som kan bety én av to ting:

1. Det finnes ingen Gud utenom Allah, og Muhammad er hans profet.
2. Gud styrer kanskje verden, men i cyberspace er det Allah som regjerer

Jeg er desverre redd for at maskinens uforutsigbarhet gjør resultatet usikkert. Dermed vil jeg si at dette ikke kan brukes som bevis for noe som helst.

Det dere nå har blitt utsatt for, er såkalt 3MX-humor på Dalane Videregående skole. Dere mener kanskje at man må være passe derivert i hodet (passe idiot) for å le av slikt, men dette er bare toppen av isfjellet. Bare vent til jeg finner en gjetningsverdi...

Ro

Jeg skrev hele den forrige posten fordi jeg sitter her med en varm kopp Imperial Gunpowder. Når jeg puster ned i koppen, viser for en kort tid brilleglassene mine meg hvordan Tåkelandet må se ut, om det plutselig hadde matrialisert seg i TV-stuen vår, vel og merke. Jeg er alene hjemme. Torsdag morgen drog far til Antwerpen i Belgia, og han kommer tilbake fra London på mandag. Frem til da, er jeg alene i huset. Selvsagt er jeg inn og ut. Vennetreff, innkjøp, samlinger. Men hver gang jeg kommer hjem, er det stillhet. Jeg slår på lysene, setter på musikken. Da er det stemning. Huset er ikke lenger et sted for lange samtaler og latter. Det er et sted for ettertanke og ro. De mørke rom (jeg er bare blant lysets barn i religiøs forstand), gir opplysning. Klokken er litt over seks, og jeg får den samme følelsen av ro som om det var midt på natten. En grunn er mørketiden. Den legger en demper på alt, selv imunsystemet mitt, og gir meg tid til å tenke. Jeg hører nå på Mark Knopfler. Rolig, varm musikk for å nyte øyeblikket. Ingenting skjer, og akkurat nå er det slik jeg vil ha det.

Rart er det, men akkurat når ingenting skjer, kan en kjenne på livet, og hvordan det er å leve.

Imperial Gunpowder og brokkoli

Cald Imperial Gunpowder er ikke tingen. Faktisk vil jeg foreslå at den dagen du prøver det, så sier du til damen bak disken: "Hot Imperial Gunpowder please". Jeg kan ikke gi deg den egentlige grunnen til at Imperial Gunpowder smaker best varm. Faktisk kan det være med Imperial Gunpowder som med brokkoli, at det er jeg som har misforstått. Jeg var nemlig nede på lokalbutikken og kjøpte inn pommes frites, som kyllingfilet-pakken anbefalte meg å gjøre. I samme slengen tok jeg en brokkoli. Da jeg så kom til kassen, og min venn Morten skulle lose varene gjennom en meterlang stripe av gummibånd, skjedde det nesten ventede: Han tok opp brokkolien, så rart på den, så så han rart på meg, før han fikk prissatt den og la den klar til å puttes i plastposen min. "Jeg er alene hjemme" kommenterte jeg. "Jeg kan se det" sa Morten, "men hvorfor da brokkolien?". Jeg svarte som sant er, at jeg liker rå brokkoli i salat. Kunne jo sagt at jeg også liker kokt brokkoli, men var altså ikke slik jeg skulle tilberede den, så jeg fant ingen grunn til å kommentere det. Jeg går nok rundt grøten fra før. Uansett liker jeg brokkoli, og varm Imperial Gunpowder. Jeg er likevel klar over at jeg kan ta feil. Kanskje skal Imperial Gunpowder nytes kald, og kanskje skal ikke brokkoli nytes i det hele tatt. Men det kan jeg ikke ta til meg. Oppskriften på det gode liv trenger ikke alltid være lik for alle.

I falmede sokkelesten

Har du noen sinne kjøpt et større antall par helt identiske, ensfargede, mørke sokker? Om du er gutt er det strengt talt to sannsynlige svar på dette spørsmålet. Det ene er "Ja. Mange ganger.", eller "Nei, men moren min har." Mørke, ensfargede sokker, enten vanlige eller ankelsokker, vil jeg gjette på at man finner i alle hjem med en andel menn. Disse sokkene er, om jeg får bruke realfagsspråket, konstanten i norske menns klesstil. Du kan bære grilldress eller skinnjakke, skjorte og slips eller selskinnsvest, men under alle menns klesstil finnes det mørke, ensfargede sokker. Den mannen som kom på dette "plagget" (jeg antar det var en mann, da det krever et totalt fravær av kreativitet), burde kunne æres på lik linje med den som oppfant hjulet. De kom begge med en lite spennende ide, som likevel endte opp som fundamentet i hva det vil si å være mann.

Så altså, mørke, ensfargede sokker har du sett før. De er fantastisk praktiske. Du trenger ikke tenke på at den og den sokken passer sammen, og den og den gjør det ikke. Alle (f.eks) 10 parene er identiske, og det er det som gjør dem så geniale. Du kan bruke dem om hverandre. Om en sokk forsvinner i vask, hvem bryr seg? Du har fremdeles 18 andre sokker du kan bruke sammen med den sokken du akkurat tok på deg. Men har du da oppdaget hva som skjer med slike sokker etter noen år? De endrer seg. Det skjer ikke over natten, men sakte, veldig sakte går de fra å være identiske, til å være alt annet enn identiske. De aller fleste dager bryr du deg ikke. Om de er litt forskjellige, så er det vel ingen som ser det. Kanskje er det ikke engang du som klager, men kjæresten eller moren din? Nei, det er ikke så farlig.

Så kommer den dagen da du skal i selskap, og av en eller annen grunn så finner du ut at i dag skal du ha på deg kliss makne, helt svarte sokker. Du tar frem dine nå kanskje 16 svarte sokker, og tar på deg to vilkårlige, men identiske sokker. Eller, vent, nei. Ikke identiske nei. Du prøver to andre, heller ikke de er like. Etter en lenger gjennomgang av sokkene oppdager du at du har 16 sokker, hvorav ingen er like! Og svarte? De er alle nyansker av grå og grå-svart du kunne tenke deg, men ingen av dem ville sett særlig stilige stikkende ut av batmans svarte skinnstøvler. Ei heller dine nypussede finsko.

Grunnen til at sokkene endrer farge, er noe som kalles vaskemiddel. Eksempler er Omo Colour eller Milo. Veldig mange gutter har ingen eller få erfaringer rundt dette stoffet til langt etter at de har flyttet ut fra foreldrene (og selv da er det noen som drar på helgebesøk til mamma for å få klærne vasket). Om dette skylder guttenes latskap eller ren udugelighet, eller om det har med arbeidsfordelingen i familien å gjøre, det får være opp til den enkelte å bestemme. Men det er altså dette stoffet som mor eller far putter inn i vaskemaskinen for at klærene skal bli rene. Altså, vaksepulver er en viktig faktor for at klær i sin helhet, og sokker i særdeleshet, er rene og luktfrie. Vaskemiddel inneholder stoffer som over tid også angriper fargestoffene i tøyet. Det er ikke slik vaskemiddel er ment til å virke, men heller en bivirkning. Det er prisen du må betale for rene sokker. Sokkene blekes.

Men hvorfor er det ikke da slik at sokkene blekes i likt tempo? Fordi du bruker dem om hverandre. Når du ikke holder deg til bestemte par, vil sokkene vaskes ulike antall ganger. Til slutt er det ingen av sokkene som har vært like mange ganger på vask, og du får et ukjent antall sokker, hvorav ingen er like. Sokkeskuffen blir kosmopolitisk.

Noen synes dette er helt greit. Sokkene synes jo skjelden, og om alt går galt, så finnes det jo alltids den andre haugen med sokker. Den med alle de vakre, hvite tennissokkene. Ikke jeg. Jeg kan ikke noe for det, men jeg liker at sokkene jeg bærer ser like ut. Tennissokkene kan jeg heller ikke ty til, da min søster har drevet en lenger hekseprossess mot disse. De er blitt en liten, ubetydelig minoritet i en flertallsdiktatorisk sokkeskuff. Jeg må altså finne en måte å skille mine par med mørke sokker, slik at jeg alltid vasker de samme to sokkene samtidig. Svaret var å kjøpe sokker som ikke er HELT identiske. En hvit stripe på det paret, en grå på det, en rød på det, og vips, jeg vet hvilke to sokker som alltid vil gå sammen. Mitt siste kjøp i den forbindelse, var ukesokkene. Syv par sorte sokker, men med en ukedag gravert på siden av hver enkelt sokk, samt en liten smiley. Dette gjør det hele veldig enkelt. De to sokkene med "Friday" går sammen, altså skal de brukes og vaskes sammen. Fantastisk hva? Det finnes en ekstra fordel med akkurat disse sokkene. Om man glemmer hvilken ukedag det er, så er det bare å bøye seg ned, dra opp buksebenet, og lese av på sokken. Virkelig praktisk.

Nå er det kanskje noen som vil mumle noe om at jeg styrer sokkeskuffen min utifra et apartheid-prinsipper. Det er ikke langt fra sannheten, ettersom jeg skiller sokker utfra farge. Hvite og sorte sokker går bare ikke sammen. Det er mot Guds vilje (står sikkert et sted i Bibelen også, om du kan kunsten å tolke). Enda viktigere (ja faktisk) er det at en hvit og en svart sokk ikke ser bare ikke bra ut sammen. Men det er bare når de er skjuler mine forvokste hobbitføtter (spør Svein Inge hva det skal bety) at jeg skiller på farge. De er alle sammen i en og samme skuff. For om du er hvit eller gul eller svart, er det samme har han sagt. Jesus elsker alle sokker på vår jord.

Den som venter på noe godt...

Tolmodighet er og blir en dyd. Jeg liker å gi mennesker små påminnelser om akkurat det. For det er nå engang så at i veldig mange tilfeller hjelper utolmodighet svært lite. Du får ikke lønningen din før den tolvte hver måned. Om du så trenger den veldig, veldig, veldig til å kjøpe inn drikke til festen den ellefte, så er det ikke mye du kan gjøre med det. Kanskje kunne du med de rette smøremidlene fått det til om du bodde i Russland, men det er altså ikke tilfellet. En må vente til den store dagen er her. Det er bare sånn det er.

Da skal det sies at jeg skjelden eller aldri har irritert meg over ubeleielige lønningsdager. Nei, i mitt tilfelle snakker vi om nettkjøp. Jeg fikk det for meg her i forrige uke at jeg skulle kjøpe to CD'er, Two Against Nature (Steely Dan), og Thriller (Micheal Jackson). Det går noen dager, og jeg får denne meldingen tikkende inn på innboksen i en av mine tre mailkontoer:

Dispatch estimate for these items: 29 Sep 2007 - 2 Oct 2007
Delivery estimate: 3 Oct 2007 - 8 Oct 2007

HVA? Jeg fikk denne mailen 23 september! Hvordan i alle dager kunne dette være mulig? Jeg ville ha de to CD'ene så fort som mulig, og normalt er Amazons forsendelser i min postkasse å finne etter få dager. Altså sitter jeg fremdeles er uten en fullverdig versjon av Billy Jean på ørene. Trist, om jeg får si det selv. Depresjoner er jeg strengt talt veldig lite utsatt for, og det er heller ikke noe stort problem ikveld, men jeg liker fremdeles ikke situasjonen. Michael Jackson er og blir en tosk. Mannen har på lik linje med store deler av hvite afrikanere på 1960-tallet, funnet ut at svarte visst er mindreverdige enn hvite. Logikken der er vel ca. den samme som blant tilhengere av Che Guevara: Ikke egentlig tilstedeværende. Men uansett, Jackson har da altså videre kommet til den konklusjonen at hvit er tingen, og at det faktisk var vits i å miste all selvrespekt og antydninger til bra utseende i samme slengen. Men husk dette: Michael Jackson er et geni når det kommer til musikk, og jeg har liten tro på at det finnes mange artister idag som kan stå mutters alene på en scene og gjøre et så bra show som den mannen. Bare fordi en ikke liker artisten, er det ikke alltid nødvendig å avskrive musikken. Steely Dan er også genialt band, selv om jeg har blitt fortalt at Walter Becker satt inne for å ha hatt et seksuelt forhold til ei da fjorten år gammal jente i begynnelsen av 1980-årene (dette kan ikke Wikipeida bekrefte). Poenget er at musikken er flott, med både stil og "groove", og har et så perfekt konstruert lydbilde som det er mulig å få det

Det skal altså bli en glede å få den CD'en i posten. Når den endelig kommer, vel og merke.

Det positive med det hele er, at nå kan jeg få lov til å vente. Jeg kan sitte og nyte følelsen av at verden beveger seg sakte fremover, mens jeg venter på disse to kunstskivene. Dager kan gå, og jeg kan føle friheten av å ikke ha noe, men at jeg snart skal få det. Som et lite barn på lille julaften, dog uten all kikkingen og klagingen. Hva mer kan jeg ønske meg?

Jo, å få platene i posten imorgen!
Jeg er visst ikke så veldig flink med slike dyder.

Siste år, siste klassebilde. Grease?

Det har ikke helt gått opp for meg nøyaktig hva det egentlig betyr, men jeg er russ i år. Faktisk betyr det, at med mindre jeg virkelig går hardt inn for det, så kommer dette til å bli mitt siste år på Dalane VGS. Til nå har jeg gledet meg til den dagen. Tenke seg til, å komme ut i verden, oppleve andre mennesker, andre væremåter, en annen livsstil. Så fantastisk, og likevel, så skremmende. Alt det kjente og kjære ligger bak meg. Hva om jeg ikke blir kjent med noen der jeg kommer? Hva om jeg ikke greier fagene? Hva om jeg går inn i noe jeg finner ut jeg egentlig ikke vil, og så må begynne på ny? Og ja, jeg vil savne Egersund. Menneskene spesielt, men også byen bare fordi det er Egersund. Jeg kjenner faktisk at jeg vil savne Dalane VGS. Kantina, lærere og viktist av alt, eleven, selv de jeg ikke kjenner, ikke liker, eller ikke kunne brydd meg mindre om.

Men uansett, det er en tradisjon på Dalane at VKII skal kle seg ut på klassebildet. Normalt, og også slik denne gangen, så er det et tema som skal velges i god tid før dagen. Og slikt er da ikke så stort problem? Hvor vanskelig kan det være å finne et passende tema som alle er enige om? Svært vanskelig. Det brøt ut åpen krig på forumet på it's learning, og Werner, klassens ubestritte leder og forsvarer av elevene, endte opp med å miste besinnelsen med kraftsalven "Gud bevares, for en gjeng!". Slaget stod i hovedsak mellom historiske personer, romerriket og Roar (altså at alle skulle være Roar Løken-lookalikes. Roar er læreren vår). Historiske personer ble etter hvert skviset ut, så det endte opp i en heftig debatt. Iingen av mine klassekamerater er spesielt militante, men det var nok skrittet før vi satte opp skyttergraver i klasserommet. Heldigvis, takket være hardt arbeid, og tapper innsats fra Werner, så ble det til at det kom til et kompromiss: Vi skulle være Grease/MC. Alle stilte dermed opp i enten Sandy-kjoler og hårbånd eller skinnjakker, stramme bukser og håret fylt med géle eller voks. Resultatet var kult, men skremmende. Kult, fordi det så ganske så gjennomført ut og stilig, skremmende fordi en del av de hårsleikene der (blant annet min egen), ikke burde vært lovlige.

Her er en liten smakebit på hva slags galskap jeg snakker om:

Science without religion is lame, religion without science is blind - Albert Einstein

You probably knew this already, but I am a Christian, and proud of being so.

I have for a long time kept my theological conceits out of my posts. It is partly because I have found no natural room for it here, and partly because I have had, and still have, no need to defend my beliefs. What I believe, I do believe, even if it is not all out of any Holy script or prophet's mouth. I have chosen to relate not only to trouth as being Earthly, but also, Heavenly. And as such, reason, even though I base large parts of my Earthly life on it, will never fully grasp the grandness of Heaven. Therefore, I cannot find it possible to base my whole existence on reason, even though I find great pleasure in using it. On the other hand, I will never succumb to find truth only through the words of others. I am told that Galilei once said: "I do not feel obliged to believe, that the same God who has endowed us with sense, reason and intellect, has intended us to forgo their use." I agree with this man, and do base parts of my theology on these three; sense, reason and intellect. Sometimes, the answer is inside you. But these are only minor, as the truth, as my theology is regarded, is based on faith, hope and love. Speaks a prophet of love, I will listen with all my might, and are there words of hope in the Holy Script, then I will save them and bring them to others. But if the prophet speaks of hate, and the Script of separation, then they will never find an open door to my mind. No threat will ever change a persons true feelings. Such are my beliefs, and if this makes me ready for the sulphur-pools of Hell, then it must be so. My only hope is that, if I am wrong, Christ will forgive, as he has done so many times before, even though I am, and forever shall be, unworthy of his grace.

Valgnatt

Jeg er ikke den store autoriteten på lokalpolitikk. Likvel valgte jeg altså ta bussen en den ekstra busstoppen bort, slik at jeg gikk ut foran Eigerøy Arbeidskirke. Inn bar det, og for én gangs skyld var det hverken tro eller sosiale gjøremål som fikk meg der. Tvert imot, det lille siderommet som kjenner seg best igjen med kaffedrøs og ungdomssamlinger, var blitt stemmelokalet. Stor glede var det blant både damene og herrene der da ungdommen (les, meg) dukket opp. Jeg håper for all del det var mer enn én førstegangsvelger stilte opp den dagen, men det får tidene vise. Uansett traff passende nok min arbeidsgiver, Wenche Haffsnes Andersen, bedre kjent som FrPs ordførerkandidat i Eigersund kommune (!!!). Hun hilste pent og viste en annen inn i et avlukk. Mon tro om hun hadde smilt like godt om hun hadde visst hvilke tanker jeg egentlig har om FrP? (viser til posten Melk, feriekolonier m.m.). Det skulle mer enn Birkedals løfter om billig sprit, høyere straffer og fjerning av mopepotter for å få meg til å stemme mørkeblått (noe jeg ikke helt ser at han kunne fått til i fylkestinget, men det funka visst på skolevalget. Fikk litt vondt av FrPs 46% på Dalane VGS). Faktisk satt jeg her idag og frydet meg over at Birkedal selv gikk tilbake, da han stilte som FrPs ordførerkandidat i Stavanger. Jeg stemte Venstre i kommunen, og sørger dermed over de 30 stemmene eller så som partiet manglet for å holde på 3 mandater i kommunestyret. Men den generelle oppgangen nasjonalt likte jeg, så et lite plaster på såret var det.

Uansett. Nå hår jeg og legger meg, og våkner i morgen, og angrer nok på at jeg skrev ferdig denne bloggen, og ikke heller gikk og la meg.

Hverdagsliv

Det begynte fint. Hverken måner, meteorer eller rånere fra det ytre rom skygget for solen, så da var det som regel ganske solfylt, med unntak når en og annen forsamling vanndråper fant veien mellom meg og strålene. Det vil si, det var ganske store sjanser for at sola ikke skinte på både Kong Salamon og Jørgen Hattemaker, og ofte skinte nok ikke sola på noen av dem.

Jeg hadde vært på skolen, og til tross for at dagen ikke hadde vært så aller værst, var jeg sliten. Helst hadde jeg sett at jeg kunne legge meg nedpå og roe meg, men det var ikke slik det skulle bli idag. I det jeg tok i dørhåndtaket merket jeg at noe var feil. Jeg liker ikke når noe er feil, det er ikke rett. En eller annen dag skal jeg gå og snakke med noen, slik at vi kan få fjernet alle feil. Eneste problemet er at det er så lett for at en fjerner feil feil, og da blir jo alt bare værre. Derfor tror jeg jeg venter til jeg vet hvordan man riktigst mulig kan fjerne alle feil. Så altså, noe var feil. Jeg trådde inn entréen, og fikk med meg et kort, skjærende hyl før alt ble stille. Stillheten var til å ta og føle på, men i frykt for å bli anklaget for å være tafsete, valgte jeg å la være. De hadde gjort det igjen. De forbanna små krapylene. Normalt var de ganske greie med å gjøre, men noen ganger tok de helt av. Jeg kjente raseriet bygge seg opp i meg som når en sjampanjekort gjør seg klar til take-off. Heldigvis greide jeg å forholde meg rolig, og med iskald stemme sa jeg: "Jeg gleder meg til å få en forklaring på dette, potteplante." Planten så ned, litt skamfull, og trakk seg litt vekk fra til skapet. Han hadde sikkert skremt vettet av skoene mine, og da jeg åpnet, så jeg mine svarte og røde rutete sko ligge innerst i skapet. "Heldigvis at det ikke var noe skarpt i nærheten", tenkte jeg "så emo som de skoene er." Jeg gikk videre inn i stuen for å sjekke ut forholdene der.

Ting var ikke bedre der. Den ene lenestolen hadde prøvd å slenge seg i gardinet, men endte opp med å rive det ned i stede. Da hadde gardinet svart med å prøve å kvele lenestolen, uten særlig hell vel og merke, siden de skjelden får annet enn statisk styrketrening. Jeg har sagt det til dem så mange ganger at"Det hjelper ikke bare å henge der. Skal en få dynamisk styrke, må dere finne på noe annet." Akkurat der og da var jeg ganske glad for at de aldri hadde hørt på meg. Stereoanlegget og bildet av han mannen på veggen som hverken søs eller jeg husker navnet på, furtet. De hadde planer om å lage en atombombe i ekte MacGyver-stil, men forsøket hadde gått i vasken. Det var fordi hverken lommekniven eller gaffatapen hadde villet være med, og alle vet da at ingen kan lage noe i MacGyver-stil uten lommekniv og gaffatape. I et desperat siste forsøk hadde de spurt en kjøkkenkniv om hjelp, men resultatet ble en helt konvensjonell bombe. Den hadde de prøvesprengt i mikrobølgeovnen, så der var det bare et stort svart hull. Eneste problemet (for dem) var at stereoanleggets og bildet av han mannens egentlig mål var konfyren, og nå som de hadde prøvesprengt bomben, så kunne de ikke sprenge den en gang til.

Etter at vannkokeren hadde forsikret meg om at hun hadde slukket brannen fra bomben, for så å lage te, kunne jeg sjekke de andre etasjene. Den afrikanske tre-mannen som står ved trappen ned til kjelleren, forsikret meg om at han hadde sendt ned tinnsoldatene mine i for å opprettholde ro, orden og nyvaskede sokker, så jeg gikk opp. På rommet mitt var sverdet mitt i ferd med å inngå forhandlinger med spydet om en midlertidig våpenhvile i stillingskrigen som hadde vart hele dagen. De sivilie tapene hadde vært store, og både søppelkassen og den ene bokhyllen hadde falt i de harde kampene. Nå gjorde sengen min seg klar til mekling, mens skrivebordet, som også hadde fått dype kutt i den ene siden, fulgte spent med. Jeg kom inn, mumlet noe om at det sikkert var mer behov for å blikkbokser enn våpen, og at vi trenger mer gjenvinning, og plutselig var alle tingene på sine faste plasser. Jeg pustet lettet ut. "Dett var dett," tenkte jeg, men bet meg i det da jeg så ut på verandaen. Der stod nemlig TV'en på klar til å hoppe. "Livet er ikke verd å leve mer!" skrek den. "Ingen her i dette huset kommer til å følge med på Glamour og Hotel Cæsar, og det må du bare innse." sa jeg irritert, og ryddet vekk noen småting. Plutselig stilnet jeg, snudde meg mot TV'en og sa "Du har forresten aldri levd noe liv. Du er en død ting, så kom deg tilbake inn i stua som skikkelige folk!"

Togskinner og svidd asfalt i sommervarmen

Det er ukeslutt i en helt spesiell uke av 2007. Skolens første dager har vært hovedtema i en ellers så vakker tid. Solen har skint på akkurat den samme varmende og behagelige måten som har uteblitt i det meste av min sommerferie. Jeg kan gå i kortærmet skjorte og trekvartsbukser til langt på natt, og dog det det ikke har vært anledning til sådann, så er jeg visst på at det hadde vært mulig med midnattstur med te i slikt føre.

Til tross for at været har vært nydelig hele uka, var ikke ukens høydepunkt noen annen dag enn tirsdag. Den dagen da "fiksede" giren på den ene sykkelen min ikke virket. I frustrasjon over min egen udugelighet som sykkelreperatør, valgte jeg den gamle sykkelen min. Den ble etter en kort tid ganske så tung å sykle på. De har nemlig veldig brede dekk, og enda mer så da den punkterte. Det var ingen dramatisk punktering, for sykkelen var ikke flatdekket før langt utpå formiddagen, så jeg kom meg da til reguleringstannlegen i tide. Jeg hadde ikke vært innom der på en stund, i hovedsak fordi jeg hadde glemt timer tidligere. Skaaland ville ha den endelige sjekken på om tennene mine var i ferdi med å utføre platetforflytninger helt på egenhånd. Han kom frem til at det så bra ut, og ba meg si ifra om noe var galt. Jeg vil fremdeles se kjære Bjørn Skaaland ganske ofte, men det er nok heller i korpssammenheng. Kanskje vi en dag kan skåle over mine flotte tenner?

Tror dere dette var slutten på dagens bruduler, så tar dere skammelig feil. Jeg fant det faktisk nødvendig å fortelle en halvsannhet til mine kjære venner. Jeg sa at jeg skulle opp til trafikkstasjonen for å øvelseskjøre med godeste Carl Georg, også kjent som "gamle Høyen", uten at han er ute av sin beste alder for det. Det stemte da også at jeg skulle kjøre med Karl Georg, men jeg skulle også kjøre med anonyme Hr. Sensor. Det gikk ikke så veldig bra, får jeg si det selv. Jeg hadde kjørt med en annen slik anonym Hr. Sensor for litt over en måned siden, og han hadde gitt meg tommelen ned. Lik Krunk, i "Krunk's New Groove" (den mindre fantastiske, men likefullt festlige oppfølgeren til en av Disneys mindre kjente mesterverk: "The Emperor's New Groove"), var jeg av den formening at tommelen ned, samt et tryss over rubrikken "Ikke bestått". Den gangen fikk jeg faktisk æren av å bli kalt "Livsfarlig på landeveg", uten at jeg dermed kjørte spesielt fort. Jeg fikk faktisk klage på den lave farten på et stykke. Likevel, det var snuplassene mine som gjorde dommen uungåelig, og disse innretningene var jeg fremdeles livredd. Faktisk føltes det nesten som om det Hr. Sensor så denne gangen, faktisk var værre enn det den andre Hr. Sensor så forrige gang. Ingenting stemte, og jeg følte egentlig at det var ren pining, som bare kunne ende i enda en nedadgående tommel. Min egen vurdering av situasjonen viste seg heldigvis å være mangelfull. For den nye Hr. Sensor ga meg tommelen opp! Det vil altså si, jeg har nå lov til å kjøre bil. En sånn med fire hjul og koppholdere også.

Ja, da har vi saken. Jeg kan altså kjøre bil. Det blir ikke så altfor ofte, da jeg ikke selv finner kapital til å anskaffe, og holde i stand en slik innretning. Jeg får likevel låne fars bil fra tid til annen, så for å være på den sikre siden, anbefaler jeg dere å holde dere hjemme. Jeg kjører som en gammel mann med hatt.

Rigth Spirits

Til tider er nordmenn hysterisk renslige. Ofte er å dusje én gang i uken nok. Vi dusjer hver dag. Med unntak av undertøy blir som regel ikke tøyet skitten etter to dagers bruk, men vi vasker det om igjen og om igjen for det. Ikke at det egentlig funker så bra. Det er begrensninger for hva såpe og vann egentlig kan gjøre av skade på det veldige økosystemet kalt huden. Som regel gjør det egentlig bare alle de små mikroorganismene renere, selv om det er mye bedre enn ingenting. Et av de områdene hvor bakterier, sopp og annet smått trives spesielt bra, er hendene. Av alle de stedene mikroorganismer kunne finne på å danne svære, tettbebygde kolonier på størrelse med Tokyo, så har da faktisk valgt hendene våre. Å bite negler er visst som å slikke doskålen ren. Jeg biter ikke negler.

Jeg har altså kommet frem til at såpe og vann ikke er godt nok, og at hendene er mikroorganismers svar på kystlinjene langs Gulehavet og det sør-østlige Japan. Det har Det Norske Helsevesenet gjort for lenge siden, og det var derfor de innførte spriting av hendene på sine instutisjoner. Sprit, eller etanol, er det ultimate drapsvåpen mot en stor mengde uønskede organismer. Det dreper det aller meste som kommer i dets vei. Såpass blodtørstig er det, at om sprit hadde hatt et eget språk, så skal jeg vedde på at de hadde hatt over tyve ord for "dø" og "drepe". Hadde det ikke vært for at spriten blandes med glyserol, så tror jeg neste den hadde angrepet hendene mine også, og ikke bare koloniene der. Det er den ultimate måten å desinfisere hendene på, uten å skade dem.

På jobb gikk jeg altså rundt med en liten spritflaske på lommen til et hvert tidspunk. For spriting trengtes, da det er uønskelig at vi skulle kunne spre en eventuell smittefarlig bakterie rundt til pasientene. Ofte brukte jeg flasken flere ganger i timen, og påførte dermed mine bakteriekolonier noen aldri så små Hiroshimaer og Nagasakier. Jeg savner den lille flaska. Det passet meg med masseødeleggelse i stor stil, og det uten å dele så mye som ett eneste atom. Nå har jeg måtte ruste ned, og sitter altså her uten annen besyttelse enn den vanlige såpen og vannet. Når jeg da sitter her og tenker tilbake, burde jeg vel egentlig finne glede i å vite at den samme dødelige spriten som jeg hadde på hendene, også er verdens mest brukte rusmiddel. Vi kunne for all del trenge litt desinfisering. Det begynner jo å bli vel folksomt her.

Alzheimers - Nå også light.

Jeg kan være forferdelig vimsete noen ganger. Det klassiske enksempelet er de gangene jeg glemte å legge fra meg althornet etter korpsøvelsen. I stede for å legge det klart til musikkskoleøvelsen dagen etter, endte jeg som oftest å gå flere kilometer med instrumentet før jeg merket meg at, søren, den skulle ikke være der! Som regel er det kun morsomt. Som den gangen jeg snakket med Andreas i mobilen en lørdags kveld og utbrøt "Vent litt, jeg skal bare finne mobilen min." Andre ganger glemmer jeg viktige avtaler og tannlegetimer. Husker jeg ikke feil, har jeg glemt en en time hos reguleringstannlegen en tre-fire ganger allerede, og fått dermed fått den utsatt med nesten like mange måneder (For at det ikke skal, jeg venter på sjekken etter at man er FERDIG med Jærbanen. Jeg har ikke hatt regulering på år og dag). Jodda. Jeg kan det med å glemme.

Det jeg derimot IKKE glemte, var å stille opp til første dag på jobb sent i juli. Jeg har jobbet på Lagård Bo- og Servicesenter, og der har jeg hatt i oppgave å hjelpe demente. Altså slike som har dratt den der glemmegreia helt ut. Jeg har altså vært en av få gutter på 2 Vest, som det heter i vårt bygg. Koselig plass, med bra arbeidsmiljø. Det med å være gutt, eller mann som de gjerne kaller meg, er har til tider overrasket både brukere og personalet. Hvordan kommer en mann på å ta sommerjobb i helsevesent? Og han skal ikke engan bli lege? Hva skjer? Her er jeg, og det er faktisk flere med meg. Og som regel går det så fint så. Brukerene er forresten som regel de beste mennesker, og jeg får gjort noe som faktisk betyr noe. Jeg hjelper andre, samtidig som regnskapet mitt ikke viser røde tall noe sted. Jobb er jobb, og det vil si at ting går opp og ned, men som regel er det solsiden jeg ser. Det kan bli godt å bli gammel i slikt et land.

Et av de større problemene med jobb, er at den krever at du er oppe tidsnok til å komme deg dit. Hvis dette tindspunktet nå viser seg å være 07:00 om morgenen, så betyr ikke det at du kan være oppe til tolv kvelden før. Nei, skal du ha dine 6-8 timers søvn, må du begynne å legge deg tidligere. For min del så snakker vi helst 21:00-22:00. Jeg skal nemlig opp 05:30. Én ting er at jeg skal på jobb, men jeg ofrer helst ikke morgenritualet mitt for det. Nei, barbering, dusj, frokost med te. Alt skal være der. Det blir ikke alltid te, men alt det andre er på plass. Det må bli sånn. Egentlig så jobber jeg ikke så ofte at det skal være noe problem. Jeg har som regel fått tid til å sove ut en hel fridag etter kun tre dager på arbeid. Ikke slikt nå. Dere skjønner, det har seg slik at i helsevesenet, til tross for all spriten som vi smører utover hendene våre i løpet av dagen for å holde oss sterile, så blir også vi rammet av sykdom. Jeg ble slått ut allerede etter de fire første vaktene, og forsvant en uke med pencelinkur og det hele. Når så jeg var tilbake på jobb, så har andre forsvunnet, og glad som jeg er for å arbeide, så nikker jeg og smiler hver gang jeg kan få en vakt. Det vil si jeg skal jobbe åtte dager i strekk. Det funker ikke når den der 21:00-22:00 leggetiden aldri blir overholdt. Jeg blir rett og slett trett av det. Trett gir mangel på overskudd. Overskudd til å jobbe, skrive, tenke. Akk ja. Det er ikke lett. Men koselig er det, så for all del, det er verd det.

Post Scriptum:
Jeg har av en eller merkelig grunn overskudd til å spille Civilizatin IV: Beyond the Sword. Akk ja, engang geek, alltid geek.

The Withby teashop: Bandtravels/camp -07

I have not had the pleasure of being a fan of Sting for all to many years. In fact, I was at best in my confirmation year before I understood that giants do really walk on earth. One of my favourites was, and still is, "Englishman in New York". For those of you who are not familiar with the text, the key sentence to why Sting is mentioned in this post, is:

I don't drink coffee I take tea my dear

At the age of fifteen I felt an urge to be able to quote this line from time to time. To do that, I had two tasks to complete. First, I had to make sure I did not start drinking coffee. Not an overall difficult task, as I had no strong feelings for mixing water and burned beans (Although they do smell wonderful). The other was to start drinking tea. Now that was somewhat more of a challenge. God knows I've tried many different dishes through the years. Snails, snakes, dog and even elephant, I believe. But starting to drink tea? That was a new one. Anyway, I did it, and the result was beyond anything I had expected. The project ended up in with a passion for tea in general, and Twinings Earl Grey in particular. I love the hot drink, and none of my friends would ever expect not to be served tea at a visit to the Cowie Residence. Andreas, for example, regards my informal "teaparties" (Quotation, but I've started using the word too) as a must for any of his friends visiting Egersund. Tea is no longer just a drink. It is a way of life.

It was with my little passion in mind that I entered a small shop in Withby last week. It was a tea- and coffee-shop, and I was determined to walk out with some examples of English tea at it's finest. First, I just looked at the boxes, but then I found out that I could buy in loose weight. Suddenly I was asking about that and that tea, and "Please, could I have a smell at that one?". It felt great. This was my kind of shopping! But after just a few different sorts (All too many of the teas were fruity. Passion fruit, mango, apple and the rest did not sound right), I settled for Kenyan High Mountain and the blasting green tea named Imperial Gunpowder. Suddenly I had a reason to get back to beautiful Egerøy Island. Surprisingly, I'd rather stay for some more time in England than we did. The tea could wait. But hey, you cannot dream of what might have been, but rather concentrate on the future. At one point my time in England was at it's end - for this time. I was back home with to small bags of tea in my suitcase. Time had come to put the kettle on.

I write this post partly on request from Simon, a rather unique fellow with a strong liking for not only tea, but also more powerful drinks. He is also the only person I've met who wears a "Yoda's Intergalactic Tour"-t-shirt. Simon asked for a comment on my new experiences with Taylors of Harrogate (That was the brand of the tea), and this is it. He probably had not thought about it as being a theme for a longer text, as he had no knowledge of my digital hobby, but well, I love writing longer text about rather strange themes. I started with the Kenyan High Mountain. I put in all too much, and the result was that the water needed little time to extract just the right amount of flavour from the leaves. A nice thing indeed. Dad and I had it for our evening meal, and both were well satisfied. The Imperial Gunpowder was not not used before the day after. Andreas came to visit, and as always, tea was naturally served. Unlike me, Andreas was well accustomed to the taste of this green tea, and commented that he normally used to teaspoons for one cup of tea. I used four for one litre, but let the water extract flavour as long as it was need to put the taste to it. And so was the time for tasting. My excitement was at a definite peak of the day. Would I spit fire? Would I make loud bangs when I talked? Or would Tom Cruise finally come out of the closet? (As in the direct meaning. I've never doubted that Tom Cruise was anything but heterosexual. There are limits of how much shit homosexual people should have to put up with. Cruise is a good actor, but a Scientologist, nonetheless). No such things happened. It was a nice tea, and I congratulated myself for the good timing. A long conversation waited, and all in all, the day was a good one.

That was it for the day. And if anyone needs a talk, please, give me a call. I'll put the kettle on right away.

First impressions: Bandtravels/camp -07

I have been out travelling before. My family is of those people who believe that home is sweet only for so much of the year. And instead of having a cottage in the mountains or at the seaside (Not only are they rather expensive, they also tend to bring in a lot of work we do not want), we travel. But the thing about these travels are that a backpacking adventure company (mostly Intrepid), and more importantly, my father, knows what is to happen. I'm just as exited every time, both because of the adventures sights, people and travel will bring. This time, things were different. Of course, I could barely wait to meet both new and old friends. The problem was, I had no idea of what was to happen, or what sights to be exited about. Some days were partly clear, so that my schedule was not entirely blank. Others were big black holes, and so they were to all but our English hosts. Yes, the brightest of you might see what I'm trying to say: Not even our own Norwegian tourleaders knew the program in full detail. Things could have gotten even more exiting than I would have preferred.

The trip started early. I was up a Monday morning, swearing that next time, I'd be in bed somewhat earlier when waking up at 05:00. The journey was okay. Always fun when great people are around, but it still felt good finally to arrive when the time came. The place we were to stay for the next days was a scout-center in the middle of nowhere. I felt rather alarmed when the bus drove over the hilltop, and we saw absolutely nothing. Well, that was not entirely correct, as there where beautiful hills with meadows all over, and a large lake. But nothing, not even the scout-center was visible from the place I'm referring to. We later found out the area's remoteness made it perfect for dogging - sex in cars where the participants where more or less random. If you where tired, you could always sit outside the car and watch. This took place on meeting-places along the route, and most fortunately none of these were in walking distance from the center. Instead, we sat by the fence or at our room and talked, we practiced, and we mingled with the good people we met.

It was a good start, and there was more to come. Have a cup of the and wait. Another post might come, and if not, then at least you will have learned to be a bit more patient. I just hope that the timetable you'll have when my postings are finished, is more filled than what mine was at the start of our journey.

A rather polite hello to the other side of the pond

Good evening everybody. Or should I say good night? Ruth Iris is sleeping, at least (or, she is on this splendid picture, shot by no other than Pål M. Rake). But not me. No, I'm up doing what I do second best only to sleeping on a late Sunday night or early Monday morning: Blogging.

I have said it before, and I'll say it again. I play French horn in a school brass band, a fact that makes me per definition a bandgeek. To outsiders this might seem like an easy call in life, but it is fact not so. To become a good bandgeek, it is not enough to practise your on instrument, you have a much larger responsibility to think about. A Norwegian bandgeek, for example, has to make sure that on 16th of May, one of the mayor partying days of the year, he or she is relatively sober. If not, the parades on our national day (17th of May) would be lacking some of the grandness and power it normally possesses. Dozens of schoolchildren in ridiculous outfits (also called uniforms), trying to play some old marches and at the same time walk in line, really makes the difference. So, if the elders in the band had an abbreviated evening on the 16th, things might not work too well the next morning. It is though for all of us, but it is a sacrifice we will have to live with.

Another of these responsibilities is to keep up the myths of band camps. We can all thank the "American Pie"-movies for spawning these myths, or at least to bring them to the Egersundians and other ancient communities in Norway. But the Others (non-bandpeople) want more. They want to hear the real stories. So each year at least one greater gathering is needed, from where some juicy tales can be told. This year our quest for new band camp myths sent us over the North Sea, to a strange old island know to many as Great Britain. Halifax was the name of our destination, where Egersund Skolekorps' exchange band has it's nest. And there we stayed for the first week of July, making the most of the limited time a week was able to give us.

This post is not about those tales. It is just my way of saying hallo to whoever of my fellow band geeks who just now is visiting my blog for the first time. Hopefully, a more enlightening post about the trip will be ready soon, but I'm not giving anyone a guarantee. On the other hand, least I can tell you all that that next time I'm talking to some of the Others, I can tell them wondrous stories starting with the words: "And this one time, at band camp..."

Huston, wake up!

Det finnes få ting som er mer irriterende enn å våkne opp til lyden av en ringende telefon. Svært få ting. Heller ikke vekkerklokker og klokkeradioer er spesielt behagelige, men da har du i det minste bedt om det. Kun i de aller færreste tilfeller er telefonringing velkommen før morgenruitalene er unnagjort. Bedre blir det ikke at, når det endelig har gått opp for deg at DU må ta telefonen da din søster er i dusjen, må springe det du er god for til andre siden av etasjen! Det var slik jeg våknet idag, og jeg likte det ikke.

Noen ganger, som da kjørelæreren min ringte meg og minnet meg på at jeg, i det øyeblikk var skulle vært nede på kjøreskolen, da var det greit. Eller, det var stressende som fy, men jeg fikk i det minste med meg forbikjøringen, og det er da noe. Sånne ganger liker jeg å bli ringt opp tidlig om morgenen. Andre ganger, som da en gammel venninne av mor ringte, kan det være mindre spennende. Det ble en hyggelig samtale utav det, men det er ene og alene fordi jeg er kjent for å åpne øyne og munn samtidig. Men det er med mennesker som likevel er der. Mennesker som sitter i telefonen tar ikke hensyn til at nervesystemet mitt fremdeles er i førstegir, og at de helst vil gå tilbake i fri. De snakker som om nervene mine er på full fart nedover den tyske autobahnen. Det er ikke fordi de ikke ønsker å være hensynsfulle, det er bare det at de som regel sitter der lys våkne, og har gjort det en stund. Hvem skulle egentlig forvente at jeg sover midt på dagen?

Men det er altså sånn, og da liker jeg ikke å bli vekket. Sterkt misliker det, det er det jeg gjør. Angående i dag morges. Det var far som ringte, og han skulle ha tak i søstera, som stod i dusjen. Jeg overleverte hans beskjed til Ingrid Julia gjennom døra, og gikk og la meg igjen.

All This Time

Jeg er atten år gammel, og om livets rulett fortsetter å spinne min vei, så har jeg ganske mange år igjen. Men akkurat idag var ikke det måten å se det på. I Lyon fant jeg endelig Stings "The Soul Cages", en plate som jeg har lett etter så lenge jeg har lyttet aktivt til musikken hans. Det er vel strengt talt ikke så mange år, men uansett var det flott å få den plata. Men på plata finnes en sang med tittelen "All This Time", og jeg satte meg ned og leste teksten. Ut av den reiste en tanke som jeg selv er kjent med, og som jeg liker å sette meg ned å tenke på, men som jeg ikke hadde tatt til meg på lenge. Det er litt sånn med oss mennesker. Det er mye vi ser, mye vi hører, og mye vi vet, men som vi ikke virkelig tar til oss. Prøv for eksemepel, når du sitter på toget, eller bussen, eller hva du enn reiser med om morgenen, og virkelig konsentrere seg om verden der ute. Ikke se på at ting farer forbi. Konsentrer deg om de enkle ting, om landskapet, eller om det og det huset langs veien, og virkelig SE på det. Det er da jeg plutselig blir klar over hvor flott verden er. Bare på grunn av dette enkle landskapet, som jeg ser hver eneste dag, så kan jeg konkludere med at verden er magisk. Verden tar, og noen ganger så smeller det så hardt at du blir liggende og kave etter luft i lange tider uten helt å ha fatta hva som traff deg, og hvorfor. Andre ganger gir den i overflod, og for hver lille ting, hvert lille øyeblikk av skjønnhet og lykke som du er villig til å stoppe opp for å motta, jo mer gir verden deg. Det er ihvertfall min måte å se det på.

Men tilbake til "All This Time", av og med Sting. Jeg så litt gjennom teksten, og den fikk meg til å ta til meg tanken om hvor små vi er. For vi er små. En av seks milliarder bitte små sukkerkorn som vandrer rundt på sukkerskålen kalt Jorden, som igjen ligger et sted på det egentlig ganske lille tebordet kalt Solsystemet, også videre. Men nei, det var ikke små i rom jeg tenkte. Jeg tenkte heller små i tid. Vi mennesker lever våre kanskje 80 år, og er vel som oftest fornøyde med det. Men tiden har gått en stund før det, og den vil fortsette en stund etter også. Det sies, at hadde du skalert tiden fra Det Store Smellet frem til nå i ett år, så ville Solsystemet oppstått 1. september. Dinosaurene ville ha kommet først på julaften, for så dødd ut kl. 12:00 den 30.12. Homo Sapiens ville ha oppstått kl. 23:50 den 31.12. Det er altså menneskets del av historien (Til nå, vel og merke). Ti minutter av et helt år. Og den tiden har vi på deling. Da blir de 70-80 årene per generasjon ganske så korte.

Så hva gjør det hver enkelt til? Et stjerneskudd i tiden, det er det vi er. Et lite blaff som forsvinner like fort som det er kommet. Og som med oss når vi ser opp på stjernehimmelen en sen kveld, så kan Verden glede seg over det lille blaffet, og kanskje ønske seg noe Verden ikke forteller til noen annen. Men like fort som blaffet kom, så forsvant det, brent opp i tidens atmosfære. Og Verden vil glemme oss, for strengt talt så betydde jo ikke det lille blaffet så mye. Nei, Verden har større ting å tenke på. Galaktiske kollisjoner, supernovaer, sorte hull. Da er det ikke så lett. Hadde du spurt Verden om den husket hvert enkelt lille stjerneskudd neste kveld, så vil den nok si "Nei du. Ikke egentlig. Men det er da ikke så farlig."

Jeg vet ikke hva andre tenker, men for min del så er det så flott som det går ann å få det. Jeg liker tanken på at alle menneskehetens forsøk på å oppnå udødelighet er dødfødte. Ja, vi har prøvd på å bygge monumenter, byer og riker som skal gjøre at vi skal huskes. Dette har vi gjort siden sivilisasjonen først oppstod for ca. 6000-7000 år siden, og det da ikke så lenge. Selv våre største underverker skal slites ned og bli til sand i vinden, akkurat som vi skal bli til støv og jord. Men det er ikke det som virkelig setter noe i meg. Jeg fenges av gleden ved å vite at jeg får ta del i dette, om enn bare det korte blaffet av en tid. Jeg er kanskje uviktig i tiden, men på en eller annen måte så er nuet til akkurat fordi sånne som jeg skal få lov til å nyte det.

Noen vil sikkert si at tankene mine fører til motløshet. Hvorfor bruke tid på å endre verden, når du likevel egentlig er så liten at det er umulig å forandre noe større? Alt er relativt, sier jeg, og tiden er et av de beste eksemplene på dette. For Verden lever jeg i et øyeblikk. Mens i mine øye lever jeg i mange, mange år. Akkurat her og nå, så er det vi som teller. Det er oss det dreier seg om, og vi skal glede oss over det, og prøve å endre vår verden til det bedre. Vi trenger ikke gjøre store ting, selv om også det er fint. For hvert menneske vi gleder, så rekker vi egentlig ti til. Det er en kjedereaksjon av godhet, "...for det er Himmelen så full av at det har svært lett for å spre seg" (Jostein Gaarder). Det viktige er altså at vi tar oss av idag, tar oss av den delen av historien som vi er herre over her og nå. "Morgendagen vil bekymre seg over seg selv", som det står skrevet i Bibelen. Og fortiden er det lite vi kan endre på uansett. Men som far sa det, "Selv om vi bare er et sandkorn på straden det hadde ikke vært noen strand uten sand". Vi er ikke uten betydning.

Så jeg sier som i forrige post: La oss glede oss over dagen idag, over nuet. Glede oss over den lille tid vi er blitt gitt i dette store maskinen kalt Verden. Og det er ganske stort, bare det.

Usammenhengende nedtegnelser fra en ex-VK1'er.

Skolen fortoner seg som en platonisk idé langt inne i en ukjent (og mindre elskverdig) dimensjon. Solen skinner, om ikke hele tiden, så ihvertfall nok til at jeg ikke finner noe påskudd til å sitte inne. Det ender derfor ofte med at jeg blir sittende ute i solen med en bok i fanget, og etter hvert anskaffer meg en kvadratmeter knallrød nesetipp. Badingen og den påfølgende hyppige bruken av lommetørklær og halspastiller. Vennebesøk fra og til nært og fjernt. Det kalles sommer.

Tiden er egentlig inne for den ultimate form for avslapping, og noen slike lesedager sier seg jo selv at det må bli. Men holde meg i ro i nesten to måneder? Ikke helt så. Etter et år med lange, strabasiøs dager på skolen, er det ikke lett å avvenne meg med de fysiske utskeielsene som allmenn Dalane påtvinger sine elever. Hvordan skal jeg egentlig overleve uten milelange korridorhaiker, mine utallige sekkeløft ("Det er den tyngste ryggsekken jeg har vært borti." fritt etter Tor Inge, avdelingsleder), og takket være tastaturet: fingergymnastikk som verden ikke har sett maken til siden Tore (ja du!) tørrtrente Stepmania i kantina? Ikke lett, skal jeg fortelle dere. Som kompensasjon har jeg avløst dem med gåturer med venner (samt et lite innslag av salsa), løfting av min svært så maskuline veske, og forskjellige former for gestikulering under samtaler. Det er ikke i nærheten av å kunne avløse skolens plass i mitt liv, men jeg skal nok komme meg gjennom det uten å bryte ned for mye av muskelkraften som skolen har bygd opp i meg.

I dette øyeblikket er tidens tann i ferd med å bite seg gjennom den andre timen i det nye døgnet. Klokken er nesten to om morgenen. Jeg er en ganske liten bjørn, med ganske liten forstand, i en ganske enorm verden. Og det passer meg fint. Det bryr meg lite eller ingenting om verden fortsetter der ute et sted, mens jeg sitter tilbake uten helt å ha fattet det. Tiden er inne for å glemme fortid og fremtid. Nyt heller øyeblikket. Alt i alt så har du evigheter med fortid og fremtid, mens nuet har du kun ett av. Det nuet var en gang fremtid, og blir så til fortid, men aldri mer skal du oppleve nuet slik det var der og da. Nyt det, fordi det er sommer. Du kan nyte det av alle andre grunner også, men hvis sommeren er et argument for å nyte nuet, så er det ingen som stopper deg fra å bruke det. Det er jo tross alt sommer.

Mr. Moustache has left the building.

Mens noen spekulerer i hvilke fag de forskjellige kommer opp i, er det andre som har hatt en unaturlig sterk interresse for mitt utseende. I Peru gjorde jeg nemlig noe som har sendt sjokkbølger gjennom vårt lille bysamfunn: Jeg anla en liten bart, samt en centimeterbred skjeggstubb fra leppa og ned på haka. Dette var visst sensasjonelt, spesielt på et sted hvor kles- og hårkodene er såpass innstempla i folkesjela som her. Få hadde prøvd det samme og kunne gått med hevet hode etterpå, ihvertfall når resultatet viste seg å bli i beste fall, tynt.

Reaksjonene uteble ikke. En kamerat mente det var "Det kuleste jeg hadde gjort på ti år". Sier litt om hvor kjedelig jeg er, men, men. Håper det bare var stilmessig ment. Andre greide ikke annet enn rygge et skritt bakover når de så meg. Mine kjære korpskolleger, deriblant dirigent Signe Marie, Andreas Petersson og de ellers så koselige småjentene, fant det best at de måtte innlede et aldri så lite korstog mot mitt siste påfunn. Jeg fikk også, for første gang i mitt liv gitt kallenavn som ikke døde ut med det samme: "Bartur" var korpsfavoritten, mens "Mr. Moustache" var skolefavoritten (Samt min egen favoritt. Bartur har jeg visst eksisterte lenge, den var bare for patetisk å bruke. Fremdeles så, men nå gir den da mening). Noen mente jeg slo et slag for retten til ulighet i et ellers så monotont skolebilde (synes fremdeles Erik, aka "Hattegutten" skal ha en mye større hyllest for dette enn meg), mens andre mente rett og slett at det ikke var noe å sanke damer med. Dem om det. Jeg har ikke helt fått med meg at en glattbarbert hake har gjort under før, og tror ikke det vil gjøre det igjen.

Det har vært en fin tid. Jeg har trivdes med bart og skjegg, og generelt har det ikke gitt noen dårlig ettersmak. Men nå er jeg lei. Det er stress å stå opp om morgenen og være ekstra påpasselig med barberhøvelen, slik at skjegget ikke skal bli skjevt. Jeg har faktisk lenge tenkt på å få gjort noe med det, men ettersom det har vært et ikke ubetydelig (men dog godsinnet) press på å få barten og skjegget fjernet, så fant jeg det nødvendig å beholde det litt til. I ren og skjær trass. Jeg LIKER å vise min litt skjeve langefinger til en verden som ønsker å bruke press til å endre mine valg. Mine valg er og blir mine egne, og nå har jeg altså valgt å forlate verdenen av skjeggtrimmere og barevoks (ikke at jeg har burkt noen av dem, men jeg hadde altså muligheten). Så når jeg nå kl. 09:00 denne morgenen kan sitte med skjegget i postkassa, så kan det på ingen måte taes bokstavelig lenger.

En skriftlig presentasjon av et svært muntlig evne. Med 20 minutters forberedelsestid.

Denne gangen er det ikke spekulasjoner. Jeg snakker ikke "muligens" eller "kanskje", her sitter jeg med fakta. Jeg kan ikke måle det, men jeg viser til bedrevitende mennesker. Deriblant Roar Løken, Maria Myklebust (a.k.a. MAMY) med flere. Imorgen er ikke spørsmålet OM jeg kommer opp, men I HVA. Og sammen med meg er det mange som skal i ilden. Litt som på en vakker dag ved kysten av Normandie, på en dag som gjerne bare omtales med det besnærende, og svært så mystifistiske navnet D-dagen, skal tusener av unge mennesker kaste seg ut i en større utfordring de ikke kan sette på lista over årets beste øyeblikk. Nå skal det sies at de unge mennesker ved Normandiekysten faktisk hadde en smule større sak å kjempe for, og med rette vil bli høyere hedret for sin innsats enn det vi som stiller opp imorgen vil. Men for de av oss som av en eller annen absurd grunn ikke passet til militærets elitestyrker (Bare fordi jeg ikke kunne lese noen bokstaver på en liten avstand. Rare greier), så er nok de kommende dagene de hvor det vil flagre som best om ørene våre i år. Jeg snakker om at vi får beskjed om hva vi kommer opp i i muntlig eksamen imorgen. Ikke veldig morsomme saker. Men som Cuzco så poetisk sier det i Et Kongerike for en Lama: "Eg er eit steinras og du skal færa med meg. Ikke denna gangen nei!". Vi overlever nok, det skal vites.

Ingeborg

Jeg har ingen nære venninner som heter Ingeborg. Veit ikke hvorfor, men det ble altså slik. Ingeborg kom seg liksom aldri helt inn i min naturlige vennekrets, og ærlig talt, så trur jeg ikke hun prøvde veldig hardt. Ikke jeg heller, når jeg tenkte meg om. Det falt seg liksom bare så naturlig at hun ikke skulle det. Istede har jeg både to Eva, og noen Stine, og til og med ei Kristi. Jeg har også andre, men det falt nå like naturlig å ta med akkurat disse, som det falt å ikke ta med Ingeborg. Hva har jeg lært av dette? Ingeborg passer visst ikke helt inn, ser det ut til.

Jeg må nok forklare ett og annet, men ikke nå.

Idag stod jeg opp til vanlig tid. Skolen ventet, og da passet det dårlig at jeg hadde lagt meg så sent som halv ett om natten. Jeg stod opp, og greide akkurat å få tilbake nok syn til å nyte utsikten ut stuevinduene før jeg smatt inn på badet. "Du og du, hvilket vær!" sa jeg, og merket meg hvor forferdelig lik ei gammal egersundsdame jeg hørtes ut som. Men jeg kunne glede meg over at det ikke trengtes annet enn kortærmet skjorte, trekvartsbukse og sandaler for å gjøre klesveien komplett. Fine saker.

Kvelden før hadde Kurt, Pål og jeg vært ute i Bjerkreim og bada og grilla, samt sunget og lyttet. Det var lite slikt som ventet meg. Nei, matte med Trygve Frøyland kan på ingen måte samenliknes med noen kombinert bade- og grilltur. Men det var da ikke så galt. Mest eksamenssnakk, og fort gjort. Film i samfunnslære, for så å gå ut i solen og flittig gå gjennom det siste stoffet i boka. Det var en ganske rolig dag, og etter å ha øvd på en mulig fransk muntlig eksamen, så var det hjem. Fine dagen. Til tross for at jeg sitter her og prøver å lirke det ut av meg, husker egentlig ikke hva fredags ettermiddag hadde å by på (når dette skrives, er det natt tirsdagen etter), men godt var det nok. Til middag var det grilling ute, så den gastronomiske delen, samt hvordan måltidet ble inntatt, var gledelig.

Men hva har så dette med Ingeborg å gjøre? Ingeborg er en sang av Vamp. En skikkelig sommersang, som var den jeg valgte å begynne sykkelturen torsdags morgen. Og det jeg altså ville si med denne egentlig ganske kjedelige bloggen er, det er sommer. Stemningen i sangen er noe av den samme som hele livet nå fylles med. Den glade, problemfrie Og hvor flott er vel ikke det? Jodda. Jeg er forkjøla og vond i halsen etter torsdagens bad i Bjerkreimsåna, men hva gjør vel det så lenge det er sommer?

PS: Skal sies om det bildet helt øverst: Det er fra niendeklasse engang, trur jeg. Dengang da mine venner så en smule anderledes ut enn idag.

Ma sœur, Lyon et l'alcool

Hvor har frøken Cowie vært det siste halve året, har sikkert mine kjære lesere spurt seg om og om igjen. Vel, nå har det seg slik at det finnes veldig mange slike. Noen kjenner jeg svært godt, en del søskenbarn ved slikt navn, samt en del andre familimedlemmer. Det finnes også en god del andre briter rundt i verden med slikt navn, med eller uten familierelasjoner. Faktisk fant jeg ut at bare på Facebook er det en evighet med Cowier, og et utall av dem virka som frøkner (en del av dem var såpass pene at det var verd å ta kontakt. Noe galt i å gå etter sin femtitusendtrehundreogtrettisyvendemenning?).

Men da var det tilbake til den frøken Cowie jeg antar mine lesere spurte etter, var min kjære, store-men-likevel-tretten-centimeter-kortere-søster. For dere som ikke leser bloggen hennes kan jeg fortelle dere at hun har lært seg fransk i Lyon (Dere andre visste det for lenge siden). Jadda. For oss som for ikke mange ukene priste oss lykkelig for at vår siste franskprøve var over, kan dette virke vanskelig å forstå. Men bra er det visst, og hun har kost seg. I helga var det derimot slutt, og far og jeg stakk ned for å hente henne. Der traff vi hele hennes franske verden, og jeg fikk smaken på å ta en del tid i Republikken. Virkelig moro, særlig når jeg selv måtte snuble meg gjennom gebrokken skole-fransk for å gjøre meg forstått.

Mitt inntrykk av Lyon? Pen liten by (Kjernen, som er det offesielle Lyon, er ca. 450'000 innbyggere. Med megn snakker vi over en million), med flotte hus, behagelige gater og flotte mennesker. Franske kvinner kan det der med å kle seg bra, selv til hverdags. Nei, jeg snakker ikke russiskliknende minimalisme (Noe annet hadde jeg ikke innrømt her). Bare om å gå litt finere, og litt mer feminint og egenartet enn de uendelig monotone motene her i området. Du kan faktisk se forskjell på to jenter uten å studere nøyaktig hvilke nøyanser av lyse pastellfarger de går med. Dette kommer jeg til å få mye tyn for, garantert. Men etter noen dager i Lyon så har altså dette slått meg. Tro meg eller ikke.

Maten var også noe å skryte av. Frokost, lunsj, middag. Ikke ett eneste måltid hvor jeg ikke likte kokkekunstene. Vertsfamilien til søs gav oss et gastronomisk høydepunkt, det samme gjorde Ingrid Julias yndlingsrestaurant. Jeg elsker mat, og der nede er det mange med samme syn. I motsetning til meg kan disse folka lage saus.

Så kom hjemreisen. Tirsdag morgen var det hjemover. Grei tur. Eneste grunn til at jeg nevner det, er tax-free'en på Sola. Jeg fant ut jeg skulle kjøpe et par flasker vin, og fylle opp kvoten. Jeg kunne sikkert hatt med meg en del fra Frankrike, men det gjorde jeg altså ikke. Hvorfor? Desverre kan jeg ikke si det var fordi jeg ønsket å være lovlydig. Ei heller fordi jeg var redd for å bli tatt. Nei, det var rett og slett fordi jeg tidvis så for meg Karl Ivar og Eli som går gjennom tollen etter Spania-ferie. Jadda, dere fatter hva jeg mener. Jeg klarte ikke tanken på å bli slik. Rett og slett for harry for meg.

Saus

Basert på en sann historie (replikkene er ikke ordrette, og noe handling er tatt vekk):

Roller:
Arthur(APC):
Høy, tynn, brunt, stritt, kort hår og brune øyne. Liten bart, ikke samlet på midten. Minimalistisk flippskjegg. Langærmet, rutete, åpen skjorte med t-skjorte under (Sort eller hvit. Gjerne kjøpt på konsert). Mørke dongribukser.

Andreas(AP):
En del lavere, krøllet hår. Uflidde skjeggstubber som nok ikke synes fra salen likevel. Husker ikke klesveien, men sannsynligvis nøye gjennomtenkt, med unntak av sokkene, hvor han gjerne har to forskjellige farger/fargenøyanser.

1. Akt:
Kjøkken med store vinduer i sveitserstil. En benk som går fra vegg til vegg, med dobbel vask under vinduene. Konfyr på høyre hånd (fra salen), vendene mot kjøleskapet på motsatt side. Et lite stereoanlegg med høytalere oppe under taket, ved vinduet. Masse skap langs veggene, vannkoker og mikrobølgeovn rett ved konfyren. Noen gryter står klar til bruk, og laksen ligger til tining. Et stekrebrett med aliminiumsfolie lagt klart. Allerede smørt med rapsolje. En gryte med poteter står allerede under oppvarming. Inngangshallen tas ikke med. Arthur åpner døren ved kjøleskapet, som egentlig går ut mot gangen.

Arthur: (Åpner døren) Velkommen Andreas. Jeg har ikke begynt å lage maten, siden fisken ikke er helt tint.
Andreas: Ok.
APC: Det gikk greit idag?
AP: Jodda. Gjorde da det.
APC: Godt. Jeg er litt spent på dette her. Har aldri laga laks før. Noe spesielt å måtte lage mat selv, nå som far er i Athen med jobben frem til onsdag.
AP: Så det er der han er? Ja, jeg er også spent, men jeg spiser det meste.
APC: Der ser laksen tint ut.
(Arthur legger laksen i stekebrettet, og drysser på salt, pepper, og annet krydder som han har hentet i skapet over konfyren. Så legger han fisken )
AP: Kan jeg hjelpe til med noe?
APC: Lage salaten? Du kan det, ikke sant?
AP: Nei...
APC: Nei, ok. Det er vel egentlig det ENESTE jeg kan, så her.
(Arthur tar ut agurk, tomater, aspargis og appelsin)
APC: Her.
(Hver holder på med sitt)
APC: Andreas, det der er en brødkniv. En skjærer ikke grønnsaker med brødkniv.
AP: Jeg vet det, men det var den kniven som lå her.
APC: (åpner en skuff, og tar ut en mindre kniv) Her. Bruk denne.

Maten skal stå og koke i 20-30 min. Gjerne litt kjedelig for publikum og bare sitte der, så la dem få en pause frem mot andre akt.

2. Akt:
Kjøkkenet er likt som i 1. akt. Men selvsagt er stekebrettet i ovnen, salaten står i kjøleskapet, og gryten med potetene koker som bare det.

Andreas: (Ser på gryta med poteter) Hva er det du har der?
Arthur: Poteter.
AP: Å? Ingen saus?
APC: Nei. Pleier ikke ha det til laks.
AP: Jeg spiser ikke poteter uten saus.
APC: (irritert) Må jeg lage til noe da?
AP: Ja, ikke så farlig hva det blir, men må ha saus.
APC: Greit, skal se hva jeg får til.
(Arthur romesterer litt i grytene, finner en liten en. Ser etter hvetemel, som han ikke finner. Til slutt tar han potetmel i stede.)
AP: Hva er det der for noe?
APC: Det skal bli sausen. (Drysser litt krydder over)
AP: Nei, det kan ikke bli en saus. Det er er mer suppe. Helt feil konsistens. Og det krydderet kommer aldri til å blande seg med sausen. Hva står det i oppskriften?
APC: Hvilken oppskrift. Jeg tar det etter gefülen.
AP: (ler litt) Du har altså ikke peiling på hva du driver med?
APC: Alt i alt? Nei.
AP: Og du har potetmel? Det skal da ikke være det.
APC: Jeg fant ikke hvetemelet, og tenkte det sikkert funka like bra.
AP: (ler litt mer) Jeg ringer mamma.
(Andreas ringer til Ann Kristin. Arthur heller ut vannet fra potene, setter dem til varming. Han setter også ned temperaturen i stekeovnen til varmetemeratur (ca. 75 grader C))
AP: Hei. Hvordan lager en saus? Arthur prøver på noe her. Nei, han vet ikke helt hva han har i.
APC: Jodda, jeg har... (ubetydelig hva som sies her, så lenge det ikke funker som saus. Husker det ikke selv. Eneste er at man må nevne at det er potetmel i "sausen")
AP: Ja. Det ja. Jo, jeg lurte også litt på det med potetmel i oppskriften. Ja, ok. Kan du gi oss en annen oppskrift?
(Venter til Ann Kristin finner en oppskrift)
AP: Arthur, har du penn og papir?
APC: Vent litt (finner frem penn) Ok. Klar nå.
(Andreas siterer moren, mens Arthur skriver ned oppskriften på baksiden av en avis)
AP: Det var visst en barneoppskrift. Veldig enkel å lage.
APC: Jeg kan altså greie bedre enn det. Bare jeg har en oppskrift.
AP: Arthur, jeg tror vi skal holde oss til den der. Sikkert like greit. Men nå er jeg sulten. La oss lage den sausen så fort som mulig, slik at vi kan få spist.

Stykket slutt.
De to skuespillerene bør stikke, i tilfelle publikum blir rasende. Håper er at de blir sittende og lurer litt på hva slags slutt det der var. Det var jo et mindre spennende stykke. Det skal jeg være enig i. Lenge til jeg skriver slikt igjen, tror jeg.