For mange herrens år siden, da jeg fremdeles var lite og uskyldig (og feit), var mine gode venn Pål allerede i gang med sin musikerkarriere. Forskjellen var at det da var kornetten, og ikke gitaren/stemmen/pioanoet som sto i sentrum. Det var dermed naturlig at han, som broren hadde gjort før ham, ble medlem av Husabø Skolekorps.
At min gode venn skulle starte, fikk også meg til å se mot korpset, og før jeg visste ordet av det, satt jeg der med et althorn mellom hendene (de trengte rett og slett ikke kornetter). Slik ble det til at jeg ble hornist i Husabø Skolekorps, og siden har jeg vært med på flere andre korpsgreier, slik som sommerkurs, kretskorps (Rogaland Ungdomskorps) og svært nylig, voksenkorps (Egersund Musikkorps).
I år, 8-9(?) år senere, var jeg og Pål eldst, og her måtte vi være gode forbilder. Men dette er ikke like lett.
Se det for deg. Der går jeg i en latterlig hatt, som er altfor, altfor liten, og plutselig ser jeg min gode venn Aleksander Trygve som står og ser på med et bredt smil. Av en eller annen merkelig grunn er det hele veldig morsomt. Jeg holder på å begynne å le, og der er jeg i ferd med å dette rett ut av "Norge i rødt, hvitt og blått-potpurri"! Skamme seg, skulle karen!
Et annet uromoment er min venn Pål. Plutselig begunner han å signalisere til meg at jeg skal ta frem mobilen min. Jeg oppdager at den ringer, siden Pål plutselig, mitt i toget, har funnet ut at det er på tide vi tar en samtale. Ja, ja... Kunne vel vært værre. Han kunne ha funnet ut at vi skulle gå og ta en softis, eller at han ville synge notene sine. Vet aldri med ham.
Og til slutt er det jo å takke mine venner med Aleks, Marius, Christine osv i spissen. På vei gjennom gågata med borgertoget (tror jeg) mottok jeg jubel som var en konge verdig. Da spilte jeg ikke, så det var en svært gledelig.
Jeg ble rørt til tårer. Takk.
Til slutt vil jeg takke alle de virkelige heltene og heltinnene. De som gikk der og svettet og strevde for at 17. mai 2006 skulle bli en minnefull dag. Signe Marie (dirigenten), med stortromma på magen, og som sannsynligvis ikke så spesielt mye mer på grunn av sine altfor begrensede centimeter.
Jeg vil også takke talerene fra 6. klasse på Rundevoll, som brukte så liten tid at jeg ikke mistet russetalen. Er fremdeles ganske så sur på ordføreren fordi han skulle bruke så villt lang tid med talen ifjor, slik at jeg ikke fikk sett søsteren min tale!!!
Og selvsagt, vil jeg takke de menn som gjorde en stor og viktig jobb for verden. Takk til Eto'o, Belletti og resten av Barcelona for å sikre at Asenal ikke vant (jeg er Tottenhamfan).
Merk:
Bildet under er av meg og en del i korpset. Ikke alle, siden jeg ikke fikk plass til dem. Beklager det, både til dem som er med og de som ikke kom med...
At min gode venn skulle starte, fikk også meg til å se mot korpset, og før jeg visste ordet av det, satt jeg der med et althorn mellom hendene (de trengte rett og slett ikke kornetter). Slik ble det til at jeg ble hornist i Husabø Skolekorps, og siden har jeg vært med på flere andre korpsgreier, slik som sommerkurs, kretskorps (Rogaland Ungdomskorps) og svært nylig, voksenkorps (Egersund Musikkorps).
I år, 8-9(?) år senere, var jeg og Pål eldst, og her måtte vi være gode forbilder. Men dette er ikke like lett.
Se det for deg. Der går jeg i en latterlig hatt, som er altfor, altfor liten, og plutselig ser jeg min gode venn Aleksander Trygve som står og ser på med et bredt smil. Av en eller annen merkelig grunn er det hele veldig morsomt. Jeg holder på å begynne å le, og der er jeg i ferd med å dette rett ut av "Norge i rødt, hvitt og blått-potpurri"! Skamme seg, skulle karen!
Et annet uromoment er min venn Pål. Plutselig begunner han å signalisere til meg at jeg skal ta frem mobilen min. Jeg oppdager at den ringer, siden Pål plutselig, mitt i toget, har funnet ut at det er på tide vi tar en samtale. Ja, ja... Kunne vel vært værre. Han kunne ha funnet ut at vi skulle gå og ta en softis, eller at han ville synge notene sine. Vet aldri med ham.
Og til slutt er det jo å takke mine venner med Aleks, Marius, Christine osv i spissen. På vei gjennom gågata med borgertoget (tror jeg) mottok jeg jubel som var en konge verdig. Da spilte jeg ikke, så det var en svært gledelig.
Jeg ble rørt til tårer. Takk.
Til slutt vil jeg takke alle de virkelige heltene og heltinnene. De som gikk der og svettet og strevde for at 17. mai 2006 skulle bli en minnefull dag. Signe Marie (dirigenten), med stortromma på magen, og som sannsynligvis ikke så spesielt mye mer på grunn av sine altfor begrensede centimeter.
Jeg vil også takke talerene fra 6. klasse på Rundevoll, som brukte så liten tid at jeg ikke mistet russetalen. Er fremdeles ganske så sur på ordføreren fordi han skulle bruke så villt lang tid med talen ifjor, slik at jeg ikke fikk sett søsteren min tale!!!
Og selvsagt, vil jeg takke de menn som gjorde en stor og viktig jobb for verden. Takk til Eto'o, Belletti og resten av Barcelona for å sikre at Asenal ikke vant (jeg er Tottenhamfan).
Merk:
Bildet under er av meg og en del i korpset. Ikke alle, siden jeg ikke fikk plass til dem. Beklager det, både til dem som er med og de som ikke kom med...
1 kommentar:
KORPS RULE!(spesielt fløyte!hihi)
Legg inn en kommentar