I kjøleskapet står det øl!

Jeg har gjort det som enhver mann/gutt må gjøre så fort han har fylt atten. Ettersom det var fagdag i norsk slutta jeg tidlig og sykla hjemover. Men jeg stoppa litt før jeg endelig var hjemme. Det var på lokalbutikken det måtte skje. Jeg gikk inn og styrer mot der hvor ølet står. Velger meg en sixpack Rogalandspils fra Berentsen. Går mot kassen, klar for sterk mostand, fra for eksempel en eller annen 16-17-åring som sier "Hei! Er du gammel nok?", eller ei kassadama som spør "Kan jeg få se legitimasjonen?". Saken er bare den, at hadde kassadama spurt idag, så hadde jeg svart: "Jo da. Her er den, vil du se flere?". Det gjorde hun altså ikke. Ganske fornøyd med det. Men det trenger ikke ha noe med at jeg så så voksen ut, selv med altfor tynt skjegg og en liten bart. Det kan ha noe med at jeg kom lenge før skoleelever normalt er på butikken, og det at det var en mandag, så ingen ungdom går vel og kjøper drikke før til helga (og da ikke bare én sixpack 0.33 L). Så hva skal jeg med ølet? Jeg skal øve til fysikkprøve sammen med en kamerat, og fant ut at jeg skulle kjøpe noe til det formålet. Og vet du hvorfor jeg har valgt å gjøre dette? Så enkelt og greit som fordi jeg kan. Trenger ikke bedre grunn enn det.

Atten år er gått

15. april 1989, Tønsberg Sentralsykehus. På et av rommene ligger en dame med en liten bylt i armen. Mannen hennes står ved siden av. Trur ikke storesøster var med da. Hun kom ikke før dagen etter. De av deres som driver med sånt, veit hva det hele dreier seg om. Den lille bylten var meg. En skrukket rosin av en gutt, på 4250 gram, og med en lengde på 53 cm. Jeg er et barn av våren og av kvelden. 21:23 var tidspunktet, slik det står i mine dokumenter.

For dere som er litt kjappe i hoderegning, så har det snart gått atten år siden den gledens dag i familien Cowies historie. Mye har endret seg, både på godt og på vondt. Jeg flyttet fra Tønsberg, jeg har gått i barnehage, barne- og ungdomskole, og over ett og et halv år av videregående er bak meg. Jeg har gått fra å lytte til listepop til å avsky det. Den lille, velsevoksne hissigproppen har blitt en ung mann som folk egentlig ikke kan se for seg sint. Slik tiden går er jeg tyve før jeg vet ordet av det.

Men akkurat nå er jeg altså atten. Jeg kan kjøpe øl, snus, røyk. Jeg kan stemme ved valg. Jeg kan få meg skikkelig Visa-kort. Jeg kan ta sertivikatet (når alle timene er tatt). Det er en fin verden. Og nå forventer jeg jo også at jentene kommer til å elske meg. Det er liksom noe magisk med atten. Fra å måtte tenke nøye gjennom hva slags kommentarer en skal bruke for å sjekke opp ei fjortis-jente, kan man gå over til standardkommentarene og likevel få napp. De magiske ord er "Hei. Jeg er atten, ergo kan jeg kjøre i min overdrevne styla bil, med deg i passasjersetet ned på butikken. Der kan vi stå en stund, til jeg går ut og kjøper drikke (rusbrus) til deg. Du kan lukte på korken, og så vil du få en fjortisfylle. Og nevnte jeg at jeg har en sub-woofer som er uprosjonalt mye større enn hjernen min, men ti ganger mindre enn egoet?" Jackpot! Det må jo være nøkkelen til enhver suksess. Eneste problemet med dette, er at jeg ikke gidder å bruke pengene mine på bil. Jeg får finne meg jente på gamlemåten da. Har hørt det at å være hyggelig og grei kan funke overfor noen ytterst få noen.

Uansett. Å være atten er flotte saker, for dere som enda venter på den store dagen.

Post Scriptum:
Lurer dere på hvordan jeg så ut som en baby? Har ikke scanner til å få inn noen bilder, men mor skrev det slik i boka med alle babybildene av meg:

"Kanskje ikke så vakker, men du verden. HAN ER VÅR"

Peru og Bolivia - Etterord

Sting. Ikke sting som i vondt-i-siden-fordi-jeg-trener-sting. Sting som Gordon Sumner. Jeg har ikke hørt Sting siden min kjære iPod plutselig ikke ville samarbeide på veien fra Cuzco til Puno (Synn, men løste et stort problem for meg: Jeg hadde lenge lurt på hvor jeg skulle finne til til å lade iPoden). Eller, ikke helt sant. Jeg så "The Emperors New Groove" på flyturen hjem fra Lima. Sting synger når rulleteksten kommer. Jeg har skjelden gledet meg slik over rulletekstmusikk.

Men nå kan jeg altså nyte all den musikken som jeg har vært frarøvet så lenge. Og det er ikke det eneste jeg kan glede meg over. Jeg kan glede meg over å få akkurat de samme kjedelige greiene på maten hver morgen (og dermed ingen stekte egg). Jeg kan glede meg over at jeg nå er en liten SMS unna mine kjære venner. Det er flott. Men akkurat her og nå er det jeg gleder meg mest over (utenom musikken) det faktum at jeg kan kaste dopapiret direkte i toalettet. I Peru og Bolivia var det standard med en liten søppelbøtte ved siden til akkurat det formålet. Ikke min kopp med te, kan du si.

Som dere sikkert har skjønt. Jeg er hjemme. Egentlig skulle denne bloggen kortfattet si noe om min tur, fra ørken til jungel, fra kyst til 4500 meters høyde. Det tar energi, mer energi enn ønsket. Jeg vil ikke det. Kos dere heller med bildene (som bare er plasser utover posten. Ingen kronologi eller sammenheng med teksten). Jeg kan bare si at det var en fantastisk ferie.

Stikky svingdør

As I now officially announces the reason for my weeklong absence from the amazing world of blogging, I do realize that most of you probarly haven't noticed. That is the horriffic prize I have had to pay for neglecting my beautiful audience for so long. The very same magnificent audience that has been sitting for hours, ignoring the breathtaking risks for their lives that often migh occure while their waiting for updates. Because of my neglectence, the times are not few when you have had to admit defeat, and gone crying to bed without refill of these massive lines of glourious beauty.

My dear Eva (R.C.)! No need to throw up just because I get a bit carried away! (Do you really read this anyway?)

No, I was inspired to write this after arriving at Machu Picchu the other day (In other words, I'm in Peru now). After four days of Inca Trail, we were relived as well as proud to arriving at the great place. After the tour around the Inca city, I walked around and enjoyed it. Around me were all these sweetsmelling, fancy dressed wimps who had preferred to take the train. I really felt that I had earned coming to Machu Picchu, and that they had not. Among these were two guys, one with a fancy boyband-like hairstyle he must have used hours crafting, and another one with a immense camera of professional dimensions. They were proes. It was a British TV-team, and they were making a traveling documentary for Peru. I could not keep the smile back when the ending lines of the program ended up being a parody of British documentary (with equally out-of-proportions BBC-accent and facial expression):

"And so, sadly, we come to and end of our filling and fulfilling journey through this massive country! And yes, Machu Picchu is expectantly impressive, but as we have shown in this program, there are hundreds of other equally good reasons to visit Peru!"

And then he looked over his shoulder and down at Machu Picchu. What a laugh.

PS:

"Svingdør" has a frightning resemblance to an english word synonomuos to "asshole".

Dengang da. Og nå.

Jeg er egentlig altfor ung til slikt. Livet står foran meg, og da har jeg ikke tid til å sette meg ned å mimre. Men jeg gjør da faktisk det. Normalt pleier det å være Pål og meg som tar oss en prat. Om alt det dumme vi har gjort, og alt det kule vi drømte om å gjøre, men som vi aldri hadde mot til.

Ta for eksempel det at vi aldri skulka på undomsskolen. Hvorfor ikke? Fordi vi var de værste gullungene i historien. Men vi skulle få gjort det. Så vi stilte opp en vakker dag. Jørgen og Pål syklet som vanlig, og jeg traff dem der jeg alltid pleide, i bunnen av bakken der ved Fokus Bank. Vi leide syklene oppover. Solen skinte, og det var varmt som det kun blir på en ekte sommerdag. Det var så absolutt ikke dagen for skole. I det vi tok i dørhåndtaket på skolen, sa Pål "Nei, dette blir for dumt!". Så vi stakk ut på Holmen, hvor Påls familie har hytte, og koste oss der. Og så god følelse det ga.
Flott sak, ikke sant? Ikke så fantastisk når du hører at det var en lørdag, midt i sommerferien. Jadda. Vi turde ikke skulke til vanlig, så vi liksom-skulka i ferien.

Det er slike ting jeg snakker om. Det var latterlig, og faktisk ikke lenger siden enn sommerferien mellom 9ende og 10ende (eller var det 10ende og GK? Håper ikke det). Likevel, jeg levde et annet liv da. Et enkelt, sorgløst liv uten andre problemer enn det som ellers kjennetegner en litt veslevoksen gutt i puberteten. Og enda mer så da jeg var enda yngre. Barneskolen er liksom en annen tid, en annen verden. Den er nesten forsvunnet fra min hukommelse. 6 år av mitt liv er summert opp i noen få øyeblikk. Jeg mimrer over de øyeblikkene, og over den gode følelsen.

Jeg sier ikke at jeg anser det som en bedre tid. Det var det i alle fall ikke. Jeg var et annet menneske da, og jeg sørger ikke over at det er slik. For barneskolen hadde tider der det ikke var så bra å være Arthur Per. En hissig, veslevoksen kar, totalt blottet for sosiale antenner har det lett slik. Likevel, det betyr ingenting. Det ligger bak meg, og i dag kan jeg glede meg over alle solskinnsøyeblikkene. Det er de jeg husker. Alle de øyeblikkene som jeg tidligere skammet meg over, er nå bare ting jeg smiler ved.

Jeg sier alltid at livet blir bedre og bedre etterhvert som jeg blir eldre. Nye muligheter som veier opp for mer ansvar og mer arbeid (som forsovidt heller ikke er så galt). Men jeg tror ikke nødvendigvis det er verden som er blitt et bedre sted. Jeg tror det er jeg som har blitt tryggere på hvem jeg selv er i verden. Og det gleder.

Til slutt kan jeg spørre: Ville jeg endret på livet mitt om jeg kunne? Alle tapte slag, det jeg skammer meg over, og det jeg aldri gjorde, kunne vært en annen sak. Men nei, jeg vil ikke endre på noe. For jeg er et resultat av det livet jeg har levd, og når ting etter min mening kun går den rette veien, så hvorfor endre på noe? Alt mitt liv har brakt av sorger, har gjort meg sterkere. Kanskje til og med et bedre menneske. Det er det livet jeg har levd som gjør meg til den jeg er. Og det er det livet som gjør at, når Marius sender bildet av henholdsvis (fra høyre) Jørgen, Marius, Pål og meg fra første skoledag, så er det med glede at jeg ser på det. Jeg ser tilbake og husker kameratskapet, vitsene, det bekymringsløse livet. Jeg vil takke dem, og alle andre, for alle gledene fra den tiden. Det er nesten som jeg ønsker det hadde vært sånn nå.

Det er flott og se tilbake. Likevel, nåtiden er faktisk mye bedre. Takk til alle dere som har vært med på å skape den.

A gentleman's effort

Jeg hadde ikke vært på Ringerike Folkehøgskole (hvor Andreas er nå) i mer enn en halvtime da jeg fikk et fantastisk spørsmål. Andreas hadde meg med på guidet runde på skolen, og jeg fikk hilse på alle hans nye venner. Plutselig var det ei av venninnene hans som utbrøt: "Å, det er du som lever på sekstitallet?". "Hæ?" sa jeg, i det jeg overhode ikke kjente meg igjen. "Eller var det trettitallet?" sa hun. "Neeei... Trudde da ikke det." sa jeg og snudde meg mot Andreas "Andreas, hva er det du har sagt om meg?". Han sukket, og sa "Nå skulle egentlig ikke du høre dette, men det var nå 1860-tallet jeg snakka om. Du vet, med din forestilling om høflighet og ettikett hadde du passet inn som en gentlemann med hatt og stokk på den tiden." Ah. Ja, ja. Så det var med det folk forbandt meg. Kunne bli spennende.

Det viste seg at de ikke dvelte mye ved det, og var veldig så hyggelige der borte. Når skrev jeg denne historien (som er sann, men ordlyden kan ha vært noe annen) så lang tid etter hendelesensforløpet, så har det ingenting med at jeg måtte få ting bak meg før jeg greide skrive det ned på papir. Det hele kommer av at jeg her om dagen var inne på Dalanekirkenes hjemmesider, og klikket meg inn på bildene fra Eigerøy og Hellelands konfirmasjonleir. Der hadde jeg vært som leder, og et av bildene var det rene portrett av den Arthur Per som Andreas snakket om (ja, det bildet der ja). Det er fra konfirmantbrylluppet, og da måtte jeg jo kle meg skikkelig. Vel, samt protestere mot ekteskapet fordi brudgommen angivelig skulle ha "hatt seg" med søstera mi uka før, for så å fremføre et absurd dikt som jeg laga på direkten ved bryllupsmiddagen.

Bare så det er sagt.

Tikken *tihi* ;P

Tusen takk Torill. Og jeg som nylig (relativt ihvertfall) skrev blogg om hvor irritrende det var med kjedemailer. Og nå er det klart for kjedeblogg. Da jeg likevel gjør dette, er det delvis fordi det er et morsomt lite konsept (ikke det med videresending men det å skrive rare fakta om seg selv), og delvis fordi noen av de seks som skal få denne, trenger et kraftig spark bak (de vet selv hvem det gjelder). Det er altså en grunn for at jeg nedverger meg til det ytterste, som ei konfirmantjente på sin første fjortisfylle. Håper bare at, i motsetning til overnevnte fylle, at dette likevel faller i smak.

Regler:
Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggere som blir "tatt" må skrive seks ting om seg selv i sin egen blogg, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggere som "har den", og lister navnene deres. Etter det er gjort, skriver han eller hun en kommentar på bloggene til hver av dem, for å la dem vite at de har blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok dem for mer informasjon.

Ok, her er "The Cowie List"

• Jeg har i løpet av mine leveår vært innom ganske mange sporter: Svømming, tennis, hånball, volleyball, friidrett, squash, men aldri fotball.
• Apropos fotball: I løpet av barneskolen fikk jeg tre ganger ballen i trynet slik at jeg begynte å grine. Ingen av gangene var jeg med på spillet.
• Jeg har aldri røykt en sigarett. Eneste gang jeg har prøvd å røyke, var det vannpipe.
  
• Penalet mitt er sannsynligvis det elste blant elevene på skolen. Jeg fikk det til bursdagen før jeg begynte i førsteklasse.
• Jeg er den glade eier av et par lakksko (med skinnsåler). Jeg har ikke den fjerneste anelse om når jeg skal få brukt dem, men de var rett og slett så fantastisk stilige at jeg MÅTTE ha dem (og de var på salg).
  
• Første gang jeg kom videre til fylkesmønstringen i UKM, spilte jeg valthorn i et popband.

Der var den skremmende listen. For nærmere informasjon, spør meg.
De neste som skal få den, er Tor Erling, Martin, Eirik (Mong jr.), Pål, søs (Ingrid Julia) og Kristian.

The computer is getting personal again

Det begynte så rolig en uke eller så før juleferien. Jeg satt i en norsktime og fulgte flittig med på det Roar Løken fortalte om et eller annet norsk pensum. Men da, plutselig, som lyn fra klar himmel, sa min kjære Acer-PC takk for seg. Der det i det ene øyeblikket hadde vært en skrivebordsbakgrunn, var det plutselig en masse hvite bokstaver og tall på en himmelblå bakgrunn. Denne varte bare et øyeblikk, før alt ble svart. Dette var begynnelsen på flere måneder med dataproblemer. Antall banneord i minuttet steg kraftig. Flere ganger fikk jeg PC'en tilbake, for så å oppdage at den fremdeles oppførte seg som nitroglyserin i en miksmaster (dog uten den veldige eksplosjonen). Dette har ført til at jeg, siden desember har måtte stole på Elkjøps låne-PC'er, som aldri helt har greid å holde den standarden som PC'en min hadde (før den sa takk og farvel, vel å merke).

Da jeg så fikk beskjed om at PC'en min var klar, var min første tanke "Ja, sikkert det. Lurer på hvor mange dager den varer nå." Men da jeg kom på Elkjøp, var det plutselig en flunkende ny PC som lå foran meg! Hvilken glede! Acer-folka i Stavanger hadde endelig sett at denne greia var et tapsprosjekt, og Elkjøp ga meg en ny en. All ære til Elkjøp (selv om de var noe sene. Jeg kunne ha likt om det hadde skjedd en måned tidligere eller så). Etter friidretten var det hjem å laste inn all programvaren som skulle inn.

Noen vil sikkert tro at det var Age of Empires, Civilization og Rise of Nations som var grunnen til at jeg gledet meg (bildet til venstre er fra Civ 4, men ikke tatt av meg). Tro om igjen. Når jeg sitter her og tenker, "bare en til", så handler dette om iTunes. Som tidligere nevnt, har jeg fått meg iPod. Men da PC'en har vært problematisk, hadde den kun en maks 500 sanger inne. Det holder ikke. Derfor har jeg i løpet av fredagen og lørdagen lastet inn en 70 album (jeg måtte selvsagt laste inn de 40 albumene jeg hadde på iPoden fra før). Dette har vært tidkrevende, men du verden så tilfredstillende. I dette øyeblikket har jeg avsluttet rippinga for dagen. Nå har iPoden 896 sanger inne. "Åh, jeg er så lykkelig!" som Krunk så vakkert sier det i "Et Kongerike for en Lama".
Men igår var jeg med Vår-mennesker, og kom til, som alltid, å snakke med Tore Søyland. Jeg kunne lykkelig fortelle ham at nå var alt som det skulle, og jeg var i full gang med å laste over. Han derimot, hadde akkurat kjøpt ny RAM som viste seg å ikke passe i PC'en hans. Og han gikk hele tiden rundt og irriterte seg over sådann. Det var en fin liten sammenlikning. Jeg hadde irritiert meg over at andre ikke fikk ting til å funke, slik at jeg kunne overføre sanger. Han irriterte seg over at han selv ikke fikk inn en RAM-brikke, og dermed ikke kunne spille osv. Da så jeg at jeg enda har langt igjen før noen kan kalle meg geek.
And I ain't going down that road no more.

Min nynorske historie

På ungdomsskulen var lærarane opne for eigen tolking av korleis nynorsk skulle snakkast. Eg valte ein for med masse kjensler og djupt engasjement. Dette talemålet drog eg med meg vidare inn i vidaregåande. På grunnkurs hadde eg ei skikkeleg nynorskfrelst lærarinne, og etter timar opp og timar ned med deprimerande grammatikk, skulle vi endeleg få lese opp ein eigenprodusert tekst. Eg reinska stemma, pusta djupt, og ut kom dei vakraste, og mest kjensleladde setningar eg hadde laga. Som forståeleg er, førte det vakre målet med seg ei betre, lausare stemning i klasserommet. Folk koste seg, letta på smilebandet. Noen lo til og med litt. Men da, midt i denne aura av skjønnheit, som eine og aleine var til fordi nynorsken flaut i rommet, kom det kontant frå læraren. «Slutt!». «Kva sa du?» spurte eg. «Slutt. Snakk vanleg.» sa ho. Eg blei sjokkert. Korleis kunne slikt eit ekte nynorskmenneske avbryte denne symfoni av nynorsk?! Korleis kunne ho, lik ein bompibjørn i dei fløytegratinerte potetene, komme her og drepe heile gleda til både meg og mine klassekameratar? Vil ho fjerne dramatikken og krafta i nynorsken? Utan den er jo nynorsken død!

Eg las vidare på mi eigen dialekt. Historia, og nynorsken, var plutseleg ikkje så god.

Dalane Mållag

Eg såg gjennom dagens Dalane Tidende, og kom over at det nå er eit offisielt Dalane Mållag. Eg kan ikkje seie kor lykkeleg eg er for nynorsken si skuld. Endeleg har han fått sine eigne riddarar midt i navlen til verda! Tre modige, trauste Bjerkreimbuer stod trykt i fargar og proklamerte si elskhug til norsk slik han eigentleg skal vere. Her, mellom bakkar og berg ut med havet, skal mållaget fenge si heim. Ja, nå er det berre å sette seg tilbake i raukvilevipparen sin, ta seg eit elskhugsstaur og se kva som vil skje.

Ber om årsak, vil eg. Eg kan ikkje avslutte slik ein blogg utan å skrive litt om mitt eige forhold til nynorsken. Det er ein poetisk målform, og kling så bra at eg har brukt ho fleire gonger. Zuludikt er eit prov på det. Grunnen til at eg skriv bokmål, er at eg ikkje er stø nok i nynorsken, og at det høyrest betre ut med mi «dialekt». Eg snakkar nemleg ei rar blanding av egersunsk og bokmål, og dermed fall det meg naturleg å skrive bokmål. Slik er det berre.

Fordi Dalane Mållag er blitt stifta, vil eg lage ei historie på nynorsk her på bloggen min. Eg ber nokon frå Dalane Mållag sjekke eventuelle språkfeil, og fortelje det til meg straks. Men eg kjem ikkje til å gå med på at eg skal skrive like mykje nynorsk som bokmål. Her er det inga kvotering. Eg skriv det målet eg sjølv vil. Bare så det er sagt.

You've got mail

Jeg fikk hotmail en gang for mange herrens år siden, den gang jeg enda ikke ante hva som var vitsen med slikt. Da var ord som "MSN Messenger", "Google" og "blogg" var fremmedord i det store engelske språkunivers. Men jeg visste da at jeg kunne sende mail med den, og at slikt kunne være praktisk. Ikke at jeg hadde noen å skrive noe til, men hei, hva gjorde vel det? Så jeg skrev da sånn av og til en og annen mail, og ble slik innført i verdensvevens fantastiske verden.

Skjelden ble det skrevet, siden det, lik blogging, er en forholdsvis langtrukken sak. Ofte tar det faktisk lenger tid å skrive e-post enn blogg, fordi en mail ofte må inneholde et lenger handlingsreferat, samt svar på andre menneskers spørsmål. For meg er det som oftest enklere å bare skrive rett fremover utifra en fiks idé. Og det beste med blogging: en trenger ikke å korte ned (eller, jeg burde sikkert, men gjør det altså ikke).

Likevel, jeg fikk etter hvert en del mail. Av disse kan jeg ikke alltid si at alle omhanlder temaer som jeg selv har interresse av. Kjedemailer har jeg blitt drittlei av. En del er ca. greie: "Send denne videre og verden skal bli et bedre sted." Dere vet de mailene om mennesker som trenger hjelp, og som vil få den hvis så mange tusen sender den videre. Edel tanke, men tviler på at det funker. Hvor mange rikinger ville betale flere hundretusen dollar fordi man fikk sendt en mail til flest mulig mennesker? Ikke mange. Så har du alle de som er så koselige, men egentlig bare er upersonlig klisjétull, og de som skal spå deg på en eller annen måte. Til sist har du den sjangeren som er mest latterlig: "Send videre, eller så vil du få 7 års kjærlighetsproblemer". Jo da. Sikkert det ikke noe problem. Det irriterer bare til de grader, og er typisk fjortistrekk. Og hvorfor helsikken sende det videre hvis dere ikke tror på det? Sånt ulykkesgreier kan er kun for latter. Eller, er det egentlig det? Jeg har aldri tatt meg bryet med å sende e-postene videre, og gutten er og blir singel.

Utenom slike mailer som i hovedsak kommer fra kjentfolk (hvis jeg virkelig kan kalle alle mine 300 kontakter på MSN for slike), får jeg også en del post fra helt ukjente mennsker. Og til tross for at de ikke akkurat har de mest barnslige tendensene, har de talløse ganger kommet med noen underlige forslag. Hvor mange mailer har jeg ikke fått med forespørsel om jeg ikke kunne tenke meg å forstørre mandommen min? Eller russiske damer som trenger en venn (for 10 dollar minuttet, antageligvis). Nei, jeg har lite behov for hverken det ene eller det andre. Jeg vil faktisk mene at det er direkte frekt å hinte om at det er noe jeg må ordne med. Akkurat der vil jeg heller leve i min lille livsløgn.

Med årene venner en seg til slikt, og det ender med at reklame går i "useriøse e-post". Kjedemailer går i papirkurven. Men jeg må sjekke om alt som går som "useriøse" virkelig er det. Det er i slike øyeblikk jeg ser på alt det rare som kommer inn. Jeg kan også kåre den aller beste: Jeg fikk forespørsel om å forstørre brystene mine.
........

Ikke at jeg har greie på sånt, men valgte å la være.

Jeg takker for filter mot junkmail...

En helt alminnelig togtur

Å ta toget fra Egersund til Stavanger er og blir en behagelig opplevelse. En sitter der og ser ut vinduet, mens man egentlig er mer interrester i musikken på ørene. Er jeg redd for å kjede meg, tar jeg på meg svarte klær, en penn og blokk, og synger lydløst (men med innlevelse) til musikken jeg hører på. Da kan man også følge med på alle de litt rare utrykkene mennesker som tror at du ikke ser dem, gir deg. Selv ikke faren for å støte på ufyselige jærbuer med brei dialekt, middelaldersk kvinnesyn og traktorjakker kan ødelegge følelsen av en god togtur.

Men det er en times kjøring på ettermiddager og kvelder. Skal en til, f.eks Hønefoss en tidlig vinterferiemorgen i februar, da kan det være mindre behagelig. Før avreise hadde jeg vært svært redd for at det skulle bli seks stille og nesten altfor fredelige timer. Heldigvis var toget litt forsinka, så jeg fikk sett meg ut et menneske jeg kunne bruke noe av tiden med (ikke at jeg kjente henne så godt, men hvorfor dvele ved bagateller?). Vi konverserte (i dialog, håper jeg. Monologene mine gleder ingen), og planene om å lese til bilteori gikk i vasken.

Når jeg skrev at toget var LITT forsinka, så ble det etter hvert en underdrivelse. Jeg ankom Drammen for å bytte tog ca. en og en halv time forsinka. Ikke så galt i det egentlig, når toget til Hønefoss ankom enda en og en halv time etter det igjen. Aldri har jeg hørt noen snakke godt om Drammen. "Det er bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen", sies det. Og ikke mye vakkert var det jeg så av Drammen. Men samtidig, skulle jeg dømme Oslo på det jeg så av byen fra Oslo S, så hadde jeg ikke akkurat sagt så mye pent om den byen heller. Ærlig talt synes jeg at Oslo er stygg likevel, uten å ha all verdens grunner for å si slikt. Drammen var ihvertfall ikke altfor mye verre, slik jeg så det. Men Drammen skal ha én ting. Snøen. Her var det ikke små snøkorn som pisket inn i fjeset. Nei, her var det digre snøkrystaller som festet seg til frakken min. Det la seg som fløyel på bakken, og du og du så vakker snøen var. Jeg blir vel lett oppstemt over ingenting, og dette var et slikt tidspunkt. Det var forresten ganske greit, etter som det var kaldt. Jeg hadde ullfrakk, hue, votter og vanter, men frøys likevel. Det var så kraftig, ukontrollert skjelving at det må ha minnet om imitasjon av Elvis. Dansetrinnene hans altså, ikke sangen.

I det jeg gikk på toget merket jeg at noe ikke stemte. De som fulgte med på nyhetene den onsdagen, merket seg kanskje avsporingen ved Bergensbanen? Den førte til at toget mitt manglet fire vogner. Toget var stappfult, og stakkars Cowie måtte stå den timen togturen til Hønefoss varte. Rart det der. Jeg ville aldri godtatt det fra Egersund til Stavanger, men når jeg allerede hadde sittet alle de timene fra Egersund til Drammen, så var det ikke noe problem. Jeg koste meg der jeg stod og hørte Police. Andre klaget seg, men hvor mye hjalp det? Som kondoktøren selv sa det til et par eldre damer: "Vil du at jeg skal bygge fire ekstra vogner?". Nei. Her var det bare å le, og håpe på at man fikk plasser etter hvert. Desverre.

Togturer ender alltid. De er greie sånn. Enten i en steinrøys, en snøfonn eller havet. I de aller fleste tilfeller er det ingen av delene. Som oftest ender de enten med at man vokner på endestasjonen, når man skulle av for ti minutter siden, eller de ender i det en frivillig går av på rett stasjon. Det var dette som hendte med meg. Jeg kom av på Hønefoss stasjon, og kunne endelig slappe av. Jeg var ved reisens mål. En haug riv ruskende gale mennesker, på et like sykt sted, ventet på meg.

Egentlig skulle denne handle om noe helt annet...

Det dirret i mobillomma på frakken jeg hadde kjøpt på salg på Dressmann en gang i 2005. Dette ble etterfulgt av en rykkende bevegelse som fikk hele setet til å bevege seg, nesten som om jeg skvatt. Alltid hatt lett for slik, denne karen. Jeg hadde akkurat kommentert for Andreas at toglyder måtte være en fin kilde til modernistisk musikk (som i Arne Norheims forståelse av ordet. Som i "rare, absurd sammensatte lyder" for andre). Andreas smilte litt og sa "Det er tydeligvis også mobillyden din". Jeg kunne ikke vært mer enig, og etter å ha lest meldingen og svart på den, skrudde jeg ned volumet. Jeg prøvde også å endre ringelyden, men da jeg i så fall måtte høre på lydene, fant jeg det best å la være. Det er bare ufyselige fjortiser som tror Absoulte Music er en sikker kilde til god musikk som sitter og spille alle de "kule" mobillydene sine på offentlige steder.

Meldingen begynte slik "Hei! kor i helsike e du? jaja, få fingen ud å pel dg ner i misjonshuse NÅ! så blir det show! ok?". Jeg måtte le litt av at Tor Erling unngikk å si "kor i helvette sattans fanseskapsfitte e du?", og heller valgte "helsike" som erstatning for den lenger, og mer tungvinte varianten (svært elegant, min venn). Litt pinglete er det egentlig. Helsike er jo egentlig ikke noe skikkelig kraftuttrykk, og da mister det litt effekten. Det blir litt som å si "Jeg liker ikke George W. Bushman", i håp om at ingen skal forstå hvem man egentlig sikter til. Du ødelegger seriøsiteten og kraften, og undergraver at dette er noe som virkelig menes. Personlig liksom-banner jeg altfor mye. Jeg burde slutte med det. Banning er egentlig ikke spesielt poetisk språk, og det finnes mange mye mer spennende kraftutrykk som kan brukes. I denne sammenhengen kunne man bytta ut "i helsike" med "i all verden", "i svarte" eller "i mine villeste fantasier". Jeg ville sagt nummer to er best, og unngår for en hver pris den siste, men det er opp til enkeltindividet. Man må tenke sjæl og mene.

Banning er ikke så spennende det heller lenger. Alle gjør det, og til alle tider. Man kan si "faen ta deg", uten å mene annet enn at der var du litt frekk. Ærlig talt, sier man "fanen tar deg", så ønsker man egentlig at mennesket bli så onde at de fortjener å lide evig pine i en diger svovelsjø. Da er det ikke egentlig nok at man skiftet sang på CD-spilleren (med mindre man skifter fra noe veldig bra, som Sting eller Tom Waits, og setter på tysk tekno. Da er evig svovelpine egentlig å forvente).

Det var ikke dette denne bloggen skulle handle om. Jeg skulle egentlig skrive om turen til Hønefoss, hvor jeg besøkte folkehøgskolen Andreas går på. Da jeg fikk meldingen av Tor Erling var vi akkrurat kommet inn på stasjonen i/på Nelaug (en totalt ukjent stasjonsby på Sørlandet et sted, som bare huskes fordi en bytter tog til Arendal der). Jeg måtte derfor takke nei, siden jeg ikke hadde muligheten til å komme ned til Misjonshuset i Egersund med det aller første. Som dere sikkert har frostått, er denne bloggen et godt eksempel på at jeg kan gå rundt grøten noe så til de grader (en fin vri, uten banneord eller liksom-banneord). Denne gangen nådde jeg aldri smørøyet engang.
Men det funker fint det.

Damn, happy valentine

Du og du, nei og nei, men ja, ja.
Jeg er en sterk motstander av alle slags amerikanske tradisjoner som skal trekkes inn i det norske samfunn. Julenissen var jeg aldri stor fan av, og Halloween er forhatt. Ja da. Det siste KAN ha noe av at jeg skvetter bare jeg er på en mørk flekk, men det handler da også om prinsipper. Men akkurat nå er det ingen av disse som gjøre dagene mine grå og overskyet. Forsovidt, grå og overskyet er de vel egentlig uansett, siden "sol" er blitt et ukjent begrep for egersundere de siste månedene. Men det blir ikke bedre av at en "høytidsdag" er på vei.
Det er ti dager igjen til valentinsdagen.

For hver dag som går, så er det annonser med "Gi ditt til din kjære", "Gled henne med datt". Jeg er singel, og har ikke noe behov om å bli minnet om sådann. Det holder at jeg minnes hver gang jeg ser mine gode venner og venninner som koser seg med hver sin godklump. Normalt pleier dette å glede meg, siden jeg liker at andre har det bra. Men det finnes grenser, og når handelsstanden også skal minne meg på at jeg burde hatt noen, da blir jeg en smule irritabel.
Og så sukkerspinnsøtt de gjør alt. La romantikken leve, ikke drukn den i tonnevis med klissete, syntetisk-liksom-godlukende griseri. Det er så vanvittig med klisjeer at mennesker som bryr seg om sånt, sitter og gremmer seg hver gang vi åpner en avis eller slår på TV'en.

Jeg er altså negativ til hvordan valentinsdagen er blitt fremstilt. Men om noen, mot formodning som kunne tenke seg å sende MEG noe, så skal jeg selvsagt ikke si nei takk. Kjære dere, jeg kan ikke unngå å sette pris på andre menneskers gaver. Noe annet ville jo være frekt. Men i så fakk er det kanskje noe dere bør vite: Veien til en manns (og en gutts) hjerte går gjennom magen. Heller konfekt enn rose.
Kort mottats også med takk.

15 minutes of (local) fame

Når jeg onsdag for en uke siden ble oppringt midt i skoletiden, var det med en smule forundrelse at jeg tok telefonen. Det var fritime, så det gjorde ikke noe om jeg tok min BenQ-Siemens S68 opp mot øret, men hvem ville ha glede av å snakke med meg nå? Det viste seg å være Ingunn Marie Ruud fra Dalane Tidene, den lokale avisen i distriktet. Hun hadde fått nyss om at jeg skulle stille på UKM til helga, og ville ha Arthur Per Cowie som dagens navn i fredagsavisa.

Mens jeg stotret frem noen ord (som absolutt ikke var velvalgte) for å få mer tid, jobbet hodet mitt raskt. Jeg har lest en del av disse "Dagens navn", og ærlig talt, mange av standardspørsmålene i disse intervjuene er dårlige. Ja, jeg får helt vondt av den stakkars journalisten som må stille dem, og ønsket ikke å svare på slikt. Men samtidig, det var god PR til Suicide Love, så jeg burde kanskje ta det. Og så var det det med PR. Det har lenge vært klart at Johnny er "prettyboy'en" i bandet. Det er han som trekker damer i fleng. Den faktasetningen var allerede vedtatt da Monkey Duckz og for ikke å snakke om Alien Babes herja byen. Likevel, hun hadde da altså valgt å snakke med unge herr Cowie, og for all del jeg kunne tenke meg å få fjeset i avisa, så hvorfor ikke? Men så var det om vi kunne ta den allerede den dagen? Ikke søren! Jeg gikk og valsa rundt med briller, og det ville jeg helst unngå i avisa. Det fikk bli dagen etter, så jeg hadde forberedelsestid. Og slik ble det.

Den Ingunn som møtte meg, var ei flink dame som hadde gjort hjemmeleksene sine. Hun hadde til og med funnet bloggen min (!) der hun lette etter bakgrunstoff på sitt intervjuobjekt. Det hele gikk forholdvis rolig for seg. Jeg svarte hakkete, og stammet frem litt forskjellig. Ingunns egenproduserte spørsmål var veldig spennende, så jeg koste meg. Det virket som jeg skulle slippe fra det hele med æren i behold, på tross av at en tiendeklasse på visning på Dalane fikk overvære "photosessionen" min.

Jeg ser i ettertid at jeg burde svart anderledes på flere av spørsmålene. Som Eiric Costa sa det (ikke ordrett gjengitt): "Arthur, at du unner deg god musikk og diktning trekker IKKE damer." Og angående den elefanten, jeg veit at de ikke lever så rolig liv. Men av dumme spørsmål får en dumme svar. I ettertid trur jeg kanskje jeg skulle valgt dovendyr, men hei, kan ikke få til alt.

Det skal på sies her på slutten, Suicide Love kom videre på den lokale UKM'en, og lokalavisen ville ha oss på førstesiden. Jeg var ikke fornøyd med det bildet der. Det ble tatt på lydprøven, og da hadde jeg ikke gjort meg helt klar, sånn stilmessig. Far ble spurt av en kar om vi sang country, mest grunnet skjorta mi. Skammelig. (Merk at bildet under her ikke er like bra som det i avisa. Scanneren kan umulig ha hatt en god dag).

Post Scriptum: For dere som ikke abonomerer på Dalane tidene, så kan artikkelen "Dagens navn (fredag 26.01.07)" leses ved å klikke her på "Dagens navn (fredag 26.01.07").

Chuck Norris is King.

Tid for helg igjen.
Forrige var en fantastisk moro sak med kretskorpset, som tok på søvnmessig. Men den var ihvertfall verd det. Det kan ikke sies om de sene kveldene jeg har hatt denne uka med prøveforberedelser. Ok. Eldre historie gikk greit, men fysikken? Tviler på at jeg skal smile når de arka igjen er i mine hender. Det er i slike situasjoner en tenkter at nå skal Arthur ta det med ro. Men nei da. Det er konfirmant-weekend, og der må noen være ledere. Jeg er en av disse. En helg med fjortiser hvor jeg enn ser, og sannsynligvis et par oppblåste karer som tror at de er verdens kuleste. Det kan de jo ikke være, men de har sansynligvis ikke møtt Chuck Norris. (se http://www.thechucknorrisfacts.com/ for mer informasjon).

Men det var ikke grunnet hverken konfhelg eller Chuck Norris at jeg skriver denne posten. Jeg bare minner om at det er UKM i helga. Lørdag kl. 12:00 er det klassisk del i kulturhuset, og søndag kl. 17:00 i Egersundshallen får resten prøve seg. Blant deltagerene på søndag er Suicide Love, med Johnny og meg. Håper så mange som mulig tar turen til hallen. Det kan bli bra saker.

Morsmål

Kjære alle dere skoleadministratorer i Rogaland fylkeskommune, samt noen på Dalane VGS.

Jeg regnes meg selv som en ganske ærlig person. Å fare med usannheter fører skjelden noe godt med seg. Men det er altså med en slik usannhet at jeg idag kommer til dere. Ja, jeg har løyet for dere, og det i snart to år. Sviktet deres tillit, og hånet det norske statsapparat. Hvilken stor skam det er, men jeg måtte ut med det. Delvis fordi ingen usannhet kan ligge urørt, og jeg ville heller at dere skulle høre det direkte fra meg enn via noen andre (jeg antar at dere alle leser bloggen min, selvsagt). Men mest forteller jeg det fordi jeg ikke lenger greier å bære løynen inni meg. Den er som et monster som holder på å tære meg opp innenifra! Huff og huff. Hvordan kunne jeg gjøre noe slik mot dere?

Kjære alle dere skoleadministratorer i Rogaland fylkeskommune, samt noen på Dalane VGS:

Jeg har norsk som morsmål.

Det hele begynte så uskyldig da jeg skulle søke om skoleplass GK 2005-2006. I den perioden var jeg mest usikker på om det skulle bli Dalane VGS eller Lundehaugen, og resten var ikke like kritisk, så lenge de fikk med seg at Arthur skrives med "th". Men da så fristen var ute og Dalane var blitt valgt, så jeg gjennom mitt personalia en siste gang. Og der, blandt et myriad av rette opplysninger stod det med blå bokstaver: Morsmål: AFRIKAANS. Dere kan tro jeg ble forfjamset. Som alltid i slike situasjoner lo jeg litt, men tenkt hva det kunne bety. Ville jeg fra nå av bli sett på som en utlening? Ville jeg plutselig bli ukentlig ringt opp av Statistisk Sentralbyrå og spurt om jeg støttet Bin Laden? Ville jeg få tilbud om afrikaansundervisning?
Alle disse spørsmålene gjorde at jeg måtte derfor ringe ungdomskolens rådgiver Inger Kristine Pedersen, og spørre henne ut.

IKP: "Ja, det er Inger Kristine".
APC:"Hei ja. Det er Arthur her. Du jeg har sett litt på mitt personalia, og noe stemmer ikke helt".
IKP:"Jaha?".
APC: "Jeg står visst oppført med afrikaans som morsmål".
(IKP ler høyt, med sin eldre dame-latter)
IKP: "Ja, ja. Så du har det du?"
APC:"Stemmer. Og jeg lurte litt, er det mulig å endre?"
IKP:"Nei, egentlig ikke. Men det der skal sikkert gå bra."
APC:"Ja, vil det skje noe?"
IKP:"Kanskje du får tilbud om spesialundervisning, men de ser at det var en feil."
APC:"Ja, ja. OK da. Snakkes senere."
IKP: (fremdeles litt klukk-leende) "Hade."

Jo da. Så det skulle gå. Og det gjorde det. Jeg er forsovidt en smule skuffet. Ingen spurte om jeg ville ha spesialundervisning i afrikaans. Ingen anbefalte meg at med de språkbarriærene jeg stod overfor, så burde jeg søke om å få fritak fra sidemål (Greit nok. I fjor hadde jeg ei lærerinne som tilba nynorsk, men likevel). Men mye moro hadde jeg med det. Det var flott å kunne si at du offesielt snakket et språk som du ikke kunne bæret av.
Jeg tenkte på å forandre det for ett år siden, men da fikk jeg det ikke til, så jeg lot det stå. Men nå i år har jeg endelig fått det til. Jeg har nå offesielt norsk som morsmål i alle vigo-sammenhenger.

Det var faktisk litt vemodig å ikke ha det der lenger, men jeg kan jo leve på minnene.

Men jeg skylder fremdeles en beklagelse til administrasjonsfolket. For hvor mye strev dere må ha hatt med å overse hva som stod der. Hvor mange søvløse netter dere må ha hatt med "Skulle vi egentlig snakket med ham om afrikaansundervisning?".
Jeg beklager så inderlig for alle de kvaler dere måtte ha hatt.

Erbødigst, Arthur Per

iPod

Hørsten 2002 fikk jeg meg en MiniDisc. Det var en liten greie med små firkanta saker hvor en la inn all den musikk mine ører kunne trenge. Praktisk og grei var den. Jeg kan si at jeg har hatt stor glede av den. Om det er for lange flyturer, inspirerende togreiser eller for å glede meg når volleyballaget har spilt ræva. MiniDiscen har lenge vært en flott følgesvenn. Og slik var det frem til i høst. Da fungerte ikke innlastingsfunksjonen fra PC'en, og alt måtte komme fra CD- og MiniDisc-spilleren nede. Upraktisk og tidkrevende. Utenom det fungerte den faktisk helt ok. Men tiden hadde endret seg, og det som for fire år siden var lite, var da en stor klump. Å ta med flere discer var stress, og jeg kunne altså nesten ikke legge til nytt stoff. Synn.

Noe nytt måtte overta, og dermed var et julegaveønske klart: Jeg ønsket meg en iPod. Og hvilken glede da jeg på 1. juledag kunne åpne pakken å se en slik vakker konstruksjon foran meg. Det eneste negative med dette bildet var at iPoden på bilde hadde Johnny Depp som motiv på skjermen. Ikke det at jeg har noe imot Johny Depp. Det er bare det at enhver herre med stor fanskare på grunn av utseende er meg en smule uforståelige. Spesielt når denne mannen er overlesset med sminke. Heldigvis for meg fantes det ingen Johnny Depp inne i min iPod. Og jeg var svært fornøyd med den. Den var liten, lett og og praktisk, med flott lydkvalitet.

Den har allerede gledet opptil flere ganger. Buss og fly hjem til Egersund, samt togturer inn til Stavanger og Mariero (liker ikke den plassen. Folka er greie, men det høres så vanvittig fisefint ut. Godt å vite at det ikke er Egenes). Jeg begynner til og med å forstå Alf, og hans forhold til iPoden (Det var en periode Alf ikke hadde eksistert uten sin kjære iPod).

Men det har vært de som har vært skeptiske til mitt kjøp. Kjære Mariann for eksempel, mente at det var bortkasta å kjøpe seg en så stor greie. Dere skjønner, jeg har nå en helt ordinær iPod med 30 GB minne. Hva i alle dager skal jeg med 30 GB minne? Selv ser jeg det som positivt med masse plass. Jeg liker å spille musikk utifra humøret, og da er det litt skit å finne ut at du akkurat ikke hadde fått plass til den rette plata før du drog ut på tur. Det er greit å kunne ha alt inne på en gang, og helst enda mer plass hvis jeg skulle til kjøpe flere CD'er. Men vi snakker 7500 sanger! Til nå har jeg lasta inn 26 album (av sterkt varierende størrelser), og har brukt opp 1.2 GB. CD-samlingen min er på ca. 110 album. Jeg har med andre ord 29 GB igjen, og skal jeg legge inn alle mine CD'er (Og da snakker vi også en del album jeg skjelden hører på, men utenom McMusic og den slags tull. Jeg har da stil.), ville de samlet utgjort ca. 5.1 GB. Jeg kunne med andre ord ha fått meg en iPod Nano og likevel hatt masser av plass igjen til å utvide samlingen min.

Ikke at jeg angrer. Planen er å beholde musikkavspillingen min slik den er i lang tid fremover. Det samme gjelder ikke for CD-samlingen, som minst skal fordobles innen noen år (Ok. Med min pengebeholdning kan akkurat det høres utopisk ut). Sikkert fint med en enda mindre sak, men jeg trenger noe som er såpass stort at det faktisk merkes at den er der. Jeg er en vanvittig glemsk person, og en iPod er det ønskelig å ikke glemme. Men det jeg tenkte på mest da jeg ønsket meg en stor en, var at den faktisk er mindre enn lommeboka mi! Hvis jeg kan ha lommeboka på meg uten å merke den (lommeboka har jeg med meg over alt), så ville iPoden funke den óg.

Dette var en forferdelig lang sak om noe så lite som en iPod. Men den er viktig i mitt liv. Jeg kan spille akkurat den musikken jeg vil, akkurat der jeg vil. Og tro meg, det kan gjøre forskjelden mellom en god og en dårlig dag.
For å sitere Pål "Musique" Rake: "iPod er tingen".

"Das klo"

Som mange av dere sikkert har fått med dere, er jeg en bekjent av Tore Søyland. Faktisk, alt i alt vil jeg kalle meg en venn av Tore. Om han nå skulle protestere villt, så får dere ta hans ord fremfor mitt.

Jo da. Etter at klokka slo tolv nyttårsaften skjedde det mye. Rakettene gikk i været, regnet dalte ned, og ordføreren ble stående å prate videre uten at noen hørte etter. Det første jeg gjorde, var å klemme så mange kjente jeg bare kunne finne. Gutter skal ikke klemme rolig og forsiktig. Vi skal klemme som om det var knusemaskinen på bilhuggeriet som satte igang. Jeg trekker denne litt vel langt, og dermed er det i verste fall ubehagelig å komme i mine armer. Men på nyttårsaften er det lov, så lenge det ikke går på livskvaliteten løs. Pål, Martin, Thea Sofie, Stine (løfta henne. Hun ble en smule overraska), Eva, Andreas, Kjetil (ok, mine klemmer blir små og puslete mot hva denne karen presterer), Lise, osv. Lista er lang og rar. Kan tro jeg må ha sett ut som en godt full galning der jeg delvis gikk, delvis sprang rundt. Bare så det er sagt, jeg var edru.

Men etter alt dette, var det planen å stikke opp til denne Tore Søyland på narchspiel. Alkoholfritt sådan. Og der gjorde vi mye moro, blant annet sprengte vi en appelsin og en honningmelon (egentlig litt synd óg. Vannmelon er veldig godt). Vel tilbake i huset merket jeg at jeg hadde et større behov for å søke det private rom. "A man's got to do what a man's got to do", så jeg beveget meg inn på toalettet. Og det var dét rommet som jeg ønsker å ta til nærmere beskrivelse.

For det er da slikt, at man kan kjenne mennesker på toalettene. Personlig er jeg et stort fan av toaletter/bad. Det er det ene stedet i huset hvor en rolig kan sette seg ned og tenke. Og alle de flotte tankene som må ha kommet fra toalettet. Filosofi, romaner, kunst, poesi, sanger, vitenskap. Verden hadde nok manglet mye av de store estetsike saker uten toalettet. Samme gjelder for vitenskapen. Se bare på J.K. Rowling: Hun skrev jo de første Harry Potter bøkene på en dorull. Sikkert mens hun satt der og funderte. Håper bare hun hadde nok igjen til å bli ferdig på toalettet. Det finnes få ting som er værre enn å sitte med buksa nede, og ingen dopapir.

Men tilbake til badet hos Tores far. En skulle vel tro at alt som har med Tore Søyland å gjøre, er veldig lite. Men nei da. Toalettet var utenom regelen. Det var så stort at man hadde fått plass til to elefanter og en middels stor yeti inni. Skal tro at hadde jeg stått og kastet med spydkastteknikk fra den ene enden til den andre, hadde jeg bare så vidt greid det. Ok da. Jeg er en forferdelig dårlig spydkaster, men likevel.
Badeter smykket med to vasker, av glass og med hyller av glass under. De var svært så pene, og jeg grøsser ved tanken på hvilket arbeid Tore må legge ned i å vaske og pusse de vaskene, så blanke de var. Men hva var vitsen med alle såpene? Det var minst fire forskjellige håndsåpetyper. Ja, ja. Noen liker å kunne velge. Jeg velger musikk utifra humøret, hvorfor skulle ikke andre velge håndsåpe? Inne i dette store lokalet fantes det en dusj. Det var sannsynligvis den største av sådann jeg kjenner til. Store, flotte glassdører, og med to seter som enten kan brukes til å sitte på. Om man en morgen er spesielt trett, og en simpelthen ikke orker å stå og dusje, kan man ta dusjen sittende. Flotte saker dette her.

Og slik ender min fortelling om bad og toaletter generelt, og Tores spesielt. For imponerte meg gjorde det. Eneste jeg fremdeles sitter og funderer litt over, er noe som dette flotte bad hadde, som mangler i de fleste andre bad.

Min gode venn, Tore Søyland. Vær så snill å gi meg et godt svar på dette (Og ikke kom her med at det egentlig ikke var det. Jeg veit hvordan slike ting ser ut):
Hva i alle dager gjør et kamerastativ inne på badet?

Zuludikt

Når Pippis far blir sydhavskonge i stede for negerkonge, så kan jeg godta det. Men jeg liker det ikke. Det som derimot er uakseptabelt for meg, er nyheten (ok, lenge siden det kom) om at Hottentotten Hoa skal strykes fra Thorbjørn Egners barnesanger! Jo da. En eller annen politisk korrekt tulling har altså kommet frem til at i dagens samfunn så kan vi ikke ha fortellinger om folkeslag.
Jeg skal si dere: Hottentotter er fine folk. De aller fleste mennesker er så. Og jeg tviler at barnesanger er det som fører til fremmedhat. Det er ikke kampsang for Hitlerjugend, det er en harmløs barnesang!

I protest overfor dette, skal jeg herved legge ut et aldri før publisert dikt skrevet av Pål Rake og meg selv mens vi kjørte langs kysten av Sør-Afrika den sommeren etter konfirmasjonen. Vi var på vei til Kwazulu Natal, og hva er ikke mer naturlig da enn å skrive Zuludikt? Zuluene er flotte og stolte folk, så det er sagt. Her kommer et politisk totalt ukorrekt dikt med dype undertoner og lange zen-øyeblikk. Fargene sier hvem som har skrevet hva. Kos dere:

Ein Zulu er ikkje bærre ein zulu,

men óg et vanleg mennesjhe.

Med andlete.

Han kan greta, slik me jær.

Og han kan le, slik me gjær.

Men han likar ikkje brunost, slik me gjær.

Eg vaknar om natta.

Eg får ikkje såva.

Eg vil skrika, men eg har inga munn å skrika med.

Og så vil eg greta, men eg har inga augor å greta med.

Eg ser meg sjølv i speglet.

Eg er ein zulu.

Som zuluar flest,

bur eg i Zululand.

Og som zuluar flest,

arbeite eg i Zululand.

Men av og tell ville eg hellar sitte i raukvilevipparen min å tenkje:

Kvifor blei eg zulu?

Eg ville hellar vore amerikanar,

for då kunne eg sitta der og tenkt domme tankar utan mål og meining.

Det tenkjer eg.

Eg ville mykje heller vore ein amerikanar.

For då skolle eg kjøyra rondt i ein bil,

og så ville eg hatt ein ballong,

ein med hatt og nese på,

og den skal være blå.

Bam, bam, bam, bam.

Gjeitosten er best å skjære når han ikkjer har stått i kjøleskapet.

I gamle dagar då kunne eg vore stolte av å våre zulu.

Då kunne eg løpt rundt og ropt og skreke og voldtatt og drept og vore stor og sterk.

Men idag ville eg gått rett i fengsel og så på pangkrakilsk klinikk.

Nå er det ikkje like gøy å væra zulu.

Når er det mykje gøyare å være amerikanar.

Når eg snekrar på huset,

og badar i badekaret,

skinner sola.

I går

vart eg og leita i nokre skap i huset mitt.

Og langt ner i bestemors kleskap,

fann eg ein zulu.

Eg visste ikkje kva eg skulle gjæra med han.

Eg satte han i vindaugskarmen.

Han sit der enno.

Pål M. Rake

Arthur P. Cowie