Statistikk

Jo takk. Et år med øki har satt sine spor, folkens. Statistikk er for alltid godt planta i hjernebarken min.

Jeg fant her om dagen ut at jeg skulle gjøre som min venn Pål, og installere en greie som teller antall besøk. Eller, den vil telle deg hver gang du oppdaterer, så tallet vil ikke strengt talt bli så rett som jeg helst skulle sett at det ble.

Men dette skal bli spennende. Har ingen store forhåpninger, men skal bli moro å se hvor mange som stikker innom siden min når de sitter med MSN og generelt har lite å gjøre på.

Life is like a box of chocolates...

En av mine favoritter i CD-samlingen er "Best of Sting and the Police". Ingen kan vel si at de virkelig misliker "Fields of Gold", "Roxanne", "Every Breath You Take" og "Englishman In New York". Gledelig CD, men med en hake:
Hver gang jeg kommer til siste sang forandres min sinnstemning. Jeg setter meg litt bedre opp, tenker "søren!", snur meg, og slår umiddelbart av CD-spilleren. Dere skjønner, siste sang er en remix av Roxanne. En Puff Daddy remix. Det vil si at denne gode gamle The Police sangen, blir innlagt med "yo, yo" og overkul amerikansk streetz-rap. Det greier jeg ikke. Rap er sikkert bra det, men jeg liker det ikke, og ihvertfall ikke når jeg rett før har hørt musikk jeg elsker.

Ikke så galt når resten av sangene er gode, tenker du kanskje.
Men se for deg at du spiser konfekt. God konfekt, ikke sånn som du spiser fordi mormor sitter og studerer deg, men fordi det smaker godt. Tenk deg da at den aller siste du spiser, viser seg å være hundebæsj. Forferdelig! Greit nok, det var bare en av 18 konfekter, men det er den smake som sitter igjen på tunga. Uff nei. Virkelig fæle greier.

Å covre sanger som oftest helt greit, men det Puff Daddy gjør med Roxanne, er rene voldtekten. Myk, poetisk pop kan ikke gjøres om til klumpete og enkel rap. Dette blir helt feil i mine ører. Jeg kjøpte ikke den CD'en for å høre Puff Daddy, men Sting.

Andre ganger holder det bare at det er feil band som covrer sangen. Westlife hadde en hit med "Uptown Girl" den gangen jeg hadde peiling på hvordan VG-lista så ut (leeeenge siden). Denne sangen er det Billy Joel som skal ha æren for. Da jeg senere fikk høre orginalen, hadde jeg et forholdsvis stort problem med å nyte sangen. Du skjønner, versjonen til Westlife var KLIN LIK! Eneste forskjelden var at Billy Joel unngikk den suppesøte sangstilen som brurde være terrorlistet.

Til alle som ønsker å covre låter, gjør det. Det er bare bra at folk bruker andres sanger til det fulle og tar dem ut i lyset. Problemet mitt er når produsenter av Best of - plater legger covra låter inn. Det blir feil.

Det finnes også de som ikke bør covre noe som helst: Boyband.

For å være på den sikre siden, vil jeg anbefale at de ikke synger i det hele tatt.

Korps og Kristiansand

Fredag bar det til Kristiansand. Korpssesongen var over, og for at vi ikke skulle glemme at vi var knyttet til Egersund og Husabø skolekorps for evig tid, var korpstur en nødvendighet. En helg med musikk (både korps- og og søt), sløving på stranda, og sommerforelskelser som kommer og går som bølgeskum i vannkanten.
Nå er det sikkert en del som tenker, "As if! Pål, Andreas og Arthur på korpstur. Ikke søren om de finner noen der!"
Det har dere helt rett i. Greit, så er det et faktum at alle tre er forholdsvis flinke til å møte nye mennesker når de er ute og reiser (ja, selv Andreas), men aldersgruppen her var litt feil. Det store flertallet var mellom 10 og 13. Så legger du til at hverken Pål eller Andreas, og ihvertfall ikke meg, virket spesielt interresert i å menges med andre enn de i korpset, og du får grunnen til at jeg forstår de som ikke var overrasket da vi kom hjem like frie og franke som vanlig.

Uansett, det hele startet sagt på fredag, med en busstur på noen timer
(Signe Marie, dirigenten, mente at hun hadde brukt ca. halve tiden på denne reisen. Selvfølgelig betyr det at bussjåføren kjørte veldig sent, ikke at Signe Marie kjører for fort. Det skjer jo ALDRI.
Uff nei. Ikke tale om.)
Denne turen var utrolig nok ganske underholdende. Alle vi eldste satt baki sammen med dirigenten og lo og moret oss, til tross for at Andreas var forholdsvis trøtt etter noen nattevakter dagene i forveien (uvisst hvor mange). Vi stoppet på Gluggevann (Uggevann, suggevann, muggevann, osv. Vanskelig å ikke lage alternative navn der), for å spise, og for å gjøre Gluggevann til Guggevann (tisspause. Dette ble heldigvis ikke gjennomført. Vi gikk i skogen). Lite ante jeg mens jeg stod med min kjære elitesoldat ute i vinden, at jeg snart skulle utsette ham for stort ubehag. Noen greide nemlig å miste en mobil uti vannet, og siden jeg var den store, sterke og tøffe (ha, ha, ha.), måtte jeg, i bare underbuksa, og i alle fra forelde og ledere til fjortis- og småjenters påsyn, ut og hente den. Hvorfor de ville ha den, vet jeg ikke. Den kommer neppe til å funke igjen. Det hele var lite morsomt. (Eller kanskje det var morsomt? Signe Marie ler da godt?)

Da vi kom frem, var det mat, volleyball og lenge oppe. Thea Sofe, Pål, Andreas og meg satt oppe til langt på natt og snakket, mye til de andre, "sovende" deltagerenes irritasjon. Da Pål satte seg ved pianoet i ett-tida, ble det for mye for en leder fra et annet korps, og en halvtime senere greide hun å stable seg på beina å begynne å syte og bable om et eller annet. Da hadde vi allerede lagt oss, og Pål hadde ikke spilt annet enn de få tonene kl. ett, men ja, ja. Bedre sent enn aldri.

Neste dag var det at korpset skulle ut og vise seg. Etter tørre skiver og en dusj, bar det avsted til en forholdsvis kort parade i Kristiansand. Så så vi et jentekorps som spilte fantastisk bra, og som marsjerte i masser av forskjellige formasjoner mens de spilte. Veldig bra, men utrolig deprimerende når man så på vårt mindre fantastiske korps. Jeg må nok i HM Gardemusikk hvis jeg skal være med på noe bedre.

Senere på dagen var det total avslapping, litt snoping og litt søvn. Jeg fikk vite at det ikke gikk så bra på Lillehammer med friidrettsfolket der, og fant ut at jeg aldri skal la Pål ordne håret mitt igjen (med noen unntak, selvsagt). Vi gikk så og hadde SanktHans på etterskudd, med stort bål (som vi håpet ville føre til at en brygge og et tre tok fyr), og masse mat(som vi snek i køen for å få tak i).

Så ble det igjen masse snakking til langt på natt. Denne gangen ble vi forvist fra alle steder som kunne medføre at noen hørte oss, så vi satt på dametoalettet. Ikke slik at vi sjenerte de som skulle på do, selvsagt, men rett ved der de vasket hendene sine etterpå. Vi kunne ikke gå på herretoalettet, siden det luktet mye værre der. Gutter er mye dårligere enn kvinner med dohygene, spesielt på offentlige toaletter. Bildet ble tatt FØR de voksne la seg og vi ble forvist til toalettet.

Dagen etter var det Kristiansand dyrepark som ventet. Vi skulle ikke spille før kl. 5, så i mellomtiden gikk vi rundt og så på masse dyr, og moroet oss. Pål, Thea Sofie, Martha, Invild og jeg tok Storslegga, en uhyre skummel greie som satte jeg, med min høydeskrekk, ikke var spesielt øy i hatten i. Like fullt, det var en skikkelig kick, og jeg bør ta den igjen.
Lover ingenting, Pål.
Så fikk vi med oss Signe Marie i tømmerrenna, noe som var en opplevelse i seg selv. Hun skrek som bare det, noe som fikk oss andre til å få latterkrampe. Så fikk vi med oss en annen leder, siden Signe Marie bare ble med hvis vi greide å omvende en motvillig sjel til. Han var med i god tro på at dette var Signe Maries første tur. Han fikk da etter hvert med seg at Signe Marie hadde vært med en gang før, men da var det store fallet rett forut, så han kunne ikke akkurat snu. Det ble et megaplask. Thea Sofie, Signe Marie og tre store karer er ikke de som lager minst bølger. Thea og jeg, som satt henholdsvis først og annt først, ble søkkvåte.

Så spilte vi, og fulgte med på en konsert som var laget for femåringer, før det bar hjemover. På hjemturen var Signe Marie i sitt ess, men jeg ble forholdsvis irritabel da Pål og Andreas sprayet meg og mine omgivelser med dameparfyme. Jeg blir kvalm av parfyme i for store mengder. En annen ting var at hverken Pål, Andreas eller med hadde barbert oss i helga. Jeg vet ikke helt hva som var værst: Det at jeg ikke hadde barbert meg, eller at det tok to dager før noen kunne se det. Da hadde jeg til gjengjeld en pen liten bart av hallik-typen. Du vet, som ikke møtes på midten. Behagelig tanke.
Men alt i alt var dette en hyggelig tur, mitt mellom min åttende og min niende stjerne på uniformen, og jeg kan si at jeg kommer til å se tilbake på det hele med glede. God sommer.

Sommer'n

I går kveld var jeg veldig glad. Dagen hadde gått som den skulle, skolen var over for iår, og mine dager som GK-elev er over. Men det var noe som manglet. En ting var at jeg visste alt dette, men jeg var ikke sikker på om jeg helt hadde tatt innover meg det faktum at jeg hadde fri.
Æsj. Det skulle jeg nok greie.

Det endte med at jeg ba Andreas over for samtale og te, og vi snakket om alt fra politikk til musikk (hei, det rimte!). Da han dro, var kl nesten 2, om natten. Da gikk jeg rett og la meg.
Natten husker jeg faktisk en del av. Drømte at det tok meg et minutt til skolen, at jeg hjalp ei å rømme fra en fyr, og at jeg og noen andre kom i slåsskamp med en gjeng store karer. Det siste jeg husker, var at jeg, med en liten klubbe og en skolekjøkken-gryte, sendte en av karene til drømmeland ved å spille en forholdsvis dårlig trommesolo på hodet hans.

Jeg våknet først i ellevetiden, men sovnet snart igjen. Ikke før litt over 2, ca. tolv timer etter at jeg la meg, fant jeg endelig veien fra sengen til badet. Egentlig misliker jeg sånt. Hvis jeg står opp etter tolv, får jeg alltid følelsen av å ha kasta bort halve dagen, og slikt kan jeg ikke ha noe av. Men én ting gjør det meg ihvertfall sikker på:
Jeg ER i feriemodus.

God sommer alle sammen.

Resultatet av muntlig eksamen i Engelsk

Jeg fikk sekser. Det gjorde og en til. Videre var det tre femmere og en firer. Ikke dumme karakterer noen av de...
Liker egentlig ikke å skryte. Men må jo si noe, siden det kun var 6 av 90 som kom opp:

Vi var rett og slett bare best!!!

Yoko Ono kommer til Øyafestivalen.
Hadde ingen planer om å dra likevel.

Eksamensdikt

På fredag var vi på skolen,
for å få vite.
Hvem som kunne gå i solen,
og hvem som måtte slite.

Og den som sa hvem som kom opp,
var så snill.
Mathias syns at dette var topp,
han drog hjem og så One Tree Hill.

Mens noen drog avgårde,
satt Arhur Per.
Forundrert klødde han seg i håret,
han sitter der og ler!

Under på en liten strek,
stod navnet Hanne Marthe.
Hun ble faktisk veldig blek,
og roper ut: "Det var som svarte!!!"

Aleks kunne heller ikke dra,
hjem til sin BMX.
Han så opp på læreren og stille sa,
for en grævla heks.

Ja vi og enda tre,
må sitte hjemme og øve.
Men dere andre skal nok se,
sensor skal bøye seg i støvet.

Arthur Per Cowie

Veit at det mangler en sammenhengende rytme, men vis forståelse. Brukte ikke så veldg lang tid på det heller. Det skal også sies at det ikke er helt rett alt. Visse diktninger er gjort for å "sprite" opp diktet.

Oh, unhappy day.

Av 90 elever på allmenn Dalane kom 6 stykk opp i muntlig. Av disse var alle fra klassen min.
Dere vet hvor dette ender, men jeg skal ikke si noe sånt som at jeg var den siste som ble ropt opp, for det var Aleks. Inntill det øyeblikket trodde han at han slapp. Som naturlig var, ble "Per Arthur" ropt opp først. I engelsk. "Schools in the UK".
Litt av en start på dagen.

Men da satt jeg altså der. Egentlig litt likegyldig ("Ja, ja. Det var ihvertfall engelsk Kunne vært værre"). Men der kunne jeg ikke sitte, og etter all jublingen og informasjonen, gikk jeg ned å lånte engelskboka, igjen.
Bibleotekaren ble litt agressiv da jeg ikke gadd se etter om det fantes bøker om det engelske skolessystemet på skolebibleoteket (hvem i all verden ville hatt gidda til å skrive en sånn bok?). Men jeg tok meg ikke så nær av det, alle vet jo at bibleotekarer hysjer værre enn de biter.

Aleks og jeg (ja Stine, "jeg" kommer etterpå!!!) gikk hjem, siden bussen han skulle ta, kom ca. en time etter at vi var ute i Svartemyrsveien. Timene som kom ble brukt til alt annet enn engelsk, og var ganske behagelige.
Men det kunne ikke vare. Før eller senere måtte jeg få noe gjort, og akkurat nå var "før" mer fristende, slik at søndag ikke ble sammenlignbart med å lese "Norges Lover" i kjedsommelighet (har aldri lest den, så skal ikke si sikkert).
Det går sikkert ann å gjøre Schools in the UK om til et spennende tema. Den kunsten er ikke noe jeg har lært meg.

Da jeg, under arbeidet med eksamen, måtte løpe til å hjelpe far, endte jeg først i en vakker liten krigsdans på ett ben. Denne dansen hadde små innslag av det poetiske, forvrengte ordet "dammit". Nå vil sikkert noen tro at denne dansen er en hemmelig skikk fra den skremmende, og farlige sekten "Vår", men det er det altså ikke. Jeg hadde rett og slett slått storetåa såpass grundig at jeg ikke greide å holde meg til et verdig "hell-ve-te!!!". Her var det dauablod, vanlig blod osv på ett sted. Fikk til og med en del inne i sokken.

Før jeg avslutter dette rene handlingsreferatet, vil jeg takke alle de som har følt med meg og syntes synn på meg. Egentlig misliker jeg å bli syns synn på. Det er bare en eksamen. Ikke et personlig ragnarok. Likevel, det varmer at folk bryr seg, spesielt siden jeg, i deres sted, ville sittet og ledd åpenlyst av de det gjaldt (med mindre min sosiale intelligens sier annerledes. Ja, jeg har en sånn en).
Takk til dere, og farvel.

Post Scriptum: Det bildet er IKKE ekte. Det er Aleks som har satt hodet mitt på en annens kropp.

Navn til besvær

Den 23. juli 1989 ble jeg døpt, og dermed ble jeg offesielt hetende Arthur Per Cowie (ikke Bull, som står i bloggnavnet. Det var bare morsommere med initialene ABC enn APC.)

Det ser desverre ut til at ikke alle har fått med seg hvordan dette navnet uttales (Arthur Per, altså). Den korrekte, norske uttalen er Artur Per, ikke Per Arthur, som veldig, VEEELDIG mange tror. Det slår ikke feil. Grand-tanter og andre slektninger som jeg ikke har snakket med siden jeg var "så stor", speakere på friidrettstevner, eldre mennesker, og flere til, har en tendens til å kalle meg Per Arthur. Normalt har jeg ikke noe problem med dette, men jeg har enda til gode å forstå speakerene. De leser jo bokstavelig talt opp navnet, og likevel får det feil.

Dette kan ha flere grunner. Per Arthur har flere fordeler fremfor Arthur Per. Her er noen av disse:

1. Per Arthur høres bedre ut enn Arthur Per. De fleste liker å få den korte delen først, selv om dette får navnet til å gå sykt fort (prøv å si det på østlandsk, så forstår derer).
2. Per Arthur legges ikke så mye merke til. Man unngår dermed at foreldrene til venner blir så facinert av navnet at de skviser inne "Arthur Per" i alle setninger som blir sagt så lenge man er i rommet. Men samtidig, ingen vil overse din eksistens med navnet Arthur Per.
   
3. Man unngår at folk assosierer navnet ditt med "det sies ulogisk". Som om Per Arthur liksom var logisk.
   
4. Arthur Per høres ut som:
   
1. Et verb (å arthurpere). Ei fra Bryne kom frem til dette. Egentlig bare et tulleord, men det høres ikke ut som noe jeg ønsker å gjøre.
   
2. En legetittel (arthurped). Også dette et tulleord, men hun som oppdaget ordet "arthurped", kom etter hvert frem til at hvis noen skulle fått den tittelen, måtte de ha spesialisert seg på operering av tær.

Likevel finnes det de mennesker som mener Arthur Per (eventuelt bare Arthur, som jeg selv bruker) er det beste. De fleste av dette gjør det av vane, eller fordi de leser det rett vei. Men du har et fåtall, en nesten utdøende rase, som mener at Arthur Per høres mest riktig ut. Jeg var ikke klar over dette før Atle (Johnny) Skogen kommenterte det.

Det er derfor jeg har en spørsmål til dere (to) kjære lesere: Hva høres best ut? Er dere en mann/kvinne av Atle (Johnny)s hjerte, som mener Arthur Per høres best ut, eller er det Per Arthur som står deres hjerte nærest?

Til slutt vil jeg si at jeg ikke har noen som helst problemer med Per Arthur, Afo, Arthor, Pelle eller andre versjoner av navnet mitt. Jeg føler heller ingen trang til hard avstraffelse av personer som bruker disse navnene (eventuelt verb og legetittel).
Den trangen ga seg etter den timillionte gangen det kom opp, ca (5. klasse).

Melk, feriekolonier m.m.

Jeg stod opp sent idag. Med det mener jeg kl. 13:00, ca. Dette fordi jeg ikke hadde skole, og IKKE på grunn av skulk. Skulk er det liten vits i å drive med, spesielt på fridager.
Uansett, da jeg i tre-firetiden skulle spise frokost (hadde en del jeg skulle gjøre først, blandt annet kjøpe piffi til maten og poste et brev), måtte jeg selvsagt ha melk. H-melk av Q-melk sorten, for å være helt nøyaktig.
Jeg beklager overfor de melkeprodusentbevisste menneskene jeg kjenner, spesielt Bjørn Ege, at jeg er slik en quisling og drikker denne melken, men den smaker bare bedre. Igjen, jeg beklager.
Men da jeg skulle helle oppi melken, oppdaget jeg at det var noe som ikke stemte. For det som kom ut av kartongen, var forholdsvis klumpete og tyktflytende.
Dette kan sikkert være helt greit hvis melken kommer fra en surmelkskartong, men her var det h-melk, og den skulle vel for tiden innholde MINDRE fett, ikke store klumper av det.
Heller ikke lukten var noe og skryte av, så jeg kom frem til at denne kartongen var som en norsk feriekoloni i Spania: Masse stygge greier som kom inn og laget kvalm. Skal vedde på at bakteriene i kartongen også stemte Frp.

Jeg fikk da til slutt mitt glass med melk, ved å åpne en ny kartong. Siden jeg, i motsetning til spanjolene, misliker feriekolonier, ble det resterende innholdet i den infeserte kartongen omhyggelig skyllet ned i vasken. Bare husk dette folkens: Vær varsomme med melken, man vet aldri hva som kan komme ut derfra. Gjerne unngå å stemme Frp vil også hjelpe. Men viktigst av alt: Skyll, brett, stapp. Husk returkartong.

Fridager, jeg elsker livet.

Først beklager at det ikke er oppdatert på en stund. Jeg har tatt ferie en uke eller to.
Er ikke sikker på hvor lenge jeg kan gjøre akurat det, men det går nok

Men uansett. Forrige torsdag var det en fin dag. Ferien var tatt på forskudd, livet var uten bekymringer, og jeg hadde endelig kommet frem til at faktisk var vinterens siste snøfall, den dagen i begynnelsen i april. Med sånn et drittvær som denne boebodde sumpen har hatt i år, tok det meg litt tid å bli optimist.

Så hva skulle jeg gjøre?
Ingen ting.
Utrolig kjedelig, men det var på tide jeg gjorde annet enn å farte rundt på fritidsaktiviteter. Og kjedelig er vel å gå litt langt. Til tross for at entusiasmen min ofte har en tendens til å ta ovehånd, og at jeg f.eks reiser meg for å understreke et poeng, at jeg often har en tendens til å bevege meg i ekstrem fart uten at jeg er det minste stresset, eller at jeg snakker like fort og sterkt som en brølape i paringstid, betyr ikke at jeg ikke kan slappe av.
Tvert imot, det er en kunst jeg er forholdsvis godt til, og det resulterte i en helg med PC, bøker, mye søvn og lite nytte.
Fyttiraker'n som jeg elsker livet.

Men denne idyllen kunne jo ikke vare. Den var aldri perfekt heller, siden Fyrfestivalen, gudstjeneste, pokerkveld (minner de to som skylder meg 75 kr hver) tok masse tid. På mandag var det "Familiens Ære" på storskjerm med halve byen, tirsdag var det husstøvsuging og friidrett, og etter det tok det av. På onsdag kom Eva på besøk, og vi diskuterte verden, været og dietten min (hun spiser kun frukt som snacks, mens jeg bruker hennes besøk som unnskyldning for å ta fra snopeskapet. Jeg har fremdeles ikke dårlig samvittighet av den grunn).
Og idag, denne vakre, skyfrie morgenen som endte i kald vind og skyer, var det hele ved en topp. Da var skulle Martin prøvespille, jeg måtte kjøpe nye CD'er, og jentebølgen slo innover Sandnes.

Stress hele greia, men likevel, verd det. Jeg har jo valgt det selv.
Alt til tross: Fyttiraker'n som jeg elsker livet.

Ingen skriftlig eksamen! Yeayhyeayh!

Denne dagen skal skrives ned som en gledens dag i 1AAB 05/06's skoleår.
Vi skulle få vite om vi kom opp i skriftlig eksamen.

Spenningen var til å ta og føle på der vi alle sammen, både 1AAA, 1AAB og 1AAC satt og ventet på dommen. 1AAA hadde allerede komt opp i engelsk, så det stod om øki eller matte. Nå har jeg tidligere nevnt at jeg liker øki, men ikke øki-eksamen. Det får være grenser.
Det første som skjedde, var at 18 i 1AAC kom opp, de siste 5(?), blant annet Johnny og Jørgen, pustet lettet ut. Vi i 1AAB satt fremdels og ventet.
"Hvordan var rekkefølgen?" spurte jeg Andreas, menhan sa at både første og siste elev på klasselista deres kom opp. Dermed var det ikke noe system som kunne hinte om hvem i min klasse som kom opp eller ikke.

"I klasse 1AAB kom...." begynte Frank Emil. Jeg satt og ventet på at mitt navn skulle leses opp, siden jeg trodde de ville velge litt hulter til bulter i klasselista, og at jeg hadde "flaks".
Men det var noen ganske andre ord som forlot marinbiolg og og exMac-guru Frank Emil:
"I klasse 1AAB kom INGEN opp!"

Jubelen stod i taket. Folk i klasse lo og jubla, til tross for IDOS' strenge beskjeder om at det måtte vi for all del ikke gjøre. Midt i det hele satt jeg og pusta lettet ut, med en liten latter. En hel uke fri. Deilig.
I forbindelse med dette kom jeg frem til å legge ut et lite bilde. All verdens vakre fyrverkeri for å feire at jeg ikke kom opp i år.
Noen (min far, f.eks.) vil si at det var synn, og at jeg mistet god erfaring. Men det tror jeg ærlig talt jeg kommer over.

Gratulerer, hele 1AAB (+ noen i 1AAC)!

Operasjon Mailekene 2006 del 1

Lyktestolpen ved Shell var omskapt til en dusj, der jeg sto i den grå, regntunge morgenen og ventet på mine venner. Den svaia i vinden og slapp ned et drømmeaktig lysvann over det øde krysset. Jeg stanset og kikket bak meg. Gode gamle fatter overvåkte sin melankolske sønn fra bilen som stod der.

Opp kl. 06:30 på en lørdags morgen, begynte en flere timelang tur til et sted lenger nord. Med meg på denne turen hadde jeg mine flotte ekspedisjonskolleger. Lederne, Hans Magnar og Kåre, virket rolige, til tross for den lange og farlige turen som ventet.
Tommy og Hans Erik satt baksetet og speidet våkent ut over veien, som om de så etter noe spesielt. Kanskje en mistenkelig, mørkkledd kar med sorte briller og skinnhansker. Kanskje en mann med turban og Avtomat Kalashnikova.
Eller kanskje det Hans Erik fryktet aller mest: En Manchester United supporter.

I det vår siste forbundsfelle, Torstein, satte seg inn i bilen, syntes jeg så vidt jeg så noe oppe på haugen over veien. I et øyeblikk kunne jeg se en mørk skikkelse kikke ned på oss, før han forsvant igjen.
Det kunne ha vært en hvilken som helst bilmekaniker som tok en røyk, men jeg var ikke sikker. For alt jeg visste, kunne det ha vært hvem som helst, men det hele ga meg en guffen følelse før turen fortsatte.
"E du me idag?" spurte Torstein litt overrasket. Jeg nikket. Jeg hadde inntil dagen før antatt at jeg ikke skulle sendes avgårde før søndag, men slik var det ofte. Vi fikk beskjeden i siste liten, slik at ingen skulle kunne snakke mer enn nødvendig. "Jeg har 'kameraet" sa jeg, og merket med en gang at Torstein forstod hva det dreiet seg om, så jeg unnlot å la den lille, svarte pakken komme ut i lyset. Han visste, alt var klart, og oppdraget igang.

Etter en lang kjøretur, hvor vi gikk gjennom de kritiske punktene i planen og ellers snakket litt om alt mulig for å roe nervene, kom vi til fergeterminalen. Jeg pustet lettet ut. Den lengste delen av turen var over, og ingen ville kunne gjøre oss noe så snart vi var ombord i fergen.
Det var godt, for det var på fergen jeg først la merke til dem: Grønn og hvitkledde. De hadde ikke engang skjult at de var fra Sandnes.
Siddiser, de trodde de hadde oss. Jeg knyttet neven og forsikret meg om at jeg ikke hadde med meg noe som kunne røpe min identitet, men alt jeg hadde, var lommebok og mobil, og alle visste hvor stor sjanse det var for at de var forfalsket og til engangsbruk i vår business, så jeg pusta lettet ut. Jeg hadde bedre ting å drive med enn å tenke på slike detaljer.

Vi ankom målet vårt i 11-12 tida, og de forskjellige ble fortalt tiden de skulle utføre sin del av planen. Kun Kåre og Hans Magnar hadde kopier, siden det ga mindre sjanse for at noe skulle skje. Vi andre måtte stole på våre super-duper trente hjerner. Men for all del ikke huske andres oppgaver. Ingen vits i å vite mer enn det vi trengte. Da var det mindre å tape hvis noen skulle bli "oppmuntra" til å snakke.

Mens vi venta, gikk jeg og Torstein og sjekka området. Vi gjorde oss kjent med terrenget, og fant alle vitale bygninger, som speakerbua, kiosken og toalettene. "Eg finne ikkje nogen" sa Torstein. Jeg rista motvillig på hodet, men sa "de kommer nok".
Likevel, jeg begynte å bli redd for at Torstein hadde rett. Det var noe som mangla, og den samme gufne følelsen som hadde slått meg da jeg merka mannen oppe på haugen da vi henta Torstein, slo meg igjen.

Jeg sukka dypt. Dette kom til å bli en lang dag.

Kjernehistorie

Jeg beklager dette. Jeg lovet Morten å ikke ta for meg avansert fysikk eller politikk, men akkurat idag fant jeg ut av at jeg måtte si noe. Bare for å få det ut av systemet.

Det amerikanske atompogrammet var et mer eller mindre styrt av europeere! Det var de som gjorde de fleste kalkulasjonene, det var de som faktisk fikk det hele igang. Selvfølgelig var det med noen flinke amerikanere, og det var USA som betalte, men i hovedsak, det var europeisk.

Dermed skal ikke USA få hele æren. Æren for den kalde krigen (det var en brite som ga russerene atomteknologi), og for Hiroshima- og Nagasaki-bombingen.
Deilig å vite. Russerene har fremdeles atomvåpen. Men det er ikke noen som passer på dem. Dette medfører at det er ca. like lett å få tak i atomavfall og råstofff til atombomber som det er å få tak i tvilsomme pornografiske artikler (det siste kan Kjetil og Matias fortelle om). Vi lever i en spennende verden. Greit å vite at det ikke bare er amerikanere som skal ha skylden for at vi kan utslette oss selv uten problemer.
Ha en god dag...

Spill for vårt Noreg! 17. mai for en korpsmusiker.

For mange herrens år siden, da jeg fremdeles var lite og uskyldig (og feit), var mine gode venn Pål allerede i gang med sin musikerkarriere. Forskjellen var at det da var kornetten, og ikke gitaren/stemmen/pioanoet som sto i sentrum. Det var dermed naturlig at han, som broren hadde gjort før ham, ble medlem av Husabø Skolekorps.
At min gode venn skulle starte, fikk også meg til å se mot korpset, og før jeg visste ordet av det, satt jeg der med et althorn mellom hendene (de trengte rett og slett ikke kornetter). Slik ble det til at jeg ble hornist i Husabø Skolekorps, og siden har jeg vært med på flere andre korpsgreier, slik som sommerkurs, kretskorps (Rogaland Ungdomskorps) og svært nylig, voksenkorps (Egersund Musikkorps).

I år, 8-9(?) år senere, var jeg og Pål eldst, og her måtte vi være gode forbilder. Men dette er ikke like lett.
Se det for deg. Der går jeg i en latterlig hatt, som er altfor, altfor liten, og plutselig ser jeg min gode venn Aleksander Trygve som står og ser på med et bredt smil. Av en eller annen merkelig grunn er det hele veldig morsomt. Jeg holder på å begynne å le, og der er jeg i ferd med å dette rett ut av "Norge i rødt, hvitt og blått-potpurri"! Skamme seg, skulle karen!
Et annet uromoment er min venn Pål. Plutselig begunner han å signalisere til meg at jeg skal ta frem mobilen min. Jeg oppdager at den ringer, siden Pål plutselig, mitt i toget, har funnet ut at det er på tide vi tar en samtale. Ja, ja... Kunne vel vært værre. Han kunne ha funnet ut at vi skulle gå og ta en softis, eller at han ville synge notene sine. Vet aldri med ham.
Og til slutt er det jo å takke mine venner med Aleks, Marius, Christine osv i spissen. På vei gjennom gågata med borgertoget (tror jeg) mottok jeg jubel som var en konge verdig. Da spilte jeg ikke, så det var en svært gledelig.
Jeg ble rørt til tårer. Takk.

Til slutt vil jeg takke alle de virkelige heltene og heltinnene. De som gikk der og svettet og strevde for at 17. mai 2006 skulle bli en minnefull dag. Signe Marie (dirigenten), med stortromma på magen, og som sannsynligvis ikke så spesielt mye mer på grunn av sine altfor begrensede centimeter.
Jeg vil også takke talerene fra 6. klasse på Rundevoll, som brukte så liten tid at jeg ikke mistet russetalen. Er fremdeles ganske så sur på ordføreren fordi han skulle bruke så villt lang tid med talen ifjor, slik at jeg ikke fikk sett søsteren min tale!!!
Og selvsagt, vil jeg takke de menn som gjorde en stor og viktig jobb for verden. Takk til Eto'o, Belletti og resten av Barcelona for å sikre at Asenal ikke vant (jeg er Tottenhamfan).

Merk:
Bildet under er av meg og en del i korpset. Ikke alle, siden jeg ikke fikk plass til dem. Beklager det, både til dem som er med og de som ikke kom med...

En hyllest til øki og IDOS.

Jeg har en innrømmelse å gjøre:
Jeg liker økonomi og informasjonsbehandling.
Ikke fordi det er sløvetimer hvor vi skjeldent gjør annet enn spill og MSN. Ikke fordi læreren, Idar Ose, er en skikkelig grei kar som ikke gir særlig mye lekser. Det er heller ikke fordi den samme læreren viser oss hvor man skal finne frem til spill og geekete dibbedutter på nettet, forteller tørre vitser og geekevitser, hvor jeg bare forstår førstnevnte, eller viser meg hvor jeg skal finne klipp fra testing av anti-tanks våpen.
Det er heller ikke at jeg fikk 6 i boka forrige halvår i faget, og 5 dette halvåret, uten at jeg egentlig føler jeg har jobbet så veldig (beklager IDOS).
Grunnen er at jeg idag fikk ny lader til PC'en.


Dere ser, de siste par ukene har laderen min vært en liten djevel på det å irritere. Med en gang den har nådd en viss temperatur, har den beynt å sende ut en høyfrekvent lyd som innen kort tid ville fått de fleste på galehus (ikke meg. De tør ikke ha meg der fra før).
Uansett, det var irriterende, men ikke like irriterende å gå inn på el-kjøp å finne ut at de ikke ville hjelpe meg (som jeg antok ville bli tilfellet). Det var heller ikke så irriterende at det var verd den veldige omveien det ville betydd å sykle bort dit.
Men idag fikk jeg nok. Etter skolen stakk jeg ned, helt bestemt på at dette skulle ordnes.

Som alle andre tidligere dager, var mine venner ved Service-avdelingen motvillig mot å sløse penger. De var usikre på om jeg hadde rett på ny lader. Men da slo jeg ut med mine øki-kunnskaper: "Jeg vil se på det (at den laget den pipelyden) som en mangel. Jeg er enig i at det ikke er såpass mye som en vesentlig mangel, men det er i det minste en betydelig mangel (eller var det omvendt?). Det var ikke det jeg betale for".
Da var plutselig sjefen interressert i å få saken ut av verden, og jeg hadde en ny lader i hånden i løpet av et minutt.
Jeg takket og gikk.

Så hva gjorde at jeg fikk ny lader?
Det KUNNE være god service fra El-kjøp, men det var liksom ikke naturlig (beklager Stefan. Noen av folka er ikke sånn, men El-kjøp Egersund er ikke kjent for topp service).
Min tro er at det var fordi jeg brukte de ordene jeg brukte. "Mangel" for eksempel. Et forholdsvis enkelt ord, men i virkeligheten er det en stygg andunge. Det bir til en vakker svane når man bruker deti kjøpssammenheng. Dette fordi det er det ordet som brukes i forbrukerloven, og dermed får det til å virke som om man vet hva man snakker om. Samtidig gjorde jeg det klart at jeg visste forskjelden på en vesentlig og en betydelig mangel (noe jeg egentlig ikke gjør, men det visste ikke de). Forbrukeren har makt, og man kødder ikke med den forbrukeren som vet at han har det.

Alt dette er det øki og IDOS (kort for Idar Ose) som har lært meg. Uten den ville det å få ny lader vært ganske mye vaskeligere.
Så takk øki.
Jeg vil egentlig ikke være en sånnen geek. Jeg skal ikke engang bli blåruss. Men jeg må kapitulere og se sannheten i øynene. Jeg liker øki, og når kunnskapsløftet kommer og sender hele faget ut av skolen til fordel for matte osv, skal jeg huske deg. Du vil alltid ha en plass på PC'en min (ihvertfall til jeg ikke lenger trenger de filene).

Takk for alt øki.

Bazar - AND I'M STILL MAD AT YOU!!!

En basar er vel for de fleste kjent med. Hvem husker vel turene med mor eller bestemor på bedehuset eller samfunnshuset, hvor det ble solgt kaker, kaffe og ting ingen i sin villeste fantasi ønsket å kjøpe (men som likevel på mystisk forsvant og ble om til penger i kassen).
På lørdag ble jeg igjen utsatt for en slik, men jeg sto i oppvasken...

Det hele begynte på onsdag. Da var det ikke øvelse med koret, men valg av nytt styre for neste år Selv hadde jeg motstått fristelsen til å stille til valg, siden jeg allerede har altfor mye å gjøre.
Men det var andre ting de trengte folk til: Basaren på lørdag. To kamerater, Eirik (Mong) og Martin fikk i oppgave å ta oppvasken fra 10-11 på morgenen. I ren sadisme fant de ut at de skulle få med meg, AND I'M STILL MAD AT YOU!!!
Så kom det frem at de manglet noen fra 11-12. Trolig fordi han akkurat hadde blitt valgt nestleder, og dermed var bitt av et ønske om å være et godt eksempel (Det går normalt over etter hvert. De kan ikke leve i dumsnillhet hele livet), fant Eirik ut at vi kunne ta 11-12-økten og. Martin fant visst ut at han skulle dele denne meningen, og da ble mine "DERE kan ta den økten. Jeg har bare blitt med på EN time" druknet i applausen fra de som tenkte "idioter, men da må ihvertfall ikke JEG gjøre noe".
Så jeg ble med på en time til, AND I'M STILL MAD AT YOU!!! (den er til Eirik og Martin).

I etterklokskapens navn burde jeg sikkert kneblet begge to og lagt dem på et kott før de i det hele tatt hadde kommet på å åpne kjeften, men jeg liker ikke tanken på å kneble gutter og bortføre dem. I værste fall kunne jeg fått beskjed av foreldrene at jeg bare kunne beholde dem, og hva er vel mindre ønskelig?

Lørdag morgen kom, og jeg dro inn til byen for å sette igang. Det kom etter hvert frem at arbeidsfordelingen var enkel og grei. Eirik "the nestleder" jobbet, og jeg og Martin satt og var moralsk støtte. Etter hvert måtte vi ta i et tak, og imellom klagingen på at folk ikke kan spise opp (det lå halvspiste kaker igjen på brettene), fikk vi faktis vasket og tørket litt bestkk, kopper og kar. Likevel, det var forholdsvis rolig arbeid.
BUT I'M STILL MAD AT YOU!!! (fremdeles til Eirik og Martin).

Jeg hadde egentlig tenkt å stikke, i tilfelle de trengte meg til noe annet. Det jeg gjorde det ikke, og måtte hjelpe til å rydde etter basaren. Det viste seg at jeg da fikk gratis kaker, vafler og gele, siden det var mye rester. Dermed hadde jeg funnet en jobb jeg kunne trives med. Skåret i gleden var at jeg på merkelig vis greide å føre en hel glassbolle fyllt med gele i gulvet. Det ble en salig lapskaus av glasskår og gele. At en eller annen (lite framsynt) person hadde funnet ut at det skulle anlegges vegg-til-vegg-teppe inne i misjonshuset, gjorde ikke saken bedre.
Så jeg fant en bøtte, og skuflet all geleen oppi ved hjelp av en sementskufle (sementspade for fremmedspråklige). Spennende saker.

Alt i alt var det en overlevelig dag. Men jeg har ikke glemt at jeg hadde sluppet unna mesteparten av arbeidet, både på kjøkkenet og med sementskuflen (se over for forklaring), hadde det ikke vært for Eirik og Martins ønske om å være gode eksempler.
Martin, jeg vet du leser dette, og hvis ikke Eirik gjør det, så si til ham at I'M STILL MAD AT YOU!!!
Men det er vel typisk unge ledere. Etter hvert forstår de vel at en leders jobb er å passe på at alt blir gjort, men for guds skyld ikke gjøre det selv.

Barnepass

En mandags kveld. Jeg passer unger. Det høres kanskje litt rart ut, med tanke på at jeg alltid har vært veslevoksen, men slik er det. Ikke hver uke, men sånn av og til passer jeg naboungene. De er to veldig livlige unger som er forholdsvis selvstendige, men ikke store nok til at foreldrene kan slippe dem løs i huset uten påsyn.
Et par greie unger, det skal de ha, og det er forholdsvis lite tull. Men jeg er litt for lett å manipulere. Jeg skulle ha dem i seng kl 20:00-20:15, men jeg hadde bare så vidt blitt ferdige med all godnattlesingen da faren kom hjem 20:3o.
Jeg er vel litt tøffel. Stakkars meg, og heldig (eller uheldig?) for min fremtidige kjæreste, hvem det enn skulle bli.

For ordens skyld, det er ikke mine tøfler på bildet. Mine er enda værre, men likner ikke i det hele.

Vareopptelling

Jeg er friidrettsutøver. Nesten hver tirsdag og torsdag trener jeg som en helt for å øke muskelmengden, og forebygge at den alltid truende magen min får overtaket.
Men dette engsjamentet har visse mindre hyggelige effekter. Jeg nevner loddsalg, basarer osv. Men det som skjedde igår, var vareopptelling.

Friidretten har en avtale med Rimi om at de skal telle opp alle varene ca. et par ganger i halvåret. Dermed var det opp på søndag morgen, for å være på Rimi kl. 9.
Jeg er ingen spesielt stor fan av vareopptelling, og med min dårlige hoderegningssans, pleier det å gå kun med en kalkulator i baklomma. Men det jeg liker med denne vareopptellingen, er at den gir meg en forståelse av alt det man faktisk kan kjøpe. Første gang jeg var der, kom jeg hjem med en dypere forståelse i hvor mange forskjellige parfymer og midler man kan bruke for å vaske dassen sin. Senere har jeg også oppdaget at noen liker vann tilsatt smak (men det er ikke saft eller brus, kalles fremdeles vann), at det finnes tyve forskjellige typer "gjennomsiktige" nylnstrømper, og at dopapir kommer i femten forskjellige mykhetgrader.

Denne gangen var det hud, hår og tannpleie jeg telte. Skal vi se, det var 14*25-13 pakker colgate. Vel, selvsagt bare en av mange typer. Tannkrem er oppskrytt. Trenger vi virkelig så forbaska mange typer? Håndsåpen var mer forståelig, for forskjellige mennesker har forskjellig hud, men likevel, det kunne holde med en "sterk", og en "mild".
Jeg fikk hjelp til denne seksjonen av Christine, og etter hvert Torstein. Ironsik nok var det Christine som tok seg av barber-seksjonen, det mens jeg og Torstein tok oss av sjampoer, hårsprayer og rynkefjerningskremer. "Eg visste ikkje at halvparten av desse fantes eingong" sa Torstein, da han gikk gjennom Herbal Essense's (sikkert skrevet feil, jeg beklager) forskjellige sjampoer, med "Rainforest" osv.

Når vi så var ferdig med dette, telte jeg aviser, for så å bli flyttet il lettølen og blandevannet. Ikke spesielt spennende egentlig, men jeg dreit meg ut i nøtteavdelingen.
Jeg skulle løfte opp de sylinderformede rørene med nøtter i løs vekt, og få dem veid ved kassen. Det jeg ikke visste, var at de sylinderformede plastrørene ikke var festet til basen. Det betydde at når jeg skulle løfte opp de brente mandlene, helte jeg deler av innholdet ned på gulvet og på stativet. Det samme gjorde Torstein på et senere tidspunkt. Dermed måtte vi samle opp det som ikke hadde dettet på gulvet, og la det oppi igjen.
Tips: Ikke kjøp nøtter i løs vekt på Rimi!

Oppsummering av 06.05.06

Dagen begynte forholdsvis tidlig. Jeg måtte opp og marsjere, noe som gjorde at jeg drøyet turen fra senga og ned på gulvet (ca. en halv meter, men en hard halv meter) så lenge som mulig.
Dette førte til at far stresset seg opp, siden jeg hadde dårlig tid.

Så bar det av sted til Lagård Ungdommskole, og marsjseminar. Da jeg sa det var opp og marsjere, så mente jeg opp og marsjere. Det var den samme mølja som alltid. Vi som har gått i korps siden livet var enkelt og jenter hadde jentelus, marsjerer like naturlig som andre spiser iskrem. De mindre, som ennå ikke er utsatt for onde ting som "prøver" og "sommerjobb", hadde ikke helt denne marsjeringa i boks.
Ok, mange var flinke, det skal de ha. Andre derimot, hadde mer den klassiske potetsekk-stilen. Greit oppsummert, det har vært dager jeg har gjort gøyere ting.

Men på kvelden skulle det bli mer liv, ettersom jeg skulle over til en kamerat.
Det ble det ikke noe av (sånn er mine helger. Enten veldig strengt lagt opp, eller så er sannsynligheten for at bare blir sløving). Men jeg visste råd: Jeg hadde tenkt på om jeg skulle spørre om ikke Pål kunne være med, så da ble det bare til at vi fant på noe. Det ble film, snakking og, selvsagt, grunnleggelsen av denne siden.
Men det får være nok for i natt. Vareopptelling på Rimi med friidretten imorgen kl. 09.00. Hjelpe meg, jeg kommer til å dø...

The beginning

Jeg har bestemt meg får å få meg en egen blogg, og nå var det på tide å gå fra tanke til handling.
Dere kan takke (eller klandre) Pål for dette, siden det var han som ga meg idéen, og som viste meg hvordan det skulle gjøres. Med andre ord: Lundehaugenfolk er faktisk i stand til å skjønne maskiner bedre enn en ekte Dalane allmenn kar.
Beklager Frank Emil, den sårer sikkert. Her har du gitt oss muligheten til å bli nerder av klasse, og så tar vi ikke hintet.

Jeg får se hvor ofte jeg skriver. Den kan være det blir skjelden, men jeg skal prøve etter beste evne å fortelle en god del. Mer lover jeg ikke, og det gjør jeg nok lurt i, med min begrensede tid.

Håper dere liker siden. God fornøyelse

Post Scriptum:
Jeg mener ikke å såre eller støte noen, og hvis så skulle skje, vil det gjøre meg svært lei meg. Like fult kommer jeg ikke til å endre noe ved negative kommentarer, så spar pusten til dere har noe bedre å si. Vennlig hilsen :)