Damn, happy valentine

Du og du, nei og nei, men ja, ja.
Jeg er en sterk motstander av alle slags amerikanske tradisjoner som skal trekkes inn i det norske samfunn. Julenissen var jeg aldri stor fan av, og Halloween er forhatt. Ja da. Det siste KAN ha noe av at jeg skvetter bare jeg er på en mørk flekk, men det handler da også om prinsipper. Men akkurat nå er det ingen av disse som gjøre dagene mine grå og overskyet. Forsovidt, grå og overskyet er de vel egentlig uansett, siden "sol" er blitt et ukjent begrep for egersundere de siste månedene. Men det blir ikke bedre av at en "høytidsdag" er på vei.
Det er ti dager igjen til valentinsdagen.

For hver dag som går, så er det annonser med "Gi ditt til din kjære", "Gled henne med datt". Jeg er singel, og har ikke noe behov om å bli minnet om sådann. Det holder at jeg minnes hver gang jeg ser mine gode venner og venninner som koser seg med hver sin godklump. Normalt pleier dette å glede meg, siden jeg liker at andre har det bra. Men det finnes grenser, og når handelsstanden også skal minne meg på at jeg burde hatt noen, da blir jeg en smule irritabel.
Og så sukkerspinnsøtt de gjør alt. La romantikken leve, ikke drukn den i tonnevis med klissete, syntetisk-liksom-godlukende griseri. Det er så vanvittig med klisjeer at mennesker som bryr seg om sånt, sitter og gremmer seg hver gang vi åpner en avis eller slår på TV'en.

Jeg er altså negativ til hvordan valentinsdagen er blitt fremstilt. Men om noen, mot formodning som kunne tenke seg å sende MEG noe, så skal jeg selvsagt ikke si nei takk. Kjære dere, jeg kan ikke unngå å sette pris på andre menneskers gaver. Noe annet ville jo være frekt. Men i så fakk er det kanskje noe dere bør vite: Veien til en manns (og en gutts) hjerte går gjennom magen. Heller konfekt enn rose.
Kort mottats også med takk.