Angående Heisenbergs usikkerhetsprinsipp

Jeg liker å ha rett, men ikke sånn sykelig, egentlig. Kan du gi meg et annet svar, så skal jeg ikke stille det døve øret til. I alle fall som regel. Skulle du for eksempel komme til meg og si at hovedstaden i USA heter New York, kommer jeg nok til å klappe deg litt på hodet og fortelle deg at det nok skal bli folk av deg også en dag, men ikke geograf. Kanskje amerikansk president, bare ikke geograf. Men det er noe annet. Da er jeg veldig, veldig sikker på at svaret ditt er feil. Hadde du derimot fortalt meg at tre bærumsgutter på ferie i Iran hadde blitt arrestert for ikke å bruke hijab, så skulle jeg ikke gått av veien for at det stemmer. Jeg hadde kanskje stusset litt over at ikke politiet der nede hadde merket seg det fettete håret og de ubarberte leggene, men det er jo bare bagateller. Det er da ikke så vanskelig å ta feil av kjønnet til keege "gutter" for oss utenforstående? Jeg er altså ganske åpen for litt spesiell informasjon, egentlig. Men det å være åpen for den, er noe helt annet enn å godta den som sann fakta.

Men det verste jeg vet, er når jeg selv er helt på jorde. Skulle jeg for eksempel komme og forklare deg basisen i Aristotels idélære, nei vet du hva, da hadde jeg blitt en smule irritert på meg selv. Galt nok er det at du, lik Ingrid (i RUK) og annet godtfolk helst hadde sett at jeg aldri nevnte slik tematikk (det er ikke egentlig noe spesielt bra tema med mindre du er på et møte i en Sunday Philosopy Club), men jeg vet ikke engang om det finnes en Aristotels idélære. Platons idélære derimot, den kunne jeg sagt noen ord om. Du skulle nok sett at det var den jeg siktet til, i alle fall om jeg snakket om denne verden som et skyggebilde av idéenes verden.

I denne skyggeblideverdenen, som de aller fleste så selvsikkert kaller virkeligheten (det er egentlig ganske usikkert, da begrepet virkeligheten er temmelig relativ i et filosofisk perspektiv), opplevde jeg i helga en liten glede. Egentlig opplevde jeg ganske mange, store gleder den helga, da kretskorps har den effekten på meg. Men jeg er mer interessert i en av disse små gledene akkurat nå. Jeg snakker om den barnslige gleden av å sende en ganske absurd melding fra en annen persons mobil. Ikke som i noe stygt eller noe. Jeg ønsker ikke såre eller noe i den duren. Bare skape litt overraskelse og uskyldig forvirring. Men tro aldri at jeg gjør det for noen andres skyld. Om det skjer, som i et tilfelle, at mottakeren, eller mennesker i den nærmeste omgivelse av personen, finner meldingene teite og barnslige, så får det egentlig være. Selv når personene er tre år yngre enn meg, så tar jeg sjelden noe slik inn over meg. Jeg sender disse meldingene mer for min egen del enn for andre. Om jeg svarer til ei venninne av Tore noe slik som "Godt spørsmål. Descartes hadde sikkert hatt et og annet å si angående det temaet. Men vil du virkelig diskutere eksistensial filosofi midt på natten?" (Hun hadde spurt Tore om han var i live. Noen har visst større problemer med å takle Karmøy enn andre), så er det faktisk ikke nødvendig at alle venninnene hennes skal finne det humoristisk. Jeg hadde det skitmoro, spesielt da dialogen fortsatte med noen flere meldinger. Selvsagt er det hyggelig at Tore, som da også var eier av mobilen, også lettet på smilebåndet da han så hva som ble skrevet. Men jeg trenger altså ikke tekkes alle.

Uansett, tilbake til Karmøy en sen fredagskveld (eller var det lørdagskveld) at Ingrid ville vite hvorfor moren hennes ikke hadde sendt noen melding til henne. Alt i alt forstod jeg ikke problemstillingen. Hvorfor i alle verdens land og riker skal du klage på at moren din IKKE har spurt etter deg? I min verden har det aldri vært noe snakk om hyppig kontroll. Er jeg vekke på kretskorps eller sommerkurs/leir, så er jeg vekke. Far opererer etter formelen intet nytt = godt nytt. Men Ingrid ville altså vite hvorfor moren hennes ikke hadde sendt melding. Moren svarte henne med en ganske ulogisk slutning. Siden hun var på korpstur, så var hun på et godt sted. Stakkars dame, hun er så totalt uten forståelse for hvor skadelig korps er for mennesker. De er onde organisasjoner som oppfordrer til eksentrisk oppførsel. Et enkelt eksempel på dette er min søster og meg. Min søster har aldri gått i korps. Jeg har gått i korps i over ti år. Min søster sender aldri sære, absurde meldinger fra andre menneskers mobiltelefoner, jeg gjør gjør det ofte. Altså, korps er skadelig! Sterkt skadelig! Fy!

Uavhengig av hva jeg måtte mene om slutningene til mor av Ingrid, følte jeg at Ingrid ikke var fornøyd med svaret, og at det ble liggende en del aggresjon i luften. Denne aggresjonen fikk Ingrids mor helt uforskyldt fikk tredd over hodet. Jeg fant det derfor nødvendig å løse opp stemningen mellom mor og datter ved å sende en liten melding som lød noe slik (merk at jeg aldri gav noe inntrykk av at det var noen andre enn Ingrid som skrev):

Melding 1:
-Ville bare si at jeg er glad i deg, på en svært så lite platonisk måte. Dette på tross av Heisenbergs usikkehetsprinsipp.
Morens svar:
-Og det betyr?
Melding 2:
-På tross av min store interesse for gresk filosofi og kvantefysikk, så synes jeg ikke det er rette tema å ta over melding. Tar det når jeg kommer hjem, ok? Post Scriptum: All erfaring tilsier at kontorrekvisitter ikke bør spises. De er svært næringsfattige.

Husker ikke nøyaktig hva det videre svaret ble, men det var noe om at hun så at Ingrid var i godt selskap. Ingen forståelse av hvordan moren kunne mene noe slikt. Hun hadde fremfor seg et bevis på at korpsturer til nordfylket (som i nord i Rogaland) muligens hadde ca. samme effekt på hjernen som langvarig tedrikking (and that just ain't pretty). Her jeg sitter i kveld er jeg en smule ulykkelig når jeg tenker tilbake. Det stod jo klart og tydelig i meldingen at Ingrid skulle forklare moren sin om Heisenbergs usikkerhetsprinsipp og platonsk kjærlighet når hun kom hjem. INGRID VISTE INGEN INTERESSE FOR Å GJØRE SÅDAN! Men andre ord, mitt løfte kommer neppe til å bli holdt. Ganske trist, egentlig. Hvordan Ingrid kan leve med dette på sine skuldre, det vet jeg ikke. Men det er noe med ungdommen idag. Så unge og sorgløse.

Så, angående alt dette her. Angående det at jeg liker å ha rett, angående keege gutter på ferie i Teheran, angående korpsturer, SMS-er, Platon, Tore, Ingrid og Heisenberg. Jeg skulle bare si at jeg hadde rett. Det VAR Heisenberg han het. Var egentlig litt usikker da jeg skrev meldingen. Nå kan jeg endelig slappe av, selv om Wikipedia mener at det egentlig var Heisenbergs uskarphetsrelasjon det het(likte bedre min oversettelse, får stole på Wiki intill jeg finner en bedre, norsk kilde), og selv om jeg nå ble usikker på om jeg skrev Heisenberg eller Heidelberg i meldingen. Men det er en annen sak. Jeg kan slappe litt av nå.

Så langt går det altså ann å gå rundt grøten.

Lille hjerne i hodet der, hvem tenker mest i landet her?

Egentlig burde jeg skrive kåseri om nordmannen, siden jeg ikke er helt ferdig. Men har jo allerede fått med meg at nordmannen både er sosialt tilbakestående og drukkenbolt, og har planlagt den delen om at han er superreligiøs (enten kristendom eller fotball), så den kan vente.
Nei, det jeg vil kommentere, er spørsmålet om jeg tenker hele tiden.

Først og fremst, jeg tenker ikke om natten. Greit nok, så legger jeg meg såpass seint for tiden at det kan bli mange tanker før jeg endelig sovner inn. Men når jeg først sovner, skjer det som oftest lite. Jeg drømmer skjelden, og spør du meg er det like greit.
For når jeg først drømmer, har det av og til vært mareritt som har ødelagt min nattesøvn. Jeg husker fremdeles den drømmen hvor et lite monster med diger munn slukte meg inne på søsterens soverom da jeg var fem, eller den gangen en engelsktalende, svartkledd vampyr ville ha meg med på en tur. Når det gjelder den siste, er det sikkert mange som heller ville blitt skremt av en vampyr med gebrokkent norsk og mullahskjegg. Personlig ville jeg nok trodd at den mest skremmende av alle ville ha vært en vampyr i tettsittende, rosa teskjorte med v-hals, men det skjedde heldigvis ikke.
Men kan ikke si at det bare har kommet ondt ut av de marerittene. De er fine advarseler. Siden jeg hadde de, har jeg alltid holdt meg unna små monstre eller engelsktalende vampyrer.

Videre må man være forsiktig med tanker.
Jeg husker så godt klokken var litt over åtte en helt vanlig skoledags morgen for noen år siden. Stine og jeg satt på bussen, og på en eller annen måte kom jeg inn på Freud. Etter at jeg hadde fortalt henne om hans "It, ego og super ego" ble det stille en stund, før hun svarte "Arthur, får du aldri vondt i hodet?".
Nei, jeg tenker ikke SÅ mye.
Min hemmelighet er nok at jeg ikke tenker så fort alltid. Ta for eksempel når jeg snakker. Da går det unna, inntill det/de punkte(t)/(ne) hvor tanken enda ikke er ferdigtenkt før den kommer ut av munnen. Da begynner jeg og stamme, og plutselig er hele poenget tapt, eller det jeg sier kan tolkes som en fornærmelse. Nei, hodet må varmes opp først. "Du er sånn en som begynner en samtale kjedelig, og så blir den bedre og mer spennende etter hvert", sa ei jeg traff i Mexico. Jo takk. Det stemmer nok. Utfordringen for mine samtalepartnere er altså å holde ut den første delen, og så kan det bli bra etter hvert.

Men uansett, jeg tenker så ofte jeg kan. Ja, selv skole, friidrett og korps er ikke tankefri. Ikke at det alltid er spesielt spennende tanker alltid. Men det tenkes. Og så kommer det kanskje i rykk og napp, men resultatet her på bloggen ser visst ut til å ha blitt overlevelig.
For det finnes ikke noe mer morosomt enn å tenke. Gjerne med en eller to personer til. Og så deles tankene. Det kalles gjerne samtaler, og slike er egentlig ganske vanlige, uten at det gjør dem mindre morsomme av den grunn.

Kjernehistorie

Jeg beklager dette. Jeg lovet Morten å ikke ta for meg avansert fysikk eller politikk, men akkurat idag fant jeg ut av at jeg måtte si noe. Bare for å få det ut av systemet.

Det amerikanske atompogrammet var et mer eller mindre styrt av europeere! Det var de som gjorde de fleste kalkulasjonene, det var de som faktisk fikk det hele igang. Selvfølgelig var det med noen flinke amerikanere, og det var USA som betalte, men i hovedsak, det var europeisk.

Dermed skal ikke USA få hele æren. Æren for den kalde krigen (det var en brite som ga russerene atomteknologi), og for Hiroshima- og Nagasaki-bombingen.
Deilig å vite. Russerene har fremdeles atomvåpen. Men det er ikke noen som passer på dem. Dette medfører at det er ca. like lett å få tak i atomavfall og råstofff til atombomber som det er å få tak i tvilsomme pornografiske artikler (det siste kan Kjetil og Matias fortelle om). Vi lever i en spennende verden. Greit å vite at det ikke bare er amerikanere som skal ha skylden for at vi kan utslette oss selv uten problemer.
Ha en god dag...