Siste vestamaran til Sjernerøy.

På fredag drog jeg fra Egersund med sikte på å nå Stavanger. Eller, det var første stopp, for å kjøpe noen CD-plater, hvilke jeg har referert til i forrige blogg. Du skjønner, etter dette skulle jeg og Egil Christoffer, som kom på toget på Hillevåg, videre på en timelang ferd inn i Boknafjorden, før det endelige bestemmelsesstedet vårt: Kyrkjøy i Sjernerøy kommune.

Nå tenker mine kjære lesere sikkert: "Hah! Arthur drar ut på en to timer lang tur ut i gokken. Enda et av disse (kirke- eller friidrettsmøtene hans?", eventuelt, "Fisketur. Men hvor er Johnny?" For, som dere ser på bildet fra i høst, ingen fisketur uten Johnny!
Til dette vil jeg svare dere. Det var ingen av delene. Det vi fikk vite, var at det var en uoffesiell volleyballturnering arrangert av Liv, ei jeg kjenner fra sommerkurs (hvis dette forvirrer mine nære venner, det finnes to Liv fra sommerkurs. Ikke hun med hytte på Hellvik). En av de få jeg faktisk har greid å holde kontakten med over MSN. Generelt er jeg drittdårlig til sånt. MSN er ikke noe for mennesker som snakker med kroppspråk så mye som jeg gjør. Men ihvertfall, av og til glimter jeg altså til.

Så da bar det avsted fra Stavanger med vestamaran. På fergekaien møtte jeg Olaug, kretskorpskollega og lillesøsteren til Liv. Resten traff vi ikke før vi hadde satt oss ned på båten. Der var det en morosom liten gjeng. Foruten Liv selv, var Kjersti, Morten og Nikolai alle Svithun-elever. Mari, den stiste av dem, fikk jeg ikke helt med meg hvor gikk, men den som vet, si ifra.

Men der var det da en vakker liten tur ut på Boknafjorden. Til min store overraskelse var det faktisk en mellomlanding for å skifte ferge. Nå virket dette sikkert ikke så rart for harbarka øybuer fra området, men for meg, som er vant med at "mellomlanding" betyr Amsterdam, Heathrow eller Frankfurt, var denne lille fergekaien så absurd at det eneste som gikk gjennom hodet mitt var "kult!". En åpenbaring av de store, var det.

Vi ankom Kyrkjøy en eller annen gang utover ettermiddagen. Stedet var synonymt med idyll. Rolig sjø, små feriehus, få biler osv. Da alle var kommet, hadde vi først en rar, rar lek, med en "ping" og en "pong". Ikke spør. Det hele forvirret ihvertfall meg, men morsomt var det, akkurat på grunn av forvirringsmomentet.
Så var det bare litt forskjellige ting. Vi snakka, laget mat, bada. Slapp å sette opp lavo, siden Liv og Kjersti mente at hjelp var for pingler, så de jobba alene. Og så fin lavoen ble! Høyt og luftig ble det. Når det ser slik ut, hvem kunne da tenke på å klage på at topphetta ikke er på, slik at det vil regne inn i midten hvis været skulle snu?

Uansett. Da vi satte igang med grillingen hadde for lengst enda ei komt. Og hvem var vel bedre skikket til å ta seg av grillmaten en Elin? Ok. Grillmat var nok ikke helt verdig en proffesjonell kokk, men hun overlevde. Med annen mat.
Men det var mens vi satt der, at det første sjokket kom. Ingen spilte gitar! Her var jeg med en hel del musikklinje-elever, og de spilte ikke gitar! Hvilken merkelig verden dette er, men til gjengjeld hadde vi noen kløppere på bratsj. Synn jeg aldri fikk oppleve dem i duett.

Etter at vi hadde grillet, og prøvd ut å spille volleyball i mørket, noe som viste seg å være svært vanskelig, så vi gikk inn og hadde noen leker som krevde mindre hode enn den leken hvor vi skulle sende rundt en "ping" og en "pong". Både mine evner som skuespiller og som forteller ble satt på prøve, og det er kanskje like greit at jeg ikke satser i retning av noe sånt. Men ja, ja, som Krunk sier det: "Åh, jeg koser meg!".
Vi la oss rundt halv fire.

Neste morgen sto jeg opp tidlig.
Altfor tidlig, for å være ærlig. Dere skjønner, jeg visst ikke at vi hadde lagt oss halv fire. Trodde den var halv to eller noe, så da jeg våknet kvart på seks om morgenen, var jeg i god form. Jeg tok et morgenbad klokken seks, hørte musikk, gikk en liten tur rundt på øya. Jeg hadde det egentlig ganske fint, tatt i betraktning av at jeg hadde hatt noe sånt som to timers søvn (Pluss pluss).
Første som var oppe etter meg, var Olaug i nitiden, og innen ti var alle oppe. Da begynte jeg å merke at jeg var søvnig, de andre fortalte meg jo når vi la oss.

De neste timene var det en masse pakking, litt volleyballspilling men også en del prat og ro. Passet meg ypperlig, siden jeg ikke helt kom meg den dagen. Etter at alt var pakket og klart, var det mat, jeg prøvde meg på samtidsdiktning (disse folka kunne dette her med absurde dikt. Imponerende. Jeg bøyer meg i støvet.).

Så var det avreise. Jeg kjente at det hele var litt sørgelig. Sørgelig å forlate denne lille idyllen. Sørgelig å forlate folka. Men også sørgelig at dette nok var slutten på ferien slik jeg liker den. Med masse å gjøre, og masse øyeblikk å skape.
På toget greide jeg ved et mirakel ikke å sove. Det mirakelet het Lars, Martin og Eirik, som tilfeldigvis skulle hjem fra Stavanger akkurat da.

For en tur. Virkelig fantastisk.
Men i det jeg sto på stasjonen i Egersund og ventet på far, var det lite å se av den gleden. Jeg hadde sovet to timer den natten, jeg var et flimmrende lyrsrør som ville dette i bakken hvis det ikke snart ble slått av.
Og om en halvtime skulle jeg sitte barnevakt...