C'est la vie. C'est ma vie.

C'est la vie. C'est ma vie, et c'est ennuyeuse.

Tous les jours sont identiques. J'ai grand besoin des aventures.

No, je ne parle pas des vacances en Espagne, qui la plus grande aventure est quand Carl I. Hagen et moi font la contrebande dix litres alcool à Norvège. Je parle des aventures réelles. Un voyage, par exemple. Un voyage à la forêt équatorial. Peut-être comme Indiana Jones? Il connaît des aventures. Découvrir des villes anciennes, voler des grandes d'objets d'art, et fuir devant des guerriers tribu enragé. C'est des aventures!

Mais peut-être je n'irais pas à un voyage comme Indiana Jones. C'est trop dangereuse, et naturellement sa aventures est aussi improbable que un professeur normal. Un voyage en Saharienne ^{(Sahara? Fant ikke bedre ord)} est une aventure réelle. Un an avec les Bédouins, le soleil et le silence.

Je dis voyager pour courir à l'aventure? No. Pour moi, un aventure réelle pour moi est le inconnu ou le risqué. Puisque je n'aime pas les élévations, un saut en parachute ou en élastique n'est pas pour moi. Mais il y a aussi les incidents de tous les jours qui est des aventures. Flirter, par exemple, ou se promener au marché à minuit le samedi (à cause des grands hommes et leurs argumentation frappante).

Mais no. Ce n'est pas ma aventure. Ma aventure va être un voyage. C'est ça je veux. Je vais voyager un jour. Mais cette jour n'est pas aujourd'hui. J'ai des devoir, je dis m'exerce pour une épreuve, et je vais chanter le dimanche.

C'est la vie. C'est ma vie.

Fransk, geografi, og et plaster på såret

En trenger neppe være fransklærer for å stille spørsmålstegn ved det jeg idag har valgt å gjøre. Det er jeg den første til å innrømme, og i samme slengen kan jeg si at jeg selv ser en del haker ved å gjøre dette. Det tirsdag ettermiddag at ideen kom i hodet mitt. Jeg var en lykkelig sjel da. Ikke at jeg ikke er det nå. Jeg sitter her og tenker at den kjemiprøven umulig kan ha gått SÅ dårlig. Solen skinner, til tross for at det i dag morges var like mye tåke per kvadratmeter over sundet som det er i en gjennomsnittlig Sherlock Holmes-film. Jeg har fått meg Visa, og trenger ikke lenger irritere meg over at Visa Electrons mange mangler. Som at det ikke funker klokken tolv en sen kveld på Burger King ved Karl Johan i Oslo. Eller, jeg håper ihvertfall det, selv om jeg har planer om aldri å dra dit igjen. Men det er en annen historie. Poenget (jeg har mange av de) er at jeg ikka bare VAR en lykkelig sjel. Jeg trur jaggu-meg jeg er det fremdeles. Og flott er det.r. Som at det ikke funker klokken tolv en sen kveld på Burger King ved Karl Johan i Oslo. Eller, jeg håper ihvertfall det, selv om jeg har planer om aldri å dra dit igjen. Men det er en annen historie. Poenget (jeg har mange av de) er at jeg ikka bare VAR en lykkelig sjel. Jeg trur jaggu-meg jeg er det fremdeles. Og flott er det.

Men hvor var jeg? Jo. Jeg var altså en lykkelig sjel på den tirsdags ettermiddagen. Min siste større franskprøve var ferdig, uten flere om og men. Ikke at jeg ikke tror det kan bli enda en. Eksamen kan komme lik tordenvær på en solskinnsdag. Ja, altså konveks nedbør da. Sånn som oppstår når bakken varmes raskt opp, slik at en lomme med luft rett over den overnevnte bakken blir varmet opp og stiger til værs. Resten sier vel seg egentlig selv, med mindre det ikke gjør det. I så tilfelle anbefaler jeg deg å følge bedre med når Sverre Nilsen setter igang med sine prekener, eller bare få deg en unaturlig, og skremmende interresse for geografifaget. Men tilbake til eksamen, eller fransken, om du vil. For det var vel strengt talt fransken jeg snakket om. Uten at jeg dermed vil bevege meg vekk fra eksamen heller. For det var liksom det, at kommer jeg opp i fransk, så var ikke tirsdagens prøve en slik milepæl som jeg helst hadde sett at det var. Og mer var det altså ikke å si om eksamen.

Jeg tror jeg akkurat nå holder på å oppnå årsbeste i å gå rundt grøten. Det er heller ikke så verst, altså har jeg nå enda en grunn til å være en lykkelig sjel. Men nå tenker sikkert Eva (R.C.) der hun sitter og ser over bloggen, at det er på tide å komme tilbake til poenget. Og det har hun evig rett i. Jeg skal bare

GRATULERER MED DAGEN, KJÆRE EVA!!!

Sånn. Der var det gjort. Se på det som plaster på såret fordi jeg glemte det helt til etter matpausen idag. Men det er litt vanskelig å huske bursdagen til en god venninne, selv når hun har bursdag dagen før en av mine beste venner, og tre dager før bror hans, og akkurat en måned før en felles god venninne. Jeg tenkte mest kjemi idag, og mest samtalegudstjeneste for konfirmantene igår, uten at det er noen gode unnskyldninger noen av dem. Til lykke med dagen, uansett.

Så tilbake på det om fransken. Det var en prøve med tre oppgaver, hvorav siste ga mulgheten til å velge mellom flere alternative oppgaver. Jeg skulle skrive om hva jeg forbant med "le mot aventure". Jeg fant til slutt ut at jeg ville svare på denne oppgaven ved å bruke en skrivestil som jeg begynner å få grepet om: Bloggstil. Jeg spurte Tor, og jo da, jeg kunne skrive en blogg-post. På fransk, vel og merke. "Og nå vil jeg ikke se de presens-feilene dine, Kjetil. Ikke hos deg heller, Arthur." Enkelt nok. Kjetils feil skulle jeg lett unngå. Mine egne, ja de var det værre med.

Jeg skrev altså en blogg. På ca. en side. Den var ikke spesielt fantastisk eller noe, og språket mitt mangler de mange vakre vendinger som gjør fransk til et slikt storslagent språk. Men franskmenn er faktisk så late at de ikke gidder å uttale intetkjønn. Strengt talt har de ikke intetkjønn i det hele tatt. Stakkars intetkjønnet, men en kan ikke få alt, det burde det vite. Dere har sikkert også allerede gjetta det: jeg skal legge den ut på bloggen her. Jeg har unngått å legge ut skolesaker tidligere, rett og slett fordi det lett kan virke som skryt eller noe, og fordi noen kunne finne på å lese gjennom, for så å klage til læreren og si at det der fortjente skam ikke bedre karakter enn hans/hennes prøve. Når jeg likevel legger ut stilen, er det ikke fordi den er spesielt god (jeg kjenner ikke karakteren enda engang). Det er ikke fordi den er spesilet spennende, og ihvertfall ikke fordi den er totalt blottet for presens-, preteritums-, eller for den slags skyld, pluskvamperfektums-feil. Det er bare fordi det er litt morsomt å ha en post på fransk ute. Da har jeg poster på tre språk og fire skriftspråk ute. Og ja, den sier faktisk litt om meg. Tro det eller ei.

Håper også at den kan glede dere.

Post Scriptum:
Jeg forventer tilbakemelding fra Eva (E.) og søs. Dere er de jeg stoler mest på når det gjelder fransk rettskriving (resten, ikke ta det personlig).

Sesjon: Preludium

"Jeg tror egentlig ikke du kunne skremme noen, du Arthur. Du ser bare ikke farlig ut". Nei vel Stine. Egentlig synes jeg det er helt greit. Jeg er ikke noen slosskjempe, og mangler mer eller mindre fiender (Ihverfall slike som slår en ned på åpen gate. Baksnakkere kan jeg ikke kartlegge). Men imorgen kunne det kanskje tenkes at min mørkere, mer dødelige side kommer til overflaten. Det er duket for sesjon.

Ingen av mine foreldre har vært i militærtjeneste. Begge to flytta for mye på seg. Ikke godt for rhodesisk og norsk militærvesen. Sammen med en kristen-humanistisk oppvekst, lite voldelig vennekrets (Med unntak av Evas "volleyballsmasher" når jeg er irriterende. Skjer ofte.), og et stort bankende hjerte, hvordan skulle en ane at denne gladgutten skulle velge vekk den pasifistiske ideologi? Jo da, jeg er ikke helt fjern fra tanken, men et par-tre skuddvekslinger i verdensfredens eller Det Kongelige Norske Rikets navn, er vel ikke til å avvise. Jeg er fremdeles fornøyd med at det står i vitnemålet fra Ungdomskolen under avsluttende prosjekt: Norsk Import og Eksport av Våpen Før og etter 1945 (1905-nåtid). Ekstremt spennende saker! Egil Christoffer tok seg av rifler og revolvere, mens jeg fikk ta meg av alle våpen som lager store eksplusjoner eller bare masse lapskaus. Kjempespennende!

Førstevalget blir vel likevel noe mindre drepende. Den Kongelige Norske Gardemusikk, som valthornist (Om jeg kommer inn kan det nok stilles et spørsmålstegn ved kvaliteten, men ja, ja. Hvorfor ikke? Det kan funke). Men det er en liten sak som kan forpurre et års militærtjeneste. Synet mitt. -6 på begge øynene ca. Jeg gleder meg storlig til synssjekken, spesielt hvis den likner på den jeg tok før jeg søkte på bilsertivikat. En bokstav på ca. to kvadratdesimeter var hengt opp andre siden av et maks tre meter bredt rom. Jeg hadde ikke på linsene:

Optiker: Ser du denne?
Meg: Hæ?
O: Ser du bokstaven der?
M: Eh, nei.
O: Ikke i det hele tatt?
M: Ikke sjans.
O: Ok... Ja, ja. Da får vi gjøre det på en annen måte. Hvor mange fingre har jeg her?

Så det var slik jeg tok synstest. Jeg måtte telle fingre. Det skal sies ved kraftig mysing kunne jeg skimte konturene av en svær "K". Så helt tafatt var det da ikke. Men poenget med denne lille samtalen? Nå har det lite for seg å kunne skimte digre "K"-er i forsvaret. Skal jeg være ærlig trur jeg ikke det finnes et eneste sted i forsvaret hvor det å kunne skimte en "K" fra avstand er livsviktig. Det gir derimot mening hvis jeg ved en eller annen absurd sammenheng like utrolig som hvordan forsvaret greide å helt uventet få en milliard kroner ekstra i underskudd, skulle befinne meg i en kampsituasjon. Det hadde forsovidt vært ok, inntil jeg mista brillene eller linsene. Da hadde alt utenfor en tyve centimeters raduis vært en diger graut. Ikke spesielt lovende, med tanke på at mitt liv hadde vært avhengig av at synet mitt var godt i en slik situasjon. Ergo er ikke egentlig kamphandlinger helt min sterke side.

Det kan jo også tenkes at jeg i en slik situasjon bare kunne tilkalt Supermann, Chuck Norris og mordersauene fra filmen "Black Sheep" til å forsvare meg. Når jeg først skal snakke om noe så urealistisk som at jeg hadde blitt satt i fronten, så er faktisk det der ikke så altfor utenkelig at det også var mulig.

I kjøleskapet står det øl!

Jeg har gjort det som enhver mann/gutt må gjøre så fort han har fylt atten. Ettersom det var fagdag i norsk slutta jeg tidlig og sykla hjemover. Men jeg stoppa litt før jeg endelig var hjemme. Det var på lokalbutikken det måtte skje. Jeg gikk inn og styrer mot der hvor ølet står. Velger meg en sixpack Rogalandspils fra Berentsen. Går mot kassen, klar for sterk mostand, fra for eksempel en eller annen 16-17-åring som sier "Hei! Er du gammel nok?", eller ei kassadama som spør "Kan jeg få se legitimasjonen?". Saken er bare den, at hadde kassadama spurt idag, så hadde jeg svart: "Jo da. Her er den, vil du se flere?". Det gjorde hun altså ikke. Ganske fornøyd med det. Men det trenger ikke ha noe med at jeg så så voksen ut, selv med altfor tynt skjegg og en liten bart. Det kan ha noe med at jeg kom lenge før skoleelever normalt er på butikken, og det at det var en mandag, så ingen ungdom går vel og kjøper drikke før til helga (og da ikke bare én sixpack 0.33 L). Så hva skal jeg med ølet? Jeg skal øve til fysikkprøve sammen med en kamerat, og fant ut at jeg skulle kjøpe noe til det formålet. Og vet du hvorfor jeg har valgt å gjøre dette? Så enkelt og greit som fordi jeg kan. Trenger ikke bedre grunn enn det.

Atten år er gått

15. april 1989, Tønsberg Sentralsykehus. På et av rommene ligger en dame med en liten bylt i armen. Mannen hennes står ved siden av. Trur ikke storesøster var med da. Hun kom ikke før dagen etter. De av deres som driver med sånt, veit hva det hele dreier seg om. Den lille bylten var meg. En skrukket rosin av en gutt, på 4250 gram, og med en lengde på 53 cm. Jeg er et barn av våren og av kvelden. 21:23 var tidspunktet, slik det står i mine dokumenter.

For dere som er litt kjappe i hoderegning, så har det snart gått atten år siden den gledens dag i familien Cowies historie. Mye har endret seg, både på godt og på vondt. Jeg flyttet fra Tønsberg, jeg har gått i barnehage, barne- og ungdomskole, og over ett og et halv år av videregående er bak meg. Jeg har gått fra å lytte til listepop til å avsky det. Den lille, velsevoksne hissigproppen har blitt en ung mann som folk egentlig ikke kan se for seg sint. Slik tiden går er jeg tyve før jeg vet ordet av det.

Men akkurat nå er jeg altså atten. Jeg kan kjøpe øl, snus, røyk. Jeg kan stemme ved valg. Jeg kan få meg skikkelig Visa-kort. Jeg kan ta sertivikatet (når alle timene er tatt). Det er en fin verden. Og nå forventer jeg jo også at jentene kommer til å elske meg. Det er liksom noe magisk med atten. Fra å måtte tenke nøye gjennom hva slags kommentarer en skal bruke for å sjekke opp ei fjortis-jente, kan man gå over til standardkommentarene og likevel få napp. De magiske ord er "Hei. Jeg er atten, ergo kan jeg kjøre i min overdrevne styla bil, med deg i passasjersetet ned på butikken. Der kan vi stå en stund, til jeg går ut og kjøper drikke (rusbrus) til deg. Du kan lukte på korken, og så vil du få en fjortisfylle. Og nevnte jeg at jeg har en sub-woofer som er uprosjonalt mye større enn hjernen min, men ti ganger mindre enn egoet?" Jackpot! Det må jo være nøkkelen til enhver suksess. Eneste problemet med dette, er at jeg ikke gidder å bruke pengene mine på bil. Jeg får finne meg jente på gamlemåten da. Har hørt det at å være hyggelig og grei kan funke overfor noen ytterst få noen.

Uansett. Å være atten er flotte saker, for dere som enda venter på den store dagen.

Post Scriptum:
Lurer dere på hvordan jeg så ut som en baby? Har ikke scanner til å få inn noen bilder, men mor skrev det slik i boka med alle babybildene av meg:

"Kanskje ikke så vakker, men du verden. HAN ER VÅR"

Peru og Bolivia - Etterord

Sting. Ikke sting som i vondt-i-siden-fordi-jeg-trener-sting. Sting som Gordon Sumner. Jeg har ikke hørt Sting siden min kjære iPod plutselig ikke ville samarbeide på veien fra Cuzco til Puno (Synn, men løste et stort problem for meg: Jeg hadde lenge lurt på hvor jeg skulle finne til til å lade iPoden). Eller, ikke helt sant. Jeg så "The Emperors New Groove" på flyturen hjem fra Lima. Sting synger når rulleteksten kommer. Jeg har skjelden gledet meg slik over rulletekstmusikk.

Men nå kan jeg altså nyte all den musikken som jeg har vært frarøvet så lenge. Og det er ikke det eneste jeg kan glede meg over. Jeg kan glede meg over å få akkurat de samme kjedelige greiene på maten hver morgen (og dermed ingen stekte egg). Jeg kan glede meg over at jeg nå er en liten SMS unna mine kjære venner. Det er flott. Men akkurat her og nå er det jeg gleder meg mest over (utenom musikken) det faktum at jeg kan kaste dopapiret direkte i toalettet. I Peru og Bolivia var det standard med en liten søppelbøtte ved siden til akkurat det formålet. Ikke min kopp med te, kan du si.

Som dere sikkert har skjønt. Jeg er hjemme. Egentlig skulle denne bloggen kortfattet si noe om min tur, fra ørken til jungel, fra kyst til 4500 meters høyde. Det tar energi, mer energi enn ønsket. Jeg vil ikke det. Kos dere heller med bildene (som bare er plasser utover posten. Ingen kronologi eller sammenheng med teksten). Jeg kan bare si at det var en fantastisk ferie.

Stikky svingdør

As I now officially announces the reason for my weeklong absence from the amazing world of blogging, I do realize that most of you probarly haven't noticed. That is the horriffic prize I have had to pay for neglecting my beautiful audience for so long. The very same magnificent audience that has been sitting for hours, ignoring the breathtaking risks for their lives that often migh occure while their waiting for updates. Because of my neglectence, the times are not few when you have had to admit defeat, and gone crying to bed without refill of these massive lines of glourious beauty.

My dear Eva (R.C.)! No need to throw up just because I get a bit carried away! (Do you really read this anyway?)

No, I was inspired to write this after arriving at Machu Picchu the other day (In other words, I'm in Peru now). After four days of Inca Trail, we were relived as well as proud to arriving at the great place. After the tour around the Inca city, I walked around and enjoyed it. Around me were all these sweetsmelling, fancy dressed wimps who had preferred to take the train. I really felt that I had earned coming to Machu Picchu, and that they had not. Among these were two guys, one with a fancy boyband-like hairstyle he must have used hours crafting, and another one with a immense camera of professional dimensions. They were proes. It was a British TV-team, and they were making a traveling documentary for Peru. I could not keep the smile back when the ending lines of the program ended up being a parody of British documentary (with equally out-of-proportions BBC-accent and facial expression):

"And so, sadly, we come to and end of our filling and fulfilling journey through this massive country! And yes, Machu Picchu is expectantly impressive, but as we have shown in this program, there are hundreds of other equally good reasons to visit Peru!"

And then he looked over his shoulder and down at Machu Picchu. What a laugh.

PS:

"Svingdør" has a frightning resemblance to an english word synonomuos to "asshole".