Moving on

All right boys. Christmas is over, done, finito! Job well done and great work everybody. Now it's time to start the cleaning up and thinking about the next holiday. Hanukkah has, as you all know, been taken care of by the office in Tel Aviv, so there is nothing for us to worry about there. Tim, go get me a coffee. The usual.

First things first. Andreas, that thing you did in Western Europe, "white Christmas", awesome. But see to it that you get some of the guys downstairs to clean it up. Maybe get the temperature up a notch and put in some rain. Is Clause in yet? Oh? Only finished the Nordic countries and Eastern Asia? Who the hell put that idiot on the job? I always tell him to get it all done before midnight, but NO, he always goes on only finishing just before daybreak in Hawaii. Also, there is Only-God-Knows-How-Many ridiculously decorated trees out there. I wanted the usual bonfire, but the boss said otherwise. He's always nagging about recycling, so the trees will be material for the first quarterly rapport this year. Get the paper-mills going.

Someone needs to look into that business of knocking over the pope. Now don't blame yourself over that one Paul. You had no way of telling what was to come, and it could have happened on anyone's watch. Holy old dude is pretty unstable anyway. Just make sure "Pope-bowling" doesn't go all trendy or anything. Tim, what the hell is this? I asked for the usual, and you get me an espresso? Go fetch me what I asked for!

Moving a bit forward: Who volunteers for making sure getting back from holidays will become an absolute nightmare this year? Isabel, you're up for your first big shot? Just remember, after Andreas' success with messing up traffic before Christmas, you gotta think big. Snow, sand, floods, aliens... Hell, I don't care, just be creative.

On to New Year's Eve: Please don't make too much of a mess of it. I know some people loosing limbs and eyes from mishandling fireworks is part of the tradition, but keep it down. On the other hand, make sure there is enough alcohol for everybody. I don't want to see a single sober person on Time Square this year.

Wait a minute, Clause is calling. Yes, hallo Clause? One of the raindeers has a broken leg, you say? We'll send Alex and Pete over with a replacement. They will be there in ten. Bye.

Okay you guys, you heard me. Johnny will get you rifles. You need to let the poor animal out of it's misery. Oh, and we'll ask Arthur if he can make his famous raindeer steak for us again. Where the hell is my latte?

Bath Freshersweek FAQ

Last time I updated my blog, my location was Toulouse, France. This came to a sad end in late July this year, and the academics of Toulouse could breathe normally again. However, the great wonders of engineering might have eluded me, but not beaten me. I have simply chosen to move the battleground. It is under these back-lights that I arrived at the campus of the University of Bath. Challenges of herculean proportions awaited, and along with fellow students I stood proud and storing while a orchestra, a 1000 strong, played John Williams-soundtracks and angels sang in the sky.

Some critics have doubted my words, and I shall therefore avoid telling of the great battles between good and evil in the epic of Freshers week 2009. However, in an effort to quench your curiosity, I will write an FAQ (Frequently Asked Questions) to give people an idea how the world turned these days in autumn 2009. Bear in mind that it's the questions that's important. The answers can come some other time.

1. Where is Filip?

On the behalf of my readers, I might add: Who is Filip? Filip is one of my flatmates, or so it is written in the official papers. However, so far he has not been spotted on campus, even after extensive enquirers by the all the other inhabitants of the house. Now Filip is the ultimate Man of Mystery, and the little we know of has paved the way to greater legends. He was last seen battling against Chuck Norris for universal domination. You will never need an introduction with Filip: You know it is him at once when you see him. It is widely believed that when Filip arrives, it will be with a great parade, riding a white elephant. It is also widely believed that some of this information came from people who were in a heavily abbreviated state, and/or who were smoking tealeaves. This is unfortunately far more difficult to prove.

2. Which idiot thought togaparty was a good idea in freaking October?

These English and their dressing-up parties. It is never enough to dress as yourself, as you are probably pretty boring. That is sadly enough the truth, so the Freshers in Bath have seen their new comrades in lots of different outfits, from bikinis to togas. The amount of clothing per night varied greatly, and some of the days, it just was not enough. It is not exactly cold outside, not for a Norwegian anyway, but why on earth do you need to challenge fate? There are clothes made to wear in the autumn and Bermuda-shorts or togas are not amongst these.

3. Who the is responsible for the firedrill, and where does he live?

At 08:29 on Saturday morning I was sleeping quietly in my bed in Eastwood. I had been up to about o4:00, and was in desperate need of sleep, since it had not been prioritized throughout the week. I do not remember what I was dreaming, and to be honest, you might not have wanted to know anyway. The moment the clock hit 08:30, something bizarre happened: A high, annoying sound starting slamming into my eardrums, and I immediately woke up. The fire-alarm had started. Knowing I would be heavily fined if I ignored it and went back to sleep, I reluctantly got up. On the other hand, I also knew I had the time to get dressed before I got out. This was not known by many others, so boxers and t-shirts where the majority of the mannequin of the morning. There was a cold wind blowing that morning, and the leader was not afraid of his own voice. He used the time he needed to inform us that this was the only drill of the year, but that it was very important that we reacted if the alarm started. After about fifteen minutes, the angry students had transformed into cold, desperate forms, ready to get into bed. As we were walking back in, I could not help but to find comfort and even pleasure in the misery of the more lightly dressed. I went back to sleep feeling great.

4. Where are all the Norwegians?

-Hello. You are not by any chance Norwegian, are you?
-No...
-Oh, sorry. You see, I'm Norwegian and I heard there should be a couple of Norwegian girls around. I was told to look for someone tall, blond and beautiful.

There is said to be quite a few Norwegians around, but I seem unable to find them. I heard stories of two Norwegians girls, and made the worst pick-up line of all time based on that information. I also heard there was a Norwegian girl in the house next to mine. I did not take actions, as I was not going to go knocking just because of what some drunk teenagers were telling me (I turned 20 this April. Therefore, I now am entitled to patronize teenagers). I did meet two on Friday, and my neighbour was clearly visible in her "russe"-hoodie at the fire-drill. Still, the majority of Norwegians have still managed to elude me. Honestly, I'm okay with that: If I wanted to hang around Norwegians all the time, I should never have left Norway in the first place.

Ventetiden er kommet

Etter å ha bodd i studentblokk i Toulouse i over tre måneder, har jeg lært meg å godta at vegger ikke på noen som helst måte er lydtette. Synger man, eller spiller musikk høyt, så vil naboen registrere det. Men like fort som jeg lærte meg at naboene hører meg, kom jeg frem til at jeg kun ville bry meg hvis det gikk ut over naboenes nattesøvn. Det fører igjen til Emilie, min fransk-bergenske nabo, kan forvente sang til søndagens morgenkaffe. Denne morgenen derimot, var det min tur til å vokne til toner som strømmet gjennom veggen. Jeg kunne desverre konstatetere at det ikke var Emilie selv som sang, men visste likevel at det kom fra henne. Den andre naboen lager kun dunkelyder (Dette har ledet meg til å tro at han enten er forferdelig dårlig til å bestemme avstander, eller finner genuin glede i å stå og hamre mot en vegg. I Norge hadde jeg forkastet begge forklaringene som ulogiske. I Frankrike er ikke logikk et gyldig argument hverken for eller imot noe som helst.). Sangen Emilie spilte denne morgenen, var Tenn Lys. Advent hadde altså kommet, uten lysestake for min del.

Til tross for religiøs, kulturell og emosjonell tilknytning til juletida, har jeg i år utelatt å få tak i advent- og julepynt. Kun en skål mandariner vitner om høytiden som kommer. Jeg har rett og slett ikke tenkt så mye på å pynte. Julepynt er noe som ligger på loftet, og som man tar ned hvert år derfra. Det er ikke noe man kjøper nytt i tide og utide. Som regel skal julepynt enten forbindes til far og mor eller mine barndomsår. Slik som dompappen jeg laget en gang på SFO for mange år siden, og som jeg fremdeles liker, til tross for at den mer eller mindre bare er to ulldotter med et nesten usynlig nebb. Eller mors julekrybbe, som hun malte en gang for lenge siden, og som nå har hedersplass på spisebordet mellom 1. desember/1. søndag i advent og nyåret en gang. Jeg smiler ved tanken på at Jesusbarnet ikke skal frem før julaften. Slikt kan man ikke kjøpe på Champion eller Carrefour (Franske supermarked. Carrefour selger alt, men mangler minner).

Julepynten er bare toppen av isfjellet på hvor forskjellig årets desember kommer til å bli. Da jeg forlot Norge, endret alt seg. Livet tok en helt annen retning, og dog den var forventet, så kom den brått på. Dette merkes best i desember, da er det mye man forventer å gjøre slik som ifjor. Alle tradisjoner må vike for fransk skolesystem og nye venner. Det blir ikke korpskonserter, julemiddager og samtaler med gamle venner. Det er ingen snø, ingen juleby, og ingen syngende unger med fulle godteposer. Facebook er et av stedene jeg best merker hvor langt vekke jeg er fra livet i Egersund. Ofte ser jeg festbilder hvor fjortisfyll er dominerende, og flaue statuser med stort innhold av forkortelser og orddelingsfeil (Fjortis er desverre ikke en alder, men en tilstand.). Da sitter jeg og tenker over hvor glad jeg er for at jeg drog (Merk: Dette er som regel mennesker som har lagt meg til på Facebook, men som på ingen måter er i min nære vennekrets). Men når bedre venner driver med intern vitsing, og du på ingen måter greier å følge med, da merkes avstanden. Jeg har ikke noe imot det, men det er rart å se inn i en verden som du er glad i, men som du ikke er del av lenger.

Desemeber 2008 kommer til å bli dominert av fransk språk, realfag og nye venner. Disse vennene er jeg veldig glad for å ha, og det er med disse jeg skal skape nye tradisjoner. Jeg gleder meg. Men samtidig er det under tre uker til jeg skal returnere til Norge. Da skal jeg trø inn i det gamle liv og de gamle traisjoner, dog jeg sikkert ganske endret. Jeg gleder meg til å se dere igjen, alle sammen. Ventetiden er kommet.

Good morning Toulouse!

Hvis du skulle være så heldig at du er i besittelse av en iPod, så kjenner du gjerne vekkerklokkefunksjonen. Det kan virke som et ganske ubrukelig suppliment til en ellers så genial innretning, da man som regel kun assiosierer iPod med hodetelfoner. Slike kan umulig være spesielt gode å sove med, og dermed kan man ikke bruke iPod'en som vekkerklokke om morgenen. Om du derimot har en større høytaler som du kobler iPoden til, gir det pipa en helt annen lyd. Da kan man vokne i til de behagelige toner av Kings of Convenience og Mark Knopfler eller, for de mindre sarte, White Stripes og AC/DC. For min del snakker vi en god blanding av forholdsvis rolig, melodiøs musikk hvor de to første bandene er naturlige innslag. De to siste glimrer overraskende nok med sitt fravær fra "In the Morning", som lista heter. Musikk om morgenen er og blir en fantastisk måte å vokne på.

Men det er som regel slanger i paradis. Problemene oppstår når jeg skal stille klokka til et tidspunkt som er utenom den vanlige skoledagsrytmen. For det første, det er ikke uvanlig at man drar litt for hardt på på hjulet på iPoden. Da ender man opp med å stille tiden en time fram eller tilbake i forholdt til målet. Et uhell skjelden kommer alene, så du ville antagelig endt opp med å stille klokken for langt frem. I tillegg til dette, er den alltid truende problematikken rundt digital versus analog tid. Sier noen til deg at du skal være der halv syv, så er det ikke umulig at man setter 07:30. Det er hardt å leve i den moderne verden.

Nå skal det sies at ingen av disse problemene burde oppstå om man har en alminnelig porsjon vett og forstand. Nå har det seg desverre slik, om jeg har forstått min kjære mattelærer korrekt (Hvilket jeg som regel ikke gjør. Hun snakker fransk.), at der tabbet Vår Herre seg ganske grundig ut da han skapte meg. I så måte er det ikke annet enn forståelig at jeg er litt skeptisk til vekkerklokken min.

Alt dette lå i underbevisstheten min da jeg våknet opp lørdag morgen, fullt overbevist om at vekkerklokken min skulle ha vekket meg for tre minutter siden. Jeg skulle på tur med resten av den norske gjengen på INSA den dagen, og skulle møte opp til den umenneskelige tiden halv åtte faktisk er. Litt irritert, men veldig lykkelig for at underbevisstheten min hadde gjort jobben sin, lå jeg og samlet mot til å komme meg ut av sengen. "Tenk så digg å droppe vinturen og heller bare ligge her noen timer til", tenkte jeg. Men, men, vintur med resten av nordmennene fra INSA var heller ikke til å forakte, så jeg kom meg opp.

Jeg liker å ha god tid om morgenen. Ingenting er som å sette seg å se ut på kanalen med kopp te og vissheten om at jeg kan nyte denne koppen enda fem minutter til før jeg skal avgårde. Derfor sjekker jeg alltid tiden etter at jeg kommer ut av dusjen, slik at jeg ved nøyaktig hvor mye tid jeg har til å spise på. Men noe var forferdelig galt. Hvis mine beregninger var riktige, skulle jeg være klar til å sette frokostblandingen på bordet ca. kl 7:00. Men det var på ingen måte dette tidspunkt jeg i all min forferdelse beskuet. Faktisk viste tiden at jeg var ferdig med i dusjen en halvtime før jeg trodde jeg hadde stått opp. Altså, jeg trodde jeg stod opp 6:30, men nå, når jeg stod og gjorde klar til frokost, var klokken 6:00! En forklaring kunne være at jeg hadde vært rask i dusjen. Dusjen i min leilighet i Promoligis Leilighetsblokk R7 er ikke helt lett å forstå seg på, samt at det lett blir vann utover hele gulvet om jeg ikke er forsiktig. I tillegg til at vann plutselig er blitt en vare som faktisk koster, er dette grunner til at jeg bruker mindre tid i dusjen nå enn da jeg bodde i Norge. Likevel, å være så rask at jeg faktisk beveget meg bakover i tid, er kanskje en lettere overdrivelse. Eneste forklaring jeg kunne finne, var at klokken ikke hadde vært halv syv, men halv seks da jeg våknet.

Lettere irritert er vel den beste beskrivelse av mitt humør mens jeg spiste frokost. Men hva kan man vel gjøre? Jeg la meg ned på sofaen, sov en time. Før jeg sovnet gjorde jeg meg et mentalt notat om å stole litt mindre på øynene mine før frokost. Og hvis noen lurte, så ja: iPoden stod klar til å begynne å spille 06:30.

Bonjour de la part de l'administration.

Posttørken har stått hardt på her på Bull at Battle Mound i ganske lange tider. Grunnene er mange, blant annet har redaksjonen flagget ut. Lik for skipsredere og norsk tungindustri, ble dragningen mot billigere arbeidskraft, mat og vin altfor sterk for et sartsjelet foretak. Men nå må ikke leserene være redde for at dette skal føre til flere utslipp eller mer barnearbeid (utenom det Arthur Per gjorde før han ble 18). Bull at Battle Mound har alltid hatt klare moralske retningslinjerm. Faktisk hadde vi planer om å opprette en gruppe på Facebook for firma som er for å redde verden. Vi ga det opp da en kommisjon fant ut at det krevde ekstra energi fra vår side (løfte fingre, f.eks), og vi besteme oss heller for å redde verden verden ved å spare energi. Med andre ord: Gjøre minst mulig for å redde verden (og alt annet også forøvrig).

For ikke å dra ut dette enda mer, så har redeaksjonen (les Arthur Per) flyttet, og studerer nå på ingenørhøyskolen INSA, som ligger i Toulouse i Sør-Frankrike, midt mellom Atlanterhavet og Middelhavet. For dere lesere kan dette bety færre poster, siden skole plutselig har blitt hardt, og i tillegg er det litt greit å prøve å være litt sosial fra tid til annen. Ha en fortsatt god dag.

Administasjonen.

Rekesaga

Det hendte en gang i Rekefjord,

der kom det inn en tråler stor

På en trailer ble reker lastet,

og han fòr avgårde, for dette hastet.

Men sjåførens evner på Sokndals veier,

var ikke slik de ofte pleier.

For ikke hadde han blitt kvitt

de bange etterdønninger, etter akevitt.

Stakkars sokndøler som skjebnen frister,

de vet det vel, for tingene brister.

Han kjørte av veien, den arme kar,

og for tjue tonn reker, på enga det bar.

I grøfta lå vår trailer nå på siden,

og sjåføren visste, at her kom striden.

For utpå enga på Rekeland,

satt styre i Egersund misjonssamband.

Ja, der sto disse fromme, helt til knes,

i tusen reker, du skulle sett deres fjes.

Og dog deres hjerter hos Herren bor,

det var mer hedensk, det de svor.

Så rasende misjonsfolk har du aldri sett,

de tok fra sjåføren, Kristi fribillett.

Så mye hat kom fra de deres sinn,

at Gud Fader selv, måtte gripe inn.

Gud gikk og sjekket i hans herlighet,

turnuslista for hver en profet.

Men på ferie, var alle dratt av sted,

Herren sukket, han visste dette ville skje.

Men det hastet, for fromhet til tross,

nå begynte misjonsfolk og sjåføren å sloss.

Så til slutt fant Fader, han som skulle ta tørn,

det endte med sangeren, Eidsvåg, Bjørn.

Bjørn Eidsvåg sa, sjåføren er bare en mann

og alt i alt, han gjør så godt han kan.

Bruk nå rekene til det som er best,

finn frem smilet, vi skal ha rekefest.

Og festen varte i det lange og det brede,

det var nok av reker for alle som var til stede.

Også de tørste hadde dagen sin,

for den Hellige Ånd spanderte, tretti liter altervin.

Slik er diktet, denne rekeepikk,

dens lære på søndagsskolen jeg aldri fikk.

Men fortsatt er gleden blant kristfolk stor,

hver gang det kommer rekelast, fra Rekefjord.

Etterord:
Jeg var akkurat ferdig med diktet til fars bursdag da telefonen ringte. Det var Thor Erling som snakket. Han forklarte at de skulle arrangere rekefest i Misjonshuset i Egersund. Det var stort opplegg ble jeg fortalt, der reketemaet skulle tas skikkelig på alvor. Men nå trengte de et lite rekedikt, og de to herrene hadde bestemt seg for at hjelpen skulle komme fra meg. Siden diktet til far hadde vært så moro å skrive, så var jeg naturlig nok svært medgjørlig. Selsagt skulle jeg skrive dem et dikt. Det tok meg litt tid før historien kom på plass, men enkelte deler var helt klare.

Jeg kunne ikke la hverken Rekeland eller Rekefjord utebli, da begge er faktiske plasser i Sokndal kommune, som grenser til Eigersund. Lasten med reker var også tidlig med, samt at lasten skulle føre til stor irritasjon blant overraskede mennesker. Lenge skulle rekefesten som fulgte føre til at "på Rekeland er storken glemt. Der kommer barna med lastebil" eller noe sånt. Men det var noe som manglet der. I stede kom jeg til å tenke at det ikke skadet å erte på seg noen av misjonsfolka av den eldre garde. Alt i alt håpet jeg jo at de skulle le, eller rett og slett aldri høre det, men det fikk gå som det skulle gå.

Når alle disse delene var på plass, var det bare å starte å skrive. Det gikk nesten helt knirkefritt frem til Bjørn Eidsvåg entret scenen. Men der slet jeg med ett problem: Hvordan skulle Eidsvåg greie å ende det hele? Det sa seg egentlig selv, for ingen kan vel si at Bjørn Eidsvåg ikke kan stelle istand til fest? Jeg var og så ham og Lisa Nilsson live i sommer, og dog det ikke var moshpit-tilstander blant publikum, var stemningen upåklagelig. Det ble Eidsvåg selv som fikk istand festen.

Håper dere liker resultatet.

PS:
Hvis noen lurer på det med Vår Herres turnusliste, så skal det sies at jeg, etter ett år som vikar i norsk helsetjeneste, har sett resultatet av hvor vanskelig akkurat turnuslistene kan være. All ære til de som sitter og ordner opp i de kabalene.

Stram opp!

Helt siden russetiden begynte, har treningen vært en nedprioritert sak hos den skrivende herre. Det var russepresteembetet å holde orden på, det var revynummer å øve på og det var fester å angre på. Enda viktigere var prøver, tentamener og eksamener, som endret min livsstil for en periode. Men til tross for denne nedprioriteringen av trening, har ikke forbruket av sukker gått ned. Nei, nå var det plutselig mye å feire, og hvilken bedre måte enn med en stor firkløver? Resultatet av alt dette merket jeg ikke før far, min søster og jeg besøkte Museum of Natural History i London helga etter min muntlige eksamen. På museet fantes det en vekt, og den ville jeg prøve. Du kan tro jeg ble overrasket da pilen beveget seg forbi 80 kg og opp på 84 kg! 80 kg var jeg vant med, men det hadde lenge vært mitt absolutte maksimum. 84 kg var ny rekord og vel så det. Ikke det at jeg tok meg så nær av vektøkningen. Jeg har alltid vært litt av en lettvekter i forhold til mine 187 cm, så noen ekstra kilo skadet ikke. Men det illustrerte litt av det jeg lenge hadde ment: Jeg trente for lite.

Dette medførte, foruten en del squash med søs, at jeg idag gikk med på å melde meg på hos Puls her i byen. Ingrid Julia (søs) hadde lenge ment at jeg skulle bli med henne på spinning. I morges stilte vi opp. Jeg var en smule skeptisk. Jeg ser på spinning som en jentegreie, men ja, ja, det fikk stå til. Jeg fikk ordnet med prøveperiode på en uke, og fikk utdelt Puls-kortet mitt. Det var da min kjære søster spør damen i skranken: "Er det ikke spinning idag?". "Nei, det er 'Stram opp'". Jahaja. DET var akkurat det jeg ville høre. Det var liksom ikke flaut nok å skulle på spinning. Nei, her skulle middelaldrene damer stille seg opp og trene mage-rumpe-lår. Flott. Hvilken fantastisk ide. "Da går jeg heller og trener litt i apparatene" sa jeg forsiktig til søs.
"Nei, nei. Du må bli med" var svaret.

Det er altfor mange mennesker som tenker logisk her i verden. De kan ikke gjøre noe fordi det ikke gir mening. I de tilfellene hvor man likevel velger å gjøre noe ulogisk, er det mange som støtter seg til dogmer og/eller religion. De gjør eller mener noe av prinsipp eller fordi det står skrevet i en eller annen bok. Det er kanskje ikke logisk, men det gir fremdeles en viss mening. De menneskene det er altfor få av, er mennesker som gjør noe nettopp fordi det ikke gir noen mening. Mennesker som sier "Det var en veldig dårlig idé. La oss gjøre det!". Jeg har lenge ment ut at det er min oppgave å prøve å utgjevne litt på dette forholdet. Bare sånn når det passer, naturligvis, og bare hvis det ikke skader andre. Jeg utfører handlinger som i bunn og grunn bare er morsomt fordi det ikke finnes fnugg av logikk i det. Det handler mye om å ikke ta seg selv så høytidelig, og det har jeg god trening på. Det på grunn av det jeg har forklart over, at jeg nikket til min søster, og ble inn på en 60 minutter med 'Stram opp'.

Å gå inn i det rommet var blant halvårets flaueste øyeblikk. Eneste av mannlig kjønn, og selv om damene både så unge og spreke ut, så var jeg fremdeles ikke spesielt høy i hatten. Instruktøren kommenterte at det var hyggelig å ha en "mann" med. Da var jeg takknemmelig over at søs ga beskjed om at det var hun som hadde dratt meg med. Så begynte treningen. I motsetning til mange gutter og menn undervurderer jeg ikke såkalt 'kånetræning'. Disse 'kånene' kan i mange tilfeller banke vettet ut av spinkle universitetsgutter eller ølmagede sofagriser. Det er litt det samme med aerobic (for det var det det så ut til å være på meg) som med volleyball: Det handler mye om hva du gjør det til selv. Jeg har i mine år som volleyballspiller mang en gang fått høre at volleyball er pinglesport, og at man ikke blir sliten av det. Etter hvert tok jeg meg ikke nær av det. De som var størst i munnen var som regel utmerket seg som dårlige spillere. Det går ikke an å stå og vente på å få ballen servert i fanget, og beina fungerer skjelden bra som foretrukken mottakslem. Forbanna "fotball-er-alt-og-det-er-en-av-veldig-mange-grunner-til-at-jeg-er-best-folk".

Vel vitende om at 'kånetrening' var hardt, kunne det trygt sies at jeg kjente en viss frykt der jeg stod. Tenk om jeg skulle slites ut før damene? Det var galt nok at jeg var med, men enda værre skulle det bli om jeg måtte gå før tiden grunnet utmattelse. Lenge syntes jeg det gikk veldig greit.Jeg fikk ikke helt kontropp på trinnene, (trinnene var veldig lette, men jeg hadde likevel problemer), men fikk likevel en grei, men ikke utmattende trening. Da instruktøren ga beskjed om at dette var siste sang, var jeg fremdeles ikke nærheten av den utmattelsen som jeg forventer av en gjennomsnittlig friidrettstime. Det jeg etter hvert forstod, var at siste sang betydde siste sang før styrkedelen. Styrke har jeg trent lite, og det kunne jeg merke. Det tok ikke lange tiden før jeg var utmattet i alle muskler i kroppen. Før økta var slutt var jeg kvalm og svimmel, et tegn på at treningsøkten var av beste slag.

Etter økta spurte instruktøren om jeg synes det var kjekt. Hva svarer du til egentlig til noe sånt? "Ja, hvis du definerer "kjekt" som at det har verket i hele kroppen, jeg føler meg svimmel, og har det siste kvarteret hatt hatt veldig lyst til å springe rett på do og spy?". Trening skal vær gøy først etterpå, mener nå jeg. Du skal gå hjem med en god følelse, og tenke at "Det var vel egentlig ikke så galt?". Under treningen skal det være greit, men kjekt er kanskje litt vel langt å gå, i alle fall for en realist. Jeg svarte "Det var hardt". Det dekket det for meg. Det var da hun kommenterte at dette var det letteste programmet. De hadde andre, tyngre aerobic-program. De programmene får dere neppe noen referat fra her på bloggen min. Sånn til informasjon.

Hilsen en ganske utslitt herre som er svær trygg på sin legning.

Luren

Lysene er tent. På scenen sitter et dommerpanel og venter på de magiske ord fra kveldens konfransier. Salen er fyllt av et publikum som mangler de aller høyeste forventninger. Lokalavisen glimrer med sitt fravær. Konfransier ber første deltaker om å entre scenen, og forsvinner selv bak det mørke teppet. Ut kommer en lutrygget skikkelse. Øynene er vidt åpne, og han bærer et ganske urovekkende smil om munnen. Han er iført bunad, og i hendene holder han et langt trerør som utvider seg i en kjegleform i den nedre enden. Utifra den korte dialogen mellom dommerpanel og utøver får man videre kjenskap til et lett forstyrret sinn der kun én ting betyr noe: Luren. "For det er ikkje eg så ska spela, det er luren så ska spela". Opptredenen er så som så, men alle speidere kjenner nok igjen reveljen som ble spilles (Stå opp din tosk/gris). En hatt ble sparket av en stokk (En veldig lavt plassert stokk, vel og merke). Da tonene har dødd ut, får dommerne sagt sitt. Men mens de snakker er utøveren mer opptatt av luren, som han hyppig stryker med øm hånd. Så forlater han scenen, fremdeles med lut rygg og et fast grep om instrumentet.

Velkommen til Russerevyen i Dalane 2008, og første innslag av "Dalane VGS Talenter". Det var av et av mange numre i denne ganske vellykkede oppsetningen. Sceneteppe er nå for lengst trukket for. Kostymer og rekvisitter er pakket vekk. Men folk glemmer ikke så lett.

Jeg merket meg ganske fort at mange hadde funnet rollen min humoristisk. Rollen hadde passet meg. Det var egentlig bare å forsterke noen ganske ekstreme sider av min psyke, og totalt ignorere andre. Jeg setter pris på alle de positive tilbakemeldingene. Sjelden står jeg som en skuespiller på scenen, og enda sjeldnere er det en rolle verd merke seg. Men i dette tilfellet fikk det hele en litt uventet konsekvens. Blant mennesker som aldri tidligere har brydd seg om min eksistens, er jeg blitt "Han med luren". Det er en ganske spesiell opplevelse å komme på byen natt til søndag og bli spurt om hvor jeg har gjort av luren. Jeg kan forklare dem at lur er et forferdelig upraktisk instrument å drasse med seg, men lar være.

Egersund er ikke store plassen. De fleste kjenner hverandre, med de konsekvenser dette får. Andreas var lenge "Han med fløytå", og Jan Ivar Petersson, Andreas onkel, blir fremdeles referert til som "Hopp-Jan Ivar", etter en sketsj fra siste del av 80-tallet. Jeg tviler på at jeg skal bli "Han med luren" veldig lenge, da jeg forhåpentlig forlater byen i august, til fordel for en studentby. Jeg sier bare at jeg helst skulle unngått at mine "Fifteen Minutes of Fame" skulle preges av en smågal skikkelse med en helt unik legning.

Happy birthday dad!

This is the story of a girl

with golden hair and eyes of pearl.

She lived down south, so far away,

but more than that, I will not say.

The girl she had a farther good,

but at what age, the question stood.

Many said, he'll fifty be,

and that's not bad, when you're sixty-three.

For her father's day she to him bought,

with love and after greater thoght.

Some music, on a CD small,

now don't you go and spoil it all.

She was so happy with every song,

and played it herself, all night long.

Back home they waited for her gift,

so she packed and sent, it went so swift.

And so the gift arrived at last,

but sometimes things just go too fast.

Yes, it is so strange, that this would be,

the cover came, but no CD.

The CD is back at the room of hers,

and that's why I wrote this little verse.

And if it doesn't make you merry and gay,

at least you got it, on the day.

Arthur Per Cowie

PS:
Dad's birthday was 4. june, and he did get the poem on the day. I just haven't remembered posting this before now.

Reflections and a bicycle

There are many perfectly plausible reasons for not liking to cycle in the rain. One of them, for example, is that you have to sing while you're cycling. This leads you to think about "Singing in the Rain" with Frank Sinatra, which brings back the traumatic memories of your aunt Betty's funeral, where the song, like in so many other funerals, was a natural tribute to the diseased. Aunt Betty was the one with whom you had a short, but raging love affair at the age of five. Okay, it might have a been one-way love, which was largely caused by her being an everlasting supply of liquorice, but still, it made an impression of Freudian dimensions.

On the other hand, I dearly hope that this is not a reason you would find yourself confronted with at a regular basis (if it is, then someone needs to go see a psychiatrist). With me, and probably most others, the reason for not liking to cycle in the rain, is that I just don't like to get my clothes wet. Of course, this is also the reason why people generally do not walk around in the pouring rain, but then, at least by walking, you don't get all warm and horrible in your raincoat, as body temperature does not rise too much while walking. I could of course cycle naked, but for some strange reason I generally do not feel like it. It does, however, not have anything to do with any aunt.

Angående Heisenbergs usikkerhetsprinsipp

Jeg liker å ha rett, men ikke sånn sykelig, egentlig. Kan du gi meg et annet svar, så skal jeg ikke stille det døve øret til. I alle fall som regel. Skulle du for eksempel komme til meg og si at hovedstaden i USA heter New York, kommer jeg nok til å klappe deg litt på hodet og fortelle deg at det nok skal bli folk av deg også en dag, men ikke geograf. Kanskje amerikansk president, bare ikke geograf. Men det er noe annet. Da er jeg veldig, veldig sikker på at svaret ditt er feil. Hadde du derimot fortalt meg at tre bærumsgutter på ferie i Iran hadde blitt arrestert for ikke å bruke hijab, så skulle jeg ikke gått av veien for at det stemmer. Jeg hadde kanskje stusset litt over at ikke politiet der nede hadde merket seg det fettete håret og de ubarberte leggene, men det er jo bare bagateller. Det er da ikke så vanskelig å ta feil av kjønnet til keege "gutter" for oss utenforstående? Jeg er altså ganske åpen for litt spesiell informasjon, egentlig. Men det å være åpen for den, er noe helt annet enn å godta den som sann fakta.

Men det verste jeg vet, er når jeg selv er helt på jorde. Skulle jeg for eksempel komme og forklare deg basisen i Aristotels idélære, nei vet du hva, da hadde jeg blitt en smule irritert på meg selv. Galt nok er det at du, lik Ingrid (i RUK) og annet godtfolk helst hadde sett at jeg aldri nevnte slik tematikk (det er ikke egentlig noe spesielt bra tema med mindre du er på et møte i en Sunday Philosopy Club), men jeg vet ikke engang om det finnes en Aristotels idélære. Platons idélære derimot, den kunne jeg sagt noen ord om. Du skulle nok sett at det var den jeg siktet til, i alle fall om jeg snakket om denne verden som et skyggebilde av idéenes verden.

I denne skyggeblideverdenen, som de aller fleste så selvsikkert kaller virkeligheten (det er egentlig ganske usikkert, da begrepet virkeligheten er temmelig relativ i et filosofisk perspektiv), opplevde jeg i helga en liten glede. Egentlig opplevde jeg ganske mange, store gleder den helga, da kretskorps har den effekten på meg. Men jeg er mer interessert i en av disse små gledene akkurat nå. Jeg snakker om den barnslige gleden av å sende en ganske absurd melding fra en annen persons mobil. Ikke som i noe stygt eller noe. Jeg ønsker ikke såre eller noe i den duren. Bare skape litt overraskelse og uskyldig forvirring. Men tro aldri at jeg gjør det for noen andres skyld. Om det skjer, som i et tilfelle, at mottakeren, eller mennesker i den nærmeste omgivelse av personen, finner meldingene teite og barnslige, så får det egentlig være. Selv når personene er tre år yngre enn meg, så tar jeg sjelden noe slik inn over meg. Jeg sender disse meldingene mer for min egen del enn for andre. Om jeg svarer til ei venninne av Tore noe slik som "Godt spørsmål. Descartes hadde sikkert hatt et og annet å si angående det temaet. Men vil du virkelig diskutere eksistensial filosofi midt på natten?" (Hun hadde spurt Tore om han var i live. Noen har visst større problemer med å takle Karmøy enn andre), så er det faktisk ikke nødvendig at alle venninnene hennes skal finne det humoristisk. Jeg hadde det skitmoro, spesielt da dialogen fortsatte med noen flere meldinger. Selvsagt er det hyggelig at Tore, som da også var eier av mobilen, også lettet på smilebåndet da han så hva som ble skrevet. Men jeg trenger altså ikke tekkes alle.

Uansett, tilbake til Karmøy en sen fredagskveld (eller var det lørdagskveld) at Ingrid ville vite hvorfor moren hennes ikke hadde sendt noen melding til henne. Alt i alt forstod jeg ikke problemstillingen. Hvorfor i alle verdens land og riker skal du klage på at moren din IKKE har spurt etter deg? I min verden har det aldri vært noe snakk om hyppig kontroll. Er jeg vekke på kretskorps eller sommerkurs/leir, så er jeg vekke. Far opererer etter formelen intet nytt = godt nytt. Men Ingrid ville altså vite hvorfor moren hennes ikke hadde sendt melding. Moren svarte henne med en ganske ulogisk slutning. Siden hun var på korpstur, så var hun på et godt sted. Stakkars dame, hun er så totalt uten forståelse for hvor skadelig korps er for mennesker. De er onde organisasjoner som oppfordrer til eksentrisk oppførsel. Et enkelt eksempel på dette er min søster og meg. Min søster har aldri gått i korps. Jeg har gått i korps i over ti år. Min søster sender aldri sære, absurde meldinger fra andre menneskers mobiltelefoner, jeg gjør gjør det ofte. Altså, korps er skadelig! Sterkt skadelig! Fy!

Uavhengig av hva jeg måtte mene om slutningene til mor av Ingrid, følte jeg at Ingrid ikke var fornøyd med svaret, og at det ble liggende en del aggresjon i luften. Denne aggresjonen fikk Ingrids mor helt uforskyldt fikk tredd over hodet. Jeg fant det derfor nødvendig å løse opp stemningen mellom mor og datter ved å sende en liten melding som lød noe slik (merk at jeg aldri gav noe inntrykk av at det var noen andre enn Ingrid som skrev):

Melding 1:
-Ville bare si at jeg er glad i deg, på en svært så lite platonisk måte. Dette på tross av Heisenbergs usikkehetsprinsipp.
Morens svar:
-Og det betyr?
Melding 2:
-På tross av min store interesse for gresk filosofi og kvantefysikk, så synes jeg ikke det er rette tema å ta over melding. Tar det når jeg kommer hjem, ok? Post Scriptum: All erfaring tilsier at kontorrekvisitter ikke bør spises. De er svært næringsfattige.

Husker ikke nøyaktig hva det videre svaret ble, men det var noe om at hun så at Ingrid var i godt selskap. Ingen forståelse av hvordan moren kunne mene noe slikt. Hun hadde fremfor seg et bevis på at korpsturer til nordfylket (som i nord i Rogaland) muligens hadde ca. samme effekt på hjernen som langvarig tedrikking (and that just ain't pretty). Her jeg sitter i kveld er jeg en smule ulykkelig når jeg tenker tilbake. Det stod jo klart og tydelig i meldingen at Ingrid skulle forklare moren sin om Heisenbergs usikkerhetsprinsipp og platonsk kjærlighet når hun kom hjem. INGRID VISTE INGEN INTERESSE FOR Å GJØRE SÅDAN! Men andre ord, mitt løfte kommer neppe til å bli holdt. Ganske trist, egentlig. Hvordan Ingrid kan leve med dette på sine skuldre, det vet jeg ikke. Men det er noe med ungdommen idag. Så unge og sorgløse.

Så, angående alt dette her. Angående det at jeg liker å ha rett, angående keege gutter på ferie i Teheran, angående korpsturer, SMS-er, Platon, Tore, Ingrid og Heisenberg. Jeg skulle bare si at jeg hadde rett. Det VAR Heisenberg han het. Var egentlig litt usikker da jeg skrev meldingen. Nå kan jeg endelig slappe av, selv om Wikipedia mener at det egentlig var Heisenbergs uskarphetsrelasjon det het(likte bedre min oversettelse, får stole på Wiki intill jeg finner en bedre, norsk kilde), og selv om jeg nå ble usikker på om jeg skrev Heisenberg eller Heidelberg i meldingen. Men det er en annen sak. Jeg kan slappe litt av nå.

Så langt går det altså ann å gå rundt grøten.

Why you should never trust smart people

Min debut som web-tegneserietegner er da endelig. (Klikk på bildet for å få det i orginalstørrelsen). Hentet mye inspirasjon fra xkcd
Basert på en sann historie, men jeg hverken er eller var så ovenpå.
Han varfo ikke dum, bare vant med at jeg snakket sant når jeg uttalte meg. Og jeg sa ifra så han ikke dummet seg ut. Han både var, og er en bra, smart kar.

Myten om gutten som pugget leksikon på fritiden var aldri sann. Jeg hadde ikke engang et skikkelig, oppdatert leksikon i huset før jeg begynte på videregående.

Post Scruptum: Den myten jeg snakker om, døde ut mot slutten ungdomskolen (tror/håper jeg).

Hight Fidelity

Det finnes de som de siste dagene har vært fullt klar over at jeg skulle en tur til Stavanger på onsdag og møte Eva. Da jeg gjorde avtalen over Facebook, så er det strengt talt ikke så veldig overraskende, men jeg vet ikke helt om jeg ser gleden av å følge mine planer. Egentlig tilsier det at de er i besittelse av slik informasjon, intet positivt. Få dere et liv, eventuelt skriv blogg.

Først vil jeg fortelle Facebookdisiplene at informasjonen viste seg å være galt. Jeg var ikke innom Stavanger på onsdag. Da satt jeg hjemme og øvde til kjemiprøve. For så viktig mente jeg at denne prøven var, at jeg bad Eva (over telefon) om å utsette turen til torsdag. Det er nå slikt at jeg nå befinner meg i siste semester av videregående skole her på Dalane, og da er det nesten litt ok å få gode karakterer. Faktisk så viktig at om du kan utsette en Stavangertur med én dag, slik at du får øvd såpass mye mer, så vil jeg faktisk påstå at det er verd det. Kall meg gjerne geek om du mener det er passende, men det er altså min måte å prioritere.

"Den som venter på noe godt, venter aldri for lenge", hørte jeg en laks, kun iført solbriller, si en gang. Kjemiprøven gikk overraskende bra, for alt jeg vet, dog det er egentlig ikke stort. De andre skoletimene var helt ok, men min oppfattning er i ettertid den at de timene gikk ekstremt fort. Det var med slikt i tankene at jeg satte meg på toget inn til Stavanger halv tre på en overskyet ettermiddag. Jeg ankom litt før hvertinnen min, som visst hadde gått ned til byen. Jeg forstår ikke sånne byfolk. Hva er vitsen å bo et sted der bussen faktisk går jevnlig (altså, mer en to ganger til dagen), når de på død og liv skal gå hele tida? Uansett, Eva møtte meg like ved Stavanger Katedralskole, og viste meg raddiscaféen Consensus.

Med fare for å virke som en kjedelig, kald person, så skal det være sagt at jeg er ingen fri radikal. Kommunismens klasseløse samfunn er like mye en myte som Atlantis, og revolusjon er latterlig i et samfunn hvor folk faktisk har all verdens mulighet til å endre systemet uten hverken vold eller voldsomme protester. Det er faktisk meningen med demokratiet. Jeg er også av den sjokkerende mening at hverken storkapitalister eller kirken er ondskapsfulle mennesker. Med slike tanker surrende rundt i hodet, er det kanskje ikke overraskende at jeg unngikk å snakke for høyt der jeg satt og smakte på en aldeles fantastisk kyllingsuppe. Det kan ha noe med at man ikke skal snakke med mat i munnen, men akkurat det er undervurdert.

Ja vel. Jeg greide ikke dy meg. Jeg MÅTTE fortelle de rundt oss at Kristin Halvorsens første budsjett ikke hadde gått igjennom uten Irak-krigen, og minne dem på at velferdssamfunnet fungerer takket være olje som SV helst hadde latt ligge i dypet. Jeg kunne ikke dy meg til å forsøke å disputere med disse menneskene, som i motsetning til meg ikke stammer, de vet ordrett hva de skal si før det kommer ut av minnen på dem, og de har i bunn og grunn bedre peiling på politikk enn jeg har. Men jeg koste meg likevel. De var hyggelige folk, og den kyllingsuppen var virkelig god.

Da dette var over, kom kveldens store høydepunkt: Hight Fidelity, med Idun. Altså, ikke Idun Industri, de som lager ketsjupen. Nei, vet du hva. Hight Fidelity kan umulig være godt med Idun ketsjup. Enten du snakker om boka, filmen, musikalen eller skuespillet, så finner jeg ikke plass til ketsjup noe sted. Det er nemlig slik i Stavanger at de ikke driver med slikt vissvas som å kalle skoleteaterene sine som Kongsgård teatergruppe eller Svithun Skoleteater. Nei, nei. Her er det Sigun og Merkur, og Idun. Sistnevnte, som altså var de som satte opp High Fidelity, og som hadde Eva som økonomisjef, var Idun. Alltid likt filmen. Så den første gang en gang på barneskolen, og dog jeg ikke helt forstod den, så likte jeg den. Da Pål, Andreas, Einar og jeg så filmen, forstod jeg mer, så det gledet meg at det var akkurat High Fidelity Idun hadde satt opp i år. Det var bra. Eneste minus var at de (av naturlige årsaker) hadde kortet ned litt i forhold til filmen, men jeg likte det. Foruten at storyen uansett er god, så var skuespillerene gode. Jeg koste meg.

Det var en god kveld. Jeg var med Eva og skuespillerene etterpå, og kunne faktisk fra tid til annen bidra til samtalen. Han som spilte hovedpersonen sa "Haua" da han hørte at jeg gikk på Dalane VGS. Men etter denne imponerende starten, dabbet det litt av da han begynte å imitere noe i nærheten av karmøydialekt, i den tro at man snakket slik på Haua. Forresten greide jeg igjen å få det til å høres ut som jeg kjente halve Stavanger. Egentlig kjenner jeg bare noen svært få noen, men alle disse kjenner visst hverandre på forskjellige måter. Opptil flere av de menneskene jeg traff i løpet av dagen, kjente noen av mine Stavangerbekjenninger. Dette rundet av med at Eirik, som gikk i paralellklassen min på grunnkurs, tropper opp på Stavanger stasjon og begynner å snakke med både Eva og meg, som ventet på hvert vårt tog. De skulle begge to på tur med Målungdommen. Spenstig!

Jeg satte meg på toget i ti-tiden en gang. På ørene hadde jeg musikk som jeg tviler på at hadde passet for Thomas (hovedpersonen). Men jeg koste meg, og kunne glede meg over at verden er god mot meg. Sånn generelt, og med en utmerket lydkvalitet.

Matematisk teologi med IKT

"Stol aldri på en datamaskin du ikke kan kaste ut vinduet" sa en Steve Wozniak en gang. Vise ord, som herved er nominert til å stå på russekortet mitt, da "Life's a bitch, but she's my bitch" ble forkastet av juryen (les: søs). De som har fulgt med på bloggen en stund, kjenner posten fra mars om mine problemer med Acer-PC'en min (klikk her of å friske opp minnet), men jeg har hatt problemer med andre maskiner før det. Første var med den hjemme-PC'en som fremdeles finnes i dette huset. Det eneste forutsigbare med den, er at den går treigt. Til tider må den også restartes en tre-fire ganger før du i det hele tatt kom frem til "skrivebordet". Det har visst bedret seg litt etter at jeg sluttet å bruke den til spill, men, men. En maskin skal tåle spill. Hva er ellers vitsen? Et enkelt regnestykke beviser dette: Definerer tiden t.min 0g t.max, maskin = M, spill = s, moro = Q. Da får du denne integrasjonen:
Finnes det noe som kan motsi slik en formel? Si ifra om dere finner noen problemer med den. For universet trenger egentlig ikke å være bestemt av matematiske formler. Det er bare vi som har valgt å forklare det vi ser som slike. Når man leter etter mønstre, så finner man som regel et eller annet. Det blir vel matematisk bevist det også en dag.

Tilbake til dataproblemer. Datamaskiner er blottet for forutsigbarhet. De er nesten som med jenter, bare at maskiner ikke slår til deg. I dag begynte for eksempel MathCad å svikte. MathCad er det programmet som skolen bruker for å regne ut avanserte formler og uttrykk. Et lite eksempel er integrasjonen over. Denne dagen fant MathCad plutselig ut at det jeg drev med var umulig/ulovlig. Ikke vet jeg hvordan, ettersom programvaren var kjøpt og betalt. Da det skjedde opptil flere ganger, begynte jeg å tenke meg om. Jeg kunne enten velge å gå til data-asvarlig (admin) på skolen, eller be til høyere makter. Jeg gikk for høyere makter, da admin sikkert var utslitt etter mange timer med å avansere i level på World of Warcraft. Måten jeg bad til høyere makter, var å lagre dokumentet som 4.1 PGLTW (Kort for: "Oppgaver delkapittel 4.1, Please God Let This Work). Resultatet var nedslående. Det ga intet resultat. Jeg prøvde nå med å skrive PALTW (Please Allah Let This Work). Det funka, noe som kan bety én av to ting:

1. Det finnes ingen Gud utenom Allah, og Muhammad er hans profet.
2. Gud styrer kanskje verden, men i cyberspace er det Allah som regjerer

Jeg er desverre redd for at maskinens uforutsigbarhet gjør resultatet usikkert. Dermed vil jeg si at dette ikke kan brukes som bevis for noe som helst.

Det dere nå har blitt utsatt for, er såkalt 3MX-humor på Dalane Videregående skole. Dere mener kanskje at man må være passe derivert i hodet (passe idiot) for å le av slikt, men dette er bare toppen av isfjellet. Bare vent til jeg finner en gjetningsverdi...

Ro

Jeg skrev hele den forrige posten fordi jeg sitter her med en varm kopp Imperial Gunpowder. Når jeg puster ned i koppen, viser for en kort tid brilleglassene mine meg hvordan Tåkelandet må se ut, om det plutselig hadde matrialisert seg i TV-stuen vår, vel og merke. Jeg er alene hjemme. Torsdag morgen drog far til Antwerpen i Belgia, og han kommer tilbake fra London på mandag. Frem til da, er jeg alene i huset. Selvsagt er jeg inn og ut. Vennetreff, innkjøp, samlinger. Men hver gang jeg kommer hjem, er det stillhet. Jeg slår på lysene, setter på musikken. Da er det stemning. Huset er ikke lenger et sted for lange samtaler og latter. Det er et sted for ettertanke og ro. De mørke rom (jeg er bare blant lysets barn i religiøs forstand), gir opplysning. Klokken er litt over seks, og jeg får den samme følelsen av ro som om det var midt på natten. En grunn er mørketiden. Den legger en demper på alt, selv imunsystemet mitt, og gir meg tid til å tenke. Jeg hører nå på Mark Knopfler. Rolig, varm musikk for å nyte øyeblikket. Ingenting skjer, og akkurat nå er det slik jeg vil ha det.

Rart er det, men akkurat når ingenting skjer, kan en kjenne på livet, og hvordan det er å leve.

Imperial Gunpowder og brokkoli

Cald Imperial Gunpowder er ikke tingen. Faktisk vil jeg foreslå at den dagen du prøver det, så sier du til damen bak disken: "Hot Imperial Gunpowder please". Jeg kan ikke gi deg den egentlige grunnen til at Imperial Gunpowder smaker best varm. Faktisk kan det være med Imperial Gunpowder som med brokkoli, at det er jeg som har misforstått. Jeg var nemlig nede på lokalbutikken og kjøpte inn pommes frites, som kyllingfilet-pakken anbefalte meg å gjøre. I samme slengen tok jeg en brokkoli. Da jeg så kom til kassen, og min venn Morten skulle lose varene gjennom en meterlang stripe av gummibånd, skjedde det nesten ventede: Han tok opp brokkolien, så rart på den, så så han rart på meg, før han fikk prissatt den og la den klar til å puttes i plastposen min. "Jeg er alene hjemme" kommenterte jeg. "Jeg kan se det" sa Morten, "men hvorfor da brokkolien?". Jeg svarte som sant er, at jeg liker rå brokkoli i salat. Kunne jo sagt at jeg også liker kokt brokkoli, men var altså ikke slik jeg skulle tilberede den, så jeg fant ingen grunn til å kommentere det. Jeg går nok rundt grøten fra før. Uansett liker jeg brokkoli, og varm Imperial Gunpowder. Jeg er likevel klar over at jeg kan ta feil. Kanskje skal Imperial Gunpowder nytes kald, og kanskje skal ikke brokkoli nytes i det hele tatt. Men det kan jeg ikke ta til meg. Oppskriften på det gode liv trenger ikke alltid være lik for alle.

I falmede sokkelesten

Har du noen sinne kjøpt et større antall par helt identiske, ensfargede, mørke sokker? Om du er gutt er det strengt talt to sannsynlige svar på dette spørsmålet. Det ene er "Ja. Mange ganger.", eller "Nei, men moren min har." Mørke, ensfargede sokker, enten vanlige eller ankelsokker, vil jeg gjette på at man finner i alle hjem med en andel menn. Disse sokkene er, om jeg får bruke realfagsspråket, konstanten i norske menns klesstil. Du kan bære grilldress eller skinnjakke, skjorte og slips eller selskinnsvest, men under alle menns klesstil finnes det mørke, ensfargede sokker. Den mannen som kom på dette "plagget" (jeg antar det var en mann, da det krever et totalt fravær av kreativitet), burde kunne æres på lik linje med den som oppfant hjulet. De kom begge med en lite spennende ide, som likevel endte opp som fundamentet i hva det vil si å være mann.

Så altså, mørke, ensfargede sokker har du sett før. De er fantastisk praktiske. Du trenger ikke tenke på at den og den sokken passer sammen, og den og den gjør det ikke. Alle (f.eks) 10 parene er identiske, og det er det som gjør dem så geniale. Du kan bruke dem om hverandre. Om en sokk forsvinner i vask, hvem bryr seg? Du har fremdeles 18 andre sokker du kan bruke sammen med den sokken du akkurat tok på deg. Men har du da oppdaget hva som skjer med slike sokker etter noen år? De endrer seg. Det skjer ikke over natten, men sakte, veldig sakte går de fra å være identiske, til å være alt annet enn identiske. De aller fleste dager bryr du deg ikke. Om de er litt forskjellige, så er det vel ingen som ser det. Kanskje er det ikke engang du som klager, men kjæresten eller moren din? Nei, det er ikke så farlig.

Så kommer den dagen da du skal i selskap, og av en eller annen grunn så finner du ut at i dag skal du ha på deg kliss makne, helt svarte sokker. Du tar frem dine nå kanskje 16 svarte sokker, og tar på deg to vilkårlige, men identiske sokker. Eller, vent, nei. Ikke identiske nei. Du prøver to andre, heller ikke de er like. Etter en lenger gjennomgang av sokkene oppdager du at du har 16 sokker, hvorav ingen er like! Og svarte? De er alle nyansker av grå og grå-svart du kunne tenke deg, men ingen av dem ville sett særlig stilige stikkende ut av batmans svarte skinnstøvler. Ei heller dine nypussede finsko.

Grunnen til at sokkene endrer farge, er noe som kalles vaskemiddel. Eksempler er Omo Colour eller Milo. Veldig mange gutter har ingen eller få erfaringer rundt dette stoffet til langt etter at de har flyttet ut fra foreldrene (og selv da er det noen som drar på helgebesøk til mamma for å få klærne vasket). Om dette skylder guttenes latskap eller ren udugelighet, eller om det har med arbeidsfordelingen i familien å gjøre, det får være opp til den enkelte å bestemme. Men det er altså dette stoffet som mor eller far putter inn i vaskemaskinen for at klærene skal bli rene. Altså, vaksepulver er en viktig faktor for at klær i sin helhet, og sokker i særdeleshet, er rene og luktfrie. Vaskemiddel inneholder stoffer som over tid også angriper fargestoffene i tøyet. Det er ikke slik vaskemiddel er ment til å virke, men heller en bivirkning. Det er prisen du må betale for rene sokker. Sokkene blekes.

Men hvorfor er det ikke da slik at sokkene blekes i likt tempo? Fordi du bruker dem om hverandre. Når du ikke holder deg til bestemte par, vil sokkene vaskes ulike antall ganger. Til slutt er det ingen av sokkene som har vært like mange ganger på vask, og du får et ukjent antall sokker, hvorav ingen er like. Sokkeskuffen blir kosmopolitisk.

Noen synes dette er helt greit. Sokkene synes jo skjelden, og om alt går galt, så finnes det jo alltids den andre haugen med sokker. Den med alle de vakre, hvite tennissokkene. Ikke jeg. Jeg kan ikke noe for det, men jeg liker at sokkene jeg bærer ser like ut. Tennissokkene kan jeg heller ikke ty til, da min søster har drevet en lenger hekseprossess mot disse. De er blitt en liten, ubetydelig minoritet i en flertallsdiktatorisk sokkeskuff. Jeg må altså finne en måte å skille mine par med mørke sokker, slik at jeg alltid vasker de samme to sokkene samtidig. Svaret var å kjøpe sokker som ikke er HELT identiske. En hvit stripe på det paret, en grå på det, en rød på det, og vips, jeg vet hvilke to sokker som alltid vil gå sammen. Mitt siste kjøp i den forbindelse, var ukesokkene. Syv par sorte sokker, men med en ukedag gravert på siden av hver enkelt sokk, samt en liten smiley. Dette gjør det hele veldig enkelt. De to sokkene med "Friday" går sammen, altså skal de brukes og vaskes sammen. Fantastisk hva? Det finnes en ekstra fordel med akkurat disse sokkene. Om man glemmer hvilken ukedag det er, så er det bare å bøye seg ned, dra opp buksebenet, og lese av på sokken. Virkelig praktisk.

Nå er det kanskje noen som vil mumle noe om at jeg styrer sokkeskuffen min utifra et apartheid-prinsipper. Det er ikke langt fra sannheten, ettersom jeg skiller sokker utfra farge. Hvite og sorte sokker går bare ikke sammen. Det er mot Guds vilje (står sikkert et sted i Bibelen også, om du kan kunsten å tolke). Enda viktigere (ja faktisk) er det at en hvit og en svart sokk ikke ser bare ikke bra ut sammen. Men det er bare når de er skjuler mine forvokste hobbitføtter (spør Svein Inge hva det skal bety) at jeg skiller på farge. De er alle sammen i en og samme skuff. For om du er hvit eller gul eller svart, er det samme har han sagt. Jesus elsker alle sokker på vår jord.

Den som venter på noe godt...

Tolmodighet er og blir en dyd. Jeg liker å gi mennesker små påminnelser om akkurat det. For det er nå engang så at i veldig mange tilfeller hjelper utolmodighet svært lite. Du får ikke lønningen din før den tolvte hver måned. Om du så trenger den veldig, veldig, veldig til å kjøpe inn drikke til festen den ellefte, så er det ikke mye du kan gjøre med det. Kanskje kunne du med de rette smøremidlene fått det til om du bodde i Russland, men det er altså ikke tilfellet. En må vente til den store dagen er her. Det er bare sånn det er.

Da skal det sies at jeg skjelden eller aldri har irritert meg over ubeleielige lønningsdager. Nei, i mitt tilfelle snakker vi om nettkjøp. Jeg fikk det for meg her i forrige uke at jeg skulle kjøpe to CD'er, Two Against Nature (Steely Dan), og Thriller (Micheal Jackson). Det går noen dager, og jeg får denne meldingen tikkende inn på innboksen i en av mine tre mailkontoer:

Dispatch estimate for these items: 29 Sep 2007 - 2 Oct 2007
Delivery estimate: 3 Oct 2007 - 8 Oct 2007

HVA? Jeg fikk denne mailen 23 september! Hvordan i alle dager kunne dette være mulig? Jeg ville ha de to CD'ene så fort som mulig, og normalt er Amazons forsendelser i min postkasse å finne etter få dager. Altså sitter jeg fremdeles er uten en fullverdig versjon av Billy Jean på ørene. Trist, om jeg får si det selv. Depresjoner er jeg strengt talt veldig lite utsatt for, og det er heller ikke noe stort problem ikveld, men jeg liker fremdeles ikke situasjonen. Michael Jackson er og blir en tosk. Mannen har på lik linje med store deler av hvite afrikanere på 1960-tallet, funnet ut at svarte visst er mindreverdige enn hvite. Logikken der er vel ca. den samme som blant tilhengere av Che Guevara: Ikke egentlig tilstedeværende. Men uansett, Jackson har da altså videre kommet til den konklusjonen at hvit er tingen, og at det faktisk var vits i å miste all selvrespekt og antydninger til bra utseende i samme slengen. Men husk dette: Michael Jackson er et geni når det kommer til musikk, og jeg har liten tro på at det finnes mange artister idag som kan stå mutters alene på en scene og gjøre et så bra show som den mannen. Bare fordi en ikke liker artisten, er det ikke alltid nødvendig å avskrive musikken. Steely Dan er også genialt band, selv om jeg har blitt fortalt at Walter Becker satt inne for å ha hatt et seksuelt forhold til ei da fjorten år gammal jente i begynnelsen av 1980-årene (dette kan ikke Wikipeida bekrefte). Poenget er at musikken er flott, med både stil og "groove", og har et så perfekt konstruert lydbilde som det er mulig å få det

Det skal altså bli en glede å få den CD'en i posten. Når den endelig kommer, vel og merke.

Det positive med det hele er, at nå kan jeg få lov til å vente. Jeg kan sitte og nyte følelsen av at verden beveger seg sakte fremover, mens jeg venter på disse to kunstskivene. Dager kan gå, og jeg kan føle friheten av å ikke ha noe, men at jeg snart skal få det. Som et lite barn på lille julaften, dog uten all kikkingen og klagingen. Hva mer kan jeg ønske meg?

Jo, å få platene i posten imorgen!
Jeg er visst ikke så veldig flink med slike dyder.

Siste år, siste klassebilde. Grease?

Det har ikke helt gått opp for meg nøyaktig hva det egentlig betyr, men jeg er russ i år. Faktisk betyr det, at med mindre jeg virkelig går hardt inn for det, så kommer dette til å bli mitt siste år på Dalane VGS. Til nå har jeg gledet meg til den dagen. Tenke seg til, å komme ut i verden, oppleve andre mennesker, andre væremåter, en annen livsstil. Så fantastisk, og likevel, så skremmende. Alt det kjente og kjære ligger bak meg. Hva om jeg ikke blir kjent med noen der jeg kommer? Hva om jeg ikke greier fagene? Hva om jeg går inn i noe jeg finner ut jeg egentlig ikke vil, og så må begynne på ny? Og ja, jeg vil savne Egersund. Menneskene spesielt, men også byen bare fordi det er Egersund. Jeg kjenner faktisk at jeg vil savne Dalane VGS. Kantina, lærere og viktist av alt, eleven, selv de jeg ikke kjenner, ikke liker, eller ikke kunne brydd meg mindre om.

Men uansett, det er en tradisjon på Dalane at VKII skal kle seg ut på klassebildet. Normalt, og også slik denne gangen, så er det et tema som skal velges i god tid før dagen. Og slikt er da ikke så stort problem? Hvor vanskelig kan det være å finne et passende tema som alle er enige om? Svært vanskelig. Det brøt ut åpen krig på forumet på it's learning, og Werner, klassens ubestritte leder og forsvarer av elevene, endte opp med å miste besinnelsen med kraftsalven "Gud bevares, for en gjeng!". Slaget stod i hovedsak mellom historiske personer, romerriket og Roar (altså at alle skulle være Roar Løken-lookalikes. Roar er læreren vår). Historiske personer ble etter hvert skviset ut, så det endte opp i en heftig debatt. Iingen av mine klassekamerater er spesielt militante, men det var nok skrittet før vi satte opp skyttergraver i klasserommet. Heldigvis, takket være hardt arbeid, og tapper innsats fra Werner, så ble det til at det kom til et kompromiss: Vi skulle være Grease/MC. Alle stilte dermed opp i enten Sandy-kjoler og hårbånd eller skinnjakker, stramme bukser og håret fylt med géle eller voks. Resultatet var kult, men skremmende. Kult, fordi det så ganske så gjennomført ut og stilig, skremmende fordi en del av de hårsleikene der (blant annet min egen), ikke burde vært lovlige.

Her er en liten smakebit på hva slags galskap jeg snakker om:

Science without religion is lame, religion without science is blind - Albert Einstein

You probably knew this already, but I am a Christian, and proud of being so.

I have for a long time kept my theological conceits out of my posts. It is partly because I have found no natural room for it here, and partly because I have had, and still have, no need to defend my beliefs. What I believe, I do believe, even if it is not all out of any Holy script or prophet's mouth. I have chosen to relate not only to trouth as being Earthly, but also, Heavenly. And as such, reason, even though I base large parts of my Earthly life on it, will never fully grasp the grandness of Heaven. Therefore, I cannot find it possible to base my whole existence on reason, even though I find great pleasure in using it. On the other hand, I will never succumb to find truth only through the words of others. I am told that Galilei once said: "I do not feel obliged to believe, that the same God who has endowed us with sense, reason and intellect, has intended us to forgo their use." I agree with this man, and do base parts of my theology on these three; sense, reason and intellect. Sometimes, the answer is inside you. But these are only minor, as the truth, as my theology is regarded, is based on faith, hope and love. Speaks a prophet of love, I will listen with all my might, and are there words of hope in the Holy Script, then I will save them and bring them to others. But if the prophet speaks of hate, and the Script of separation, then they will never find an open door to my mind. No threat will ever change a persons true feelings. Such are my beliefs, and if this makes me ready for the sulphur-pools of Hell, then it must be so. My only hope is that, if I am wrong, Christ will forgive, as he has done so many times before, even though I am, and forever shall be, unworthy of his grace.