Beretningen om byen uten navn.

Denne historien er skrevet ut ifra mine opplevelser, men er ikke feilfri. Jeg kan ikke utelukke at deler av det som står her er dannet i hodet mitt i ettertid, eller som resultat av antagelser (detaljer, som himmelretninger og materialer). Ikke tenk på historien som noe mer enn en fortelling. Den er hverken for eller imot en eller annen religion. Dette er rett og slett slik jeg opplevde det. Jeg beklager at det ikke er noen bilder på slik en lang blogg, men jeg fant rett og slett ikke noe bilde som virkelig kunne illustrere hva jeg så.
Uansett, her min beretning om «byen uten navn»:

Det var lett overskyet, og sikten var god. En svak vind tok sakte tak i seilene og skjøv oss mot målet. Jeg sto foran i skipet, på babord side, og observerte hvordan «byen uten navn» nærmet seg. I minnet mitt er den ikke spesielt klar, alt jeg husker, er den lille havnen full av mennesker, og palasset som lå til høyre for meg. Heller ikke det slo meg som spesielt stort, men avstanden dit var nok større enn jeg ante. Det som derimot grep min oppmerksomhet, var hvordan det ikke var noe strand eller klippe under bygningene. Der vegger og brostein stoppet, begynte havet. Også himmelen var spesiell. Der solen pleier å være rundt tretiden på en septemberdag, var det et merkelig symbol som hang lik en menneskeskapt måne. Like fjernt som regnbuen var det, men jeg kan i ettertid likevel ikke unngå å tenke på det som en alkymistisk sov-i-ro.
Det var dette symbolet som gjorde det klart. Jeg var ikke i en verden jeg kjente.

Skipet jeg var i var av punisk eller gresk type. Det var ikke gammelt, og det var heller ikke en kopi. Byen virket heller ikke som om den ikke hadde forandret seg siden Kartagos storhetstid. Så det var slik denne verden var. Jeg hadde beveget meg gjennom rom, men også gjennom 2500 år.

I baugen stod en mannskikkelse. Med langt, grått skjegg og en lang stav, kunne han minne om Moses som gjorde seg klar til å dele Rødehavet. Men kanskje ikke. For så han virkelig slik ut? Hukommelsen min svikter meg der. Kanskje ble han først slik i mitt hode i ettertid. Uansett, én ting visste jeg der og da. Mannen var en profet.
Vi var nå begynt å stevne inn i havnen, og seilere og kjøpmenn gikk fra å være anonyme deler av en masse, til å bli enkeltmennesker med ansiktstrekk og stemmer.
Profeten løftet demonstrativt staven sin, og skyene forsvant. Nå skinte solen, og det merkelige symbolet blinket i hvitt eller gull.

Mennene i havnen hadde sett det Profeten hadde gjort, likevel virket de mer irritert enn overrasket. «Vend om til Gud!» ropte Profeten, men ingen lyttet. De krevde skatt for at vi kom inn i deres havn, men da jeg skulle gi dem pengene, ville de ikke ta imot den. «Vent nå litt. Vi stoler ikke på folk som dere» sa de. I øyekroken, eller bare på ren følelse, kunne jeg se at kongen og hans menn observerte det som skjedde fra taket på palasset. De gjorde ikke noe for å bedre situasjonen. Profeten ikke fikk gjennomslag for sitt budskap, og alt som møtte oss var mistro og uvennskap. Vi drog ut av havnen, og stevnet nordover(virket ihvertfall som noe sånt på solens posisjon).

Kongen og stormenne så etter oss fra palasset. Da løftet Profeten igjen staven, og sjøen like ved palasset begynte å boble. Opp av vannet kom noe som liknet tornebuskgrener. De var så tykke at det nok trengtes minst to store menn for å holde rundt dem, og hadde digre rosetorner. Disse grenene slo inn i palasset, og knuste flere av mennene som sto oppe på taket. Jeg hadde en blanding av undring og forferdelse der jeg sto, men snart ble jeg klar over at det ikke var snakk om planter. Det jeg hadde sett, var halene av digre, Midgardsorm-liknende sjøuhyre, og nå kom hodene til syne. Sjøormene slo løs på bygningene, og granittveggene knuste like lett som om det var kråkesølv.

I et øyeblikk fikk jeg et syn. Jeg sto bak kongen av den fortapte byen, og fikk sett hvordan han ble angrepet av en av sjøormene. Det overraskende lille hodet, som minnet sterkt om et dragehode i baugen av et vikingskip, stirret på kongen med stikkende, gule øyne. Jeg kan ikke minnes om mannen så skremt ut, for det hele skjedde så fort. Ormen hugg til, og plutselig var jeg tilbake på dekk i skipet igjen.

Jeg grunnet over det hele, og spurte til slutt Profeten om alle menneskene i byen døde på en like grufull måte som kongen. «Nei» svarte han, «det var bare de mektigste i byen som døde slik». Spørsmålet om hvordan resten døde, ble hengende i luften. For at alle døde, var en hard sannhet som av en eller annen grunn ikke gikk inn på meg. Lik i Sodoma og Gomorra var innbyggerne i «byen uten navn» uten tro og kjærlighet, og lik i disse byene skulle dette føre til deres undergang.
Det hele fylte meg med undring. Det var en merkelig reise, uten sammenheng med mitt liv i min verden forøvrig.
Jeg funderte over dette frem til jeg var tilbake i den virkelighet jeg kjente.

En rar og begivenhetsrik natt var over.