Mr. Moustache has left the building.

Mens noen spekulerer i hvilke fag de forskjellige kommer opp i, er det andre som har hatt en unaturlig sterk interresse for mitt utseende. I Peru gjorde jeg nemlig noe som har sendt sjokkbølger gjennom vårt lille bysamfunn: Jeg anla en liten bart, samt en centimeterbred skjeggstubb fra leppa og ned på haka. Dette var visst sensasjonelt, spesielt på et sted hvor kles- og hårkodene er såpass innstempla i folkesjela som her. Få hadde prøvd det samme og kunne gått med hevet hode etterpå, ihvertfall når resultatet viste seg å bli i beste fall, tynt.

Reaksjonene uteble ikke. En kamerat mente det var "Det kuleste jeg hadde gjort på ti år". Sier litt om hvor kjedelig jeg er, men, men. Håper det bare var stilmessig ment. Andre greide ikke annet enn rygge et skritt bakover når de så meg. Mine kjære korpskolleger, deriblant dirigent Signe Marie, Andreas Petersson og de ellers så koselige småjentene, fant det best at de måtte innlede et aldri så lite korstog mot mitt siste påfunn. Jeg fikk også, for første gang i mitt liv gitt kallenavn som ikke døde ut med det samme: "Bartur" var korpsfavoritten, mens "Mr. Moustache" var skolefavoritten (Samt min egen favoritt. Bartur har jeg visst eksisterte lenge, den var bare for patetisk å bruke. Fremdeles så, men nå gir den da mening). Noen mente jeg slo et slag for retten til ulighet i et ellers så monotont skolebilde (synes fremdeles Erik, aka "Hattegutten" skal ha en mye større hyllest for dette enn meg), mens andre mente rett og slett at det ikke var noe å sanke damer med. Dem om det. Jeg har ikke helt fått med meg at en glattbarbert hake har gjort under før, og tror ikke det vil gjøre det igjen.

Det har vært en fin tid. Jeg har trivdes med bart og skjegg, og generelt har det ikke gitt noen dårlig ettersmak. Men nå er jeg lei. Det er stress å stå opp om morgenen og være ekstra påpasselig med barberhøvelen, slik at skjegget ikke skal bli skjevt. Jeg har faktisk lenge tenkt på å få gjort noe med det, men ettersom det har vært et ikke ubetydelig (men dog godsinnet) press på å få barten og skjegget fjernet, så fant jeg det nødvendig å beholde det litt til. I ren og skjær trass. Jeg LIKER å vise min litt skjeve langefinger til en verden som ønsker å bruke press til å endre mine valg. Mine valg er og blir mine egne, og nå har jeg altså valgt å forlate verdenen av skjeggtrimmere og barevoks (ikke at jeg har burkt noen av dem, men jeg hadde altså muligheten). Så når jeg nå kl. 09:00 denne morgenen kan sitte med skjegget i postkassa, så kan det på ingen måte taes bokstavelig lenger.