Huston, wake up!

Det finnes få ting som er mer irriterende enn å våkne opp til lyden av en ringende telefon. Svært få ting. Heller ikke vekkerklokker og klokkeradioer er spesielt behagelige, men da har du i det minste bedt om det. Kun i de aller færreste tilfeller er telefonringing velkommen før morgenruitalene er unnagjort. Bedre blir det ikke at, når det endelig har gått opp for deg at DU må ta telefonen da din søster er i dusjen, må springe det du er god for til andre siden av etasjen! Det var slik jeg våknet idag, og jeg likte det ikke.

Noen ganger, som da kjørelæreren min ringte meg og minnet meg på at jeg, i det øyeblikk var skulle vært nede på kjøreskolen, da var det greit. Eller, det var stressende som fy, men jeg fikk i det minste med meg forbikjøringen, og det er da noe. Sånne ganger liker jeg å bli ringt opp tidlig om morgenen. Andre ganger, som da en gammel venninne av mor ringte, kan det være mindre spennende. Det ble en hyggelig samtale utav det, men det er ene og alene fordi jeg er kjent for å åpne øyne og munn samtidig. Men det er med mennesker som likevel er der. Mennesker som sitter i telefonen tar ikke hensyn til at nervesystemet mitt fremdeles er i førstegir, og at de helst vil gå tilbake i fri. De snakker som om nervene mine er på full fart nedover den tyske autobahnen. Det er ikke fordi de ikke ønsker å være hensynsfulle, det er bare det at de som regel sitter der lys våkne, og har gjort det en stund. Hvem skulle egentlig forvente at jeg sover midt på dagen?

Men det er altså sånn, og da liker jeg ikke å bli vekket. Sterkt misliker det, det er det jeg gjør. Angående i dag morges. Det var far som ringte, og han skulle ha tak i søstera, som stod i dusjen. Jeg overleverte hans beskjed til Ingrid Julia gjennom døra, og gikk og la meg igjen.

All This Time

Jeg er atten år gammel, og om livets rulett fortsetter å spinne min vei, så har jeg ganske mange år igjen. Men akkurat idag var ikke det måten å se det på. I Lyon fant jeg endelig Stings "The Soul Cages", en plate som jeg har lett etter så lenge jeg har lyttet aktivt til musikken hans. Det er vel strengt talt ikke så mange år, men uansett var det flott å få den plata. Men på plata finnes en sang med tittelen "All This Time", og jeg satte meg ned og leste teksten. Ut av den reiste en tanke som jeg selv er kjent med, og som jeg liker å sette meg ned å tenke på, men som jeg ikke hadde tatt til meg på lenge. Det er litt sånn med oss mennesker. Det er mye vi ser, mye vi hører, og mye vi vet, men som vi ikke virkelig tar til oss. Prøv for eksemepel, når du sitter på toget, eller bussen, eller hva du enn reiser med om morgenen, og virkelig konsentrere seg om verden der ute. Ikke se på at ting farer forbi. Konsentrer deg om de enkle ting, om landskapet, eller om det og det huset langs veien, og virkelig SE på det. Det er da jeg plutselig blir klar over hvor flott verden er. Bare på grunn av dette enkle landskapet, som jeg ser hver eneste dag, så kan jeg konkludere med at verden er magisk. Verden tar, og noen ganger så smeller det så hardt at du blir liggende og kave etter luft i lange tider uten helt å ha fatta hva som traff deg, og hvorfor. Andre ganger gir den i overflod, og for hver lille ting, hvert lille øyeblikk av skjønnhet og lykke som du er villig til å stoppe opp for å motta, jo mer gir verden deg. Det er ihvertfall min måte å se det på.

Men tilbake til "All This Time", av og med Sting. Jeg så litt gjennom teksten, og den fikk meg til å ta til meg tanken om hvor små vi er. For vi er små. En av seks milliarder bitte små sukkerkorn som vandrer rundt på sukkerskålen kalt Jorden, som igjen ligger et sted på det egentlig ganske lille tebordet kalt Solsystemet, også videre. Men nei, det var ikke små i rom jeg tenkte. Jeg tenkte heller små i tid. Vi mennesker lever våre kanskje 80 år, og er vel som oftest fornøyde med det. Men tiden har gått en stund før det, og den vil fortsette en stund etter også. Det sies, at hadde du skalert tiden fra Det Store Smellet frem til nå i ett år, så ville Solsystemet oppstått 1. september. Dinosaurene ville ha kommet først på julaften, for så dødd ut kl. 12:00 den 30.12. Homo Sapiens ville ha oppstått kl. 23:50 den 31.12. Det er altså menneskets del av historien (Til nå, vel og merke). Ti minutter av et helt år. Og den tiden har vi på deling. Da blir de 70-80 årene per generasjon ganske så korte.

Så hva gjør det hver enkelt til? Et stjerneskudd i tiden, det er det vi er. Et lite blaff som forsvinner like fort som det er kommet. Og som med oss når vi ser opp på stjernehimmelen en sen kveld, så kan Verden glede seg over det lille blaffet, og kanskje ønske seg noe Verden ikke forteller til noen annen. Men like fort som blaffet kom, så forsvant det, brent opp i tidens atmosfære. Og Verden vil glemme oss, for strengt talt så betydde jo ikke det lille blaffet så mye. Nei, Verden har større ting å tenke på. Galaktiske kollisjoner, supernovaer, sorte hull. Da er det ikke så lett. Hadde du spurt Verden om den husket hvert enkelt lille stjerneskudd neste kveld, så vil den nok si "Nei du. Ikke egentlig. Men det er da ikke så farlig."

Jeg vet ikke hva andre tenker, men for min del så er det så flott som det går ann å få det. Jeg liker tanken på at alle menneskehetens forsøk på å oppnå udødelighet er dødfødte. Ja, vi har prøvd på å bygge monumenter, byer og riker som skal gjøre at vi skal huskes. Dette har vi gjort siden sivilisasjonen først oppstod for ca. 6000-7000 år siden, og det da ikke så lenge. Selv våre største underverker skal slites ned og bli til sand i vinden, akkurat som vi skal bli til støv og jord. Men det er ikke det som virkelig setter noe i meg. Jeg fenges av gleden ved å vite at jeg får ta del i dette, om enn bare det korte blaffet av en tid. Jeg er kanskje uviktig i tiden, men på en eller annen måte så er nuet til akkurat fordi sånne som jeg skal få lov til å nyte det.

Noen vil sikkert si at tankene mine fører til motløshet. Hvorfor bruke tid på å endre verden, når du likevel egentlig er så liten at det er umulig å forandre noe større? Alt er relativt, sier jeg, og tiden er et av de beste eksemplene på dette. For Verden lever jeg i et øyeblikk. Mens i mine øye lever jeg i mange, mange år. Akkurat her og nå, så er det vi som teller. Det er oss det dreier seg om, og vi skal glede oss over det, og prøve å endre vår verden til det bedre. Vi trenger ikke gjøre store ting, selv om også det er fint. For hvert menneske vi gleder, så rekker vi egentlig ti til. Det er en kjedereaksjon av godhet, "...for det er Himmelen så full av at det har svært lett for å spre seg" (Jostein Gaarder). Det viktige er altså at vi tar oss av idag, tar oss av den delen av historien som vi er herre over her og nå. "Morgendagen vil bekymre seg over seg selv", som det står skrevet i Bibelen. Og fortiden er det lite vi kan endre på uansett. Men som far sa det, "Selv om vi bare er et sandkorn på straden det hadde ikke vært noen strand uten sand". Vi er ikke uten betydning.

Så jeg sier som i forrige post: La oss glede oss over dagen idag, over nuet. Glede oss over den lille tid vi er blitt gitt i dette store maskinen kalt Verden. Og det er ganske stort, bare det.

Usammenhengende nedtegnelser fra en ex-VK1'er.

Skolen fortoner seg som en platonisk idé langt inne i en ukjent (og mindre elskverdig) dimensjon. Solen skinner, om ikke hele tiden, så ihvertfall nok til at jeg ikke finner noe påskudd til å sitte inne. Det ender derfor ofte med at jeg blir sittende ute i solen med en bok i fanget, og etter hvert anskaffer meg en kvadratmeter knallrød nesetipp. Badingen og den påfølgende hyppige bruken av lommetørklær og halspastiller. Vennebesøk fra og til nært og fjernt. Det kalles sommer.

Tiden er egentlig inne for den ultimate form for avslapping, og noen slike lesedager sier seg jo selv at det må bli. Men holde meg i ro i nesten to måneder? Ikke helt så. Etter et år med lange, strabasiøs dager på skolen, er det ikke lett å avvenne meg med de fysiske utskeielsene som allmenn Dalane påtvinger sine elever. Hvordan skal jeg egentlig overleve uten milelange korridorhaiker, mine utallige sekkeløft ("Det er den tyngste ryggsekken jeg har vært borti." fritt etter Tor Inge, avdelingsleder), og takket være tastaturet: fingergymnastikk som verden ikke har sett maken til siden Tore (ja du!) tørrtrente Stepmania i kantina? Ikke lett, skal jeg fortelle dere. Som kompensasjon har jeg avløst dem med gåturer med venner (samt et lite innslag av salsa), løfting av min svært så maskuline veske, og forskjellige former for gestikulering under samtaler. Det er ikke i nærheten av å kunne avløse skolens plass i mitt liv, men jeg skal nok komme meg gjennom det uten å bryte ned for mye av muskelkraften som skolen har bygd opp i meg.

I dette øyeblikket er tidens tann i ferd med å bite seg gjennom den andre timen i det nye døgnet. Klokken er nesten to om morgenen. Jeg er en ganske liten bjørn, med ganske liten forstand, i en ganske enorm verden. Og det passer meg fint. Det bryr meg lite eller ingenting om verden fortsetter der ute et sted, mens jeg sitter tilbake uten helt å ha fattet det. Tiden er inne for å glemme fortid og fremtid. Nyt heller øyeblikket. Alt i alt så har du evigheter med fortid og fremtid, mens nuet har du kun ett av. Det nuet var en gang fremtid, og blir så til fortid, men aldri mer skal du oppleve nuet slik det var der og da. Nyt det, fordi det er sommer. Du kan nyte det av alle andre grunner også, men hvis sommeren er et argument for å nyte nuet, så er det ingen som stopper deg fra å bruke det. Det er jo tross alt sommer.

Mr. Moustache has left the building.

Mens noen spekulerer i hvilke fag de forskjellige kommer opp i, er det andre som har hatt en unaturlig sterk interresse for mitt utseende. I Peru gjorde jeg nemlig noe som har sendt sjokkbølger gjennom vårt lille bysamfunn: Jeg anla en liten bart, samt en centimeterbred skjeggstubb fra leppa og ned på haka. Dette var visst sensasjonelt, spesielt på et sted hvor kles- og hårkodene er såpass innstempla i folkesjela som her. Få hadde prøvd det samme og kunne gått med hevet hode etterpå, ihvertfall når resultatet viste seg å bli i beste fall, tynt.

Reaksjonene uteble ikke. En kamerat mente det var "Det kuleste jeg hadde gjort på ti år". Sier litt om hvor kjedelig jeg er, men, men. Håper det bare var stilmessig ment. Andre greide ikke annet enn rygge et skritt bakover når de så meg. Mine kjære korpskolleger, deriblant dirigent Signe Marie, Andreas Petersson og de ellers så koselige småjentene, fant det best at de måtte innlede et aldri så lite korstog mot mitt siste påfunn. Jeg fikk også, for første gang i mitt liv gitt kallenavn som ikke døde ut med det samme: "Bartur" var korpsfavoritten, mens "Mr. Moustache" var skolefavoritten (Samt min egen favoritt. Bartur har jeg visst eksisterte lenge, den var bare for patetisk å bruke. Fremdeles så, men nå gir den da mening). Noen mente jeg slo et slag for retten til ulighet i et ellers så monotont skolebilde (synes fremdeles Erik, aka "Hattegutten" skal ha en mye større hyllest for dette enn meg), mens andre mente rett og slett at det ikke var noe å sanke damer med. Dem om det. Jeg har ikke helt fått med meg at en glattbarbert hake har gjort under før, og tror ikke det vil gjøre det igjen.

Det har vært en fin tid. Jeg har trivdes med bart og skjegg, og generelt har det ikke gitt noen dårlig ettersmak. Men nå er jeg lei. Det er stress å stå opp om morgenen og være ekstra påpasselig med barberhøvelen, slik at skjegget ikke skal bli skjevt. Jeg har faktisk lenge tenkt på å få gjort noe med det, men ettersom det har vært et ikke ubetydelig (men dog godsinnet) press på å få barten og skjegget fjernet, så fant jeg det nødvendig å beholde det litt til. I ren og skjær trass. Jeg LIKER å vise min litt skjeve langefinger til en verden som ønsker å bruke press til å endre mine valg. Mine valg er og blir mine egne, og nå har jeg altså valgt å forlate verdenen av skjeggtrimmere og barevoks (ikke at jeg har burkt noen av dem, men jeg hadde altså muligheten). Så når jeg nå kl. 09:00 denne morgenen kan sitte med skjegget i postkassa, så kan det på ingen måte taes bokstavelig lenger.

En skriftlig presentasjon av et svært muntlig evne. Med 20 minutters forberedelsestid.

Denne gangen er det ikke spekulasjoner. Jeg snakker ikke "muligens" eller "kanskje", her sitter jeg med fakta. Jeg kan ikke måle det, men jeg viser til bedrevitende mennesker. Deriblant Roar Løken, Maria Myklebust (a.k.a. MAMY) med flere. Imorgen er ikke spørsmålet OM jeg kommer opp, men I HVA. Og sammen med meg er det mange som skal i ilden. Litt som på en vakker dag ved kysten av Normandie, på en dag som gjerne bare omtales med det besnærende, og svært så mystifistiske navnet D-dagen, skal tusener av unge mennesker kaste seg ut i en større utfordring de ikke kan sette på lista over årets beste øyeblikk. Nå skal det sies at de unge mennesker ved Normandiekysten faktisk hadde en smule større sak å kjempe for, og med rette vil bli høyere hedret for sin innsats enn det vi som stiller opp imorgen vil. Men for de av oss som av en eller annen absurd grunn ikke passet til militærets elitestyrker (Bare fordi jeg ikke kunne lese noen bokstaver på en liten avstand. Rare greier), så er nok de kommende dagene de hvor det vil flagre som best om ørene våre i år. Jeg snakker om at vi får beskjed om hva vi kommer opp i i muntlig eksamen imorgen. Ikke veldig morsomme saker. Men som Cuzco så poetisk sier det i Et Kongerike for en Lama: "Eg er eit steinras og du skal færa med meg. Ikke denna gangen nei!". Vi overlever nok, det skal vites.

Ingeborg

Jeg har ingen nære venninner som heter Ingeborg. Veit ikke hvorfor, men det ble altså slik. Ingeborg kom seg liksom aldri helt inn i min naturlige vennekrets, og ærlig talt, så trur jeg ikke hun prøvde veldig hardt. Ikke jeg heller, når jeg tenkte meg om. Det falt seg liksom bare så naturlig at hun ikke skulle det. Istede har jeg både to Eva, og noen Stine, og til og med ei Kristi. Jeg har også andre, men det falt nå like naturlig å ta med akkurat disse, som det falt å ikke ta med Ingeborg. Hva har jeg lært av dette? Ingeborg passer visst ikke helt inn, ser det ut til.

Jeg må nok forklare ett og annet, men ikke nå.

Idag stod jeg opp til vanlig tid. Skolen ventet, og da passet det dårlig at jeg hadde lagt meg så sent som halv ett om natten. Jeg stod opp, og greide akkurat å få tilbake nok syn til å nyte utsikten ut stuevinduene før jeg smatt inn på badet. "Du og du, hvilket vær!" sa jeg, og merket meg hvor forferdelig lik ei gammal egersundsdame jeg hørtes ut som. Men jeg kunne glede meg over at det ikke trengtes annet enn kortærmet skjorte, trekvartsbukse og sandaler for å gjøre klesveien komplett. Fine saker.

Kvelden før hadde Kurt, Pål og jeg vært ute i Bjerkreim og bada og grilla, samt sunget og lyttet. Det var lite slikt som ventet meg. Nei, matte med Trygve Frøyland kan på ingen måte samenliknes med noen kombinert bade- og grilltur. Men det var da ikke så galt. Mest eksamenssnakk, og fort gjort. Film i samfunnslære, for så å gå ut i solen og flittig gå gjennom det siste stoffet i boka. Det var en ganske rolig dag, og etter å ha øvd på en mulig fransk muntlig eksamen, så var det hjem. Fine dagen. Til tross for at jeg sitter her og prøver å lirke det ut av meg, husker egentlig ikke hva fredags ettermiddag hadde å by på (når dette skrives, er det natt tirsdagen etter), men godt var det nok. Til middag var det grilling ute, så den gastronomiske delen, samt hvordan måltidet ble inntatt, var gledelig.

Men hva har så dette med Ingeborg å gjøre? Ingeborg er en sang av Vamp. En skikkelig sommersang, som var den jeg valgte å begynne sykkelturen torsdags morgen. Og det jeg altså ville si med denne egentlig ganske kjedelige bloggen er, det er sommer. Stemningen i sangen er noe av den samme som hele livet nå fylles med. Den glade, problemfrie Og hvor flott er vel ikke det? Jodda. Jeg er forkjøla og vond i halsen etter torsdagens bad i Bjerkreimsåna, men hva gjør vel det så lenge det er sommer?

PS: Skal sies om det bildet helt øverst: Det er fra niendeklasse engang, trur jeg. Dengang da mine venner så en smule anderledes ut enn idag.

Ma sœur, Lyon et l'alcool

Hvor har frøken Cowie vært det siste halve året, har sikkert mine kjære lesere spurt seg om og om igjen. Vel, nå har det seg slik at det finnes veldig mange slike. Noen kjenner jeg svært godt, en del søskenbarn ved slikt navn, samt en del andre familimedlemmer. Det finnes også en god del andre briter rundt i verden med slikt navn, med eller uten familierelasjoner. Faktisk fant jeg ut at bare på Facebook er det en evighet med Cowier, og et utall av dem virka som frøkner (en del av dem var såpass pene at det var verd å ta kontakt. Noe galt i å gå etter sin femtitusendtrehundreogtrettisyvendemenning?).

Men da var det tilbake til den frøken Cowie jeg antar mine lesere spurte etter, var min kjære, store-men-likevel-tretten-centimeter-kortere-søster. For dere som ikke leser bloggen hennes kan jeg fortelle dere at hun har lært seg fransk i Lyon (Dere andre visste det for lenge siden). Jadda. For oss som for ikke mange ukene priste oss lykkelig for at vår siste franskprøve var over, kan dette virke vanskelig å forstå. Men bra er det visst, og hun har kost seg. I helga var det derimot slutt, og far og jeg stakk ned for å hente henne. Der traff vi hele hennes franske verden, og jeg fikk smaken på å ta en del tid i Republikken. Virkelig moro, særlig når jeg selv måtte snuble meg gjennom gebrokken skole-fransk for å gjøre meg forstått.

Mitt inntrykk av Lyon? Pen liten by (Kjernen, som er det offesielle Lyon, er ca. 450'000 innbyggere. Med megn snakker vi over en million), med flotte hus, behagelige gater og flotte mennesker. Franske kvinner kan det der med å kle seg bra, selv til hverdags. Nei, jeg snakker ikke russiskliknende minimalisme (Noe annet hadde jeg ikke innrømt her). Bare om å gå litt finere, og litt mer feminint og egenartet enn de uendelig monotone motene her i området. Du kan faktisk se forskjell på to jenter uten å studere nøyaktig hvilke nøyanser av lyse pastellfarger de går med. Dette kommer jeg til å få mye tyn for, garantert. Men etter noen dager i Lyon så har altså dette slått meg. Tro meg eller ikke.

Maten var også noe å skryte av. Frokost, lunsj, middag. Ikke ett eneste måltid hvor jeg ikke likte kokkekunstene. Vertsfamilien til søs gav oss et gastronomisk høydepunkt, det samme gjorde Ingrid Julias yndlingsrestaurant. Jeg elsker mat, og der nede er det mange med samme syn. I motsetning til meg kan disse folka lage saus.

Så kom hjemreisen. Tirsdag morgen var det hjemover. Grei tur. Eneste grunn til at jeg nevner det, er tax-free'en på Sola. Jeg fant ut jeg skulle kjøpe et par flasker vin, og fylle opp kvoten. Jeg kunne sikkert hatt med meg en del fra Frankrike, men det gjorde jeg altså ikke. Hvorfor? Desverre kan jeg ikke si det var fordi jeg ønsket å være lovlydig. Ei heller fordi jeg var redd for å bli tatt. Nei, det var rett og slett fordi jeg tidvis så for meg Karl Ivar og Eli som går gjennom tollen etter Spania-ferie. Jadda, dere fatter hva jeg mener. Jeg klarte ikke tanken på å bli slik. Rett og slett for harry for meg.

Saus

Basert på en sann historie (replikkene er ikke ordrette, og noe handling er tatt vekk):

Roller:
Arthur(APC):
Høy, tynn, brunt, stritt, kort hår og brune øyne. Liten bart, ikke samlet på midten. Minimalistisk flippskjegg. Langærmet, rutete, åpen skjorte med t-skjorte under (Sort eller hvit. Gjerne kjøpt på konsert). Mørke dongribukser.

Andreas(AP):
En del lavere, krøllet hår. Uflidde skjeggstubber som nok ikke synes fra salen likevel. Husker ikke klesveien, men sannsynligvis nøye gjennomtenkt, med unntak av sokkene, hvor han gjerne har to forskjellige farger/fargenøyanser.

1. Akt:
Kjøkken med store vinduer i sveitserstil. En benk som går fra vegg til vegg, med dobbel vask under vinduene. Konfyr på høyre hånd (fra salen), vendene mot kjøleskapet på motsatt side. Et lite stereoanlegg med høytalere oppe under taket, ved vinduet. Masse skap langs veggene, vannkoker og mikrobølgeovn rett ved konfyren. Noen gryter står klar til bruk, og laksen ligger til tining. Et stekrebrett med aliminiumsfolie lagt klart. Allerede smørt med rapsolje. En gryte med poteter står allerede under oppvarming. Inngangshallen tas ikke med. Arthur åpner døren ved kjøleskapet, som egentlig går ut mot gangen.

Arthur: (Åpner døren) Velkommen Andreas. Jeg har ikke begynt å lage maten, siden fisken ikke er helt tint.
Andreas: Ok.
APC: Det gikk greit idag?
AP: Jodda. Gjorde da det.
APC: Godt. Jeg er litt spent på dette her. Har aldri laga laks før. Noe spesielt å måtte lage mat selv, nå som far er i Athen med jobben frem til onsdag.
AP: Så det er der han er? Ja, jeg er også spent, men jeg spiser det meste.
APC: Der ser laksen tint ut.
(Arthur legger laksen i stekebrettet, og drysser på salt, pepper, og annet krydder som han har hentet i skapet over konfyren. Så legger han fisken )
AP: Kan jeg hjelpe til med noe?
APC: Lage salaten? Du kan det, ikke sant?
AP: Nei...
APC: Nei, ok. Det er vel egentlig det ENESTE jeg kan, så her.
(Arthur tar ut agurk, tomater, aspargis og appelsin)
APC: Her.
(Hver holder på med sitt)
APC: Andreas, det der er en brødkniv. En skjærer ikke grønnsaker med brødkniv.
AP: Jeg vet det, men det var den kniven som lå her.
APC: (åpner en skuff, og tar ut en mindre kniv) Her. Bruk denne.

Maten skal stå og koke i 20-30 min. Gjerne litt kjedelig for publikum og bare sitte der, så la dem få en pause frem mot andre akt.

2. Akt:
Kjøkkenet er likt som i 1. akt. Men selvsagt er stekebrettet i ovnen, salaten står i kjøleskapet, og gryten med potetene koker som bare det.

Andreas: (Ser på gryta med poteter) Hva er det du har der?
Arthur: Poteter.
AP: Å? Ingen saus?
APC: Nei. Pleier ikke ha det til laks.
AP: Jeg spiser ikke poteter uten saus.
APC: (irritert) Må jeg lage til noe da?
AP: Ja, ikke så farlig hva det blir, men må ha saus.
APC: Greit, skal se hva jeg får til.
(Arthur romesterer litt i grytene, finner en liten en. Ser etter hvetemel, som han ikke finner. Til slutt tar han potetmel i stede.)
AP: Hva er det der for noe?
APC: Det skal bli sausen. (Drysser litt krydder over)
AP: Nei, det kan ikke bli en saus. Det er er mer suppe. Helt feil konsistens. Og det krydderet kommer aldri til å blande seg med sausen. Hva står det i oppskriften?
APC: Hvilken oppskrift. Jeg tar det etter gefülen.
AP: (ler litt) Du har altså ikke peiling på hva du driver med?
APC: Alt i alt? Nei.
AP: Og du har potetmel? Det skal da ikke være det.
APC: Jeg fant ikke hvetemelet, og tenkte det sikkert funka like bra.
AP: (ler litt mer) Jeg ringer mamma.
(Andreas ringer til Ann Kristin. Arthur heller ut vannet fra potene, setter dem til varming. Han setter også ned temperaturen i stekeovnen til varmetemeratur (ca. 75 grader C))
AP: Hei. Hvordan lager en saus? Arthur prøver på noe her. Nei, han vet ikke helt hva han har i.
APC: Jodda, jeg har... (ubetydelig hva som sies her, så lenge det ikke funker som saus. Husker det ikke selv. Eneste er at man må nevne at det er potetmel i "sausen")
AP: Ja. Det ja. Jo, jeg lurte også litt på det med potetmel i oppskriften. Ja, ok. Kan du gi oss en annen oppskrift?
(Venter til Ann Kristin finner en oppskrift)
AP: Arthur, har du penn og papir?
APC: Vent litt (finner frem penn) Ok. Klar nå.
(Andreas siterer moren, mens Arthur skriver ned oppskriften på baksiden av en avis)
AP: Det var visst en barneoppskrift. Veldig enkel å lage.
APC: Jeg kan altså greie bedre enn det. Bare jeg har en oppskrift.
AP: Arthur, jeg tror vi skal holde oss til den der. Sikkert like greit. Men nå er jeg sulten. La oss lage den sausen så fort som mulig, slik at vi kan få spist.

Stykket slutt.
De to skuespillerene bør stikke, i tilfelle publikum blir rasende. Håper er at de blir sittende og lurer litt på hva slags slutt det der var. Det var jo et mindre spennende stykke. Det skal jeg være enig i. Lenge til jeg skriver slikt igjen, tror jeg.

Examen Arthursium

Trommevirvler så kraftige som haglbyger drønner dypt nede under hjernebarken. Ikke som lyd, mer som en følelse. Det gjør at jeg blir en smule stiv i nakken, og jeg er både utmattet og spent på samme tid. Imorgen får jeg vite om jeg kommer opp i skriftlig eksamen i år. Kandidatene er fransk eller mattematikk.

For dere som ikke kjenner mine begrensninger, så står de to fagene øverst på listen over uønskede eksamener. Det er derfor sannsynlig at jeg vil finne det mer behagelig om jeg må stå i tredeve minutter, og engasjert forklare om hvor fantastisk Dalanes geologiske historie er, eller om termofysikkens mørke hemmeligheter. Engasjement er ordet. Det er en liten detalj som er lettere å få inn i et foredrag eller en stil på et språk man mestrer, enn i matte og fransk. Jeg pleier å si til folk at, om de kan fortelle meg om et eller annet i 5-10 minutter, så skal jeg greie å interressere meg for det. Det er ikke en regel, men ofte kan det funke. Hadde jeg komt opp i matte muntlig, skulle jeg sågård greid engasjere meg. Ser det for meg:

"Og der, ser du, er altså den vakreste av integrasjoner ferdig. Og så hva hjelper det meg? Jodda! Plutselig kan jeg regne ut arealet under grafen! Jeg blir helt rørt, så flott er det! Unnskyld, kjære sensor, jeg må bare tørke øyekrokene. Rørt til tårer er jeg..."

Eh.... Ok. Litt langt å gå, men poenget er der. Jeg har en følelse av at bare bartestubbene utsettes for kraftige luftstrømmer nedenfra, så vil karakteren følge de samme luftstrømmene oppover. Sikkert fordi jeg er møkka lei skriftlige prøver. Ja, vi hadde siste idag. Norsk skriftlig-muntlig sak om realismen, naturalismen og språkutviklingen 1850-1900. Mine kjære lesere skal vite at slikt er søvndyssende lesning. Greit nok, jeg likte Kiellands bok "Garman & Worse", som vi måtte lese. Ibsens "Villanden" hadde sikkert også vært ganske bra, hadde det ikke vært for at det var et skuespill (og slikt er ikke spesielt bra skriftlig, om jeg får si det selv). Men når disse forfatterenes liv skal skrives ned i en langtrukken form, ender min interresse som både Unge-Konsulen, Marianne og lille Hedvig (Altså stein døde. Ops! Beklager hvis jeg ødela spenninga for noen som skal lese disse tekstene). Men nå er det over. Jeg priser meg selv lykkelig. Så får vi se hva morgendagen bringer. Blanke ark og fargestifter tell? Kanskje det, men kommer ikke til å like det om MAMY (Maria Myklebust) skriver mitt navn opp på en liste over eksaminanter. Gjerne med et lite, oppmuntrende notat under:

He, he.
Good luck, suckers!

Tanker på en punktert søndag

ADVARSEL:
FOR DE AV DERE SOM ØNSKER Å HOLDE PÅ BILDET AV MEG SOM EN GLADKRISTEN GUTT SOM ALDRI HAR GJORT NOE GALT I SITT LIV, IKKE LES DENNE, OK?

Da jeg begynte å skrive denne, var det ca. tolv timer siden jeg la meg igår. Hilde hadde kjørt meg hjem, velsignet være henne. Jeg gikk rundt i byen, med hyperaktive tendenser og skyhøy promille. Ganske patetisk. Jeg er glad for at noen gjorde noe med denne personen, som jeg ikke helt vil identifisere meg med. Men ja, det var så definitivt meg. Sannsynlig var det en del av det, hadde jeg gått inn i meg selv, som gjenspeilet den delen av min personlighet som jeg til vanlig undertrykkeer, til samfunnets store glede.

Men la gårsdagen være. Jeg har ikke skrevet blogg for å skryte over hvor mange damer jeg erobret (hvilket var, så nært det teoretiske ingenting som det fysisk går ann å komme), hvem jeg sloss med (samme antall som over), eller generelt hvor fantastisk full jeg var. Jeg ser ingen glede i det. Ei heller mye humor. Derimot, dagen derpå fortjener noen ord. Jeg har ingen lang erfaring med drikking, og til nå har jeg vært velsignet med forholdsvis god helse dagen etter. Det endret seg idag.

Når jeg endelig kom meg opp, var det ingen dans på roser. Kroppen kjentes som om Hannibals elefanter bedrev drilltrening mellom mine indre organer. Så hva var kuren? Første som kom i tankene, var det grønne, peruanske pulveret som jeg lager koka-te med. Men det ble for stress. Jeg holdt meg til gode, gamle Earl Grey. Og så var det å lage frokost. Et ork. Gravitasjonskraften mot kroppen hadde plutselig mangedoblet på mitt syke legeme. Det var tungt å holde seg stående for en lenger tidsperiode om gangen. Endelig var maten klar, og jeg satte meg ned med min kjære far. Han visste hva jeg hadde drevet med, og hadde dermed ingen påtatt empati. Tvert imot, da jeg satt der og tvang i meg føde (som irriterende nok ALDRI greide å holde seg nede), var det et stort, skadefro smil om hans lepper, og latteren satt lett. Jadda, trillende latter over min ulykke. "Du får betale for dine synder" var et av sitatene hans, samt "Du får ingen sympati her". Alt mens smilerynkene han etter mange års lattersalver har anskaffet seg, laget dype furer i øyekrokene. Etter maten var det rett og slett ikke stor glede. Jeg var ikke i stand til å gjøre annet enn å holde meg i ro. Til middag, klokken 5, var jeg fremdeles så kvalm at vi valgte å droppe en stor middag, og heller hadde suppe. Det var ikke en god dag, men jeg fortjente det. Du og du som jeg fortjente det.

Nå er klokken halv åtte. Først nå vil jeg si at jeg totalt har kommet meg etter gårsdagens bruduljer, men var vel egentlig sånn ok en stund før seks. Men det var faktisk så galt idag at nærmet meg tanke "Skal aldri mer drikke!". Men jeg tok det aldri innover meg, siden jeg begynner å endre mitt alkholsyn.

Som min kjære, skadefro far sa det:
"Fyllesjuken går nok over, men dumheten, den går nok aldri over"

Populærkultur

Ja vel da! Jeg gir meg!
Det har ikke gått en uke uten at min kjære hotmail-konto har fyllt seg opp med Facebook-saker. Er jeg venn med ditt, er jeg venn med datt? Ja, ja, JA!!! Sikkert det, sikkert det, sikkert det! Arrgh!

Nå har jeg altså gjort det. Jeg har altså fått meg Facebook. Når søs har det, så kan det jo være greit å få med meg, med tanke på at hun legger ut masser av flotte bilder. (Ikke at jeg ikke har nok av festbildene hennes på PC'en min da. Hun lasta over en masse bilder slik at hun kunne sette et utvalg av dem på Facebook. De ligger på maskinen min fremdeles. Men typisk jenter på fest: De tar en million bilder, hvorav absolutt INGEN er spesielt interressante.) Men så var det altså ikke eneste grunn. Jeg fant vel ut at det var på tide. Og så håpte jeg at jeg slapp strømmen av mail. Jeg tok feil. For når en er på Facebook, får en ikke bare "Friend-requests". Du får pidlemeg også en haug med andre saker! Ja, ja. Det kan sikkert være bra, men ikke nå.

Hvis noen nå føler at jeg virker en smule negativ til Facebook, eller at jeg generelt bare er negativ, så kan det ha noe for seg. For jeg ER negativ, sånn når det passer meg. Og nå gjør det altså det. Egentlig, skulle jeg gjøre som med resten av livet mitt, så ville jeg nok sagt at jeg har opplevd værre (i livet mitt), og at det egentlig er et helt fantastisk liv jeg lever. Sånn generelt. Dermed er ikke Facebook så galt.

Men jeg sitter altså her, og tenker over hvordan jeg kunne falle for et slikt populærkulturelt uttrykk som vil komme til å ta deler av min fritid som jeg kunne brukt på noe personlighetsbyggende, eller rett og slett lekser. For jeg misliker populærkultur, hvor enn stor del den er av meg. Det er egentlig ganske propblematisk det der. En stor bølge av selvforakt vil til alle tider skylle over meg, siden jeg ikke kan godta at populærkulturen er en del av meg. Det er nemlig uavhengig av hva jeg selv synes høres ut som en bra saker (Du kan vel skrive saker, Roar? Eller er det like mye en uting som å si ting?) Notis til norsklæreren min, altså.

Jadda. Selvforakt på grunn av at jeg blir påvirket av verden rundt meg, det liker jeg ikke. I dag, for eksempel, ble jeg klar over at jeg begynte å oppføre meg som en ekte egersunder! Det skar meg i hjertet å måtte innrømme det. En jantelovsbevisst, brautende, usjarmerende egersunder, som kunne plasseres rett i båsen sammen med resten av de fiskeluktende sauene med stort gult merke i øret med "Egersunder" på. Dråpen var da jeg allerede på søndag lurte på om det var fest neste lørdag. Hva i alle dager er det slags tankemåte? Jeg lever ikke for en spesiell dag i uka. Jeg lever et helt liv, og det akter jeg å fortsette med. Ingen innsnevring her i gården.

Jeg overdriver, selvsagt. Jeg har levd to år av mitt liv utenfor Eigersunds kommunegrense, hvorav ett var på Tengesdal, to minutters gåtur fra grensa til Eigersund. Jeg ER en egersunder (Eller kanskje heller øybu?), enten jeg vil det eller ei. Er jeg meg selv, så er det ikke så galt det heller, å være egersunder, mener jeg. Det jeg prøver å si, er at jeg ikke vil være DEN egersunderen. Og det er jeg neppe heller. Hadde jeg vært det, ville jeg neppe irritert meg over at jeg kanskje var det, ei heller skrevet det på bloggen. Jeg ville sannsynligvis ikke hatt en blogg i det hele tatt. Jeg er altså ikke slik en egersund, tror jeg. Men jeg skal være på vakt. Alltid beredt! (Engang speider, alltid speider, med andre ord).

C'est la vie. C'est ma vie.

C'est la vie. C'est ma vie, et c'est ennuyeuse.

Tous les jours sont identiques. J'ai grand besoin des aventures.

No, je ne parle pas des vacances en Espagne, qui la plus grande aventure est quand Carl I. Hagen et moi font la contrebande dix litres alcool à Norvège. Je parle des aventures réelles. Un voyage, par exemple. Un voyage à la forêt équatorial. Peut-être comme Indiana Jones? Il connaît des aventures. Découvrir des villes anciennes, voler des grandes d'objets d'art, et fuir devant des guerriers tribu enragé. C'est des aventures!

Mais peut-être je n'irais pas à un voyage comme Indiana Jones. C'est trop dangereuse, et naturellement sa aventures est aussi improbable que un professeur normal. Un voyage en Saharienne ^{(Sahara? Fant ikke bedre ord)} est une aventure réelle. Un an avec les Bédouins, le soleil et le silence.

Je dis voyager pour courir à l'aventure? No. Pour moi, un aventure réelle pour moi est le inconnu ou le risqué. Puisque je n'aime pas les élévations, un saut en parachute ou en élastique n'est pas pour moi. Mais il y a aussi les incidents de tous les jours qui est des aventures. Flirter, par exemple, ou se promener au marché à minuit le samedi (à cause des grands hommes et leurs argumentation frappante).

Mais no. Ce n'est pas ma aventure. Ma aventure va être un voyage. C'est ça je veux. Je vais voyager un jour. Mais cette jour n'est pas aujourd'hui. J'ai des devoir, je dis m'exerce pour une épreuve, et je vais chanter le dimanche.

C'est la vie. C'est ma vie.

Fransk, geografi, og et plaster på såret

En trenger neppe være fransklærer for å stille spørsmålstegn ved det jeg idag har valgt å gjøre. Det er jeg den første til å innrømme, og i samme slengen kan jeg si at jeg selv ser en del haker ved å gjøre dette. Det tirsdag ettermiddag at ideen kom i hodet mitt. Jeg var en lykkelig sjel da. Ikke at jeg ikke er det nå. Jeg sitter her og tenker at den kjemiprøven umulig kan ha gått SÅ dårlig. Solen skinner, til tross for at det i dag morges var like mye tåke per kvadratmeter over sundet som det er i en gjennomsnittlig Sherlock Holmes-film. Jeg har fått meg Visa, og trenger ikke lenger irritere meg over at Visa Electrons mange mangler. Som at det ikke funker klokken tolv en sen kveld på Burger King ved Karl Johan i Oslo. Eller, jeg håper ihvertfall det, selv om jeg har planer om aldri å dra dit igjen. Men det er en annen historie. Poenget (jeg har mange av de) er at jeg ikka bare VAR en lykkelig sjel. Jeg trur jaggu-meg jeg er det fremdeles. Og flott er det.r. Som at det ikke funker klokken tolv en sen kveld på Burger King ved Karl Johan i Oslo. Eller, jeg håper ihvertfall det, selv om jeg har planer om aldri å dra dit igjen. Men det er en annen historie. Poenget (jeg har mange av de) er at jeg ikka bare VAR en lykkelig sjel. Jeg trur jaggu-meg jeg er det fremdeles. Og flott er det.

Men hvor var jeg? Jo. Jeg var altså en lykkelig sjel på den tirsdags ettermiddagen. Min siste større franskprøve var ferdig, uten flere om og men. Ikke at jeg ikke tror det kan bli enda en. Eksamen kan komme lik tordenvær på en solskinnsdag. Ja, altså konveks nedbør da. Sånn som oppstår når bakken varmes raskt opp, slik at en lomme med luft rett over den overnevnte bakken blir varmet opp og stiger til værs. Resten sier vel seg egentlig selv, med mindre det ikke gjør det. I så tilfelle anbefaler jeg deg å følge bedre med når Sverre Nilsen setter igang med sine prekener, eller bare få deg en unaturlig, og skremmende interresse for geografifaget. Men tilbake til eksamen, eller fransken, om du vil. For det var vel strengt talt fransken jeg snakket om. Uten at jeg dermed vil bevege meg vekk fra eksamen heller. For det var liksom det, at kommer jeg opp i fransk, så var ikke tirsdagens prøve en slik milepæl som jeg helst hadde sett at det var. Og mer var det altså ikke å si om eksamen.

Jeg tror jeg akkurat nå holder på å oppnå årsbeste i å gå rundt grøten. Det er heller ikke så verst, altså har jeg nå enda en grunn til å være en lykkelig sjel. Men nå tenker sikkert Eva (R.C.) der hun sitter og ser over bloggen, at det er på tide å komme tilbake til poenget. Og det har hun evig rett i. Jeg skal bare

GRATULERER MED DAGEN, KJÆRE EVA!!!

Sånn. Der var det gjort. Se på det som plaster på såret fordi jeg glemte det helt til etter matpausen idag. Men det er litt vanskelig å huske bursdagen til en god venninne, selv når hun har bursdag dagen før en av mine beste venner, og tre dager før bror hans, og akkurat en måned før en felles god venninne. Jeg tenkte mest kjemi idag, og mest samtalegudstjeneste for konfirmantene igår, uten at det er noen gode unnskyldninger noen av dem. Til lykke med dagen, uansett.

Så tilbake på det om fransken. Det var en prøve med tre oppgaver, hvorav siste ga mulgheten til å velge mellom flere alternative oppgaver. Jeg skulle skrive om hva jeg forbant med "le mot aventure". Jeg fant til slutt ut at jeg ville svare på denne oppgaven ved å bruke en skrivestil som jeg begynner å få grepet om: Bloggstil. Jeg spurte Tor, og jo da, jeg kunne skrive en blogg-post. På fransk, vel og merke. "Og nå vil jeg ikke se de presens-feilene dine, Kjetil. Ikke hos deg heller, Arthur." Enkelt nok. Kjetils feil skulle jeg lett unngå. Mine egne, ja de var det værre med.

Jeg skrev altså en blogg. På ca. en side. Den var ikke spesielt fantastisk eller noe, og språket mitt mangler de mange vakre vendinger som gjør fransk til et slikt storslagent språk. Men franskmenn er faktisk så late at de ikke gidder å uttale intetkjønn. Strengt talt har de ikke intetkjønn i det hele tatt. Stakkars intetkjønnet, men en kan ikke få alt, det burde det vite. Dere har sikkert også allerede gjetta det: jeg skal legge den ut på bloggen her. Jeg har unngått å legge ut skolesaker tidligere, rett og slett fordi det lett kan virke som skryt eller noe, og fordi noen kunne finne på å lese gjennom, for så å klage til læreren og si at det der fortjente skam ikke bedre karakter enn hans/hennes prøve. Når jeg likevel legger ut stilen, er det ikke fordi den er spesielt god (jeg kjenner ikke karakteren enda engang). Det er ikke fordi den er spesilet spennende, og ihvertfall ikke fordi den er totalt blottet for presens-, preteritums-, eller for den slags skyld, pluskvamperfektums-feil. Det er bare fordi det er litt morsomt å ha en post på fransk ute. Da har jeg poster på tre språk og fire skriftspråk ute. Og ja, den sier faktisk litt om meg. Tro det eller ei.

Håper også at den kan glede dere.

Post Scriptum:
Jeg forventer tilbakemelding fra Eva (E.) og søs. Dere er de jeg stoler mest på når det gjelder fransk rettskriving (resten, ikke ta det personlig).

Sesjon: Preludium

"Jeg tror egentlig ikke du kunne skremme noen, du Arthur. Du ser bare ikke farlig ut". Nei vel Stine. Egentlig synes jeg det er helt greit. Jeg er ikke noen slosskjempe, og mangler mer eller mindre fiender (Ihverfall slike som slår en ned på åpen gate. Baksnakkere kan jeg ikke kartlegge). Men imorgen kunne det kanskje tenkes at min mørkere, mer dødelige side kommer til overflaten. Det er duket for sesjon.

Ingen av mine foreldre har vært i militærtjeneste. Begge to flytta for mye på seg. Ikke godt for rhodesisk og norsk militærvesen. Sammen med en kristen-humanistisk oppvekst, lite voldelig vennekrets (Med unntak av Evas "volleyballsmasher" når jeg er irriterende. Skjer ofte.), og et stort bankende hjerte, hvordan skulle en ane at denne gladgutten skulle velge vekk den pasifistiske ideologi? Jo da, jeg er ikke helt fjern fra tanken, men et par-tre skuddvekslinger i verdensfredens eller Det Kongelige Norske Rikets navn, er vel ikke til å avvise. Jeg er fremdeles fornøyd med at det står i vitnemålet fra Ungdomskolen under avsluttende prosjekt: Norsk Import og Eksport av Våpen Før og etter 1945 (1905-nåtid). Ekstremt spennende saker! Egil Christoffer tok seg av rifler og revolvere, mens jeg fikk ta meg av alle våpen som lager store eksplusjoner eller bare masse lapskaus. Kjempespennende!

Førstevalget blir vel likevel noe mindre drepende. Den Kongelige Norske Gardemusikk, som valthornist (Om jeg kommer inn kan det nok stilles et spørsmålstegn ved kvaliteten, men ja, ja. Hvorfor ikke? Det kan funke). Men det er en liten sak som kan forpurre et års militærtjeneste. Synet mitt. -6 på begge øynene ca. Jeg gleder meg storlig til synssjekken, spesielt hvis den likner på den jeg tok før jeg søkte på bilsertivikat. En bokstav på ca. to kvadratdesimeter var hengt opp andre siden av et maks tre meter bredt rom. Jeg hadde ikke på linsene:

Optiker: Ser du denne?
Meg: Hæ?
O: Ser du bokstaven der?
M: Eh, nei.
O: Ikke i det hele tatt?
M: Ikke sjans.
O: Ok... Ja, ja. Da får vi gjøre det på en annen måte. Hvor mange fingre har jeg her?

Så det var slik jeg tok synstest. Jeg måtte telle fingre. Det skal sies ved kraftig mysing kunne jeg skimte konturene av en svær "K". Så helt tafatt var det da ikke. Men poenget med denne lille samtalen? Nå har det lite for seg å kunne skimte digre "K"-er i forsvaret. Skal jeg være ærlig trur jeg ikke det finnes et eneste sted i forsvaret hvor det å kunne skimte en "K" fra avstand er livsviktig. Det gir derimot mening hvis jeg ved en eller annen absurd sammenheng like utrolig som hvordan forsvaret greide å helt uventet få en milliard kroner ekstra i underskudd, skulle befinne meg i en kampsituasjon. Det hadde forsovidt vært ok, inntil jeg mista brillene eller linsene. Da hadde alt utenfor en tyve centimeters raduis vært en diger graut. Ikke spesielt lovende, med tanke på at mitt liv hadde vært avhengig av at synet mitt var godt i en slik situasjon. Ergo er ikke egentlig kamphandlinger helt min sterke side.

Det kan jo også tenkes at jeg i en slik situasjon bare kunne tilkalt Supermann, Chuck Norris og mordersauene fra filmen "Black Sheep" til å forsvare meg. Når jeg først skal snakke om noe så urealistisk som at jeg hadde blitt satt i fronten, så er faktisk det der ikke så altfor utenkelig at det også var mulig.

I kjøleskapet står det øl!

Jeg har gjort det som enhver mann/gutt må gjøre så fort han har fylt atten. Ettersom det var fagdag i norsk slutta jeg tidlig og sykla hjemover. Men jeg stoppa litt før jeg endelig var hjemme. Det var på lokalbutikken det måtte skje. Jeg gikk inn og styrer mot der hvor ølet står. Velger meg en sixpack Rogalandspils fra Berentsen. Går mot kassen, klar for sterk mostand, fra for eksempel en eller annen 16-17-åring som sier "Hei! Er du gammel nok?", eller ei kassadama som spør "Kan jeg få se legitimasjonen?". Saken er bare den, at hadde kassadama spurt idag, så hadde jeg svart: "Jo da. Her er den, vil du se flere?". Det gjorde hun altså ikke. Ganske fornøyd med det. Men det trenger ikke ha noe med at jeg så så voksen ut, selv med altfor tynt skjegg og en liten bart. Det kan ha noe med at jeg kom lenge før skoleelever normalt er på butikken, og det at det var en mandag, så ingen ungdom går vel og kjøper drikke før til helga (og da ikke bare én sixpack 0.33 L). Så hva skal jeg med ølet? Jeg skal øve til fysikkprøve sammen med en kamerat, og fant ut at jeg skulle kjøpe noe til det formålet. Og vet du hvorfor jeg har valgt å gjøre dette? Så enkelt og greit som fordi jeg kan. Trenger ikke bedre grunn enn det.

Atten år er gått

15. april 1989, Tønsberg Sentralsykehus. På et av rommene ligger en dame med en liten bylt i armen. Mannen hennes står ved siden av. Trur ikke storesøster var med da. Hun kom ikke før dagen etter. De av deres som driver med sånt, veit hva det hele dreier seg om. Den lille bylten var meg. En skrukket rosin av en gutt, på 4250 gram, og med en lengde på 53 cm. Jeg er et barn av våren og av kvelden. 21:23 var tidspunktet, slik det står i mine dokumenter.

For dere som er litt kjappe i hoderegning, så har det snart gått atten år siden den gledens dag i familien Cowies historie. Mye har endret seg, både på godt og på vondt. Jeg flyttet fra Tønsberg, jeg har gått i barnehage, barne- og ungdomskole, og over ett og et halv år av videregående er bak meg. Jeg har gått fra å lytte til listepop til å avsky det. Den lille, velsevoksne hissigproppen har blitt en ung mann som folk egentlig ikke kan se for seg sint. Slik tiden går er jeg tyve før jeg vet ordet av det.

Men akkurat nå er jeg altså atten. Jeg kan kjøpe øl, snus, røyk. Jeg kan stemme ved valg. Jeg kan få meg skikkelig Visa-kort. Jeg kan ta sertivikatet (når alle timene er tatt). Det er en fin verden. Og nå forventer jeg jo også at jentene kommer til å elske meg. Det er liksom noe magisk med atten. Fra å måtte tenke nøye gjennom hva slags kommentarer en skal bruke for å sjekke opp ei fjortis-jente, kan man gå over til standardkommentarene og likevel få napp. De magiske ord er "Hei. Jeg er atten, ergo kan jeg kjøre i min overdrevne styla bil, med deg i passasjersetet ned på butikken. Der kan vi stå en stund, til jeg går ut og kjøper drikke (rusbrus) til deg. Du kan lukte på korken, og så vil du få en fjortisfylle. Og nevnte jeg at jeg har en sub-woofer som er uprosjonalt mye større enn hjernen min, men ti ganger mindre enn egoet?" Jackpot! Det må jo være nøkkelen til enhver suksess. Eneste problemet med dette, er at jeg ikke gidder å bruke pengene mine på bil. Jeg får finne meg jente på gamlemåten da. Har hørt det at å være hyggelig og grei kan funke overfor noen ytterst få noen.

Uansett. Å være atten er flotte saker, for dere som enda venter på den store dagen.

Post Scriptum:
Lurer dere på hvordan jeg så ut som en baby? Har ikke scanner til å få inn noen bilder, men mor skrev det slik i boka med alle babybildene av meg:

"Kanskje ikke så vakker, men du verden. HAN ER VÅR"

Peru og Bolivia - Etterord

Sting. Ikke sting som i vondt-i-siden-fordi-jeg-trener-sting. Sting som Gordon Sumner. Jeg har ikke hørt Sting siden min kjære iPod plutselig ikke ville samarbeide på veien fra Cuzco til Puno (Synn, men løste et stort problem for meg: Jeg hadde lenge lurt på hvor jeg skulle finne til til å lade iPoden). Eller, ikke helt sant. Jeg så "The Emperors New Groove" på flyturen hjem fra Lima. Sting synger når rulleteksten kommer. Jeg har skjelden gledet meg slik over rulletekstmusikk.

Men nå kan jeg altså nyte all den musikken som jeg har vært frarøvet så lenge. Og det er ikke det eneste jeg kan glede meg over. Jeg kan glede meg over å få akkurat de samme kjedelige greiene på maten hver morgen (og dermed ingen stekte egg). Jeg kan glede meg over at jeg nå er en liten SMS unna mine kjære venner. Det er flott. Men akkurat her og nå er det jeg gleder meg mest over (utenom musikken) det faktum at jeg kan kaste dopapiret direkte i toalettet. I Peru og Bolivia var det standard med en liten søppelbøtte ved siden til akkurat det formålet. Ikke min kopp med te, kan du si.

Som dere sikkert har skjønt. Jeg er hjemme. Egentlig skulle denne bloggen kortfattet si noe om min tur, fra ørken til jungel, fra kyst til 4500 meters høyde. Det tar energi, mer energi enn ønsket. Jeg vil ikke det. Kos dere heller med bildene (som bare er plasser utover posten. Ingen kronologi eller sammenheng med teksten). Jeg kan bare si at det var en fantastisk ferie.

Stikky svingdør

As I now officially announces the reason for my weeklong absence from the amazing world of blogging, I do realize that most of you probarly haven't noticed. That is the horriffic prize I have had to pay for neglecting my beautiful audience for so long. The very same magnificent audience that has been sitting for hours, ignoring the breathtaking risks for their lives that often migh occure while their waiting for updates. Because of my neglectence, the times are not few when you have had to admit defeat, and gone crying to bed without refill of these massive lines of glourious beauty.

My dear Eva (R.C.)! No need to throw up just because I get a bit carried away! (Do you really read this anyway?)

No, I was inspired to write this after arriving at Machu Picchu the other day (In other words, I'm in Peru now). After four days of Inca Trail, we were relived as well as proud to arriving at the great place. After the tour around the Inca city, I walked around and enjoyed it. Around me were all these sweetsmelling, fancy dressed wimps who had preferred to take the train. I really felt that I had earned coming to Machu Picchu, and that they had not. Among these were two guys, one with a fancy boyband-like hairstyle he must have used hours crafting, and another one with a immense camera of professional dimensions. They were proes. It was a British TV-team, and they were making a traveling documentary for Peru. I could not keep the smile back when the ending lines of the program ended up being a parody of British documentary (with equally out-of-proportions BBC-accent and facial expression):

"And so, sadly, we come to and end of our filling and fulfilling journey through this massive country! And yes, Machu Picchu is expectantly impressive, but as we have shown in this program, there are hundreds of other equally good reasons to visit Peru!"

And then he looked over his shoulder and down at Machu Picchu. What a laugh.

PS:

"Svingdør" has a frightning resemblance to an english word synonomuos to "asshole".

Dengang da. Og nå.

Jeg er egentlig altfor ung til slikt. Livet står foran meg, og da har jeg ikke tid til å sette meg ned å mimre. Men jeg gjør da faktisk det. Normalt pleier det å være Pål og meg som tar oss en prat. Om alt det dumme vi har gjort, og alt det kule vi drømte om å gjøre, men som vi aldri hadde mot til.

Ta for eksempel det at vi aldri skulka på undomsskolen. Hvorfor ikke? Fordi vi var de værste gullungene i historien. Men vi skulle få gjort det. Så vi stilte opp en vakker dag. Jørgen og Pål syklet som vanlig, og jeg traff dem der jeg alltid pleide, i bunnen av bakken der ved Fokus Bank. Vi leide syklene oppover. Solen skinte, og det var varmt som det kun blir på en ekte sommerdag. Det var så absolutt ikke dagen for skole. I det vi tok i dørhåndtaket på skolen, sa Pål "Nei, dette blir for dumt!". Så vi stakk ut på Holmen, hvor Påls familie har hytte, og koste oss der. Og så god følelse det ga.
Flott sak, ikke sant? Ikke så fantastisk når du hører at det var en lørdag, midt i sommerferien. Jadda. Vi turde ikke skulke til vanlig, så vi liksom-skulka i ferien.

Det er slike ting jeg snakker om. Det var latterlig, og faktisk ikke lenger siden enn sommerferien mellom 9ende og 10ende (eller var det 10ende og GK? Håper ikke det). Likevel, jeg levde et annet liv da. Et enkelt, sorgløst liv uten andre problemer enn det som ellers kjennetegner en litt veslevoksen gutt i puberteten. Og enda mer så da jeg var enda yngre. Barneskolen er liksom en annen tid, en annen verden. Den er nesten forsvunnet fra min hukommelse. 6 år av mitt liv er summert opp i noen få øyeblikk. Jeg mimrer over de øyeblikkene, og over den gode følelsen.

Jeg sier ikke at jeg anser det som en bedre tid. Det var det i alle fall ikke. Jeg var et annet menneske da, og jeg sørger ikke over at det er slik. For barneskolen hadde tider der det ikke var så bra å være Arthur Per. En hissig, veslevoksen kar, totalt blottet for sosiale antenner har det lett slik. Likevel, det betyr ingenting. Det ligger bak meg, og i dag kan jeg glede meg over alle solskinnsøyeblikkene. Det er de jeg husker. Alle de øyeblikkene som jeg tidligere skammet meg over, er nå bare ting jeg smiler ved.

Jeg sier alltid at livet blir bedre og bedre etterhvert som jeg blir eldre. Nye muligheter som veier opp for mer ansvar og mer arbeid (som forsovidt heller ikke er så galt). Men jeg tror ikke nødvendigvis det er verden som er blitt et bedre sted. Jeg tror det er jeg som har blitt tryggere på hvem jeg selv er i verden. Og det gleder.

Til slutt kan jeg spørre: Ville jeg endret på livet mitt om jeg kunne? Alle tapte slag, det jeg skammer meg over, og det jeg aldri gjorde, kunne vært en annen sak. Men nei, jeg vil ikke endre på noe. For jeg er et resultat av det livet jeg har levd, og når ting etter min mening kun går den rette veien, så hvorfor endre på noe? Alt mitt liv har brakt av sorger, har gjort meg sterkere. Kanskje til og med et bedre menneske. Det er det livet jeg har levd som gjør meg til den jeg er. Og det er det livet som gjør at, når Marius sender bildet av henholdsvis (fra høyre) Jørgen, Marius, Pål og meg fra første skoledag, så er det med glede at jeg ser på det. Jeg ser tilbake og husker kameratskapet, vitsene, det bekymringsløse livet. Jeg vil takke dem, og alle andre, for alle gledene fra den tiden. Det er nesten som jeg ønsker det hadde vært sånn nå.

Det er flott og se tilbake. Likevel, nåtiden er faktisk mye bedre. Takk til alle dere som har vært med på å skape den.

A gentleman's effort

Jeg hadde ikke vært på Ringerike Folkehøgskole (hvor Andreas er nå) i mer enn en halvtime da jeg fikk et fantastisk spørsmål. Andreas hadde meg med på guidet runde på skolen, og jeg fikk hilse på alle hans nye venner. Plutselig var det ei av venninnene hans som utbrøt: "Å, det er du som lever på sekstitallet?". "Hæ?" sa jeg, i det jeg overhode ikke kjente meg igjen. "Eller var det trettitallet?" sa hun. "Neeei... Trudde da ikke det." sa jeg og snudde meg mot Andreas "Andreas, hva er det du har sagt om meg?". Han sukket, og sa "Nå skulle egentlig ikke du høre dette, men det var nå 1860-tallet jeg snakka om. Du vet, med din forestilling om høflighet og ettikett hadde du passet inn som en gentlemann med hatt og stokk på den tiden." Ah. Ja, ja. Så det var med det folk forbandt meg. Kunne bli spennende.

Det viste seg at de ikke dvelte mye ved det, og var veldig så hyggelige der borte. Når skrev jeg denne historien (som er sann, men ordlyden kan ha vært noe annen) så lang tid etter hendelesensforløpet, så har det ingenting med at jeg måtte få ting bak meg før jeg greide skrive det ned på papir. Det hele kommer av at jeg her om dagen var inne på Dalanekirkenes hjemmesider, og klikket meg inn på bildene fra Eigerøy og Hellelands konfirmasjonleir. Der hadde jeg vært som leder, og et av bildene var det rene portrett av den Arthur Per som Andreas snakket om (ja, det bildet der ja). Det er fra konfirmantbrylluppet, og da måtte jeg jo kle meg skikkelig. Vel, samt protestere mot ekteskapet fordi brudgommen angivelig skulle ha "hatt seg" med søstera mi uka før, for så å fremføre et absurd dikt som jeg laga på direkten ved bryllupsmiddagen.

Bare så det er sagt.