Lille hjerne i hodet der, hvem tenker mest i landet her?

Egentlig burde jeg skrive kåseri om nordmannen, siden jeg ikke er helt ferdig. Men har jo allerede fått med meg at nordmannen både er sosialt tilbakestående og drukkenbolt, og har planlagt den delen om at han er superreligiøs (enten kristendom eller fotball), så den kan vente.
Nei, det jeg vil kommentere, er spørsmålet om jeg tenker hele tiden.

Først og fremst, jeg tenker ikke om natten. Greit nok, så legger jeg meg såpass seint for tiden at det kan bli mange tanker før jeg endelig sovner inn. Men når jeg først sovner, skjer det som oftest lite. Jeg drømmer skjelden, og spør du meg er det like greit.
For når jeg først drømmer, har det av og til vært mareritt som har ødelagt min nattesøvn. Jeg husker fremdeles den drømmen hvor et lite monster med diger munn slukte meg inne på søsterens soverom da jeg var fem, eller den gangen en engelsktalende, svartkledd vampyr ville ha meg med på en tur. Når det gjelder den siste, er det sikkert mange som heller ville blitt skremt av en vampyr med gebrokkent norsk og mullahskjegg. Personlig ville jeg nok trodd at den mest skremmende av alle ville ha vært en vampyr i tettsittende, rosa teskjorte med v-hals, men det skjedde heldigvis ikke.
Men kan ikke si at det bare har kommet ondt ut av de marerittene. De er fine advarseler. Siden jeg hadde de, har jeg alltid holdt meg unna små monstre eller engelsktalende vampyrer.

Videre må man være forsiktig med tanker.
Jeg husker så godt klokken var litt over åtte en helt vanlig skoledags morgen for noen år siden. Stine og jeg satt på bussen, og på en eller annen måte kom jeg inn på Freud. Etter at jeg hadde fortalt henne om hans "It, ego og super ego" ble det stille en stund, før hun svarte "Arthur, får du aldri vondt i hodet?".
Nei, jeg tenker ikke SÅ mye.
Min hemmelighet er nok at jeg ikke tenker så fort alltid. Ta for eksempel når jeg snakker. Da går det unna, inntill det/de punkte(t)/(ne) hvor tanken enda ikke er ferdigtenkt før den kommer ut av munnen. Da begynner jeg og stamme, og plutselig er hele poenget tapt, eller det jeg sier kan tolkes som en fornærmelse. Nei, hodet må varmes opp først. "Du er sånn en som begynner en samtale kjedelig, og så blir den bedre og mer spennende etter hvert", sa ei jeg traff i Mexico. Jo takk. Det stemmer nok. Utfordringen for mine samtalepartnere er altså å holde ut den første delen, og så kan det bli bra etter hvert.

Men uansett, jeg tenker så ofte jeg kan. Ja, selv skole, friidrett og korps er ikke tankefri. Ikke at det alltid er spesielt spennende tanker alltid. Men det tenkes. Og så kommer det kanskje i rykk og napp, men resultatet her på bloggen ser visst ut til å ha blitt overlevelig.
For det finnes ikke noe mer morosomt enn å tenke. Gjerne med en eller to personer til. Og så deles tankene. Det kalles gjerne samtaler, og slike er egentlig ganske vanlige, uten at det gjør dem mindre morsomme av den grunn.