In The Wee Small Hours Of The Morning

"Knowledge is night"

Attributed to Professor Abdullah Nightingale by Bluebear in his book "The 13 1/2 Lives of Captain Bluebear"

On this blog, I have on several occations mentioned my relationship to the night. In many ways, I love the night. When darkness covers the land, and the roar of human life is reduced to a whisper, thoughts flow more easily. Some of my favourite texts, discussions and moments in general has taken place or been created in the domain of Nephthys (1).

The reason for this is probably in part due to the decrease in impressions: Darkness hides all those things the mind normally would have been processing. However, the brain does not slow down. Being used to work at full processing power (2) it just keeps going as before. In that it is not good at quickly responding to decrease in demand, ones brain is similar to a specialised assembly line production where the workers are stationary. But unlike manufacturing, your brain does not start downsizing and eventually moves the remaining processing to China. When there is nothing else to do, your brain starts going through your archives. All those impressions and thoughts that's already been catalogued and put away will be re-examined, compared against each other and used to create some new idea.

The increase in ideas that night brings have, in my case, not always been a blessing. As a kid, the mixture of vivid imagination and morbid ideas lead to many a night where I lay awake in fear of monsters, ghosts and other abominations (3) . I feel the need to point out that I was fully aware that none of these creatures existed, but if a fear is irrational, then logics needs to be backed by light, mum and dad. Fat good any of these did when I was too afraid to leave my bed to get help from them.

Years later, now in my early twenties, I have come to embrace darkness as a friend (4) . The feeling of calm is welcome in an otherwise stressful existence, and I enjoy those all too few moments of non-engineering creativity that follows (5) . The night-time calmness makes me feel more at ease and I get as close to a mystic state of mind as I ever get: I feels at peace with oneself and at one with the greater whole. A great friend the night is that grants me such gifts.

Now, of my friends and associates there are probably a few that will raise an eyebrow reading this. They may have seen me in other states at night, some of which differ and sometimes are direct opposites of the calm, quiet and philosophical Arthur I describe. To the people in question I want to make it clear, do not worry, neither you nor I have been hallucinating. To achieve my dark nirvana, several factors have to be in place. One, I need to be relatively sober. Two, I cannot be stressed about something. Three, there cannot be too many people present, as being social takes up great amounts brain processing power. Four, I need to be awake at my own free will. Remove one or more of these, and the night just isn't the same.

Which brings me to why I thought about writing this post. At 0:30 Thursday morning, I found myself lacking both factor two and four. When this happens, I am everything but peaceful and calm. Being hungry, tired or stressed makes me rather grumpy, and two out of three is a bad combo. I was awake because Shun and I were working on our design report, which was due in on Thursday morning. As Shun is the kind of person I would like to maintain on friendly terms with (6) , I was trying as best as I could to suppress the irritation that stress and deprivation of sleep was inducing. I felt as if I was failing. What one self believes one is expressing, does not necessarily correspond to the receiver's impression of what one is expressing. This means that feeling one is suppressing often shines trough even when one is trying to hide it. The result is this cliché dialogue:

"Are you angry?"

"No, I am not."

"Well, you sound angry."

"I said, I am not angry."

"You're definitely angry."

"KNOCK IT OFF, WILL YOU?! I SAID I AM NOT ANGRY!"

I am well aware of this, and as I could hear irritation in my voice, I was pretty sure Shun heard it too. Being aware of this is normally a good thing, but it does not need to be. In this situation, being aware meant I got annoyed over my failure to keep the anger inside, thereby making me more grumpy. It is like a small particle of dust floating through space: It's gravitational pull will pull in more particles, which in turn will produce a larger gravitational pull, and so it will go until it's a black hole that swallows all life in the galaxy.

Luckily, nights are measured in hours, not in millennia.

(1) I found that my allegory, though poetic, was rather obscure, and maybe not even entirely appropriate. Therefore the link .

(2) Whether or not my brain actually ever works at full processing power is, at best, debatable.

(3) Though the at the time I probably would have problems pronouncing the latter, let alone understand what it was.

(4) Not theologically, as I have kept my childhood faith. Certain irrational principles I have maintained even as I voluntarily let cynicism and realism taint my soul.

(5) I'm not with this implying that I have an unstoppable stream of engineering creativity, though luckily, I do have my moments for that too.

(6) He's just an awesome dude. Who wouldn't want to on friendly terms with him?

Angående Heisenbergs usikkerhetsprinsipp

Jeg liker å ha rett, men ikke sånn sykelig, egentlig. Kan du gi meg et annet svar, så skal jeg ikke stille det døve øret til. I alle fall som regel. Skulle du for eksempel komme til meg og si at hovedstaden i USA heter New York, kommer jeg nok til å klappe deg litt på hodet og fortelle deg at det nok skal bli folk av deg også en dag, men ikke geograf. Kanskje amerikansk president, bare ikke geograf. Men det er noe annet. Da er jeg veldig, veldig sikker på at svaret ditt er feil. Hadde du derimot fortalt meg at tre bærumsgutter på ferie i Iran hadde blitt arrestert for ikke å bruke hijab, så skulle jeg ikke gått av veien for at det stemmer. Jeg hadde kanskje stusset litt over at ikke politiet der nede hadde merket seg det fettete håret og de ubarberte leggene, men det er jo bare bagateller. Det er da ikke så vanskelig å ta feil av kjønnet til keege "gutter" for oss utenforstående? Jeg er altså ganske åpen for litt spesiell informasjon, egentlig. Men det å være åpen for den, er noe helt annet enn å godta den som sann fakta.

Men det verste jeg vet, er når jeg selv er helt på jorde. Skulle jeg for eksempel komme og forklare deg basisen i Aristotels idélære, nei vet du hva, da hadde jeg blitt en smule irritert på meg selv. Galt nok er det at du, lik Ingrid (i RUK) og annet godtfolk helst hadde sett at jeg aldri nevnte slik tematikk (det er ikke egentlig noe spesielt bra tema med mindre du er på et møte i en Sunday Philosopy Club), men jeg vet ikke engang om det finnes en Aristotels idélære. Platons idélære derimot, den kunne jeg sagt noen ord om. Du skulle nok sett at det var den jeg siktet til, i alle fall om jeg snakket om denne verden som et skyggebilde av idéenes verden.

I denne skyggeblideverdenen, som de aller fleste så selvsikkert kaller virkeligheten (det er egentlig ganske usikkert, da begrepet virkeligheten er temmelig relativ i et filosofisk perspektiv), opplevde jeg i helga en liten glede. Egentlig opplevde jeg ganske mange, store gleder den helga, da kretskorps har den effekten på meg. Men jeg er mer interessert i en av disse små gledene akkurat nå. Jeg snakker om den barnslige gleden av å sende en ganske absurd melding fra en annen persons mobil. Ikke som i noe stygt eller noe. Jeg ønsker ikke såre eller noe i den duren. Bare skape litt overraskelse og uskyldig forvirring. Men tro aldri at jeg gjør det for noen andres skyld. Om det skjer, som i et tilfelle, at mottakeren, eller mennesker i den nærmeste omgivelse av personen, finner meldingene teite og barnslige, så får det egentlig være. Selv når personene er tre år yngre enn meg, så tar jeg sjelden noe slik inn over meg. Jeg sender disse meldingene mer for min egen del enn for andre. Om jeg svarer til ei venninne av Tore noe slik som "Godt spørsmål. Descartes hadde sikkert hatt et og annet å si angående det temaet. Men vil du virkelig diskutere eksistensial filosofi midt på natten?" (Hun hadde spurt Tore om han var i live. Noen har visst større problemer med å takle Karmøy enn andre), så er det faktisk ikke nødvendig at alle venninnene hennes skal finne det humoristisk. Jeg hadde det skitmoro, spesielt da dialogen fortsatte med noen flere meldinger. Selvsagt er det hyggelig at Tore, som da også var eier av mobilen, også lettet på smilebåndet da han så hva som ble skrevet. Men jeg trenger altså ikke tekkes alle.

Uansett, tilbake til Karmøy en sen fredagskveld (eller var det lørdagskveld) at Ingrid ville vite hvorfor moren hennes ikke hadde sendt noen melding til henne. Alt i alt forstod jeg ikke problemstillingen. Hvorfor i alle verdens land og riker skal du klage på at moren din IKKE har spurt etter deg? I min verden har det aldri vært noe snakk om hyppig kontroll. Er jeg vekke på kretskorps eller sommerkurs/leir, så er jeg vekke. Far opererer etter formelen intet nytt = godt nytt. Men Ingrid ville altså vite hvorfor moren hennes ikke hadde sendt melding. Moren svarte henne med en ganske ulogisk slutning. Siden hun var på korpstur, så var hun på et godt sted. Stakkars dame, hun er så totalt uten forståelse for hvor skadelig korps er for mennesker. De er onde organisasjoner som oppfordrer til eksentrisk oppførsel. Et enkelt eksempel på dette er min søster og meg. Min søster har aldri gått i korps. Jeg har gått i korps i over ti år. Min søster sender aldri sære, absurde meldinger fra andre menneskers mobiltelefoner, jeg gjør gjør det ofte. Altså, korps er skadelig! Sterkt skadelig! Fy!

Uavhengig av hva jeg måtte mene om slutningene til mor av Ingrid, følte jeg at Ingrid ikke var fornøyd med svaret, og at det ble liggende en del aggresjon i luften. Denne aggresjonen fikk Ingrids mor helt uforskyldt fikk tredd over hodet. Jeg fant det derfor nødvendig å løse opp stemningen mellom mor og datter ved å sende en liten melding som lød noe slik (merk at jeg aldri gav noe inntrykk av at det var noen andre enn Ingrid som skrev):

Melding 1:
-Ville bare si at jeg er glad i deg, på en svært så lite platonisk måte. Dette på tross av Heisenbergs usikkehetsprinsipp.
Morens svar:
-Og det betyr?
Melding 2:
-På tross av min store interesse for gresk filosofi og kvantefysikk, så synes jeg ikke det er rette tema å ta over melding. Tar det når jeg kommer hjem, ok? Post Scriptum: All erfaring tilsier at kontorrekvisitter ikke bør spises. De er svært næringsfattige.

Husker ikke nøyaktig hva det videre svaret ble, men det var noe om at hun så at Ingrid var i godt selskap. Ingen forståelse av hvordan moren kunne mene noe slikt. Hun hadde fremfor seg et bevis på at korpsturer til nordfylket (som i nord i Rogaland) muligens hadde ca. samme effekt på hjernen som langvarig tedrikking (and that just ain't pretty). Her jeg sitter i kveld er jeg en smule ulykkelig når jeg tenker tilbake. Det stod jo klart og tydelig i meldingen at Ingrid skulle forklare moren sin om Heisenbergs usikkerhetsprinsipp og platonsk kjærlighet når hun kom hjem. INGRID VISTE INGEN INTERESSE FOR Å GJØRE SÅDAN! Men andre ord, mitt løfte kommer neppe til å bli holdt. Ganske trist, egentlig. Hvordan Ingrid kan leve med dette på sine skuldre, det vet jeg ikke. Men det er noe med ungdommen idag. Så unge og sorgløse.

Så, angående alt dette her. Angående det at jeg liker å ha rett, angående keege gutter på ferie i Teheran, angående korpsturer, SMS-er, Platon, Tore, Ingrid og Heisenberg. Jeg skulle bare si at jeg hadde rett. Det VAR Heisenberg han het. Var egentlig litt usikker da jeg skrev meldingen. Nå kan jeg endelig slappe av, selv om Wikipedia mener at det egentlig var Heisenbergs uskarphetsrelasjon det het(likte bedre min oversettelse, får stole på Wiki intill jeg finner en bedre, norsk kilde), og selv om jeg nå ble usikker på om jeg skrev Heisenberg eller Heidelberg i meldingen. Men det er en annen sak. Jeg kan slappe litt av nå.

Så langt går det altså ann å gå rundt grøten.

Ro

Jeg skrev hele den forrige posten fordi jeg sitter her med en varm kopp Imperial Gunpowder. Når jeg puster ned i koppen, viser for en kort tid brilleglassene mine meg hvordan Tåkelandet må se ut, om det plutselig hadde matrialisert seg i TV-stuen vår, vel og merke. Jeg er alene hjemme. Torsdag morgen drog far til Antwerpen i Belgia, og han kommer tilbake fra London på mandag. Frem til da, er jeg alene i huset. Selvsagt er jeg inn og ut. Vennetreff, innkjøp, samlinger. Men hver gang jeg kommer hjem, er det stillhet. Jeg slår på lysene, setter på musikken. Da er det stemning. Huset er ikke lenger et sted for lange samtaler og latter. Det er et sted for ettertanke og ro. De mørke rom (jeg er bare blant lysets barn i religiøs forstand), gir opplysning. Klokken er litt over seks, og jeg får den samme følelsen av ro som om det var midt på natten. En grunn er mørketiden. Den legger en demper på alt, selv imunsystemet mitt, og gir meg tid til å tenke. Jeg hører nå på Mark Knopfler. Rolig, varm musikk for å nyte øyeblikket. Ingenting skjer, og akkurat nå er det slik jeg vil ha det.

Rart er det, men akkurat når ingenting skjer, kan en kjenne på livet, og hvordan det er å leve.

Science without religion is lame, religion without science is blind - Albert Einstein

You probably knew this already, but I am a Christian, and proud of being so.

I have for a long time kept my theological conceits out of my posts. It is partly because I have found no natural room for it here, and partly because I have had, and still have, no need to defend my beliefs. What I believe, I do believe, even if it is not all out of any Holy script or prophet's mouth. I have chosen to relate not only to trouth as being Earthly, but also, Heavenly. And as such, reason, even though I base large parts of my Earthly life on it, will never fully grasp the grandness of Heaven. Therefore, I cannot find it possible to base my whole existence on reason, even though I find great pleasure in using it. On the other hand, I will never succumb to find truth only through the words of others. I am told that Galilei once said: "I do not feel obliged to believe, that the same God who has endowed us with sense, reason and intellect, has intended us to forgo their use." I agree with this man, and do base parts of my theology on these three; sense, reason and intellect. Sometimes, the answer is inside you. But these are only minor, as the truth, as my theology is regarded, is based on faith, hope and love. Speaks a prophet of love, I will listen with all my might, and are there words of hope in the Holy Script, then I will save them and bring them to others. But if the prophet speaks of hate, and the Script of separation, then they will never find an open door to my mind. No threat will ever change a persons true feelings. Such are my beliefs, and if this makes me ready for the sulphur-pools of Hell, then it must be so. My only hope is that, if I am wrong, Christ will forgive, as he has done so many times before, even though I am, and forever shall be, unworthy of his grace.

All This Time

Jeg er atten år gammel, og om livets rulett fortsetter å spinne min vei, så har jeg ganske mange år igjen. Men akkurat idag var ikke det måten å se det på. I Lyon fant jeg endelig Stings "The Soul Cages", en plate som jeg har lett etter så lenge jeg har lyttet aktivt til musikken hans. Det er vel strengt talt ikke så mange år, men uansett var det flott å få den plata. Men på plata finnes en sang med tittelen "All This Time", og jeg satte meg ned og leste teksten. Ut av den reiste en tanke som jeg selv er kjent med, og som jeg liker å sette meg ned å tenke på, men som jeg ikke hadde tatt til meg på lenge. Det er litt sånn med oss mennesker. Det er mye vi ser, mye vi hører, og mye vi vet, men som vi ikke virkelig tar til oss. Prøv for eksemepel, når du sitter på toget, eller bussen, eller hva du enn reiser med om morgenen, og virkelig konsentrere seg om verden der ute. Ikke se på at ting farer forbi. Konsentrer deg om de enkle ting, om landskapet, eller om det og det huset langs veien, og virkelig SE på det. Det er da jeg plutselig blir klar over hvor flott verden er. Bare på grunn av dette enkle landskapet, som jeg ser hver eneste dag, så kan jeg konkludere med at verden er magisk. Verden tar, og noen ganger så smeller det så hardt at du blir liggende og kave etter luft i lange tider uten helt å ha fatta hva som traff deg, og hvorfor. Andre ganger gir den i overflod, og for hver lille ting, hvert lille øyeblikk av skjønnhet og lykke som du er villig til å stoppe opp for å motta, jo mer gir verden deg. Det er ihvertfall min måte å se det på.

Men tilbake til "All This Time", av og med Sting. Jeg så litt gjennom teksten, og den fikk meg til å ta til meg tanken om hvor små vi er. For vi er små. En av seks milliarder bitte små sukkerkorn som vandrer rundt på sukkerskålen kalt Jorden, som igjen ligger et sted på det egentlig ganske lille tebordet kalt Solsystemet, også videre. Men nei, det var ikke små i rom jeg tenkte. Jeg tenkte heller små i tid. Vi mennesker lever våre kanskje 80 år, og er vel som oftest fornøyde med det. Men tiden har gått en stund før det, og den vil fortsette en stund etter også. Det sies, at hadde du skalert tiden fra Det Store Smellet frem til nå i ett år, så ville Solsystemet oppstått 1. september. Dinosaurene ville ha kommet først på julaften, for så dødd ut kl. 12:00 den 30.12. Homo Sapiens ville ha oppstått kl. 23:50 den 31.12. Det er altså menneskets del av historien (Til nå, vel og merke). Ti minutter av et helt år. Og den tiden har vi på deling. Da blir de 70-80 årene per generasjon ganske så korte.

Så hva gjør det hver enkelt til? Et stjerneskudd i tiden, det er det vi er. Et lite blaff som forsvinner like fort som det er kommet. Og som med oss når vi ser opp på stjernehimmelen en sen kveld, så kan Verden glede seg over det lille blaffet, og kanskje ønske seg noe Verden ikke forteller til noen annen. Men like fort som blaffet kom, så forsvant det, brent opp i tidens atmosfære. Og Verden vil glemme oss, for strengt talt så betydde jo ikke det lille blaffet så mye. Nei, Verden har større ting å tenke på. Galaktiske kollisjoner, supernovaer, sorte hull. Da er det ikke så lett. Hadde du spurt Verden om den husket hvert enkelt lille stjerneskudd neste kveld, så vil den nok si "Nei du. Ikke egentlig. Men det er da ikke så farlig."

Jeg vet ikke hva andre tenker, men for min del så er det så flott som det går ann å få det. Jeg liker tanken på at alle menneskehetens forsøk på å oppnå udødelighet er dødfødte. Ja, vi har prøvd på å bygge monumenter, byer og riker som skal gjøre at vi skal huskes. Dette har vi gjort siden sivilisasjonen først oppstod for ca. 6000-7000 år siden, og det da ikke så lenge. Selv våre største underverker skal slites ned og bli til sand i vinden, akkurat som vi skal bli til støv og jord. Men det er ikke det som virkelig setter noe i meg. Jeg fenges av gleden ved å vite at jeg får ta del i dette, om enn bare det korte blaffet av en tid. Jeg er kanskje uviktig i tiden, men på en eller annen måte så er nuet til akkurat fordi sånne som jeg skal få lov til å nyte det.

Noen vil sikkert si at tankene mine fører til motløshet. Hvorfor bruke tid på å endre verden, når du likevel egentlig er så liten at det er umulig å forandre noe større? Alt er relativt, sier jeg, og tiden er et av de beste eksemplene på dette. For Verden lever jeg i et øyeblikk. Mens i mine øye lever jeg i mange, mange år. Akkurat her og nå, så er det vi som teller. Det er oss det dreier seg om, og vi skal glede oss over det, og prøve å endre vår verden til det bedre. Vi trenger ikke gjøre store ting, selv om også det er fint. For hvert menneske vi gleder, så rekker vi egentlig ti til. Det er en kjedereaksjon av godhet, "...for det er Himmelen så full av at det har svært lett for å spre seg" (Jostein Gaarder). Det viktige er altså at vi tar oss av idag, tar oss av den delen av historien som vi er herre over her og nå. "Morgendagen vil bekymre seg over seg selv", som det står skrevet i Bibelen. Og fortiden er det lite vi kan endre på uansett. Men som far sa det, "Selv om vi bare er et sandkorn på straden det hadde ikke vært noen strand uten sand". Vi er ikke uten betydning.

Så jeg sier som i forrige post: La oss glede oss over dagen idag, over nuet. Glede oss over den lille tid vi er blitt gitt i dette store maskinen kalt Verden. Og det er ganske stort, bare det.

C'est la vie. C'est ma vie.

C'est la vie. C'est ma vie, et c'est ennuyeuse.

Tous les jours sont identiques. J'ai grand besoin des aventures.

No, je ne parle pas des vacances en Espagne, qui la plus grande aventure est quand Carl I. Hagen et moi font la contrebande dix litres alcool à Norvège. Je parle des aventures réelles. Un voyage, par exemple. Un voyage à la forêt équatorial. Peut-être comme Indiana Jones? Il connaît des aventures. Découvrir des villes anciennes, voler des grandes d'objets d'art, et fuir devant des guerriers tribu enragé. C'est des aventures!

Mais peut-être je n'irais pas à un voyage comme Indiana Jones. C'est trop dangereuse, et naturellement sa aventures est aussi improbable que un professeur normal. Un voyage en Saharienne ^{(Sahara? Fant ikke bedre ord)} est une aventure réelle. Un an avec les Bédouins, le soleil et le silence.

Je dis voyager pour courir à l'aventure? No. Pour moi, un aventure réelle pour moi est le inconnu ou le risqué. Puisque je n'aime pas les élévations, un saut en parachute ou en élastique n'est pas pour moi. Mais il y a aussi les incidents de tous les jours qui est des aventures. Flirter, par exemple, ou se promener au marché à minuit le samedi (à cause des grands hommes et leurs argumentation frappante).

Mais no. Ce n'est pas ma aventure. Ma aventure va être un voyage. C'est ça je veux. Je vais voyager un jour. Mais cette jour n'est pas aujourd'hui. J'ai des devoir, je dis m'exerce pour une épreuve, et je vais chanter le dimanche.

C'est la vie. C'est ma vie.

Dengang da. Og nå.

Jeg er egentlig altfor ung til slikt. Livet står foran meg, og da har jeg ikke tid til å sette meg ned å mimre. Men jeg gjør da faktisk det. Normalt pleier det å være Pål og meg som tar oss en prat. Om alt det dumme vi har gjort, og alt det kule vi drømte om å gjøre, men som vi aldri hadde mot til.

Ta for eksempel det at vi aldri skulka på undomsskolen. Hvorfor ikke? Fordi vi var de værste gullungene i historien. Men vi skulle få gjort det. Så vi stilte opp en vakker dag. Jørgen og Pål syklet som vanlig, og jeg traff dem der jeg alltid pleide, i bunnen av bakken der ved Fokus Bank. Vi leide syklene oppover. Solen skinte, og det var varmt som det kun blir på en ekte sommerdag. Det var så absolutt ikke dagen for skole. I det vi tok i dørhåndtaket på skolen, sa Pål "Nei, dette blir for dumt!". Så vi stakk ut på Holmen, hvor Påls familie har hytte, og koste oss der. Og så god følelse det ga.
Flott sak, ikke sant? Ikke så fantastisk når du hører at det var en lørdag, midt i sommerferien. Jadda. Vi turde ikke skulke til vanlig, så vi liksom-skulka i ferien.

Det er slike ting jeg snakker om. Det var latterlig, og faktisk ikke lenger siden enn sommerferien mellom 9ende og 10ende (eller var det 10ende og GK? Håper ikke det). Likevel, jeg levde et annet liv da. Et enkelt, sorgløst liv uten andre problemer enn det som ellers kjennetegner en litt veslevoksen gutt i puberteten. Og enda mer så da jeg var enda yngre. Barneskolen er liksom en annen tid, en annen verden. Den er nesten forsvunnet fra min hukommelse. 6 år av mitt liv er summert opp i noen få øyeblikk. Jeg mimrer over de øyeblikkene, og over den gode følelsen.

Jeg sier ikke at jeg anser det som en bedre tid. Det var det i alle fall ikke. Jeg var et annet menneske da, og jeg sørger ikke over at det er slik. For barneskolen hadde tider der det ikke var så bra å være Arthur Per. En hissig, veslevoksen kar, totalt blottet for sosiale antenner har det lett slik. Likevel, det betyr ingenting. Det ligger bak meg, og i dag kan jeg glede meg over alle solskinnsøyeblikkene. Det er de jeg husker. Alle de øyeblikkene som jeg tidligere skammet meg over, er nå bare ting jeg smiler ved.

Jeg sier alltid at livet blir bedre og bedre etterhvert som jeg blir eldre. Nye muligheter som veier opp for mer ansvar og mer arbeid (som forsovidt heller ikke er så galt). Men jeg tror ikke nødvendigvis det er verden som er blitt et bedre sted. Jeg tror det er jeg som har blitt tryggere på hvem jeg selv er i verden. Og det gleder.

Til slutt kan jeg spørre: Ville jeg endret på livet mitt om jeg kunne? Alle tapte slag, det jeg skammer meg over, og det jeg aldri gjorde, kunne vært en annen sak. Men nei, jeg vil ikke endre på noe. For jeg er et resultat av det livet jeg har levd, og når ting etter min mening kun går den rette veien, så hvorfor endre på noe? Alt mitt liv har brakt av sorger, har gjort meg sterkere. Kanskje til og med et bedre menneske. Det er det livet jeg har levd som gjør meg til den jeg er. Og det er det livet som gjør at, når Marius sender bildet av henholdsvis (fra høyre) Jørgen, Marius, Pål og meg fra første skoledag, så er det med glede at jeg ser på det. Jeg ser tilbake og husker kameratskapet, vitsene, det bekymringsløse livet. Jeg vil takke dem, og alle andre, for alle gledene fra den tiden. Det er nesten som jeg ønsker det hadde vært sånn nå.

Det er flott og se tilbake. Likevel, nåtiden er faktisk mye bedre. Takk til alle dere som har vært med på å skape den.

Lost in Space

Nå som november måned er syv dager i gang (nei du store, der var den ni dager på vei. Sånn går det når en sitter i sine egne tanker mens tiden flyr!), begynner gradestokken for alvor å bevege seg mot frysepunktet for vann (det har for lengst passert mitt fryesepunkt). T-skjorte og shorts har forlengst blitt erstattet med genser og bukse, men selv Tor-Inge må snart tenke på å la sandalene stå hjemme. Det er i slike dager at en tenker på å ta ferie. Jeg tenker jeg skal holde ut frem til juleferien, og heller unne meg en tur til sydligere breddegrader når julebord, julekonserter og juleball er unnagjort. Ikke at jeg skal så langt da. Nottingham er kanskje lenger syd, men det er guffent det óg.

Men det er da jeg tenker litt på et av de dyreste reisemål i verden. Eller, strengt talt ikke i verden, men heller verdensrommet, skjønt jeg kjenner ikke prisene rundt Alpha Centauri eller andre stjerner. Vi mennesker har lenge drevet med såkalt romturisme en stund. Ironisk nok, er de fleste som skal på slike turer, ikke engang mennesker. Mennesker lager faktisk roboter for å dra på ferie til rommet. Du vet, stygge dingsebomser som sviver rundt og tar bilder som de sender til slektninger og venner hjemme. Som oftest får de enveisbiletter, som sannsynligvis er det Frp ønsker å gi norske pensjonister med tanker om Spania-tur. De som derimot tenker på å komme hjem igjen, blir som oftest stoppet i tollen, eller atmosfæren, som astrofysikere kaller den. Der brenner de opp. Det er sikkert fordi de oversteg sprit-kvoten. Det samme skjer jo med en del bilister som tar danskeferja over til Norge. Kjører på grønt, stoppes likevel, og blir kraftig brent.

Men uansett, tilbake til disse enveisturistene. De drar ut til et eller annet sted i verdensrommet og tar bilder. Masse bilder. Ja, jeg kan tenke meg at hadde du blitt invitert på te (og pizza, hvis det hadde vært jeg som hadde laget roboten) hos en slik en, så vil jeg anbefale at du sier nei takk. Det hadde sikkert blitt time opp og time ned med bilder som var nesten helt like. "Her er bilde av et stort stormsenter på Uranus tatt klokken 19:37:28 GMT, og her er et bilde av det samme stormsenteret klokken 19:37:38 GMT." Det er en grunn til at sånne dingser bare har store vennekretser i NASA og ESA.

Men en av disse tok altså et bilde som for en gangs skyld var interresant, eller noe sånt. Den ble tatt slik at kom med en liten blå-grå dott. Saturn, som fylte over halve bildet, var plutselig degradert til noe sånn som en måte å måle størrelsen med. Den lille, ubetydlige dotten som hadde forvillet seg ut i det store intet var vår lille verden. Så lang vekk har vi alstå send en flere millioner dollar verd blikkboks med innebygd kamera og solcellepanel. Så liten er altså vår verden i sammenlikning med gasskulene lenger ute i solsystemet.

Jeg er av den typen som liker sånt. Jeg komme alltid til å være for å sende radiobiler til Mars og kolonister til Alfa Centauri. Ikke det at vi ikke har det fint på den lille blå-grå dotten, men på tide vi møter noen som kan banke litt sunn fornuft inn i oss, slik at vi greier å beholde den. Dotten, altså.

"The earth is the cradle of the mind, but one can not eternally live in a cradle"