Ett år siden

Denne bloggen kommer litt sent, noe som sikkert gjelder mye annet i mitt liv, slik som ungdomsopprør (venter fortsatt), interresse for sport, og fortsåelsen for at jeg var litt smågal. Men det skal være sagt at det nå er over et år siden jeg opplevde et av de store øyeblikk i år 2005:

U2 Vertigo tour

Ja, 27. juli 2005 var jeg og Pål på Valle Håvin stadion i Oslo og så et av verdens desidert største band (ikke åpen for diskusjon) spille live. Vi hadde ankommet Oslo dagen før, og våknet tidlig, slik at vi kunne komme først i køen. Det funka. Det var kun et fåtall som hadde stilt seg i kø før vi ankom i 8-9 tiden om morgen. Den dagen besto egentlig bare av ro og fred, hvor vi nesten ikke spiste eller drakk, i frykt for at vi skulle ha behov for dobesøk mens vi var på konsert. T-skjorter med U2 -Vertigo på var selvsagte kjøp, men ellers skjedde det lite.

Kl. 17:30 åpnet portene, om jeg ikke husker feil, og vi sprang inn. Eller, vi hadde ikke lov til å springe, så det ble tidenes største Norgesmesterskap i kappgang. Og vet dere hvor vi stod folkens? Vi sto rett foran sikkerhetsgjerdet! To nakne meter fra scenen! Dere kan tro det ble en forrykende flott konsert. Da Vertigo begynte (ca. tolv timer etter at vi hadde stilt oss i kø), eksploderte hele stadioen med 40`000 mennesker, og det roet seg ikke før konserten avsluttet i 11-12 tiden.

Jeg vet det ikke kan beskrives, derfor har jeg ikke prøvd å gi noen beskrivelser av når "Elevation" runget utover, når "Sometimes You Can`t Make It On Your Own" fikk voksne menn til å få tårer i øynene, eller når "Where the Streets Have No Name" fikk hele stadionen i sang. Ubeskrivelig, det er det eneste jeg kan si.

Jeg kommer til å husker på den dagen for resten av mitt liv.