Viser

Dagens innlegg måtte deles i to. Del en finner dere under. Jeg fant at det var bedre slik, siden jeg ved dette tidspunktet hadde beveget meg et stykke vekk fra begynnelsen av teksten. Likevel, du skal lese «Minifestival i avisa» for å virkelig være med på denne posten.

Det er noe her i verden jeg gjerne skulle gjort. Jeg skulle ønske jeg kunne skrive viser. Skrive om hvordan solen går over himmelen, og egentlig snakke om mitt lille liv. Om en tur på butikken eller om bazar på bedehuset. Jan Eggum, Bjørn Eidsvåg, Tønes, med flere. De kan denne sjangeren. Selv er jeg mer inne i den svevende melankolien om krig og fred, drømmer ødelagt av evighetens gigantiske krefter og menneskets hånd, om det ene stedet der en finner fred. Det stedet som alle leter etter, som mennesker drar til for å finne seg selv, men fordi det er ukjent, ender opp med å miste det lille av seg selv de faktisk kjenner. "Du tenker alltid så stort", pleier Andreas å si. Ikke noe galt med det, men likevel, jeg liker av og til å kunne kjenne fast land under føttene mine når jeg synger.

Jeg har bakkekontakt når jeg skriver blues og rock, men har altså litt problemer når de enkle, rolige toner skal fylle rommet, og musikke skal kunne brukes både som bakteppe og som hovedtema. Det ligger tekster i skriveblokka mi og venter på meg. Noen kan kanskje bli en vise. Andre kan det ikke. Uansett. Jeg setter meg herved dette mål: Jeg skal lage en vise om noe enkelt. Ikke noen veldige saker. Noe enkelt og vakkert som jeg kan like bare fordi det forteller så mye med få ord, de ting som store ord aldri når ned til.