Huston, wake up!

Det finnes få ting som er mer irriterende enn å våkne opp til lyden av en ringende telefon. Svært få ting. Heller ikke vekkerklokker og klokkeradioer er spesielt behagelige, men da har du i det minste bedt om det. Kun i de aller færreste tilfeller er telefonringing velkommen før morgenruitalene er unnagjort. Bedre blir det ikke at, når det endelig har gått opp for deg at DU må ta telefonen da din søster er i dusjen, må springe det du er god for til andre siden av etasjen! Det var slik jeg våknet idag, og jeg likte det ikke.

Noen ganger, som da kjørelæreren min ringte meg og minnet meg på at jeg, i det øyeblikk var skulle vært nede på kjøreskolen, da var det greit. Eller, det var stressende som fy, men jeg fikk i det minste med meg forbikjøringen, og det er da noe. Sånne ganger liker jeg å bli ringt opp tidlig om morgenen. Andre ganger, som da en gammel venninne av mor ringte, kan det være mindre spennende. Det ble en hyggelig samtale utav det, men det er ene og alene fordi jeg er kjent for å åpne øyne og munn samtidig. Men det er med mennesker som likevel er der. Mennesker som sitter i telefonen tar ikke hensyn til at nervesystemet mitt fremdeles er i førstegir, og at de helst vil gå tilbake i fri. De snakker som om nervene mine er på full fart nedover den tyske autobahnen. Det er ikke fordi de ikke ønsker å være hensynsfulle, det er bare det at de som regel sitter der lys våkne, og har gjort det en stund. Hvem skulle egentlig forvente at jeg sover midt på dagen?

Men det er altså sånn, og da liker jeg ikke å bli vekket. Sterkt misliker det, det er det jeg gjør. Angående i dag morges. Det var far som ringte, og han skulle ha tak i søstera, som stod i dusjen. Jeg overleverte hans beskjed til Ingrid Julia gjennom døra, og gikk og la meg igjen.