En helt alminnelig togtur

Å ta toget fra Egersund til Stavanger er og blir en behagelig opplevelse. En sitter der og ser ut vinduet, mens man egentlig er mer interrester i musikken på ørene. Er jeg redd for å kjede meg, tar jeg på meg svarte klær, en penn og blokk, og synger lydløst (men med innlevelse) til musikken jeg hører på. Da kan man også følge med på alle de litt rare utrykkene mennesker som tror at du ikke ser dem, gir deg. Selv ikke faren for å støte på ufyselige jærbuer med brei dialekt, middelaldersk kvinnesyn og traktorjakker kan ødelegge følelsen av en god togtur.

Men det er en times kjøring på ettermiddager og kvelder. Skal en til, f.eks Hønefoss en tidlig vinterferiemorgen i februar, da kan det være mindre behagelig. Før avreise hadde jeg vært svært redd for at det skulle bli seks stille og nesten altfor fredelige timer. Heldigvis var toget litt forsinka, så jeg fikk sett meg ut et menneske jeg kunne bruke noe av tiden med (ikke at jeg kjente henne så godt, men hvorfor dvele ved bagateller?). Vi konverserte (i dialog, håper jeg. Monologene mine gleder ingen), og planene om å lese til bilteori gikk i vasken.

Når jeg skrev at toget var LITT forsinka, så ble det etter hvert en underdrivelse. Jeg ankom Drammen for å bytte tog ca. en og en halv time forsinka. Ikke så galt i det egentlig, når toget til Hønefoss ankom enda en og en halv time etter det igjen. Aldri har jeg hørt noen snakke godt om Drammen. "Det er bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen", sies det. Og ikke mye vakkert var det jeg så av Drammen. Men samtidig, skulle jeg dømme Oslo på det jeg så av byen fra Oslo S, så hadde jeg ikke akkurat sagt så mye pent om den byen heller. Ærlig talt synes jeg at Oslo er stygg likevel, uten å ha all verdens grunner for å si slikt. Drammen var ihvertfall ikke altfor mye verre, slik jeg så det. Men Drammen skal ha én ting. Snøen. Her var det ikke små snøkorn som pisket inn i fjeset. Nei, her var det digre snøkrystaller som festet seg til frakken min. Det la seg som fløyel på bakken, og du og du så vakker snøen var. Jeg blir vel lett oppstemt over ingenting, og dette var et slikt tidspunkt. Det var forresten ganske greit, etter som det var kaldt. Jeg hadde ullfrakk, hue, votter og vanter, men frøys likevel. Det var så kraftig, ukontrollert skjelving at det må ha minnet om imitasjon av Elvis. Dansetrinnene hans altså, ikke sangen.

I det jeg gikk på toget merket jeg at noe ikke stemte. De som fulgte med på nyhetene den onsdagen, merket seg kanskje avsporingen ved Bergensbanen? Den førte til at toget mitt manglet fire vogner. Toget var stappfult, og stakkars Cowie måtte stå den timen togturen til Hønefoss varte. Rart det der. Jeg ville aldri godtatt det fra Egersund til Stavanger, men når jeg allerede hadde sittet alle de timene fra Egersund til Drammen, så var det ikke noe problem. Jeg koste meg der jeg stod og hørte Police. Andre klaget seg, men hvor mye hjalp det? Som kondoktøren selv sa det til et par eldre damer: "Vil du at jeg skal bygge fire ekstra vogner?". Nei. Her var det bare å le, og håpe på at man fikk plasser etter hvert. Desverre.

Togturer ender alltid. De er greie sånn. Enten i en steinrøys, en snøfonn eller havet. I de aller fleste tilfeller er det ingen av delene. Som oftest ender de enten med at man vokner på endestasjonen, når man skulle av for ti minutter siden, eller de ender i det en frivillig går av på rett stasjon. Det var dette som hendte med meg. Jeg kom av på Hønefoss stasjon, og kunne endelig slappe av. Jeg var ved reisens mål. En haug riv ruskende gale mennesker, på et like sykt sted, ventet på meg.