Egentlig skulle denne handle om noe helt annet...

Det dirret i mobillomma på frakken jeg hadde kjøpt på salg på Dressmann en gang i 2005. Dette ble etterfulgt av en rykkende bevegelse som fikk hele setet til å bevege seg, nesten som om jeg skvatt. Alltid hatt lett for slik, denne karen. Jeg hadde akkurat kommentert for Andreas at toglyder måtte være en fin kilde til modernistisk musikk (som i Arne Norheims forståelse av ordet. Som i "rare, absurd sammensatte lyder" for andre). Andreas smilte litt og sa "Det er tydeligvis også mobillyden din". Jeg kunne ikke vært mer enig, og etter å ha lest meldingen og svart på den, skrudde jeg ned volumet. Jeg prøvde også å endre ringelyden, men da jeg i så fall måtte høre på lydene, fant jeg det best å la være. Det er bare ufyselige fjortiser som tror Absoulte Music er en sikker kilde til god musikk som sitter og spille alle de "kule" mobillydene sine på offentlige steder.

Meldingen begynte slik "Hei! kor i helsike e du? jaja, få fingen ud å pel dg ner i misjonshuse NÅ! så blir det show! ok?". Jeg måtte le litt av at Tor Erling unngikk å si "kor i helvette sattans fanseskapsfitte e du?", og heller valgte "helsike" som erstatning for den lenger, og mer tungvinte varianten (svært elegant, min venn). Litt pinglete er det egentlig. Helsike er jo egentlig ikke noe skikkelig kraftuttrykk, og da mister det litt effekten. Det blir litt som å si "Jeg liker ikke George W. Bushman", i håp om at ingen skal forstå hvem man egentlig sikter til. Du ødelegger seriøsiteten og kraften, og undergraver at dette er noe som virkelig menes. Personlig liksom-banner jeg altfor mye. Jeg burde slutte med det. Banning er egentlig ikke spesielt poetisk språk, og det finnes mange mye mer spennende kraftutrykk som kan brukes. I denne sammenhengen kunne man bytta ut "i helsike" med "i all verden", "i svarte" eller "i mine villeste fantasier". Jeg ville sagt nummer to er best, og unngår for en hver pris den siste, men det er opp til enkeltindividet. Man må tenke sjæl og mene.

Banning er ikke så spennende det heller lenger. Alle gjør det, og til alle tider. Man kan si "faen ta deg", uten å mene annet enn at der var du litt frekk. Ærlig talt, sier man "fanen tar deg", så ønsker man egentlig at mennesket bli så onde at de fortjener å lide evig pine i en diger svovelsjø. Da er det ikke egentlig nok at man skiftet sang på CD-spilleren (med mindre man skifter fra noe veldig bra, som Sting eller Tom Waits, og setter på tysk tekno. Da er evig svovelpine egentlig å forvente).

Det var ikke dette denne bloggen skulle handle om. Jeg skulle egentlig skrive om turen til Hønefoss, hvor jeg besøkte folkehøgskolen Andreas går på. Da jeg fikk meldingen av Tor Erling var vi akkrurat kommet inn på stasjonen i/på Nelaug (en totalt ukjent stasjonsby på Sørlandet et sted, som bare huskes fordi en bytter tog til Arendal der). Jeg måtte derfor takke nei, siden jeg ikke hadde muligheten til å komme ned til Misjonshuset i Egersund med det aller første. Som dere sikkert har frostått, er denne bloggen et godt eksempel på at jeg kan gå rundt grøten noe så til de grader (en fin vri, uten banneord eller liksom-banneord). Denne gangen nådde jeg aldri smørøyet engang.
Men det funker fint det.