Jeg skal si dere: Hottentotter er fine folk. De aller fleste mennesker er så. Og jeg tviler at barnesanger er det som fører til fremmedhat. Det er ikke kampsang for Hitlerjugend, det er en harmløs barnesang!
I protest overfor dette, skal jeg herved legge ut et aldri før publisert dikt skrevet av Pål Rake og meg selv mens vi kjørte langs kysten av Sør-Afrika den sommeren etter konfirmasjonen. Vi var på vei til Kwazulu Natal, og hva er ikke mer naturlig da enn å skrive Zuludikt? Zuluene er flotte og stolte folk, så det er sagt. Her kommer et politisk totalt ukorrekt dikt med dype undertoner og lange zen-øyeblikk. Fargene sier hvem som har skrevet hva. Kos dere:
Ein Zulu er ikkje bærre ein zulu,
men óg et vanleg mennesjhe.
Med andlete.
Han kan greta, slik me jær.
Og han kan le, slik me gjær.
Men han likar ikkje brunost, slik me gjær.
Eg vaknar om natta.
Eg får ikkje såva.
Eg vil skrika, men eg har inga munn å skrika med.
Og så vil eg greta, men eg har inga augor å greta med.
Eg ser meg sjølv i speglet.
Eg er ein zulu.
Som zuluar flest,
bur eg i Zululand.
Og som zuluar flest,
arbeite eg i Zululand.
Men av og tell ville eg hellar sitte i raukvilevipparen min å tenkje:
Kvifor blei eg zulu?
Eg ville hellar vore amerikanar,
for då kunne eg sitta der og tenkt domme tankar utan mål og meining.
Det tenkjer eg.
Eg ville mykje heller vore ein amerikanar.
For då skolle eg kjøyra rondt i ein bil,
og så ville eg hatt ein ballong,
ein med hatt og nese på,
og den skal være blå.
Bam, bam, bam, bam.
Gjeitosten er best å skjære når han ikkjer har stått i kjøleskapet.
I gamle dagar då kunne eg vore stolte av å våre zulu.
Då kunne eg løpt rundt og ropt og skreke og voldtatt og drept og vore stor og sterk.
Men idag ville eg gått rett i fengsel og så på pangkrakilsk klinikk.
Nå er det ikkje like gøy å væra zulu.
Når er det mykje gøyare å være amerikanar.
Når eg snekrar på huset,
og badar i badekaret,
skinner sola.
I går
vart eg og leita i nokre skap i huset mitt.
Og langt ner i bestemors kleskap,
fann eg ein zulu.
Eg visste ikkje kva eg skulle gjæra med han.
Eg satte han i vindaugskarmen.
Han sit der enno.
Pål M. Rake
Arthur P. Cowie
9 kommentarer:
Meget arthur! Meget!
Kult. Nemneverdig språk! Dette var stilig, jo!
Nynorsk e iche tingen... men va jo kult! Dokke e flinke!
Så fint at vi har ytringsfriheten! Hvis ikke hadde vel en politisk korrekt tulling lest igjennom diktet og sensurert det. Det kunne vært morsom å sett kor mye som ble igjen av diktet da!
Æren for diktets virkelig store øyeblikk vil jeg gi til Pål. Det var derfor jeg satte forskjeld på delene. Påls avslutning er fantastisk, etter min mening.
Og ja Karen Therese. Det er altfor spekket av ting som kunne minne om "diskriminering" i diktet. Men sannheten er jo at deler av den ytringsfriheten mistet vi i det øyeblikket man ikke lenger ville respektere ulikheter. Det finnes mye skrevet som er så rasistisk og fælt at det aldri skulle vært på trykk, men det virker som vi regulerer i feil ende når barnesanger blir strøket.
Bruken av ordet neger e jo også kraftig diskutert. Noen føler sæ truffet av å bli beskrevet som neger. Men om man vil ha det til at ordet e et tabuord, blir det jo nettopp det, og tabuord blir brukt som skjellsord.
Nå skal det nevnes at barnesangen til godeste hr. Egner er full av faktafeil. Alt det vi synger om i sangen har lite å gjøre med hvordan Hottentottene egentlig er. En veldig misvisende sang....
Diktet ditt er for øvrig veldig bra!
Stemmer det, kjære Anders. Men nå har barnesanger som oftest en tendens til å være inneholde en god del faktafeil. Så lenge man får inn at dette er fiksjon, skulle det være ufarlig.
Meget bra!!! Zulutastisk!
Legg inn en kommentar