VM bloggen

Jeg vet det er sent. Altfor sent, men nå er det nå slik at det er bedre enn aldri. Jeg skal skrive om mitt intrykk av VM, og når jeg først er der, hva med å si litt om fotball og meg rent generelt:

Jeg ble født inn i en familie som aldri var sportsfolk. Far hadde en viss interesse i tennis og squash, og mor skal visst ha gjort det ganske greit i sesilåmi eller birkebeineren eller noe sånt, på ski altså. Men fotball hadde aldri vært en slager, noe som, uten at det egentlig var bevisst, ble overført til den hissige lille klumpen meg. Ja. Jeg begynte aldri på fotball. Jeg har prøvd det meste annet. Svømming, håndball, volleyball, tennis, friidrett, men altså aldri fotball.
Og greit var det. I løpet av barneskolen fikk jeg tre baller i fleisen slik at jeg begynte å grine. Ingen av gangene var jeg med på spillet.

Etter hvert som jeg ble eldre, og ble mellomtrinnselev, ble frykten for ball mot brilleglass mindre, og jeg ble å se blant klassekameratene på grusbanen ved Husabø. Det ble til og med til at jeg meldte meg frivillig som keeper, siden jeg var forferdelig dårlig ute på banen. Det er jeg fremdeles, hvis noen lurte.

Senere har jeg hatt et rolig og avslappet forhold til fotball. Det er en sport med mange fine sider og hyggelige mennesker. Det er også et sted hvor mindre hyggelige, litt hjernedøde gutter kan vise at de virkelig er verd mer enn andre. Hvis de kan skåre mål, kan de til og med få vise en av grunnene til at de bruker så lang tid på å studere seg selv foran speilet hver morgen: Magemusklene.
Det hele er til å trekke på smilebåndet av. Sier ikke at alle passer inn under den beskrivelsen, men de finnes, og de har en egen evne til å komme til syne.

Men uansett, så var det VM. Vel, jeg får si at det var litt kjedelig. Så faktisk en del kamper, og det var lite spennde. Når du kommer gjennom en kamp på 90 minutter, og ingen har scoret, da er det ikke direkte oppløtende. Når ikke engang Braszil greide å lage vakker fotball, da var det ikke rart at jeg ofte fulgte med på kampen med et øye på TV'en, og et på MSN. Mine personlige favoritter var Togo og Ghana(pluss øvrige land i Afrika sør for Sahara), som jeg aldri fikk anledning til å se spille. Hvorfor Afrika? Liker det området av verden. Skal takke det for mye rart, som far min, assegaier og gerilliakrigføring.

Men det var jo etter hvert en god del kamper som gikk med andre lag. Nå var det åttendelsfinaler, kvartfinaler osv. Men da ble det bare enda værre. For ikke nok med at de skulle spille uavgjorte kamper i 90 minutter, nå skulle de legge på to ekstraomganger til hvor de heller aldri scoret. Da var det et plaster på såret at straffespark alltid er spennende, men ja, ja. Vi visste jo alle at England aldri i verden kunne vinne på det.
Når det hele til slutt ender med at Frankriket taper etter å ha dominert kampen i hele andre omgang og ekstraomganger (og jeg liker ikke Italia), og en av verden største fotballspillere går av banen etter å ha skallet ned en annen, da tenker jeg:
Greit at det bare er hvert fjerde år...