Hverdagsliv

Det begynte fint. Hverken måner, meteorer eller rånere fra det ytre rom skygget for solen, så da var det som regel ganske solfylt, med unntak når en og annen forsamling vanndråper fant veien mellom meg og strålene. Det vil si, det var ganske store sjanser for at sola ikke skinte på både Kong Salamon og Jørgen Hattemaker, og ofte skinte nok ikke sola på noen av dem.

Jeg hadde vært på skolen, og til tross for at dagen ikke hadde vært så aller værst, var jeg sliten. Helst hadde jeg sett at jeg kunne legge meg nedpå og roe meg, men det var ikke slik det skulle bli idag. I det jeg tok i dørhåndtaket merket jeg at noe var feil. Jeg liker ikke når noe er feil, det er ikke rett. En eller annen dag skal jeg gå og snakke med noen, slik at vi kan få fjernet alle feil. Eneste problemet er at det er så lett for at en fjerner feil feil, og da blir jo alt bare værre. Derfor tror jeg jeg venter til jeg vet hvordan man riktigst mulig kan fjerne alle feil. Så altså, noe var feil. Jeg trådde inn entréen, og fikk med meg et kort, skjærende hyl før alt ble stille. Stillheten var til å ta og føle på, men i frykt for å bli anklaget for å være tafsete, valgte jeg å la være. De hadde gjort det igjen. De forbanna små krapylene. Normalt var de ganske greie med å gjøre, men noen ganger tok de helt av. Jeg kjente raseriet bygge seg opp i meg som når en sjampanjekort gjør seg klar til take-off. Heldigvis greide jeg å forholde meg rolig, og med iskald stemme sa jeg: "Jeg gleder meg til å få en forklaring på dette, potteplante." Planten så ned, litt skamfull, og trakk seg litt vekk fra til skapet. Han hadde sikkert skremt vettet av skoene mine, og da jeg åpnet, så jeg mine svarte og røde rutete sko ligge innerst i skapet. "Heldigvis at det ikke var noe skarpt i nærheten", tenkte jeg "så emo som de skoene er." Jeg gikk videre inn i stuen for å sjekke ut forholdene der.

Ting var ikke bedre der. Den ene lenestolen hadde prøvd å slenge seg i gardinet, men endte opp med å rive det ned i stede. Da hadde gardinet svart med å prøve å kvele lenestolen, uten særlig hell vel og merke, siden de skjelden får annet enn statisk styrketrening. Jeg har sagt det til dem så mange ganger at"Det hjelper ikke bare å henge der. Skal en få dynamisk styrke, må dere finne på noe annet." Akkurat der og da var jeg ganske glad for at de aldri hadde hørt på meg. Stereoanlegget og bildet av han mannen på veggen som hverken søs eller jeg husker navnet på, furtet. De hadde planer om å lage en atombombe i ekte MacGyver-stil, men forsøket hadde gått i vasken. Det var fordi hverken lommekniven eller gaffatapen hadde villet være med, og alle vet da at ingen kan lage noe i MacGyver-stil uten lommekniv og gaffatape. I et desperat siste forsøk hadde de spurt en kjøkkenkniv om hjelp, men resultatet ble en helt konvensjonell bombe. Den hadde de prøvesprengt i mikrobølgeovnen, så der var det bare et stort svart hull. Eneste problemet (for dem) var at stereoanleggets og bildet av han mannens egentlig mål var konfyren, og nå som de hadde prøvesprengt bomben, så kunne de ikke sprenge den en gang til.

Etter at vannkokeren hadde forsikret meg om at hun hadde slukket brannen fra bomben, for så å lage te, kunne jeg sjekke de andre etasjene. Den afrikanske tre-mannen som står ved trappen ned til kjelleren, forsikret meg om at han hadde sendt ned tinnsoldatene mine i for å opprettholde ro, orden og nyvaskede sokker, så jeg gikk opp. På rommet mitt var sverdet mitt i ferd med å inngå forhandlinger med spydet om en midlertidig våpenhvile i stillingskrigen som hadde vart hele dagen. De sivilie tapene hadde vært store, og både søppelkassen og den ene bokhyllen hadde falt i de harde kampene. Nå gjorde sengen min seg klar til mekling, mens skrivebordet, som også hadde fått dype kutt i den ene siden, fulgte spent med. Jeg kom inn, mumlet noe om at det sikkert var mer behov for å blikkbokser enn våpen, og at vi trenger mer gjenvinning, og plutselig var alle tingene på sine faste plasser. Jeg pustet lettet ut. "Dett var dett," tenkte jeg, men bet meg i det da jeg så ut på verandaen. Der stod nemlig TV'en på klar til å hoppe. "Livet er ikke verd å leve mer!" skrek den. "Ingen her i dette huset kommer til å følge med på Glamour og Hotel Cæsar, og det må du bare innse." sa jeg irritert, og ryddet vekk noen småting. Plutselig stilnet jeg, snudde meg mot TV'en og sa "Du har forresten aldri levd noe liv. Du er en død ting, så kom deg tilbake inn i stua som skikkelige folk!"

Togskinner og svidd asfalt i sommervarmen

Det er ukeslutt i en helt spesiell uke av 2007. Skolens første dager har vært hovedtema i en ellers så vakker tid. Solen har skint på akkurat den samme varmende og behagelige måten som har uteblitt i det meste av min sommerferie. Jeg kan gå i kortærmet skjorte og trekvartsbukser til langt på natt, og dog det det ikke har vært anledning til sådann, så er jeg visst på at det hadde vært mulig med midnattstur med te i slikt føre.

Til tross for at været har vært nydelig hele uka, var ikke ukens høydepunkt noen annen dag enn tirsdag. Den dagen da "fiksede" giren på den ene sykkelen min ikke virket. I frustrasjon over min egen udugelighet som sykkelreperatør, valgte jeg den gamle sykkelen min. Den ble etter en kort tid ganske så tung å sykle på. De har nemlig veldig brede dekk, og enda mer så da den punkterte. Det var ingen dramatisk punktering, for sykkelen var ikke flatdekket før langt utpå formiddagen, så jeg kom meg da til reguleringstannlegen i tide. Jeg hadde ikke vært innom der på en stund, i hovedsak fordi jeg hadde glemt timer tidligere. Skaaland ville ha den endelige sjekken på om tennene mine var i ferdi med å utføre platetforflytninger helt på egenhånd. Han kom frem til at det så bra ut, og ba meg si ifra om noe var galt. Jeg vil fremdeles se kjære Bjørn Skaaland ganske ofte, men det er nok heller i korpssammenheng. Kanskje vi en dag kan skåle over mine flotte tenner?

Tror dere dette var slutten på dagens bruduler, så tar dere skammelig feil. Jeg fant det faktisk nødvendig å fortelle en halvsannhet til mine kjære venner. Jeg sa at jeg skulle opp til trafikkstasjonen for å øvelseskjøre med godeste Carl Georg, også kjent som "gamle Høyen", uten at han er ute av sin beste alder for det. Det stemte da også at jeg skulle kjøre med Karl Georg, men jeg skulle også kjøre med anonyme Hr. Sensor. Det gikk ikke så veldig bra, får jeg si det selv. Jeg hadde kjørt med en annen slik anonym Hr. Sensor for litt over en måned siden, og han hadde gitt meg tommelen ned. Lik Krunk, i "Krunk's New Groove" (den mindre fantastiske, men likefullt festlige oppfølgeren til en av Disneys mindre kjente mesterverk: "The Emperor's New Groove"), var jeg av den formening at tommelen ned, samt et tryss over rubrikken "Ikke bestått". Den gangen fikk jeg faktisk æren av å bli kalt "Livsfarlig på landeveg", uten at jeg dermed kjørte spesielt fort. Jeg fikk faktisk klage på den lave farten på et stykke. Likevel, det var snuplassene mine som gjorde dommen uungåelig, og disse innretningene var jeg fremdeles livredd. Faktisk føltes det nesten som om det Hr. Sensor så denne gangen, faktisk var værre enn det den andre Hr. Sensor så forrige gang. Ingenting stemte, og jeg følte egentlig at det var ren pining, som bare kunne ende i enda en nedadgående tommel. Min egen vurdering av situasjonen viste seg heldigvis å være mangelfull. For den nye Hr. Sensor ga meg tommelen opp! Det vil altså si, jeg har nå lov til å kjøre bil. En sånn med fire hjul og koppholdere også.

Ja, da har vi saken. Jeg kan altså kjøre bil. Det blir ikke så altfor ofte, da jeg ikke selv finner kapital til å anskaffe, og holde i stand en slik innretning. Jeg får likevel låne fars bil fra tid til annen, så for å være på den sikre siden, anbefaler jeg dere å holde dere hjemme. Jeg kjører som en gammel mann med hatt.

Rigth Spirits

Til tider er nordmenn hysterisk renslige. Ofte er å dusje én gang i uken nok. Vi dusjer hver dag. Med unntak av undertøy blir som regel ikke tøyet skitten etter to dagers bruk, men vi vasker det om igjen og om igjen for det. Ikke at det egentlig funker så bra. Det er begrensninger for hva såpe og vann egentlig kan gjøre av skade på det veldige økosystemet kalt huden. Som regel gjør det egentlig bare alle de små mikroorganismene renere, selv om det er mye bedre enn ingenting. Et av de områdene hvor bakterier, sopp og annet smått trives spesielt bra, er hendene. Av alle de stedene mikroorganismer kunne finne på å danne svære, tettbebygde kolonier på størrelse med Tokyo, så har da faktisk valgt hendene våre. Å bite negler er visst som å slikke doskålen ren. Jeg biter ikke negler.

Jeg har altså kommet frem til at såpe og vann ikke er godt nok, og at hendene er mikroorganismers svar på kystlinjene langs Gulehavet og det sør-østlige Japan. Det har Det Norske Helsevesenet gjort for lenge siden, og det var derfor de innførte spriting av hendene på sine instutisjoner. Sprit, eller etanol, er det ultimate drapsvåpen mot en stor mengde uønskede organismer. Det dreper det aller meste som kommer i dets vei. Såpass blodtørstig er det, at om sprit hadde hatt et eget språk, så skal jeg vedde på at de hadde hatt over tyve ord for "dø" og "drepe". Hadde det ikke vært for at spriten blandes med glyserol, så tror jeg neste den hadde angrepet hendene mine også, og ikke bare koloniene der. Det er den ultimate måten å desinfisere hendene på, uten å skade dem.

På jobb gikk jeg altså rundt med en liten spritflaske på lommen til et hvert tidspunk. For spriting trengtes, da det er uønskelig at vi skulle kunne spre en eventuell smittefarlig bakterie rundt til pasientene. Ofte brukte jeg flasken flere ganger i timen, og påførte dermed mine bakteriekolonier noen aldri så små Hiroshimaer og Nagasakier. Jeg savner den lille flaska. Det passet meg med masseødeleggelse i stor stil, og det uten å dele så mye som ett eneste atom. Nå har jeg måtte ruste ned, og sitter altså her uten annen besyttelse enn den vanlige såpen og vannet. Når jeg da sitter her og tenker tilbake, burde jeg vel egentlig finne glede i å vite at den samme dødelige spriten som jeg hadde på hendene, også er verdens mest brukte rusmiddel. Vi kunne for all del trenge litt desinfisering. Det begynner jo å bli vel folksomt her.

Alzheimers - Nå også light.

Jeg kan være forferdelig vimsete noen ganger. Det klassiske enksempelet er de gangene jeg glemte å legge fra meg althornet etter korpsøvelsen. I stede for å legge det klart til musikkskoleøvelsen dagen etter, endte jeg som oftest å gå flere kilometer med instrumentet før jeg merket meg at, søren, den skulle ikke være der! Som regel er det kun morsomt. Som den gangen jeg snakket med Andreas i mobilen en lørdags kveld og utbrøt "Vent litt, jeg skal bare finne mobilen min." Andre ganger glemmer jeg viktige avtaler og tannlegetimer. Husker jeg ikke feil, har jeg glemt en en time hos reguleringstannlegen en tre-fire ganger allerede, og fått dermed fått den utsatt med nesten like mange måneder (For at det ikke skal, jeg venter på sjekken etter at man er FERDIG med Jærbanen. Jeg har ikke hatt regulering på år og dag). Jodda. Jeg kan det med å glemme.

Det jeg derimot IKKE glemte, var å stille opp til første dag på jobb sent i juli. Jeg har jobbet på Lagård Bo- og Servicesenter, og der har jeg hatt i oppgave å hjelpe demente. Altså slike som har dratt den der glemmegreia helt ut. Jeg har altså vært en av få gutter på 2 Vest, som det heter i vårt bygg. Koselig plass, med bra arbeidsmiljø. Det med å være gutt, eller mann som de gjerne kaller meg, er har til tider overrasket både brukere og personalet. Hvordan kommer en mann på å ta sommerjobb i helsevesent? Og han skal ikke engan bli lege? Hva skjer? Her er jeg, og det er faktisk flere med meg. Og som regel går det så fint så. Brukerene er forresten som regel de beste mennesker, og jeg får gjort noe som faktisk betyr noe. Jeg hjelper andre, samtidig som regnskapet mitt ikke viser røde tall noe sted. Jobb er jobb, og det vil si at ting går opp og ned, men som regel er det solsiden jeg ser. Det kan bli godt å bli gammel i slikt et land.

Et av de større problemene med jobb, er at den krever at du er oppe tidsnok til å komme deg dit. Hvis dette tindspunktet nå viser seg å være 07:00 om morgenen, så betyr ikke det at du kan være oppe til tolv kvelden før. Nei, skal du ha dine 6-8 timers søvn, må du begynne å legge deg tidligere. For min del så snakker vi helst 21:00-22:00. Jeg skal nemlig opp 05:30. Én ting er at jeg skal på jobb, men jeg ofrer helst ikke morgenritualet mitt for det. Nei, barbering, dusj, frokost med te. Alt skal være der. Det blir ikke alltid te, men alt det andre er på plass. Det må bli sånn. Egentlig så jobber jeg ikke så ofte at det skal være noe problem. Jeg har som regel fått tid til å sove ut en hel fridag etter kun tre dager på arbeid. Ikke slikt nå. Dere skjønner, det har seg slik at i helsevesenet, til tross for all spriten som vi smører utover hendene våre i løpet av dagen for å holde oss sterile, så blir også vi rammet av sykdom. Jeg ble slått ut allerede etter de fire første vaktene, og forsvant en uke med pencelinkur og det hele. Når så jeg var tilbake på jobb, så har andre forsvunnet, og glad som jeg er for å arbeide, så nikker jeg og smiler hver gang jeg kan få en vakt. Det vil si jeg skal jobbe åtte dager i strekk. Det funker ikke når den der 21:00-22:00 leggetiden aldri blir overholdt. Jeg blir rett og slett trett av det. Trett gir mangel på overskudd. Overskudd til å jobbe, skrive, tenke. Akk ja. Det er ikke lett. Men koselig er det, så for all del, det er verd det.

Post Scriptum:
Jeg har av en eller merkelig grunn overskudd til å spille Civilizatin IV: Beyond the Sword. Akk ja, engang geek, alltid geek.

The Withby teashop: Bandtravels/camp -07

I have not had the pleasure of being a fan of Sting for all to many years. In fact, I was at best in my confirmation year before I understood that giants do really walk on earth. One of my favourites was, and still is, "Englishman in New York". For those of you who are not familiar with the text, the key sentence to why Sting is mentioned in this post, is:

I don't drink coffee I take tea my dear

At the age of fifteen I felt an urge to be able to quote this line from time to time. To do that, I had two tasks to complete. First, I had to make sure I did not start drinking coffee. Not an overall difficult task, as I had no strong feelings for mixing water and burned beans (Although they do smell wonderful). The other was to start drinking tea. Now that was somewhat more of a challenge. God knows I've tried many different dishes through the years. Snails, snakes, dog and even elephant, I believe. But starting to drink tea? That was a new one. Anyway, I did it, and the result was beyond anything I had expected. The project ended up in with a passion for tea in general, and Twinings Earl Grey in particular. I love the hot drink, and none of my friends would ever expect not to be served tea at a visit to the Cowie Residence. Andreas, for example, regards my informal "teaparties" (Quotation, but I've started using the word too) as a must for any of his friends visiting Egersund. Tea is no longer just a drink. It is a way of life.

It was with my little passion in mind that I entered a small shop in Withby last week. It was a tea- and coffee-shop, and I was determined to walk out with some examples of English tea at it's finest. First, I just looked at the boxes, but then I found out that I could buy in loose weight. Suddenly I was asking about that and that tea, and "Please, could I have a smell at that one?". It felt great. This was my kind of shopping! But after just a few different sorts (All too many of the teas were fruity. Passion fruit, mango, apple and the rest did not sound right), I settled for Kenyan High Mountain and the blasting green tea named Imperial Gunpowder. Suddenly I had a reason to get back to beautiful Egerøy Island. Surprisingly, I'd rather stay for some more time in England than we did. The tea could wait. But hey, you cannot dream of what might have been, but rather concentrate on the future. At one point my time in England was at it's end - for this time. I was back home with to small bags of tea in my suitcase. Time had come to put the kettle on.

I write this post partly on request from Simon, a rather unique fellow with a strong liking for not only tea, but also more powerful drinks. He is also the only person I've met who wears a "Yoda's Intergalactic Tour"-t-shirt. Simon asked for a comment on my new experiences with Taylors of Harrogate (That was the brand of the tea), and this is it. He probably had not thought about it as being a theme for a longer text, as he had no knowledge of my digital hobby, but well, I love writing longer text about rather strange themes. I started with the Kenyan High Mountain. I put in all too much, and the result was that the water needed little time to extract just the right amount of flavour from the leaves. A nice thing indeed. Dad and I had it for our evening meal, and both were well satisfied. The Imperial Gunpowder was not not used before the day after. Andreas came to visit, and as always, tea was naturally served. Unlike me, Andreas was well accustomed to the taste of this green tea, and commented that he normally used to teaspoons for one cup of tea. I used four for one litre, but let the water extract flavour as long as it was need to put the taste to it. And so was the time for tasting. My excitement was at a definite peak of the day. Would I spit fire? Would I make loud bangs when I talked? Or would Tom Cruise finally come out of the closet? (As in the direct meaning. I've never doubted that Tom Cruise was anything but heterosexual. There are limits of how much shit homosexual people should have to put up with. Cruise is a good actor, but a Scientologist, nonetheless). No such things happened. It was a nice tea, and I congratulated myself for the good timing. A long conversation waited, and all in all, the day was a good one.

That was it for the day. And if anyone needs a talk, please, give me a call. I'll put the kettle on right away.

First impressions: Bandtravels/camp -07

I have been out travelling before. My family is of those people who believe that home is sweet only for so much of the year. And instead of having a cottage in the mountains or at the seaside (Not only are they rather expensive, they also tend to bring in a lot of work we do not want), we travel. But the thing about these travels are that a backpacking adventure company (mostly Intrepid), and more importantly, my father, knows what is to happen. I'm just as exited every time, both because of the adventures sights, people and travel will bring. This time, things were different. Of course, I could barely wait to meet both new and old friends. The problem was, I had no idea of what was to happen, or what sights to be exited about. Some days were partly clear, so that my schedule was not entirely blank. Others were big black holes, and so they were to all but our English hosts. Yes, the brightest of you might see what I'm trying to say: Not even our own Norwegian tourleaders knew the program in full detail. Things could have gotten even more exiting than I would have preferred.

The trip started early. I was up a Monday morning, swearing that next time, I'd be in bed somewhat earlier when waking up at 05:00. The journey was okay. Always fun when great people are around, but it still felt good finally to arrive when the time came. The place we were to stay for the next days was a scout-center in the middle of nowhere. I felt rather alarmed when the bus drove over the hilltop, and we saw absolutely nothing. Well, that was not entirely correct, as there where beautiful hills with meadows all over, and a large lake. But nothing, not even the scout-center was visible from the place I'm referring to. We later found out the area's remoteness made it perfect for dogging - sex in cars where the participants where more or less random. If you where tired, you could always sit outside the car and watch. This took place on meeting-places along the route, and most fortunately none of these were in walking distance from the center. Instead, we sat by the fence or at our room and talked, we practiced, and we mingled with the good people we met.

It was a good start, and there was more to come. Have a cup of the and wait. Another post might come, and if not, then at least you will have learned to be a bit more patient. I just hope that the timetable you'll have when my postings are finished, is more filled than what mine was at the start of our journey.

A rather polite hello to the other side of the pond

Good evening everybody. Or should I say good night? Ruth Iris is sleeping, at least (or, she is on this splendid picture, shot by no other than Pål M. Rake). But not me. No, I'm up doing what I do second best only to sleeping on a late Sunday night or early Monday morning: Blogging.

I have said it before, and I'll say it again. I play French horn in a school brass band, a fact that makes me per definition a bandgeek. To outsiders this might seem like an easy call in life, but it is fact not so. To become a good bandgeek, it is not enough to practise your on instrument, you have a much larger responsibility to think about. A Norwegian bandgeek, for example, has to make sure that on 16th of May, one of the mayor partying days of the year, he or she is relatively sober. If not, the parades on our national day (17th of May) would be lacking some of the grandness and power it normally possesses. Dozens of schoolchildren in ridiculous outfits (also called uniforms), trying to play some old marches and at the same time walk in line, really makes the difference. So, if the elders in the band had an abbreviated evening on the 16th, things might not work too well the next morning. It is though for all of us, but it is a sacrifice we will have to live with.

Another of these responsibilities is to keep up the myths of band camps. We can all thank the "American Pie"-movies for spawning these myths, or at least to bring them to the Egersundians and other ancient communities in Norway. But the Others (non-bandpeople) want more. They want to hear the real stories. So each year at least one greater gathering is needed, from where some juicy tales can be told. This year our quest for new band camp myths sent us over the North Sea, to a strange old island know to many as Great Britain. Halifax was the name of our destination, where Egersund Skolekorps' exchange band has it's nest. And there we stayed for the first week of July, making the most of the limited time a week was able to give us.

This post is not about those tales. It is just my way of saying hallo to whoever of my fellow band geeks who just now is visiting my blog for the first time. Hopefully, a more enlightening post about the trip will be ready soon, but I'm not giving anyone a guarantee. On the other hand, least I can tell you all that that next time I'm talking to some of the Others, I can tell them wondrous stories starting with the words: "And this one time, at band camp..."

Huston, wake up!

Det finnes få ting som er mer irriterende enn å våkne opp til lyden av en ringende telefon. Svært få ting. Heller ikke vekkerklokker og klokkeradioer er spesielt behagelige, men da har du i det minste bedt om det. Kun i de aller færreste tilfeller er telefonringing velkommen før morgenruitalene er unnagjort. Bedre blir det ikke at, når det endelig har gått opp for deg at DU må ta telefonen da din søster er i dusjen, må springe det du er god for til andre siden av etasjen! Det var slik jeg våknet idag, og jeg likte det ikke.

Noen ganger, som da kjørelæreren min ringte meg og minnet meg på at jeg, i det øyeblikk var skulle vært nede på kjøreskolen, da var det greit. Eller, det var stressende som fy, men jeg fikk i det minste med meg forbikjøringen, og det er da noe. Sånne ganger liker jeg å bli ringt opp tidlig om morgenen. Andre ganger, som da en gammel venninne av mor ringte, kan det være mindre spennende. Det ble en hyggelig samtale utav det, men det er ene og alene fordi jeg er kjent for å åpne øyne og munn samtidig. Men det er med mennesker som likevel er der. Mennesker som sitter i telefonen tar ikke hensyn til at nervesystemet mitt fremdeles er i førstegir, og at de helst vil gå tilbake i fri. De snakker som om nervene mine er på full fart nedover den tyske autobahnen. Det er ikke fordi de ikke ønsker å være hensynsfulle, det er bare det at de som regel sitter der lys våkne, og har gjort det en stund. Hvem skulle egentlig forvente at jeg sover midt på dagen?

Men det er altså sånn, og da liker jeg ikke å bli vekket. Sterkt misliker det, det er det jeg gjør. Angående i dag morges. Det var far som ringte, og han skulle ha tak i søstera, som stod i dusjen. Jeg overleverte hans beskjed til Ingrid Julia gjennom døra, og gikk og la meg igjen.

All This Time

Jeg er atten år gammel, og om livets rulett fortsetter å spinne min vei, så har jeg ganske mange år igjen. Men akkurat idag var ikke det måten å se det på. I Lyon fant jeg endelig Stings "The Soul Cages", en plate som jeg har lett etter så lenge jeg har lyttet aktivt til musikken hans. Det er vel strengt talt ikke så mange år, men uansett var det flott å få den plata. Men på plata finnes en sang med tittelen "All This Time", og jeg satte meg ned og leste teksten. Ut av den reiste en tanke som jeg selv er kjent med, og som jeg liker å sette meg ned å tenke på, men som jeg ikke hadde tatt til meg på lenge. Det er litt sånn med oss mennesker. Det er mye vi ser, mye vi hører, og mye vi vet, men som vi ikke virkelig tar til oss. Prøv for eksemepel, når du sitter på toget, eller bussen, eller hva du enn reiser med om morgenen, og virkelig konsentrere seg om verden der ute. Ikke se på at ting farer forbi. Konsentrer deg om de enkle ting, om landskapet, eller om det og det huset langs veien, og virkelig SE på det. Det er da jeg plutselig blir klar over hvor flott verden er. Bare på grunn av dette enkle landskapet, som jeg ser hver eneste dag, så kan jeg konkludere med at verden er magisk. Verden tar, og noen ganger så smeller det så hardt at du blir liggende og kave etter luft i lange tider uten helt å ha fatta hva som traff deg, og hvorfor. Andre ganger gir den i overflod, og for hver lille ting, hvert lille øyeblikk av skjønnhet og lykke som du er villig til å stoppe opp for å motta, jo mer gir verden deg. Det er ihvertfall min måte å se det på.

Men tilbake til "All This Time", av og med Sting. Jeg så litt gjennom teksten, og den fikk meg til å ta til meg tanken om hvor små vi er. For vi er små. En av seks milliarder bitte små sukkerkorn som vandrer rundt på sukkerskålen kalt Jorden, som igjen ligger et sted på det egentlig ganske lille tebordet kalt Solsystemet, også videre. Men nei, det var ikke små i rom jeg tenkte. Jeg tenkte heller små i tid. Vi mennesker lever våre kanskje 80 år, og er vel som oftest fornøyde med det. Men tiden har gått en stund før det, og den vil fortsette en stund etter også. Det sies, at hadde du skalert tiden fra Det Store Smellet frem til nå i ett år, så ville Solsystemet oppstått 1. september. Dinosaurene ville ha kommet først på julaften, for så dødd ut kl. 12:00 den 30.12. Homo Sapiens ville ha oppstått kl. 23:50 den 31.12. Det er altså menneskets del av historien (Til nå, vel og merke). Ti minutter av et helt år. Og den tiden har vi på deling. Da blir de 70-80 årene per generasjon ganske så korte.

Så hva gjør det hver enkelt til? Et stjerneskudd i tiden, det er det vi er. Et lite blaff som forsvinner like fort som det er kommet. Og som med oss når vi ser opp på stjernehimmelen en sen kveld, så kan Verden glede seg over det lille blaffet, og kanskje ønske seg noe Verden ikke forteller til noen annen. Men like fort som blaffet kom, så forsvant det, brent opp i tidens atmosfære. Og Verden vil glemme oss, for strengt talt så betydde jo ikke det lille blaffet så mye. Nei, Verden har større ting å tenke på. Galaktiske kollisjoner, supernovaer, sorte hull. Da er det ikke så lett. Hadde du spurt Verden om den husket hvert enkelt lille stjerneskudd neste kveld, så vil den nok si "Nei du. Ikke egentlig. Men det er da ikke så farlig."

Jeg vet ikke hva andre tenker, men for min del så er det så flott som det går ann å få det. Jeg liker tanken på at alle menneskehetens forsøk på å oppnå udødelighet er dødfødte. Ja, vi har prøvd på å bygge monumenter, byer og riker som skal gjøre at vi skal huskes. Dette har vi gjort siden sivilisasjonen først oppstod for ca. 6000-7000 år siden, og det da ikke så lenge. Selv våre største underverker skal slites ned og bli til sand i vinden, akkurat som vi skal bli til støv og jord. Men det er ikke det som virkelig setter noe i meg. Jeg fenges av gleden ved å vite at jeg får ta del i dette, om enn bare det korte blaffet av en tid. Jeg er kanskje uviktig i tiden, men på en eller annen måte så er nuet til akkurat fordi sånne som jeg skal få lov til å nyte det.

Noen vil sikkert si at tankene mine fører til motløshet. Hvorfor bruke tid på å endre verden, når du likevel egentlig er så liten at det er umulig å forandre noe større? Alt er relativt, sier jeg, og tiden er et av de beste eksemplene på dette. For Verden lever jeg i et øyeblikk. Mens i mine øye lever jeg i mange, mange år. Akkurat her og nå, så er det vi som teller. Det er oss det dreier seg om, og vi skal glede oss over det, og prøve å endre vår verden til det bedre. Vi trenger ikke gjøre store ting, selv om også det er fint. For hvert menneske vi gleder, så rekker vi egentlig ti til. Det er en kjedereaksjon av godhet, "...for det er Himmelen så full av at det har svært lett for å spre seg" (Jostein Gaarder). Det viktige er altså at vi tar oss av idag, tar oss av den delen av historien som vi er herre over her og nå. "Morgendagen vil bekymre seg over seg selv", som det står skrevet i Bibelen. Og fortiden er det lite vi kan endre på uansett. Men som far sa det, "Selv om vi bare er et sandkorn på straden det hadde ikke vært noen strand uten sand". Vi er ikke uten betydning.

Så jeg sier som i forrige post: La oss glede oss over dagen idag, over nuet. Glede oss over den lille tid vi er blitt gitt i dette store maskinen kalt Verden. Og det er ganske stort, bare det.

Usammenhengende nedtegnelser fra en ex-VK1'er.

Skolen fortoner seg som en platonisk idé langt inne i en ukjent (og mindre elskverdig) dimensjon. Solen skinner, om ikke hele tiden, så ihvertfall nok til at jeg ikke finner noe påskudd til å sitte inne. Det ender derfor ofte med at jeg blir sittende ute i solen med en bok i fanget, og etter hvert anskaffer meg en kvadratmeter knallrød nesetipp. Badingen og den påfølgende hyppige bruken av lommetørklær og halspastiller. Vennebesøk fra og til nært og fjernt. Det kalles sommer.

Tiden er egentlig inne for den ultimate form for avslapping, og noen slike lesedager sier seg jo selv at det må bli. Men holde meg i ro i nesten to måneder? Ikke helt så. Etter et år med lange, strabasiøs dager på skolen, er det ikke lett å avvenne meg med de fysiske utskeielsene som allmenn Dalane påtvinger sine elever. Hvordan skal jeg egentlig overleve uten milelange korridorhaiker, mine utallige sekkeløft ("Det er den tyngste ryggsekken jeg har vært borti." fritt etter Tor Inge, avdelingsleder), og takket være tastaturet: fingergymnastikk som verden ikke har sett maken til siden Tore (ja du!) tørrtrente Stepmania i kantina? Ikke lett, skal jeg fortelle dere. Som kompensasjon har jeg avløst dem med gåturer med venner (samt et lite innslag av salsa), løfting av min svært så maskuline veske, og forskjellige former for gestikulering under samtaler. Det er ikke i nærheten av å kunne avløse skolens plass i mitt liv, men jeg skal nok komme meg gjennom det uten å bryte ned for mye av muskelkraften som skolen har bygd opp i meg.

I dette øyeblikket er tidens tann i ferd med å bite seg gjennom den andre timen i det nye døgnet. Klokken er nesten to om morgenen. Jeg er en ganske liten bjørn, med ganske liten forstand, i en ganske enorm verden. Og det passer meg fint. Det bryr meg lite eller ingenting om verden fortsetter der ute et sted, mens jeg sitter tilbake uten helt å ha fattet det. Tiden er inne for å glemme fortid og fremtid. Nyt heller øyeblikket. Alt i alt så har du evigheter med fortid og fremtid, mens nuet har du kun ett av. Det nuet var en gang fremtid, og blir så til fortid, men aldri mer skal du oppleve nuet slik det var der og da. Nyt det, fordi det er sommer. Du kan nyte det av alle andre grunner også, men hvis sommeren er et argument for å nyte nuet, så er det ingen som stopper deg fra å bruke det. Det er jo tross alt sommer.

Mr. Moustache has left the building.

Mens noen spekulerer i hvilke fag de forskjellige kommer opp i, er det andre som har hatt en unaturlig sterk interresse for mitt utseende. I Peru gjorde jeg nemlig noe som har sendt sjokkbølger gjennom vårt lille bysamfunn: Jeg anla en liten bart, samt en centimeterbred skjeggstubb fra leppa og ned på haka. Dette var visst sensasjonelt, spesielt på et sted hvor kles- og hårkodene er såpass innstempla i folkesjela som her. Få hadde prøvd det samme og kunne gått med hevet hode etterpå, ihvertfall når resultatet viste seg å bli i beste fall, tynt.

Reaksjonene uteble ikke. En kamerat mente det var "Det kuleste jeg hadde gjort på ti år". Sier litt om hvor kjedelig jeg er, men, men. Håper det bare var stilmessig ment. Andre greide ikke annet enn rygge et skritt bakover når de så meg. Mine kjære korpskolleger, deriblant dirigent Signe Marie, Andreas Petersson og de ellers så koselige småjentene, fant det best at de måtte innlede et aldri så lite korstog mot mitt siste påfunn. Jeg fikk også, for første gang i mitt liv gitt kallenavn som ikke døde ut med det samme: "Bartur" var korpsfavoritten, mens "Mr. Moustache" var skolefavoritten (Samt min egen favoritt. Bartur har jeg visst eksisterte lenge, den var bare for patetisk å bruke. Fremdeles så, men nå gir den da mening). Noen mente jeg slo et slag for retten til ulighet i et ellers så monotont skolebilde (synes fremdeles Erik, aka "Hattegutten" skal ha en mye større hyllest for dette enn meg), mens andre mente rett og slett at det ikke var noe å sanke damer med. Dem om det. Jeg har ikke helt fått med meg at en glattbarbert hake har gjort under før, og tror ikke det vil gjøre det igjen.

Det har vært en fin tid. Jeg har trivdes med bart og skjegg, og generelt har det ikke gitt noen dårlig ettersmak. Men nå er jeg lei. Det er stress å stå opp om morgenen og være ekstra påpasselig med barberhøvelen, slik at skjegget ikke skal bli skjevt. Jeg har faktisk lenge tenkt på å få gjort noe med det, men ettersom det har vært et ikke ubetydelig (men dog godsinnet) press på å få barten og skjegget fjernet, så fant jeg det nødvendig å beholde det litt til. I ren og skjær trass. Jeg LIKER å vise min litt skjeve langefinger til en verden som ønsker å bruke press til å endre mine valg. Mine valg er og blir mine egne, og nå har jeg altså valgt å forlate verdenen av skjeggtrimmere og barevoks (ikke at jeg har burkt noen av dem, men jeg hadde altså muligheten). Så når jeg nå kl. 09:00 denne morgenen kan sitte med skjegget i postkassa, så kan det på ingen måte taes bokstavelig lenger.

En skriftlig presentasjon av et svært muntlig evne. Med 20 minutters forberedelsestid.

Denne gangen er det ikke spekulasjoner. Jeg snakker ikke "muligens" eller "kanskje", her sitter jeg med fakta. Jeg kan ikke måle det, men jeg viser til bedrevitende mennesker. Deriblant Roar Løken, Maria Myklebust (a.k.a. MAMY) med flere. Imorgen er ikke spørsmålet OM jeg kommer opp, men I HVA. Og sammen med meg er det mange som skal i ilden. Litt som på en vakker dag ved kysten av Normandie, på en dag som gjerne bare omtales med det besnærende, og svært så mystifistiske navnet D-dagen, skal tusener av unge mennesker kaste seg ut i en større utfordring de ikke kan sette på lista over årets beste øyeblikk. Nå skal det sies at de unge mennesker ved Normandiekysten faktisk hadde en smule større sak å kjempe for, og med rette vil bli høyere hedret for sin innsats enn det vi som stiller opp imorgen vil. Men for de av oss som av en eller annen absurd grunn ikke passet til militærets elitestyrker (Bare fordi jeg ikke kunne lese noen bokstaver på en liten avstand. Rare greier), så er nok de kommende dagene de hvor det vil flagre som best om ørene våre i år. Jeg snakker om at vi får beskjed om hva vi kommer opp i i muntlig eksamen imorgen. Ikke veldig morsomme saker. Men som Cuzco så poetisk sier det i Et Kongerike for en Lama: "Eg er eit steinras og du skal færa med meg. Ikke denna gangen nei!". Vi overlever nok, det skal vites.

Ingeborg

Jeg har ingen nære venninner som heter Ingeborg. Veit ikke hvorfor, men det ble altså slik. Ingeborg kom seg liksom aldri helt inn i min naturlige vennekrets, og ærlig talt, så trur jeg ikke hun prøvde veldig hardt. Ikke jeg heller, når jeg tenkte meg om. Det falt seg liksom bare så naturlig at hun ikke skulle det. Istede har jeg både to Eva, og noen Stine, og til og med ei Kristi. Jeg har også andre, men det falt nå like naturlig å ta med akkurat disse, som det falt å ikke ta med Ingeborg. Hva har jeg lært av dette? Ingeborg passer visst ikke helt inn, ser det ut til.

Jeg må nok forklare ett og annet, men ikke nå.

Idag stod jeg opp til vanlig tid. Skolen ventet, og da passet det dårlig at jeg hadde lagt meg så sent som halv ett om natten. Jeg stod opp, og greide akkurat å få tilbake nok syn til å nyte utsikten ut stuevinduene før jeg smatt inn på badet. "Du og du, hvilket vær!" sa jeg, og merket meg hvor forferdelig lik ei gammal egersundsdame jeg hørtes ut som. Men jeg kunne glede meg over at det ikke trengtes annet enn kortærmet skjorte, trekvartsbukse og sandaler for å gjøre klesveien komplett. Fine saker.

Kvelden før hadde Kurt, Pål og jeg vært ute i Bjerkreim og bada og grilla, samt sunget og lyttet. Det var lite slikt som ventet meg. Nei, matte med Trygve Frøyland kan på ingen måte samenliknes med noen kombinert bade- og grilltur. Men det var da ikke så galt. Mest eksamenssnakk, og fort gjort. Film i samfunnslære, for så å gå ut i solen og flittig gå gjennom det siste stoffet i boka. Det var en ganske rolig dag, og etter å ha øvd på en mulig fransk muntlig eksamen, så var det hjem. Fine dagen. Til tross for at jeg sitter her og prøver å lirke det ut av meg, husker egentlig ikke hva fredags ettermiddag hadde å by på (når dette skrives, er det natt tirsdagen etter), men godt var det nok. Til middag var det grilling ute, så den gastronomiske delen, samt hvordan måltidet ble inntatt, var gledelig.

Men hva har så dette med Ingeborg å gjøre? Ingeborg er en sang av Vamp. En skikkelig sommersang, som var den jeg valgte å begynne sykkelturen torsdags morgen. Og det jeg altså ville si med denne egentlig ganske kjedelige bloggen er, det er sommer. Stemningen i sangen er noe av den samme som hele livet nå fylles med. Den glade, problemfrie Og hvor flott er vel ikke det? Jodda. Jeg er forkjøla og vond i halsen etter torsdagens bad i Bjerkreimsåna, men hva gjør vel det så lenge det er sommer?

PS: Skal sies om det bildet helt øverst: Det er fra niendeklasse engang, trur jeg. Dengang da mine venner så en smule anderledes ut enn idag.

Ma sœur, Lyon et l'alcool

Hvor har frøken Cowie vært det siste halve året, har sikkert mine kjære lesere spurt seg om og om igjen. Vel, nå har det seg slik at det finnes veldig mange slike. Noen kjenner jeg svært godt, en del søskenbarn ved slikt navn, samt en del andre familimedlemmer. Det finnes også en god del andre briter rundt i verden med slikt navn, med eller uten familierelasjoner. Faktisk fant jeg ut at bare på Facebook er det en evighet med Cowier, og et utall av dem virka som frøkner (en del av dem var såpass pene at det var verd å ta kontakt. Noe galt i å gå etter sin femtitusendtrehundreogtrettisyvendemenning?).

Men da var det tilbake til den frøken Cowie jeg antar mine lesere spurte etter, var min kjære, store-men-likevel-tretten-centimeter-kortere-søster. For dere som ikke leser bloggen hennes kan jeg fortelle dere at hun har lært seg fransk i Lyon (Dere andre visste det for lenge siden). Jadda. For oss som for ikke mange ukene priste oss lykkelig for at vår siste franskprøve var over, kan dette virke vanskelig å forstå. Men bra er det visst, og hun har kost seg. I helga var det derimot slutt, og far og jeg stakk ned for å hente henne. Der traff vi hele hennes franske verden, og jeg fikk smaken på å ta en del tid i Republikken. Virkelig moro, særlig når jeg selv måtte snuble meg gjennom gebrokken skole-fransk for å gjøre meg forstått.

Mitt inntrykk av Lyon? Pen liten by (Kjernen, som er det offesielle Lyon, er ca. 450'000 innbyggere. Med megn snakker vi over en million), med flotte hus, behagelige gater og flotte mennesker. Franske kvinner kan det der med å kle seg bra, selv til hverdags. Nei, jeg snakker ikke russiskliknende minimalisme (Noe annet hadde jeg ikke innrømt her). Bare om å gå litt finere, og litt mer feminint og egenartet enn de uendelig monotone motene her i området. Du kan faktisk se forskjell på to jenter uten å studere nøyaktig hvilke nøyanser av lyse pastellfarger de går med. Dette kommer jeg til å få mye tyn for, garantert. Men etter noen dager i Lyon så har altså dette slått meg. Tro meg eller ikke.

Maten var også noe å skryte av. Frokost, lunsj, middag. Ikke ett eneste måltid hvor jeg ikke likte kokkekunstene. Vertsfamilien til søs gav oss et gastronomisk høydepunkt, det samme gjorde Ingrid Julias yndlingsrestaurant. Jeg elsker mat, og der nede er det mange med samme syn. I motsetning til meg kan disse folka lage saus.

Så kom hjemreisen. Tirsdag morgen var det hjemover. Grei tur. Eneste grunn til at jeg nevner det, er tax-free'en på Sola. Jeg fant ut jeg skulle kjøpe et par flasker vin, og fylle opp kvoten. Jeg kunne sikkert hatt med meg en del fra Frankrike, men det gjorde jeg altså ikke. Hvorfor? Desverre kan jeg ikke si det var fordi jeg ønsket å være lovlydig. Ei heller fordi jeg var redd for å bli tatt. Nei, det var rett og slett fordi jeg tidvis så for meg Karl Ivar og Eli som går gjennom tollen etter Spania-ferie. Jadda, dere fatter hva jeg mener. Jeg klarte ikke tanken på å bli slik. Rett og slett for harry for meg.

Saus

Basert på en sann historie (replikkene er ikke ordrette, og noe handling er tatt vekk):

Roller:
Arthur(APC):
Høy, tynn, brunt, stritt, kort hår og brune øyne. Liten bart, ikke samlet på midten. Minimalistisk flippskjegg. Langærmet, rutete, åpen skjorte med t-skjorte under (Sort eller hvit. Gjerne kjøpt på konsert). Mørke dongribukser.

Andreas(AP):
En del lavere, krøllet hår. Uflidde skjeggstubber som nok ikke synes fra salen likevel. Husker ikke klesveien, men sannsynligvis nøye gjennomtenkt, med unntak av sokkene, hvor han gjerne har to forskjellige farger/fargenøyanser.

1. Akt:
Kjøkken med store vinduer i sveitserstil. En benk som går fra vegg til vegg, med dobbel vask under vinduene. Konfyr på høyre hånd (fra salen), vendene mot kjøleskapet på motsatt side. Et lite stereoanlegg med høytalere oppe under taket, ved vinduet. Masse skap langs veggene, vannkoker og mikrobølgeovn rett ved konfyren. Noen gryter står klar til bruk, og laksen ligger til tining. Et stekrebrett med aliminiumsfolie lagt klart. Allerede smørt med rapsolje. En gryte med poteter står allerede under oppvarming. Inngangshallen tas ikke med. Arthur åpner døren ved kjøleskapet, som egentlig går ut mot gangen.

Arthur: (Åpner døren) Velkommen Andreas. Jeg har ikke begynt å lage maten, siden fisken ikke er helt tint.
Andreas: Ok.
APC: Det gikk greit idag?
AP: Jodda. Gjorde da det.
APC: Godt. Jeg er litt spent på dette her. Har aldri laga laks før. Noe spesielt å måtte lage mat selv, nå som far er i Athen med jobben frem til onsdag.
AP: Så det er der han er? Ja, jeg er også spent, men jeg spiser det meste.
APC: Der ser laksen tint ut.
(Arthur legger laksen i stekebrettet, og drysser på salt, pepper, og annet krydder som han har hentet i skapet over konfyren. Så legger han fisken )
AP: Kan jeg hjelpe til med noe?
APC: Lage salaten? Du kan det, ikke sant?
AP: Nei...
APC: Nei, ok. Det er vel egentlig det ENESTE jeg kan, så her.
(Arthur tar ut agurk, tomater, aspargis og appelsin)
APC: Her.
(Hver holder på med sitt)
APC: Andreas, det der er en brødkniv. En skjærer ikke grønnsaker med brødkniv.
AP: Jeg vet det, men det var den kniven som lå her.
APC: (åpner en skuff, og tar ut en mindre kniv) Her. Bruk denne.

Maten skal stå og koke i 20-30 min. Gjerne litt kjedelig for publikum og bare sitte der, så la dem få en pause frem mot andre akt.

2. Akt:
Kjøkkenet er likt som i 1. akt. Men selvsagt er stekebrettet i ovnen, salaten står i kjøleskapet, og gryten med potetene koker som bare det.

Andreas: (Ser på gryta med poteter) Hva er det du har der?
Arthur: Poteter.
AP: Å? Ingen saus?
APC: Nei. Pleier ikke ha det til laks.
AP: Jeg spiser ikke poteter uten saus.
APC: (irritert) Må jeg lage til noe da?
AP: Ja, ikke så farlig hva det blir, men må ha saus.
APC: Greit, skal se hva jeg får til.
(Arthur romesterer litt i grytene, finner en liten en. Ser etter hvetemel, som han ikke finner. Til slutt tar han potetmel i stede.)
AP: Hva er det der for noe?
APC: Det skal bli sausen. (Drysser litt krydder over)
AP: Nei, det kan ikke bli en saus. Det er er mer suppe. Helt feil konsistens. Og det krydderet kommer aldri til å blande seg med sausen. Hva står det i oppskriften?
APC: Hvilken oppskrift. Jeg tar det etter gefülen.
AP: (ler litt) Du har altså ikke peiling på hva du driver med?
APC: Alt i alt? Nei.
AP: Og du har potetmel? Det skal da ikke være det.
APC: Jeg fant ikke hvetemelet, og tenkte det sikkert funka like bra.
AP: (ler litt mer) Jeg ringer mamma.
(Andreas ringer til Ann Kristin. Arthur heller ut vannet fra potene, setter dem til varming. Han setter også ned temperaturen i stekeovnen til varmetemeratur (ca. 75 grader C))
AP: Hei. Hvordan lager en saus? Arthur prøver på noe her. Nei, han vet ikke helt hva han har i.
APC: Jodda, jeg har... (ubetydelig hva som sies her, så lenge det ikke funker som saus. Husker det ikke selv. Eneste er at man må nevne at det er potetmel i "sausen")
AP: Ja. Det ja. Jo, jeg lurte også litt på det med potetmel i oppskriften. Ja, ok. Kan du gi oss en annen oppskrift?
(Venter til Ann Kristin finner en oppskrift)
AP: Arthur, har du penn og papir?
APC: Vent litt (finner frem penn) Ok. Klar nå.
(Andreas siterer moren, mens Arthur skriver ned oppskriften på baksiden av en avis)
AP: Det var visst en barneoppskrift. Veldig enkel å lage.
APC: Jeg kan altså greie bedre enn det. Bare jeg har en oppskrift.
AP: Arthur, jeg tror vi skal holde oss til den der. Sikkert like greit. Men nå er jeg sulten. La oss lage den sausen så fort som mulig, slik at vi kan få spist.

Stykket slutt.
De to skuespillerene bør stikke, i tilfelle publikum blir rasende. Håper er at de blir sittende og lurer litt på hva slags slutt det der var. Det var jo et mindre spennende stykke. Det skal jeg være enig i. Lenge til jeg skriver slikt igjen, tror jeg.

Examen Arthursium

Trommevirvler så kraftige som haglbyger drønner dypt nede under hjernebarken. Ikke som lyd, mer som en følelse. Det gjør at jeg blir en smule stiv i nakken, og jeg er både utmattet og spent på samme tid. Imorgen får jeg vite om jeg kommer opp i skriftlig eksamen i år. Kandidatene er fransk eller mattematikk.

For dere som ikke kjenner mine begrensninger, så står de to fagene øverst på listen over uønskede eksamener. Det er derfor sannsynlig at jeg vil finne det mer behagelig om jeg må stå i tredeve minutter, og engasjert forklare om hvor fantastisk Dalanes geologiske historie er, eller om termofysikkens mørke hemmeligheter. Engasjement er ordet. Det er en liten detalj som er lettere å få inn i et foredrag eller en stil på et språk man mestrer, enn i matte og fransk. Jeg pleier å si til folk at, om de kan fortelle meg om et eller annet i 5-10 minutter, så skal jeg greie å interressere meg for det. Det er ikke en regel, men ofte kan det funke. Hadde jeg komt opp i matte muntlig, skulle jeg sågård greid engasjere meg. Ser det for meg:

"Og der, ser du, er altså den vakreste av integrasjoner ferdig. Og så hva hjelper det meg? Jodda! Plutselig kan jeg regne ut arealet under grafen! Jeg blir helt rørt, så flott er det! Unnskyld, kjære sensor, jeg må bare tørke øyekrokene. Rørt til tårer er jeg..."

Eh.... Ok. Litt langt å gå, men poenget er der. Jeg har en følelse av at bare bartestubbene utsettes for kraftige luftstrømmer nedenfra, så vil karakteren følge de samme luftstrømmene oppover. Sikkert fordi jeg er møkka lei skriftlige prøver. Ja, vi hadde siste idag. Norsk skriftlig-muntlig sak om realismen, naturalismen og språkutviklingen 1850-1900. Mine kjære lesere skal vite at slikt er søvndyssende lesning. Greit nok, jeg likte Kiellands bok "Garman & Worse", som vi måtte lese. Ibsens "Villanden" hadde sikkert også vært ganske bra, hadde det ikke vært for at det var et skuespill (og slikt er ikke spesielt bra skriftlig, om jeg får si det selv). Men når disse forfatterenes liv skal skrives ned i en langtrukken form, ender min interresse som både Unge-Konsulen, Marianne og lille Hedvig (Altså stein døde. Ops! Beklager hvis jeg ødela spenninga for noen som skal lese disse tekstene). Men nå er det over. Jeg priser meg selv lykkelig. Så får vi se hva morgendagen bringer. Blanke ark og fargestifter tell? Kanskje det, men kommer ikke til å like det om MAMY (Maria Myklebust) skriver mitt navn opp på en liste over eksaminanter. Gjerne med et lite, oppmuntrende notat under:

He, he.
Good luck, suckers!

Tanker på en punktert søndag

ADVARSEL:
FOR DE AV DERE SOM ØNSKER Å HOLDE PÅ BILDET AV MEG SOM EN GLADKRISTEN GUTT SOM ALDRI HAR GJORT NOE GALT I SITT LIV, IKKE LES DENNE, OK?

Da jeg begynte å skrive denne, var det ca. tolv timer siden jeg la meg igår. Hilde hadde kjørt meg hjem, velsignet være henne. Jeg gikk rundt i byen, med hyperaktive tendenser og skyhøy promille. Ganske patetisk. Jeg er glad for at noen gjorde noe med denne personen, som jeg ikke helt vil identifisere meg med. Men ja, det var så definitivt meg. Sannsynlig var det en del av det, hadde jeg gått inn i meg selv, som gjenspeilet den delen av min personlighet som jeg til vanlig undertrykkeer, til samfunnets store glede.

Men la gårsdagen være. Jeg har ikke skrevet blogg for å skryte over hvor mange damer jeg erobret (hvilket var, så nært det teoretiske ingenting som det fysisk går ann å komme), hvem jeg sloss med (samme antall som over), eller generelt hvor fantastisk full jeg var. Jeg ser ingen glede i det. Ei heller mye humor. Derimot, dagen derpå fortjener noen ord. Jeg har ingen lang erfaring med drikking, og til nå har jeg vært velsignet med forholdsvis god helse dagen etter. Det endret seg idag.

Når jeg endelig kom meg opp, var det ingen dans på roser. Kroppen kjentes som om Hannibals elefanter bedrev drilltrening mellom mine indre organer. Så hva var kuren? Første som kom i tankene, var det grønne, peruanske pulveret som jeg lager koka-te med. Men det ble for stress. Jeg holdt meg til gode, gamle Earl Grey. Og så var det å lage frokost. Et ork. Gravitasjonskraften mot kroppen hadde plutselig mangedoblet på mitt syke legeme. Det var tungt å holde seg stående for en lenger tidsperiode om gangen. Endelig var maten klar, og jeg satte meg ned med min kjære far. Han visste hva jeg hadde drevet med, og hadde dermed ingen påtatt empati. Tvert imot, da jeg satt der og tvang i meg føde (som irriterende nok ALDRI greide å holde seg nede), var det et stort, skadefro smil om hans lepper, og latteren satt lett. Jadda, trillende latter over min ulykke. "Du får betale for dine synder" var et av sitatene hans, samt "Du får ingen sympati her". Alt mens smilerynkene han etter mange års lattersalver har anskaffet seg, laget dype furer i øyekrokene. Etter maten var det rett og slett ikke stor glede. Jeg var ikke i stand til å gjøre annet enn å holde meg i ro. Til middag, klokken 5, var jeg fremdeles så kvalm at vi valgte å droppe en stor middag, og heller hadde suppe. Det var ikke en god dag, men jeg fortjente det. Du og du som jeg fortjente det.

Nå er klokken halv åtte. Først nå vil jeg si at jeg totalt har kommet meg etter gårsdagens bruduljer, men var vel egentlig sånn ok en stund før seks. Men det var faktisk så galt idag at nærmet meg tanke "Skal aldri mer drikke!". Men jeg tok det aldri innover meg, siden jeg begynner å endre mitt alkholsyn.

Som min kjære, skadefro far sa det:
"Fyllesjuken går nok over, men dumheten, den går nok aldri over"

Populærkultur

Ja vel da! Jeg gir meg!
Det har ikke gått en uke uten at min kjære hotmail-konto har fyllt seg opp med Facebook-saker. Er jeg venn med ditt, er jeg venn med datt? Ja, ja, JA!!! Sikkert det, sikkert det, sikkert det! Arrgh!

Nå har jeg altså gjort det. Jeg har altså fått meg Facebook. Når søs har det, så kan det jo være greit å få med meg, med tanke på at hun legger ut masser av flotte bilder. (Ikke at jeg ikke har nok av festbildene hennes på PC'en min da. Hun lasta over en masse bilder slik at hun kunne sette et utvalg av dem på Facebook. De ligger på maskinen min fremdeles. Men typisk jenter på fest: De tar en million bilder, hvorav absolutt INGEN er spesielt interressante.) Men så var det altså ikke eneste grunn. Jeg fant vel ut at det var på tide. Og så håpte jeg at jeg slapp strømmen av mail. Jeg tok feil. For når en er på Facebook, får en ikke bare "Friend-requests". Du får pidlemeg også en haug med andre saker! Ja, ja. Det kan sikkert være bra, men ikke nå.

Hvis noen nå føler at jeg virker en smule negativ til Facebook, eller at jeg generelt bare er negativ, så kan det ha noe for seg. For jeg ER negativ, sånn når det passer meg. Og nå gjør det altså det. Egentlig, skulle jeg gjøre som med resten av livet mitt, så ville jeg nok sagt at jeg har opplevd værre (i livet mitt), og at det egentlig er et helt fantastisk liv jeg lever. Sånn generelt. Dermed er ikke Facebook så galt.

Men jeg sitter altså her, og tenker over hvordan jeg kunne falle for et slikt populærkulturelt uttrykk som vil komme til å ta deler av min fritid som jeg kunne brukt på noe personlighetsbyggende, eller rett og slett lekser. For jeg misliker populærkultur, hvor enn stor del den er av meg. Det er egentlig ganske propblematisk det der. En stor bølge av selvforakt vil til alle tider skylle over meg, siden jeg ikke kan godta at populærkulturen er en del av meg. Det er nemlig uavhengig av hva jeg selv synes høres ut som en bra saker (Du kan vel skrive saker, Roar? Eller er det like mye en uting som å si ting?) Notis til norsklæreren min, altså.

Jadda. Selvforakt på grunn av at jeg blir påvirket av verden rundt meg, det liker jeg ikke. I dag, for eksempel, ble jeg klar over at jeg begynte å oppføre meg som en ekte egersunder! Det skar meg i hjertet å måtte innrømme det. En jantelovsbevisst, brautende, usjarmerende egersunder, som kunne plasseres rett i båsen sammen med resten av de fiskeluktende sauene med stort gult merke i øret med "Egersunder" på. Dråpen var da jeg allerede på søndag lurte på om det var fest neste lørdag. Hva i alle dager er det slags tankemåte? Jeg lever ikke for en spesiell dag i uka. Jeg lever et helt liv, og det akter jeg å fortsette med. Ingen innsnevring her i gården.

Jeg overdriver, selvsagt. Jeg har levd to år av mitt liv utenfor Eigersunds kommunegrense, hvorav ett var på Tengesdal, to minutters gåtur fra grensa til Eigersund. Jeg ER en egersunder (Eller kanskje heller øybu?), enten jeg vil det eller ei. Er jeg meg selv, så er det ikke så galt det heller, å være egersunder, mener jeg. Det jeg prøver å si, er at jeg ikke vil være DEN egersunderen. Og det er jeg neppe heller. Hadde jeg vært det, ville jeg neppe irritert meg over at jeg kanskje var det, ei heller skrevet det på bloggen. Jeg ville sannsynligvis ikke hatt en blogg i det hele tatt. Jeg er altså ikke slik en egersund, tror jeg. Men jeg skal være på vakt. Alltid beredt! (Engang speider, alltid speider, med andre ord).

C'est la vie. C'est ma vie.

C'est la vie. C'est ma vie, et c'est ennuyeuse.

Tous les jours sont identiques. J'ai grand besoin des aventures.

No, je ne parle pas des vacances en Espagne, qui la plus grande aventure est quand Carl I. Hagen et moi font la contrebande dix litres alcool à Norvège. Je parle des aventures réelles. Un voyage, par exemple. Un voyage à la forêt équatorial. Peut-être comme Indiana Jones? Il connaît des aventures. Découvrir des villes anciennes, voler des grandes d'objets d'art, et fuir devant des guerriers tribu enragé. C'est des aventures!

Mais peut-être je n'irais pas à un voyage comme Indiana Jones. C'est trop dangereuse, et naturellement sa aventures est aussi improbable que un professeur normal. Un voyage en Saharienne ^{(Sahara? Fant ikke bedre ord)} est une aventure réelle. Un an avec les Bédouins, le soleil et le silence.

Je dis voyager pour courir à l'aventure? No. Pour moi, un aventure réelle pour moi est le inconnu ou le risqué. Puisque je n'aime pas les élévations, un saut en parachute ou en élastique n'est pas pour moi. Mais il y a aussi les incidents de tous les jours qui est des aventures. Flirter, par exemple, ou se promener au marché à minuit le samedi (à cause des grands hommes et leurs argumentation frappante).

Mais no. Ce n'est pas ma aventure. Ma aventure va être un voyage. C'est ça je veux. Je vais voyager un jour. Mais cette jour n'est pas aujourd'hui. J'ai des devoir, je dis m'exerce pour une épreuve, et je vais chanter le dimanche.

C'est la vie. C'est ma vie.

Fransk, geografi, og et plaster på såret

En trenger neppe være fransklærer for å stille spørsmålstegn ved det jeg idag har valgt å gjøre. Det er jeg den første til å innrømme, og i samme slengen kan jeg si at jeg selv ser en del haker ved å gjøre dette. Det tirsdag ettermiddag at ideen kom i hodet mitt. Jeg var en lykkelig sjel da. Ikke at jeg ikke er det nå. Jeg sitter her og tenker at den kjemiprøven umulig kan ha gått SÅ dårlig. Solen skinner, til tross for at det i dag morges var like mye tåke per kvadratmeter over sundet som det er i en gjennomsnittlig Sherlock Holmes-film. Jeg har fått meg Visa, og trenger ikke lenger irritere meg over at Visa Electrons mange mangler. Som at det ikke funker klokken tolv en sen kveld på Burger King ved Karl Johan i Oslo. Eller, jeg håper ihvertfall det, selv om jeg har planer om aldri å dra dit igjen. Men det er en annen historie. Poenget (jeg har mange av de) er at jeg ikka bare VAR en lykkelig sjel. Jeg trur jaggu-meg jeg er det fremdeles. Og flott er det.r. Som at det ikke funker klokken tolv en sen kveld på Burger King ved Karl Johan i Oslo. Eller, jeg håper ihvertfall det, selv om jeg har planer om aldri å dra dit igjen. Men det er en annen historie. Poenget (jeg har mange av de) er at jeg ikka bare VAR en lykkelig sjel. Jeg trur jaggu-meg jeg er det fremdeles. Og flott er det.

Men hvor var jeg? Jo. Jeg var altså en lykkelig sjel på den tirsdags ettermiddagen. Min siste større franskprøve var ferdig, uten flere om og men. Ikke at jeg ikke tror det kan bli enda en. Eksamen kan komme lik tordenvær på en solskinnsdag. Ja, altså konveks nedbør da. Sånn som oppstår når bakken varmes raskt opp, slik at en lomme med luft rett over den overnevnte bakken blir varmet opp og stiger til værs. Resten sier vel seg egentlig selv, med mindre det ikke gjør det. I så tilfelle anbefaler jeg deg å følge bedre med når Sverre Nilsen setter igang med sine prekener, eller bare få deg en unaturlig, og skremmende interresse for geografifaget. Men tilbake til eksamen, eller fransken, om du vil. For det var vel strengt talt fransken jeg snakket om. Uten at jeg dermed vil bevege meg vekk fra eksamen heller. For det var liksom det, at kommer jeg opp i fransk, så var ikke tirsdagens prøve en slik milepæl som jeg helst hadde sett at det var. Og mer var det altså ikke å si om eksamen.

Jeg tror jeg akkurat nå holder på å oppnå årsbeste i å gå rundt grøten. Det er heller ikke så verst, altså har jeg nå enda en grunn til å være en lykkelig sjel. Men nå tenker sikkert Eva (R.C.) der hun sitter og ser over bloggen, at det er på tide å komme tilbake til poenget. Og det har hun evig rett i. Jeg skal bare

GRATULERER MED DAGEN, KJÆRE EVA!!!

Sånn. Der var det gjort. Se på det som plaster på såret fordi jeg glemte det helt til etter matpausen idag. Men det er litt vanskelig å huske bursdagen til en god venninne, selv når hun har bursdag dagen før en av mine beste venner, og tre dager før bror hans, og akkurat en måned før en felles god venninne. Jeg tenkte mest kjemi idag, og mest samtalegudstjeneste for konfirmantene igår, uten at det er noen gode unnskyldninger noen av dem. Til lykke med dagen, uansett.

Så tilbake på det om fransken. Det var en prøve med tre oppgaver, hvorav siste ga mulgheten til å velge mellom flere alternative oppgaver. Jeg skulle skrive om hva jeg forbant med "le mot aventure". Jeg fant til slutt ut at jeg ville svare på denne oppgaven ved å bruke en skrivestil som jeg begynner å få grepet om: Bloggstil. Jeg spurte Tor, og jo da, jeg kunne skrive en blogg-post. På fransk, vel og merke. "Og nå vil jeg ikke se de presens-feilene dine, Kjetil. Ikke hos deg heller, Arthur." Enkelt nok. Kjetils feil skulle jeg lett unngå. Mine egne, ja de var det værre med.

Jeg skrev altså en blogg. På ca. en side. Den var ikke spesielt fantastisk eller noe, og språket mitt mangler de mange vakre vendinger som gjør fransk til et slikt storslagent språk. Men franskmenn er faktisk så late at de ikke gidder å uttale intetkjønn. Strengt talt har de ikke intetkjønn i det hele tatt. Stakkars intetkjønnet, men en kan ikke få alt, det burde det vite. Dere har sikkert også allerede gjetta det: jeg skal legge den ut på bloggen her. Jeg har unngått å legge ut skolesaker tidligere, rett og slett fordi det lett kan virke som skryt eller noe, og fordi noen kunne finne på å lese gjennom, for så å klage til læreren og si at det der fortjente skam ikke bedre karakter enn hans/hennes prøve. Når jeg likevel legger ut stilen, er det ikke fordi den er spesielt god (jeg kjenner ikke karakteren enda engang). Det er ikke fordi den er spesilet spennende, og ihvertfall ikke fordi den er totalt blottet for presens-, preteritums-, eller for den slags skyld, pluskvamperfektums-feil. Det er bare fordi det er litt morsomt å ha en post på fransk ute. Da har jeg poster på tre språk og fire skriftspråk ute. Og ja, den sier faktisk litt om meg. Tro det eller ei.

Håper også at den kan glede dere.

Post Scriptum:
Jeg forventer tilbakemelding fra Eva (E.) og søs. Dere er de jeg stoler mest på når det gjelder fransk rettskriving (resten, ikke ta det personlig).