Angående Heisenbergs usikkerhetsprinsipp

Jeg liker å ha rett, men ikke sånn sykelig, egentlig. Kan du gi meg et annet svar, så skal jeg ikke stille det døve øret til. I alle fall som regel. Skulle du for eksempel komme til meg og si at hovedstaden i USA heter New York, kommer jeg nok til å klappe deg litt på hodet og fortelle deg at det nok skal bli folk av deg også en dag, men ikke geograf. Kanskje amerikansk president, bare ikke geograf. Men det er noe annet. Da er jeg veldig, veldig sikker på at svaret ditt er feil. Hadde du derimot fortalt meg at tre bærumsgutter på ferie i Iran hadde blitt arrestert for ikke å bruke hijab, så skulle jeg ikke gått av veien for at det stemmer. Jeg hadde kanskje stusset litt over at ikke politiet der nede hadde merket seg det fettete håret og de ubarberte leggene, men det er jo bare bagateller. Det er da ikke så vanskelig å ta feil av kjønnet til keege "gutter" for oss utenforstående? Jeg er altså ganske åpen for litt spesiell informasjon, egentlig. Men det å være åpen for den, er noe helt annet enn å godta den som sann fakta.

Men det verste jeg vet, er når jeg selv er helt på jorde. Skulle jeg for eksempel komme og forklare deg basisen i Aristotels idélære, nei vet du hva, da hadde jeg blitt en smule irritert på meg selv. Galt nok er det at du, lik Ingrid (i RUK) og annet godtfolk helst hadde sett at jeg aldri nevnte slik tematikk (det er ikke egentlig noe spesielt bra tema med mindre du er på et møte i en Sunday Philosopy Club), men jeg vet ikke engang om det finnes en Aristotels idélære. Platons idélære derimot, den kunne jeg sagt noen ord om. Du skulle nok sett at det var den jeg siktet til, i alle fall om jeg snakket om denne verden som et skyggebilde av idéenes verden.

I denne skyggeblideverdenen, som de aller fleste så selvsikkert kaller virkeligheten (det er egentlig ganske usikkert, da begrepet virkeligheten er temmelig relativ i et filosofisk perspektiv), opplevde jeg i helga en liten glede. Egentlig opplevde jeg ganske mange, store gleder den helga, da kretskorps har den effekten på meg. Men jeg er mer interessert i en av disse små gledene akkurat nå. Jeg snakker om den barnslige gleden av å sende en ganske absurd melding fra en annen persons mobil. Ikke som i noe stygt eller noe. Jeg ønsker ikke såre eller noe i den duren. Bare skape litt overraskelse og uskyldig forvirring. Men tro aldri at jeg gjør det for noen andres skyld. Om det skjer, som i et tilfelle, at mottakeren, eller mennesker i den nærmeste omgivelse av personen, finner meldingene teite og barnslige, så får det egentlig være. Selv når personene er tre år yngre enn meg, så tar jeg sjelden noe slik inn over meg. Jeg sender disse meldingene mer for min egen del enn for andre. Om jeg svarer til ei venninne av Tore noe slik som "Godt spørsmål. Descartes hadde sikkert hatt et og annet å si angående det temaet. Men vil du virkelig diskutere eksistensial filosofi midt på natten?" (Hun hadde spurt Tore om han var i live. Noen har visst større problemer med å takle Karmøy enn andre), så er det faktisk ikke nødvendig at alle venninnene hennes skal finne det humoristisk. Jeg hadde det skitmoro, spesielt da dialogen fortsatte med noen flere meldinger. Selvsagt er det hyggelig at Tore, som da også var eier av mobilen, også lettet på smilebåndet da han så hva som ble skrevet. Men jeg trenger altså ikke tekkes alle.

Uansett, tilbake til Karmøy en sen fredagskveld (eller var det lørdagskveld) at Ingrid ville vite hvorfor moren hennes ikke hadde sendt noen melding til henne. Alt i alt forstod jeg ikke problemstillingen. Hvorfor i alle verdens land og riker skal du klage på at moren din IKKE har spurt etter deg? I min verden har det aldri vært noe snakk om hyppig kontroll. Er jeg vekke på kretskorps eller sommerkurs/leir, så er jeg vekke. Far opererer etter formelen intet nytt = godt nytt. Men Ingrid ville altså vite hvorfor moren hennes ikke hadde sendt melding. Moren svarte henne med en ganske ulogisk slutning. Siden hun var på korpstur, så var hun på et godt sted. Stakkars dame, hun er så totalt uten forståelse for hvor skadelig korps er for mennesker. De er onde organisasjoner som oppfordrer til eksentrisk oppførsel. Et enkelt eksempel på dette er min søster og meg. Min søster har aldri gått i korps. Jeg har gått i korps i over ti år. Min søster sender aldri sære, absurde meldinger fra andre menneskers mobiltelefoner, jeg gjør gjør det ofte. Altså, korps er skadelig! Sterkt skadelig! Fy!

Uavhengig av hva jeg måtte mene om slutningene til mor av Ingrid, følte jeg at Ingrid ikke var fornøyd med svaret, og at det ble liggende en del aggresjon i luften. Denne aggresjonen fikk Ingrids mor helt uforskyldt fikk tredd over hodet. Jeg fant det derfor nødvendig å løse opp stemningen mellom mor og datter ved å sende en liten melding som lød noe slik (merk at jeg aldri gav noe inntrykk av at det var noen andre enn Ingrid som skrev):

Melding 1:
-Ville bare si at jeg er glad i deg, på en svært så lite platonisk måte. Dette på tross av Heisenbergs usikkehetsprinsipp.
Morens svar:
-Og det betyr?
Melding 2:
-På tross av min store interesse for gresk filosofi og kvantefysikk, så synes jeg ikke det er rette tema å ta over melding. Tar det når jeg kommer hjem, ok? Post Scriptum: All erfaring tilsier at kontorrekvisitter ikke bør spises. De er svært næringsfattige.

Husker ikke nøyaktig hva det videre svaret ble, men det var noe om at hun så at Ingrid var i godt selskap. Ingen forståelse av hvordan moren kunne mene noe slikt. Hun hadde fremfor seg et bevis på at korpsturer til nordfylket (som i nord i Rogaland) muligens hadde ca. samme effekt på hjernen som langvarig tedrikking (and that just ain't pretty). Her jeg sitter i kveld er jeg en smule ulykkelig når jeg tenker tilbake. Det stod jo klart og tydelig i meldingen at Ingrid skulle forklare moren sin om Heisenbergs usikkerhetsprinsipp og platonsk kjærlighet når hun kom hjem. INGRID VISTE INGEN INTERESSE FOR Å GJØRE SÅDAN! Men andre ord, mitt løfte kommer neppe til å bli holdt. Ganske trist, egentlig. Hvordan Ingrid kan leve med dette på sine skuldre, det vet jeg ikke. Men det er noe med ungdommen idag. Så unge og sorgløse.

Så, angående alt dette her. Angående det at jeg liker å ha rett, angående keege gutter på ferie i Teheran, angående korpsturer, SMS-er, Platon, Tore, Ingrid og Heisenberg. Jeg skulle bare si at jeg hadde rett. Det VAR Heisenberg han het. Var egentlig litt usikker da jeg skrev meldingen. Nå kan jeg endelig slappe av, selv om Wikipedia mener at det egentlig var Heisenbergs uskarphetsrelasjon det het(likte bedre min oversettelse, får stole på Wiki intill jeg finner en bedre, norsk kilde), og selv om jeg nå ble usikker på om jeg skrev Heisenberg eller Heidelberg i meldingen. Men det er en annen sak. Jeg kan slappe litt av nå.

Så langt går det altså ann å gå rundt grøten.

First impressions: Bandtravels/camp -07

I have been out travelling before. My family is of those people who believe that home is sweet only for so much of the year. And instead of having a cottage in the mountains or at the seaside (Not only are they rather expensive, they also tend to bring in a lot of work we do not want), we travel. But the thing about these travels are that a backpacking adventure company (mostly Intrepid), and more importantly, my father, knows what is to happen. I'm just as exited every time, both because of the adventures sights, people and travel will bring. This time, things were different. Of course, I could barely wait to meet both new and old friends. The problem was, I had no idea of what was to happen, or what sights to be exited about. Some days were partly clear, so that my schedule was not entirely blank. Others were big black holes, and so they were to all but our English hosts. Yes, the brightest of you might see what I'm trying to say: Not even our own Norwegian tourleaders knew the program in full detail. Things could have gotten even more exiting than I would have preferred.

The trip started early. I was up a Monday morning, swearing that next time, I'd be in bed somewhat earlier when waking up at 05:00. The journey was okay. Always fun when great people are around, but it still felt good finally to arrive when the time came. The place we were to stay for the next days was a scout-center in the middle of nowhere. I felt rather alarmed when the bus drove over the hilltop, and we saw absolutely nothing. Well, that was not entirely correct, as there where beautiful hills with meadows all over, and a large lake. But nothing, not even the scout-center was visible from the place I'm referring to. We later found out the area's remoteness made it perfect for dogging - sex in cars where the participants where more or less random. If you where tired, you could always sit outside the car and watch. This took place on meeting-places along the route, and most fortunately none of these were in walking distance from the center. Instead, we sat by the fence or at our room and talked, we practiced, and we mingled with the good people we met.

It was a good start, and there was more to come. Have a cup of the and wait. Another post might come, and if not, then at least you will have learned to be a bit more patient. I just hope that the timetable you'll have when my postings are finished, is more filled than what mine was at the start of our journey.

A rather polite hello to the other side of the pond

Good evening everybody. Or should I say good night? Ruth Iris is sleeping, at least (or, she is on this splendid picture, shot by no other than Pål M. Rake). But not me. No, I'm up doing what I do second best only to sleeping on a late Sunday night or early Monday morning: Blogging.

I have said it before, and I'll say it again. I play French horn in a school brass band, a fact that makes me per definition a bandgeek. To outsiders this might seem like an easy call in life, but it is fact not so. To become a good bandgeek, it is not enough to practise your on instrument, you have a much larger responsibility to think about. A Norwegian bandgeek, for example, has to make sure that on 16th of May, one of the mayor partying days of the year, he or she is relatively sober. If not, the parades on our national day (17th of May) would be lacking some of the grandness and power it normally possesses. Dozens of schoolchildren in ridiculous outfits (also called uniforms), trying to play some old marches and at the same time walk in line, really makes the difference. So, if the elders in the band had an abbreviated evening on the 16th, things might not work too well the next morning. It is though for all of us, but it is a sacrifice we will have to live with.

Another of these responsibilities is to keep up the myths of band camps. We can all thank the "American Pie"-movies for spawning these myths, or at least to bring them to the Egersundians and other ancient communities in Norway. But the Others (non-bandpeople) want more. They want to hear the real stories. So each year at least one greater gathering is needed, from where some juicy tales can be told. This year our quest for new band camp myths sent us over the North Sea, to a strange old island know to many as Great Britain. Halifax was the name of our destination, where Egersund Skolekorps' exchange band has it's nest. And there we stayed for the first week of July, making the most of the limited time a week was able to give us.

This post is not about those tales. It is just my way of saying hallo to whoever of my fellow band geeks who just now is visiting my blog for the first time. Hopefully, a more enlightening post about the trip will be ready soon, but I'm not giving anyone a guarantee. On the other hand, least I can tell you all that that next time I'm talking to some of the Others, I can tell them wondrous stories starting with the words: "And this one time, at band camp..."

Kunsten å velge feil.

Valg, valg, valg. Det er denne rare verden full av.
Denne helgen stod det mellom to musikalske tilstevminger for mitt stakkars sinn. Enten var det Rogalands UngdomsKorps, eller så var det Dalane Korpsfestival. Veldig bra korps med flere jevgamle kjenninger, eller divisjoner dårligere korps med masse småfolk. Jo da. Valget er lett. Selv om vi får spille med Brazz Brothers på Dalane Korpsfestival, så vil jo uansett RUK bli utrolig mye bedre.

Men!!!:
Hvilken premieidiot er det som i en slik situasjon velger å la ansvarsfølelsen ta overhånd?
Jeg.
Hvem trur dere valgte å gå på Dalane Korpsfestival, når de fleste kjenningene hans tok til vettet og enten ikke gikk, eller valgte RUK?
Jeg.
Hvor dum er du hvis du velger noe du egentlig misliker? Bare fordi du føler at du har et ansvar ovenfor noen rundt deg, som du vet ville greie seg nogenlunde uten deg?
Akkurat så dum som jeg er.

Ja da. Jeg forstår det ikke selv engang. Jeg fant altså ut at mitt ansvar som eldstemann i korpset gikk foran det å møte gamle kjente jeg ikke har sett på evigheter, og det å spille i et vannvittig bra korps denne helgen.
Syke syke mann.

Sammen med Thea Sofie, Asbjørn, Signe Marie (the conductor. Se bildet under), og flere, skal jeg nok overleve, men jeg ser ikke lyst på det.
Jeg har imidlertid grei å ifinne meg med min skjebne, og har i den anledning funnet frem til noen lyspunkt:

Lørdag 21.10
Kl.13:00-14:00 Mat
Kl.16:00 Alle obligatoriske aktiviteter ferdig for dagen. Home sweet home, here I come!
Søndag 22.10
Kl.13:00-14:00 Mat
Kl.16:00-17:00 Mat, les kaker (og fukt, men drit i det).
Kl.19:00 Konsert ferdig.

Kom gjerne på konserten. Den starter kl.17:00.
Ha en god helg, og send en tanke til oss på Dalane Korpsfestival.

Korps og Kristiansand

Fredag bar det til Kristiansand. Korpssesongen var over, og for at vi ikke skulle glemme at vi var knyttet til Egersund og Husabø skolekorps for evig tid, var korpstur en nødvendighet. En helg med musikk (både korps- og og søt), sløving på stranda, og sommerforelskelser som kommer og går som bølgeskum i vannkanten.
Nå er det sikkert en del som tenker, "As if! Pål, Andreas og Arthur på korpstur. Ikke søren om de finner noen der!"
Det har dere helt rett i. Greit, så er det et faktum at alle tre er forholdsvis flinke til å møte nye mennesker når de er ute og reiser (ja, selv Andreas), men aldersgruppen her var litt feil. Det store flertallet var mellom 10 og 13. Så legger du til at hverken Pål eller Andreas, og ihvertfall ikke meg, virket spesielt interresert i å menges med andre enn de i korpset, og du får grunnen til at jeg forstår de som ikke var overrasket da vi kom hjem like frie og franke som vanlig.

Uansett, det hele startet sagt på fredag, med en busstur på noen timer
(Signe Marie, dirigenten, mente at hun hadde brukt ca. halve tiden på denne reisen. Selvfølgelig betyr det at bussjåføren kjørte veldig sent, ikke at Signe Marie kjører for fort. Det skjer jo ALDRI.
Uff nei. Ikke tale om.)
Denne turen var utrolig nok ganske underholdende. Alle vi eldste satt baki sammen med dirigenten og lo og moret oss, til tross for at Andreas var forholdsvis trøtt etter noen nattevakter dagene i forveien (uvisst hvor mange). Vi stoppet på Gluggevann (Uggevann, suggevann, muggevann, osv. Vanskelig å ikke lage alternative navn der), for å spise, og for å gjøre Gluggevann til Guggevann (tisspause. Dette ble heldigvis ikke gjennomført. Vi gikk i skogen). Lite ante jeg mens jeg stod med min kjære elitesoldat ute i vinden, at jeg snart skulle utsette ham for stort ubehag. Noen greide nemlig å miste en mobil uti vannet, og siden jeg var den store, sterke og tøffe (ha, ha, ha.), måtte jeg, i bare underbuksa, og i alle fra forelde og ledere til fjortis- og småjenters påsyn, ut og hente den. Hvorfor de ville ha den, vet jeg ikke. Den kommer neppe til å funke igjen. Det hele var lite morsomt. (Eller kanskje det var morsomt? Signe Marie ler da godt?)

Da vi kom frem, var det mat, volleyball og lenge oppe. Thea Sofe, Pål, Andreas og meg satt oppe til langt på natt og snakket, mye til de andre, "sovende" deltagerenes irritasjon. Da Pål satte seg ved pianoet i ett-tida, ble det for mye for en leder fra et annet korps, og en halvtime senere greide hun å stable seg på beina å begynne å syte og bable om et eller annet. Da hadde vi allerede lagt oss, og Pål hadde ikke spilt annet enn de få tonene kl. ett, men ja, ja. Bedre sent enn aldri.

Neste dag var det at korpset skulle ut og vise seg. Etter tørre skiver og en dusj, bar det avsted til en forholdsvis kort parade i Kristiansand. Så så vi et jentekorps som spilte fantastisk bra, og som marsjerte i masser av forskjellige formasjoner mens de spilte. Veldig bra, men utrolig deprimerende når man så på vårt mindre fantastiske korps. Jeg må nok i HM Gardemusikk hvis jeg skal være med på noe bedre.

Senere på dagen var det total avslapping, litt snoping og litt søvn. Jeg fikk vite at det ikke gikk så bra på Lillehammer med friidrettsfolket der, og fant ut at jeg aldri skal la Pål ordne håret mitt igjen (med noen unntak, selvsagt). Vi gikk så og hadde SanktHans på etterskudd, med stort bål (som vi håpet ville føre til at en brygge og et tre tok fyr), og masse mat(som vi snek i køen for å få tak i).

Så ble det igjen masse snakking til langt på natt. Denne gangen ble vi forvist fra alle steder som kunne medføre at noen hørte oss, så vi satt på dametoalettet. Ikke slik at vi sjenerte de som skulle på do, selvsagt, men rett ved der de vasket hendene sine etterpå. Vi kunne ikke gå på herretoalettet, siden det luktet mye værre der. Gutter er mye dårligere enn kvinner med dohygene, spesielt på offentlige toaletter. Bildet ble tatt FØR de voksne la seg og vi ble forvist til toalettet.

Dagen etter var det Kristiansand dyrepark som ventet. Vi skulle ikke spille før kl. 5, så i mellomtiden gikk vi rundt og så på masse dyr, og moroet oss. Pål, Thea Sofie, Martha, Invild og jeg tok Storslegga, en uhyre skummel greie som satte jeg, med min høydeskrekk, ikke var spesielt øy i hatten i. Like fullt, det var en skikkelig kick, og jeg bør ta den igjen.
Lover ingenting, Pål.
Så fikk vi med oss Signe Marie i tømmerrenna, noe som var en opplevelse i seg selv. Hun skrek som bare det, noe som fikk oss andre til å få latterkrampe. Så fikk vi med oss en annen leder, siden Signe Marie bare ble med hvis vi greide å omvende en motvillig sjel til. Han var med i god tro på at dette var Signe Maries første tur. Han fikk da etter hvert med seg at Signe Marie hadde vært med en gang før, men da var det store fallet rett forut, så han kunne ikke akkurat snu. Det ble et megaplask. Thea Sofie, Signe Marie og tre store karer er ikke de som lager minst bølger. Thea og jeg, som satt henholdsvis først og annt først, ble søkkvåte.

Så spilte vi, og fulgte med på en konsert som var laget for femåringer, før det bar hjemover. På hjemturen var Signe Marie i sitt ess, men jeg ble forholdsvis irritabel da Pål og Andreas sprayet meg og mine omgivelser med dameparfyme. Jeg blir kvalm av parfyme i for store mengder. En annen ting var at hverken Pål, Andreas eller med hadde barbert oss i helga. Jeg vet ikke helt hva som var værst: Det at jeg ikke hadde barbert meg, eller at det tok to dager før noen kunne se det. Da hadde jeg til gjengjeld en pen liten bart av hallik-typen. Du vet, som ikke møtes på midten. Behagelig tanke.
Men alt i alt var dette en hyggelig tur, mitt mellom min åttende og min niende stjerne på uniformen, og jeg kan si at jeg kommer til å se tilbake på det hele med glede. God sommer.

Oppsummering av 06.05.06

Dagen begynte forholdsvis tidlig. Jeg måtte opp og marsjere, noe som gjorde at jeg drøyet turen fra senga og ned på gulvet (ca. en halv meter, men en hard halv meter) så lenge som mulig.
Dette førte til at far stresset seg opp, siden jeg hadde dårlig tid.

Så bar det av sted til Lagård Ungdommskole, og marsjseminar. Da jeg sa det var opp og marsjere, så mente jeg opp og marsjere. Det var den samme mølja som alltid. Vi som har gått i korps siden livet var enkelt og jenter hadde jentelus, marsjerer like naturlig som andre spiser iskrem. De mindre, som ennå ikke er utsatt for onde ting som "prøver" og "sommerjobb", hadde ikke helt denne marsjeringa i boks.
Ok, mange var flinke, det skal de ha. Andre derimot, hadde mer den klassiske potetsekk-stilen. Greit oppsummert, det har vært dager jeg har gjort gøyere ting.

Men på kvelden skulle det bli mer liv, ettersom jeg skulle over til en kamerat.
Det ble det ikke noe av (sånn er mine helger. Enten veldig strengt lagt opp, eller så er sannsynligheten for at bare blir sløving). Men jeg visste råd: Jeg hadde tenkt på om jeg skulle spørre om ikke Pål kunne være med, så da ble det bare til at vi fant på noe. Det ble film, snakking og, selvsagt, grunnleggelsen av denne siden.
Men det får være nok for i natt. Vareopptelling på Rimi med friidretten imorgen kl. 09.00. Hjelpe meg, jeg kommer til å dø...