Å føle natten

Den var der for tre kvarter siden, jeg mistet den da jeg kom hjem for en halvtime siden, men nå skal den kalles tilbake. Som en mild bris blåser den over meg, og legger av små sandkorn av inspirasjon. Vet aldri helt hvordan jeg skal forklare det, men denne følelsen er slikt som jeg trenger. Hadde jeg trodd på slikt, ville jeg sagt lyrikkens musé hadde kommet til meg.
Jeg snakker om én følelse. Det er feil. Det er nok mange følelser, men alle har det til felles at de gir meg ønske om å skape. Bokstaver passer plutselig sammen i et helt spesielt mønster, og ord fulle av energi begynner å stråle. Jeg forlater denne verden, svever avgårde inn i en dimensjon hvor hverken fortid, nåtid eller fremtid eksisterer. Det var dette jeg søkte ikveld, da jeg tok turen ut i natten.

Det regnet tidligere idag, og det henger fremdeles tunge skyer over oss. Perfekt. Det var sånn det skulle være. Vet ikke hvorfor, stjerneklare netter burde vært bedre, men nå var det slik denne natten ble, og det var det beste.
Stillhet. Eneste var vindpust og en og annen bil som skulle den ene eller andre veien. Lyrikk blir til i stillhet. Der kan den vokse alene, og gro til den har styrke til å utfordre støyen.
Men det var da altså slik at jeg diktet i natt. Jeg hadde en jazza versjon av "Walking on the Moon" hengende i hodet, så jeg brukte blues-standardmelodien min til å lage en rar liten tekst. Den var hakkete og ikke egentlig poetisk. Det rimte, men poesi for meg handler mer om ordene, og sammensetning av disse, enn om rim. Men nå gjorde det ikke noe. Jeg lette ikke etter en tekst, men etter en følelse. Følelsen er flytende og svevende, og rar. Det passer inn. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg føler det slik. Teksten kan brukes, selv om folk kommer til å sitte og lure på hva i all verden jeg tenkte på da jeg skrev den.
Får snakke med Johnny imorgen. Skulle gjerne hatt en bassgang på denne.

Der var franskinnleveringen over, endelig kan jeg slappe av. Resten er det ikke så farlig med. Det får jeg stresse med imorgen.
Jo da det er mandag kveld, og jeg har sittet med lekeser hele dagen. Egentlig burde jeg vært på korpsøvelse med Egersund Musikkorps, som er det ærverdige janisjarkorpset for borgerlige voksne. Ja, også alle andre som spiller et instrument som passer inn. Men helst borgerlige. Og meg, selv om jeg er ung. Jeg er jo borgerlig (og hvis ikke, så hadde jeg likevel dratt derfra som en).

Arthur Per http://arthurcowie.blogspot.com says:
avant: før
au début:I begynnelsen, i starten
d'abord: i starten, til å begynne med
ensuite: etterpå, neste
enfin: til slutt, aller sist
Sånn, greit det Morten?

Eh, beklager. Er ikke eneste med franskinnlevering.
Men uansett, grunnen til at jeg nå ikke har vært på korps, er lekser. For det blir mye av akkurat det der etter hvert, og da må mandagen i hovedsak gå med til matte, fysikk, kjemi, norsk, fransk osv. Det er prisen en betaler for å bli realist. Det er verd det, men det er kjedelig til tider. Så kjedelig har det vært idag, at jeg måttet ty til enkle, men forholdsvis effektive midler for å holde meg oppegående. Først og fremst har det vært snop. Jeg burde sikkert ha tatt kaffe eller noe sånt, men nå drikker jeg ikke kaffe ("Don't drink coffe, I take tea my dear." Englisman in New York, av Sting), heller ikke noe sånt. Dermed ble det det. Og det funka. Litt redd at lakrisen skal virke negativt ut etter hvert (lakris har den samme effekten som svikser. Sier ikke mer). Men det får jeg tidsnok vite.
Men det var ikke nok. Her måtte det rett musikk til óg. Billy Joel og Big Bang ble kveldens redning. Skulle gjerne hørt Tom Waits eller Thomas Dybdahl, men her var det om å gjøre å holde seg våken. Det funka, eller, jeg fikk gjort det viktigste.

Men nå begynner effekten av sukkeret å gå ut av kroppen, og jeg må legge meg. Skal ha en dag imorgen óg, med fransk, fysikk og matte. Ja, ja. Og jeg gjør det frivillig. Ja, ja. Jeg er gal, bedre blir det ikke av at jeg synes det er helt greit.

Post scriptum:
AC/DC er altfor rolig. Hvem skulle trudd det?

Beretningen om byen uten navn.

Denne historien er skrevet ut ifra mine opplevelser, men er ikke feilfri. Jeg kan ikke utelukke at deler av det som står her er dannet i hodet mitt i ettertid, eller som resultat av antagelser (detaljer, som himmelretninger og materialer). Ikke tenk på historien som noe mer enn en fortelling. Den er hverken for eller imot en eller annen religion. Dette er rett og slett slik jeg opplevde det. Jeg beklager at det ikke er noen bilder på slik en lang blogg, men jeg fant rett og slett ikke noe bilde som virkelig kunne illustrere hva jeg så.
Uansett, her min beretning om «byen uten navn»:

Det var lett overskyet, og sikten var god. En svak vind tok sakte tak i seilene og skjøv oss mot målet. Jeg sto foran i skipet, på babord side, og observerte hvordan «byen uten navn» nærmet seg. I minnet mitt er den ikke spesielt klar, alt jeg husker, er den lille havnen full av mennesker, og palasset som lå til høyre for meg. Heller ikke det slo meg som spesielt stort, men avstanden dit var nok større enn jeg ante. Det som derimot grep min oppmerksomhet, var hvordan det ikke var noe strand eller klippe under bygningene. Der vegger og brostein stoppet, begynte havet. Også himmelen var spesiell. Der solen pleier å være rundt tretiden på en septemberdag, var det et merkelig symbol som hang lik en menneskeskapt måne. Like fjernt som regnbuen var det, men jeg kan i ettertid likevel ikke unngå å tenke på det som en alkymistisk sov-i-ro.
Det var dette symbolet som gjorde det klart. Jeg var ikke i en verden jeg kjente.

Skipet jeg var i var av punisk eller gresk type. Det var ikke gammelt, og det var heller ikke en kopi. Byen virket heller ikke som om den ikke hadde forandret seg siden Kartagos storhetstid. Så det var slik denne verden var. Jeg hadde beveget meg gjennom rom, men også gjennom 2500 år.

I baugen stod en mannskikkelse. Med langt, grått skjegg og en lang stav, kunne han minne om Moses som gjorde seg klar til å dele Rødehavet. Men kanskje ikke. For så han virkelig slik ut? Hukommelsen min svikter meg der. Kanskje ble han først slik i mitt hode i ettertid. Uansett, én ting visste jeg der og da. Mannen var en profet.
Vi var nå begynt å stevne inn i havnen, og seilere og kjøpmenn gikk fra å være anonyme deler av en masse, til å bli enkeltmennesker med ansiktstrekk og stemmer.
Profeten løftet demonstrativt staven sin, og skyene forsvant. Nå skinte solen, og det merkelige symbolet blinket i hvitt eller gull.

Mennene i havnen hadde sett det Profeten hadde gjort, likevel virket de mer irritert enn overrasket. «Vend om til Gud!» ropte Profeten, men ingen lyttet. De krevde skatt for at vi kom inn i deres havn, men da jeg skulle gi dem pengene, ville de ikke ta imot den. «Vent nå litt. Vi stoler ikke på folk som dere» sa de. I øyekroken, eller bare på ren følelse, kunne jeg se at kongen og hans menn observerte det som skjedde fra taket på palasset. De gjorde ikke noe for å bedre situasjonen. Profeten ikke fikk gjennomslag for sitt budskap, og alt som møtte oss var mistro og uvennskap. Vi drog ut av havnen, og stevnet nordover(virket ihvertfall som noe sånt på solens posisjon).

Kongen og stormenne så etter oss fra palasset. Da løftet Profeten igjen staven, og sjøen like ved palasset begynte å boble. Opp av vannet kom noe som liknet tornebuskgrener. De var så tykke at det nok trengtes minst to store menn for å holde rundt dem, og hadde digre rosetorner. Disse grenene slo inn i palasset, og knuste flere av mennene som sto oppe på taket. Jeg hadde en blanding av undring og forferdelse der jeg sto, men snart ble jeg klar over at det ikke var snakk om planter. Det jeg hadde sett, var halene av digre, Midgardsorm-liknende sjøuhyre, og nå kom hodene til syne. Sjøormene slo løs på bygningene, og granittveggene knuste like lett som om det var kråkesølv.

I et øyeblikk fikk jeg et syn. Jeg sto bak kongen av den fortapte byen, og fikk sett hvordan han ble angrepet av en av sjøormene. Det overraskende lille hodet, som minnet sterkt om et dragehode i baugen av et vikingskip, stirret på kongen med stikkende, gule øyne. Jeg kan ikke minnes om mannen så skremt ut, for det hele skjedde så fort. Ormen hugg til, og plutselig var jeg tilbake på dekk i skipet igjen.

Jeg grunnet over det hele, og spurte til slutt Profeten om alle menneskene i byen døde på en like grufull måte som kongen. «Nei» svarte han, «det var bare de mektigste i byen som døde slik». Spørsmålet om hvordan resten døde, ble hengende i luften. For at alle døde, var en hard sannhet som av en eller annen grunn ikke gikk inn på meg. Lik i Sodoma og Gomorra var innbyggerne i «byen uten navn» uten tro og kjærlighet, og lik i disse byene skulle dette føre til deres undergang.
Det hele fylte meg med undring. Det var en merkelig reise, uten sammenheng med mitt liv i min verden forøvrig.
Jeg funderte over dette frem til jeg var tilbake i den virkelighet jeg kjente.

En rar og begivenhetsrik natt var over.

Lille hjerne i hodet der, hvem tenker mest i landet her?

Egentlig burde jeg skrive kåseri om nordmannen, siden jeg ikke er helt ferdig. Men har jo allerede fått med meg at nordmannen både er sosialt tilbakestående og drukkenbolt, og har planlagt den delen om at han er superreligiøs (enten kristendom eller fotball), så den kan vente.
Nei, det jeg vil kommentere, er spørsmålet om jeg tenker hele tiden.

Først og fremst, jeg tenker ikke om natten. Greit nok, så legger jeg meg såpass seint for tiden at det kan bli mange tanker før jeg endelig sovner inn. Men når jeg først sovner, skjer det som oftest lite. Jeg drømmer skjelden, og spør du meg er det like greit.
For når jeg først drømmer, har det av og til vært mareritt som har ødelagt min nattesøvn. Jeg husker fremdeles den drømmen hvor et lite monster med diger munn slukte meg inne på søsterens soverom da jeg var fem, eller den gangen en engelsktalende, svartkledd vampyr ville ha meg med på en tur. Når det gjelder den siste, er det sikkert mange som heller ville blitt skremt av en vampyr med gebrokkent norsk og mullahskjegg. Personlig ville jeg nok trodd at den mest skremmende av alle ville ha vært en vampyr i tettsittende, rosa teskjorte med v-hals, men det skjedde heldigvis ikke.
Men kan ikke si at det bare har kommet ondt ut av de marerittene. De er fine advarseler. Siden jeg hadde de, har jeg alltid holdt meg unna små monstre eller engelsktalende vampyrer.

Videre må man være forsiktig med tanker.
Jeg husker så godt klokken var litt over åtte en helt vanlig skoledags morgen for noen år siden. Stine og jeg satt på bussen, og på en eller annen måte kom jeg inn på Freud. Etter at jeg hadde fortalt henne om hans "It, ego og super ego" ble det stille en stund, før hun svarte "Arthur, får du aldri vondt i hodet?".
Nei, jeg tenker ikke SÅ mye.
Min hemmelighet er nok at jeg ikke tenker så fort alltid. Ta for eksempel når jeg snakker. Da går det unna, inntill det/de punkte(t)/(ne) hvor tanken enda ikke er ferdigtenkt før den kommer ut av munnen. Da begynner jeg og stamme, og plutselig er hele poenget tapt, eller det jeg sier kan tolkes som en fornærmelse. Nei, hodet må varmes opp først. "Du er sånn en som begynner en samtale kjedelig, og så blir den bedre og mer spennende etter hvert", sa ei jeg traff i Mexico. Jo takk. Det stemmer nok. Utfordringen for mine samtalepartnere er altså å holde ut den første delen, og så kan det bli bra etter hvert.

Men uansett, jeg tenker så ofte jeg kan. Ja, selv skole, friidrett og korps er ikke tankefri. Ikke at det alltid er spesielt spennende tanker alltid. Men det tenkes. Og så kommer det kanskje i rykk og napp, men resultatet her på bloggen ser visst ut til å ha blitt overlevelig.
For det finnes ikke noe mer morosomt enn å tenke. Gjerne med en eller to personer til. Og så deles tankene. Det kalles gjerne samtaler, og slike er egentlig ganske vanlige, uten at det gjør dem mindre morsomme av den grunn.

Enda et navn til besvær

Noen navn er faktisk ganske vanskelige å ha med å gjøre. De kan høres ut som ettenavn, eller de kan misforstås til å være av et annet kjønn.
Tenk deg navnet Åge, for eksempel. Det er ikke så vanskelig, egentlig. Det likner ikke på noe etternavn, og det er heller ikke nært et jentenavn. Men derimot, skriver du Åge med Aa-, altså Aage, så kan man lett ta det som et etternavn. Det er jo de færreste som begynner fornavnet sitt med Aa-.
Et eksempel på kjønnsforvirriende navn er Emil. Her skal det ikke det ikke mye forvirring til før det glatt går som Emilie. Ok, litt kanskje, men ikke så mye.

Og så kan man tenke seg en situsasjon. La oss si at jeg, helt hypotetisk hadde vært på en presentasjonsgudstjeneste for konfirmanter (med, la oss si 130 konfirmanter med foreldre, besteforeldre, søsken osv, bare for å ha et tall?), og at jeg da skal lese opp navnene, siden jeg er med i konfirmasjonsutvalget. Så sier man at jeg for eksempel kommer over navnet Aage Emil, og de som har sett slike lister vet at fornavnet kommer etter etternavnet. La oss si at denne Aage Emil har ganske mange etternavn, så jeg tenker ikke så mye gjennom det når jeg leser opp "Emil ..... Aage". Da kommer selvsagt ingen opp, men det er ikke første gangen, så hvorfor ikke? Rent hypotetsik, selvsagt.

Men kateketen merker at noe er galt, så hun sier noe som for meg høres ut som at det sikkert er "Emilie Aase" eller noe. For det finnes ingen med etternavnet Aage blant hennes konfirmanter.
Så (fortsatt rent hypotetisk), tenker jeg at kateketen er den som har gjort feilen, og beklager for at noen har fått skiftet kjønn. For det er jo en ganske alvorlig feil å kalle ei jente for "Emil".

Jeg oppfordrer alle foreldre herved å unngå å kalle ungene sine Aage Emil med Aa-. Det er et veldig fint navn, for å være ærlig, men jeg skulle helst unngått å måtte lese det opp.
Rent hypotetisk, mener jeg.