Den var der for tre kvarter siden, jeg mistet den da jeg kom hjem for en halvtime siden, men nå skal den kalles tilbake. Som en mild bris blåser den over meg, og legger av små sandkorn av inspirasjon. Vet aldri helt hvordan jeg skal forklare det, men denne følelsen er slikt som jeg trenger. Hadde jeg trodd på slikt, ville jeg sagt lyrikkens musé hadde kommet til meg.
Jeg snakker om én følelse. Det er feil. Det er nok mange følelser, men alle har det til felles at de gir meg ønske om å skape. Bokstaver passer plutselig sammen i et helt spesielt mønster, og ord fulle av energi begynner å stråle. Jeg forlater denne verden, svever avgårde inn i en dimensjon hvor hverken fortid, nåtid eller fremtid eksisterer. Det var dette jeg søkte ikveld, da jeg tok turen ut i natten.
Det regnet tidligere idag, og det henger fremdeles tunge skyer over oss. Perfekt. Det var sånn det skulle være. Vet ikke hvorfor, stjerneklare netter burde vært bedre, men nå var det slik denne natten ble, og det var det beste.
Stillhet. Eneste var vindpust og en og annen bil som skulle den ene eller andre veien. Lyrikk blir til i stillhet. Der kan den vokse alene, og gro til den har styrke til å utfordre støyen.
Men det var da altså slik at jeg diktet i natt. Jeg hadde en jazza versjon av "Walking on the Moon" hengende i hodet, så jeg brukte blues-standardmelodien min til å lage en rar liten tekst. Den var hakkete og ikke egentlig poetisk. Det rimte, men poesi for meg handler mer om ordene, og sammensetning av disse, enn om rim. Men nå gjorde det ikke noe. Jeg lette ikke etter en tekst, men etter en følelse. Følelsen er flytende og svevende, og rar. Det passer inn. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg føler det slik. Teksten kan brukes, selv om folk kommer til å sitte og lure på hva i all verden jeg tenkte på da jeg skrev den.
Får snakke med Johnny imorgen. Skulle gjerne hatt en bassgang på denne.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
8 kommentarer:
Det er ikke slik at skriveinspirasjoen kommer helt fra intet. Den ligger bakket godt inn sammen med underbevistheten, og kommer dermed fram når du slapper av.
Så den er ikke altså "borte" eller "kommet tilbake" den er der absolutt hele tida, det er bare det at den noen ganger er lettere å skjønne deg på enn andre ganger ..
sa hu (les: meg) liksom! :)
Godt sagt. Liker bedre det poetiske med å si at den kommer og går, men sannheten er nok nærmere det du skriver.
Derimot, det med å slappe av er ikke nødvendigvis godt nok. Det skal normalt mer til enn det. Mye å si har det likevel.
sikkkert peroslig. Når jeg slapper helt av og koser meg meg musikk som får hjernecellene til å danse pardans.. da kommer ordene og ordene i system.
Ok. Jo da. Musikk og avslapping. Det funker fint det. Det var vel de to som trenges. Men skriver du musikk?
jeg skriver musikk på samme måte som jeg skriver noveller og dikt. Likeså maler/tegner jeg gjerne låtbilder. altså visuelle tolkninger av melodier og tekster. Jeg gjør hva jeg kan for å formidle mine tanker.
så altså ja, jeg skriver noe musikk.
Multikunstner, med andre ord. Spennende.
Jeg bøyer meg i støvet.
Du får det til å høres ut som jeg er god jo! om du føler for å se et av tingene jeg er stoltest over kan du ta en titt her:
http://www.andreasljones.com/ljones_snofnugg.jpg
DET er saker! jeg har tegna. Og bildet har blitt designa videre av proffe folk! :D
men jeg bøyer meg i støvet for den fantastiske bloggen din!
Åhoi, åhoi (ikke ironi. Det er et typisk kraftutrykk fra meg). Lite vet jeg om deg, men at du kan tegne, og designe, det er jeg ikke i tvil om. Også Suttungs mjød har du drukket av, og det i mengder.
Bloggen min? Takker, det varmer, men fantastisk og fantastisk fru Blom... Det var da veldig til ordbruk angående en blogg som består av en masse usammenhengende tanker fra et usammenhengdene liv. Gleder meg uansett at det kan glede andre.
Legg inn en kommentar