Fransk, geografi, og et plaster på såret

En trenger neppe være fransklærer for å stille spørsmålstegn ved det jeg idag har valgt å gjøre. Det er jeg den første til å innrømme, og i samme slengen kan jeg si at jeg selv ser en del haker ved å gjøre dette. Det tirsdag ettermiddag at ideen kom i hodet mitt. Jeg var en lykkelig sjel da. Ikke at jeg ikke er det nå. Jeg sitter her og tenker at den kjemiprøven umulig kan ha gått SÅ dårlig. Solen skinner, til tross for at det i dag morges var like mye tåke per kvadratmeter over sundet som det er i en gjennomsnittlig Sherlock Holmes-film. Jeg har fått meg Visa, og trenger ikke lenger irritere meg over at Visa Electrons mange mangler. Som at det ikke funker klokken tolv en sen kveld på Burger King ved Karl Johan i Oslo. Eller, jeg håper ihvertfall det, selv om jeg har planer om aldri å dra dit igjen. Men det er en annen historie. Poenget (jeg har mange av de) er at jeg ikka bare VAR en lykkelig sjel. Jeg trur jaggu-meg jeg er det fremdeles. Og flott er det.r. Som at det ikke funker klokken tolv en sen kveld på Burger King ved Karl Johan i Oslo. Eller, jeg håper ihvertfall det, selv om jeg har planer om aldri å dra dit igjen. Men det er en annen historie. Poenget (jeg har mange av de) er at jeg ikka bare VAR en lykkelig sjel. Jeg trur jaggu-meg jeg er det fremdeles. Og flott er det.

Men hvor var jeg? Jo. Jeg var altså en lykkelig sjel på den tirsdags ettermiddagen. Min siste større franskprøve var ferdig, uten flere om og men. Ikke at jeg ikke tror det kan bli enda en. Eksamen kan komme lik tordenvær på en solskinnsdag. Ja, altså konveks nedbør da. Sånn som oppstår når bakken varmes raskt opp, slik at en lomme med luft rett over den overnevnte bakken blir varmet opp og stiger til værs. Resten sier vel seg egentlig selv, med mindre det ikke gjør det. I så tilfelle anbefaler jeg deg å følge bedre med når Sverre Nilsen setter igang med sine prekener, eller bare få deg en unaturlig, og skremmende interresse for geografifaget. Men tilbake til eksamen, eller fransken, om du vil. For det var vel strengt talt fransken jeg snakket om. Uten at jeg dermed vil bevege meg vekk fra eksamen heller. For det var liksom det, at kommer jeg opp i fransk, så var ikke tirsdagens prøve en slik milepæl som jeg helst hadde sett at det var. Og mer var det altså ikke å si om eksamen.

Jeg tror jeg akkurat nå holder på å oppnå årsbeste i å gå rundt grøten. Det er heller ikke så verst, altså har jeg nå enda en grunn til å være en lykkelig sjel. Men nå tenker sikkert Eva (R.C.) der hun sitter og ser over bloggen, at det er på tide å komme tilbake til poenget. Og det har hun evig rett i. Jeg skal bare

GRATULERER MED DAGEN, KJÆRE EVA!!!

Sånn. Der var det gjort. Se på det som plaster på såret fordi jeg glemte det helt til etter matpausen idag. Men det er litt vanskelig å huske bursdagen til en god venninne, selv når hun har bursdag dagen før en av mine beste venner, og tre dager før bror hans, og akkurat en måned før en felles god venninne. Jeg tenkte mest kjemi idag, og mest samtalegudstjeneste for konfirmantene igår, uten at det er noen gode unnskyldninger noen av dem. Til lykke med dagen, uansett.

Så tilbake på det om fransken. Det var en prøve med tre oppgaver, hvorav siste ga mulgheten til å velge mellom flere alternative oppgaver. Jeg skulle skrive om hva jeg forbant med "le mot aventure". Jeg fant til slutt ut at jeg ville svare på denne oppgaven ved å bruke en skrivestil som jeg begynner å få grepet om: Bloggstil. Jeg spurte Tor, og jo da, jeg kunne skrive en blogg-post. På fransk, vel og merke. "Og nå vil jeg ikke se de presens-feilene dine, Kjetil. Ikke hos deg heller, Arthur." Enkelt nok. Kjetils feil skulle jeg lett unngå. Mine egne, ja de var det værre med.

Jeg skrev altså en blogg. På ca. en side. Den var ikke spesielt fantastisk eller noe, og språket mitt mangler de mange vakre vendinger som gjør fransk til et slikt storslagent språk. Men franskmenn er faktisk så late at de ikke gidder å uttale intetkjønn. Strengt talt har de ikke intetkjønn i det hele tatt. Stakkars intetkjønnet, men en kan ikke få alt, det burde det vite. Dere har sikkert også allerede gjetta det: jeg skal legge den ut på bloggen her. Jeg har unngått å legge ut skolesaker tidligere, rett og slett fordi det lett kan virke som skryt eller noe, og fordi noen kunne finne på å lese gjennom, for så å klage til læreren og si at det der fortjente skam ikke bedre karakter enn hans/hennes prøve. Når jeg likevel legger ut stilen, er det ikke fordi den er spesielt god (jeg kjenner ikke karakteren enda engang). Det er ikke fordi den er spesilet spennende, og ihvertfall ikke fordi den er totalt blottet for presens-, preteritums-, eller for den slags skyld, pluskvamperfektums-feil. Det er bare fordi det er litt morsomt å ha en post på fransk ute. Da har jeg poster på tre språk og fire skriftspråk ute. Og ja, den sier faktisk litt om meg. Tro det eller ei.

Håper også at den kan glede dere.

Post Scriptum:
Jeg forventer tilbakemelding fra Eva (E.) og søs. Dere er de jeg stoler mest på når det gjelder fransk rettskriving (resten, ikke ta det personlig).