Sesjon: Preludium

"Jeg tror egentlig ikke du kunne skremme noen, du Arthur. Du ser bare ikke farlig ut". Nei vel Stine. Egentlig synes jeg det er helt greit. Jeg er ikke noen slosskjempe, og mangler mer eller mindre fiender (Ihverfall slike som slår en ned på åpen gate. Baksnakkere kan jeg ikke kartlegge). Men imorgen kunne det kanskje tenkes at min mørkere, mer dødelige side kommer til overflaten. Det er duket for sesjon.

Ingen av mine foreldre har vært i militærtjeneste. Begge to flytta for mye på seg. Ikke godt for rhodesisk og norsk militærvesen. Sammen med en kristen-humanistisk oppvekst, lite voldelig vennekrets (Med unntak av Evas "volleyballsmasher" når jeg er irriterende. Skjer ofte.), og et stort bankende hjerte, hvordan skulle en ane at denne gladgutten skulle velge vekk den pasifistiske ideologi? Jo da, jeg er ikke helt fjern fra tanken, men et par-tre skuddvekslinger i verdensfredens eller Det Kongelige Norske Rikets navn, er vel ikke til å avvise. Jeg er fremdeles fornøyd med at det står i vitnemålet fra Ungdomskolen under avsluttende prosjekt: Norsk Import og Eksport av Våpen Før og etter 1945 (1905-nåtid). Ekstremt spennende saker! Egil Christoffer tok seg av rifler og revolvere, mens jeg fikk ta meg av alle våpen som lager store eksplusjoner eller bare masse lapskaus. Kjempespennende!

Førstevalget blir vel likevel noe mindre drepende. Den Kongelige Norske Gardemusikk, som valthornist (Om jeg kommer inn kan det nok stilles et spørsmålstegn ved kvaliteten, men ja, ja. Hvorfor ikke? Det kan funke). Men det er en liten sak som kan forpurre et års militærtjeneste. Synet mitt. -6 på begge øynene ca. Jeg gleder meg storlig til synssjekken, spesielt hvis den likner på den jeg tok før jeg søkte på bilsertivikat. En bokstav på ca. to kvadratdesimeter var hengt opp andre siden av et maks tre meter bredt rom. Jeg hadde ikke på linsene:

Optiker: Ser du denne?
Meg: Hæ?
O: Ser du bokstaven der?
M: Eh, nei.
O: Ikke i det hele tatt?
M: Ikke sjans.
O: Ok... Ja, ja. Da får vi gjøre det på en annen måte. Hvor mange fingre har jeg her?

Så det var slik jeg tok synstest. Jeg måtte telle fingre. Det skal sies ved kraftig mysing kunne jeg skimte konturene av en svær "K". Så helt tafatt var det da ikke. Men poenget med denne lille samtalen? Nå har det lite for seg å kunne skimte digre "K"-er i forsvaret. Skal jeg være ærlig trur jeg ikke det finnes et eneste sted i forsvaret hvor det å kunne skimte en "K" fra avstand er livsviktig. Det gir derimot mening hvis jeg ved en eller annen absurd sammenheng like utrolig som hvordan forsvaret greide å helt uventet få en milliard kroner ekstra i underskudd, skulle befinne meg i en kampsituasjon. Det hadde forsovidt vært ok, inntil jeg mista brillene eller linsene. Da hadde alt utenfor en tyve centimeters raduis vært en diger graut. Ikke spesielt lovende, med tanke på at mitt liv hadde vært avhengig av at synet mitt var godt i en slik situasjon. Ergo er ikke egentlig kamphandlinger helt min sterke side.

Det kan jo også tenkes at jeg i en slik situasjon bare kunne tilkalt Supermann, Chuck Norris og mordersauene fra filmen "Black Sheep" til å forsvare meg. Når jeg først skal snakke om noe så urealistisk som at jeg hadde blitt satt i fronten, så er faktisk det der ikke så altfor utenkelig at det også var mulig.