Korps og Kristiansand

Fredag bar det til Kristiansand. Korpssesongen var over, og for at vi ikke skulle glemme at vi var knyttet til Egersund og Husabø skolekorps for evig tid, var korpstur en nødvendighet. En helg med musikk (både korps- og og søt), sløving på stranda, og sommerforelskelser som kommer og går som bølgeskum i vannkanten.
Nå er det sikkert en del som tenker, "As if! Pål, Andreas og Arthur på korpstur. Ikke søren om de finner noen der!"
Det har dere helt rett i. Greit, så er det et faktum at alle tre er forholdsvis flinke til å møte nye mennesker når de er ute og reiser (ja, selv Andreas), men aldersgruppen her var litt feil. Det store flertallet var mellom 10 og 13. Så legger du til at hverken Pål eller Andreas, og ihvertfall ikke meg, virket spesielt interresert i å menges med andre enn de i korpset, og du får grunnen til at jeg forstår de som ikke var overrasket da vi kom hjem like frie og franke som vanlig.

Uansett, det hele startet sagt på fredag, med en busstur på noen timer
(Signe Marie, dirigenten, mente at hun hadde brukt ca. halve tiden på denne reisen. Selvfølgelig betyr det at bussjåføren kjørte veldig sent, ikke at Signe Marie kjører for fort. Det skjer jo ALDRI.
Uff nei. Ikke tale om.)
Denne turen var utrolig nok ganske underholdende. Alle vi eldste satt baki sammen med dirigenten og lo og moret oss, til tross for at Andreas var forholdsvis trøtt etter noen nattevakter dagene i forveien (uvisst hvor mange). Vi stoppet på Gluggevann (Uggevann, suggevann, muggevann, osv. Vanskelig å ikke lage alternative navn der), for å spise, og for å gjøre Gluggevann til Guggevann (tisspause. Dette ble heldigvis ikke gjennomført. Vi gikk i skogen). Lite ante jeg mens jeg stod med min kjære elitesoldat ute i vinden, at jeg snart skulle utsette ham for stort ubehag. Noen greide nemlig å miste en mobil uti vannet, og siden jeg var den store, sterke og tøffe (ha, ha, ha.), måtte jeg, i bare underbuksa, og i alle fra forelde og ledere til fjortis- og småjenters påsyn, ut og hente den. Hvorfor de ville ha den, vet jeg ikke. Den kommer neppe til å funke igjen. Det hele var lite morsomt. (Eller kanskje det var morsomt? Signe Marie ler da godt?)

Da vi kom frem, var det mat, volleyball og lenge oppe. Thea Sofe, Pål, Andreas og meg satt oppe til langt på natt og snakket, mye til de andre, "sovende" deltagerenes irritasjon. Da Pål satte seg ved pianoet i ett-tida, ble det for mye for en leder fra et annet korps, og en halvtime senere greide hun å stable seg på beina å begynne å syte og bable om et eller annet. Da hadde vi allerede lagt oss, og Pål hadde ikke spilt annet enn de få tonene kl. ett, men ja, ja. Bedre sent enn aldri.

Neste dag var det at korpset skulle ut og vise seg. Etter tørre skiver og en dusj, bar det avsted til en forholdsvis kort parade i Kristiansand. Så så vi et jentekorps som spilte fantastisk bra, og som marsjerte i masser av forskjellige formasjoner mens de spilte. Veldig bra, men utrolig deprimerende når man så på vårt mindre fantastiske korps. Jeg må nok i HM Gardemusikk hvis jeg skal være med på noe bedre.

Senere på dagen var det total avslapping, litt snoping og litt søvn. Jeg fikk vite at det ikke gikk så bra på Lillehammer med friidrettsfolket der, og fant ut at jeg aldri skal la Pål ordne håret mitt igjen (med noen unntak, selvsagt). Vi gikk så og hadde SanktHans på etterskudd, med stort bål (som vi håpet ville føre til at en brygge og et tre tok fyr), og masse mat(som vi snek i køen for å få tak i).

Så ble det igjen masse snakking til langt på natt. Denne gangen ble vi forvist fra alle steder som kunne medføre at noen hørte oss, så vi satt på dametoalettet. Ikke slik at vi sjenerte de som skulle på do, selvsagt, men rett ved der de vasket hendene sine etterpå. Vi kunne ikke gå på herretoalettet, siden det luktet mye værre der. Gutter er mye dårligere enn kvinner med dohygene, spesielt på offentlige toaletter. Bildet ble tatt FØR de voksne la seg og vi ble forvist til toalettet.

Dagen etter var det Kristiansand dyrepark som ventet. Vi skulle ikke spille før kl. 5, så i mellomtiden gikk vi rundt og så på masse dyr, og moroet oss. Pål, Thea Sofie, Martha, Invild og jeg tok Storslegga, en uhyre skummel greie som satte jeg, med min høydeskrekk, ikke var spesielt øy i hatten i. Like fullt, det var en skikkelig kick, og jeg bør ta den igjen.
Lover ingenting, Pål.
Så fikk vi med oss Signe Marie i tømmerrenna, noe som var en opplevelse i seg selv. Hun skrek som bare det, noe som fikk oss andre til å få latterkrampe. Så fikk vi med oss en annen leder, siden Signe Marie bare ble med hvis vi greide å omvende en motvillig sjel til. Han var med i god tro på at dette var Signe Maries første tur. Han fikk da etter hvert med seg at Signe Marie hadde vært med en gang før, men da var det store fallet rett forut, så han kunne ikke akkurat snu. Det ble et megaplask. Thea Sofie, Signe Marie og tre store karer er ikke de som lager minst bølger. Thea og jeg, som satt henholdsvis først og annt først, ble søkkvåte.

Så spilte vi, og fulgte med på en konsert som var laget for femåringer, før det bar hjemover. På hjemturen var Signe Marie i sitt ess, men jeg ble forholdsvis irritabel da Pål og Andreas sprayet meg og mine omgivelser med dameparfyme. Jeg blir kvalm av parfyme i for store mengder. En annen ting var at hverken Pål, Andreas eller med hadde barbert oss i helga. Jeg vet ikke helt hva som var værst: Det at jeg ikke hadde barbert meg, eller at det tok to dager før noen kunne se det. Da hadde jeg til gjengjeld en pen liten bart av hallik-typen. Du vet, som ikke møtes på midten. Behagelig tanke.
Men alt i alt var dette en hyggelig tur, mitt mellom min åttende og min niende stjerne på uniformen, og jeg kan si at jeg kommer til å se tilbake på det hele med glede. God sommer.